Tror ikke ungen min liker meg noe særlig

[AnonymBruker]

Jada, jeg vet at det høres teit ut, men det er sånn det føles.

Jeg har vært hjemme med ham i et drøyt år. I denne perioden har han alltid blitt strålende blid når pappaen, som har gått på jobb hver dag, har kommet hjem. De gangene jeg var borte fra ham på den tiden smilte han aldri, eller viste noen form for entusiasme, når jeg kom hjem. Jeg har unnskyldt dette med at han var så vant til at jeg var der, og ikke vant til at jeg kom og gikk, at han tok meg som en selvfølge.

Men så har vi hatt en lang sommerferie sammen. Pappaen er lærer, og har derfor vært hjemme med oss i drøyt to måneder. På denne tiden har mini, i stedet for å begynne å ta pappa også "for gitt", fått en helt klar "pappapreferanse". Han nismiler, ler og hopper når han ser pappan, og gir meg kanskje et lite smil. Selv om jeg og pappaen har vært borte like lenge og kommer hjem samtidig. Han løper også mot pappaen og vil opp til han når vi kommer.

Nå har mini begynt i barnehage, og pappapreferansen har blitt ENDA sterkere. Han griner når pappaen går fra barnehagen ved levering, ikke når jeg går. Han griner og står på døra og banker og roper pappa når pappaen går på do, er helt rolig og leker videre når jeg gjør det.

Han strekker seg mot pappaen når han er i armene mine, spesielt på kvelden når han er trøtt og vil legge seg.

I dag toppet det se litt for meg da jeg skulle hente ham i barnehagen, og gledet meg veldig siden pappaen sa at mini hadde blitt så glad da han kom og hentet ham i går, men da jeg kom i barnehagen enset han meg ikke engang, og da jeg tok ham på fanget for å si hei og gi ham en nuss bare stirret han tomt foran seg og gav meg ingen kontakt. Mammahjertet mitt blødde som aldri før.

Så nå føler jeg meg som verdens mest mislykkede mamma. Jeg hører om alle disse mammadaltene rundt omkring og skjønner ikke hva jeg gjør galt.

Jeg og pappaen har, så fremt vi begge har hatt fri, delt ansvaret for mini ganske 50/50. 50/50 bleieskift, 50/50 mating, 50/50 lek osv. Det eneste som er forskjellen mellom oss er at pappaen har stått opp med mini nesten alle morgener i sommer da jeg har vært utrolig sliten og trøtt og trengt søvn. De har altså fått et par timer kvalitetstid alene de fleste dager i sommer.

Dette kunne jo ha spilt en rolle, men da burde han vel vist en "mammapreferanse" da jeg og han gikk hjemme sammen i over et år?

Synes dette er så utrolig sårt, og jeg kjenner at jeg nesten blir sint på mini for at det er sånn. Aldri mot ham eller så han kan se det, men jeg er så skuffet og trist for dette.

Må få med at han selvsagt viser kjærlighet til meg og, og at han klart foretrekker meg fremfor alle andre enn pappaen, men mellom meg og pappaen er det han som er klart "best".

Bare noen tanker, setter pris på innspill.

Anonym poster: c077debd9b0e0b9066481a40381f155c

[AnonymBruker]

I dag toppet det se litt for meg da jeg skulle hente ham i barnehagen, og gledet meg veldig siden pappaen sa at mini hadde blitt så glad da han kom og hentet ham i går, men da jeg kom i barnehagen enset han meg ikke engang, og da jeg tok ham på fanget for å si hei og gi ham en nuss bare stirret han tomt foran seg og gav meg ingen kontakt. Mammahjertet mitt blødde som aldri før.

TS igjen, glemte å få med den såreste delen av dette.

For da jeg hadde hentet mini, pakket sakene hans og gikk ut i bilen der pappaen hans var, hyylte mini av glede da han så pappaen, og sprellet og strakk seg mot ham. Da kjente jeg at tårene presset på, faktisk, og jeg ble så skuffa!

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[AnonymBruker]

Du har jo i alle fall tydeligvis en mann som er kjempeflink med barn. En mager trøst?

Anonym poster: bd6e0eed6b5e500cd6e1e9ba324e9783

[Gjest Tinkerbell]

Dette var trist lesing

Det er noen barn som er pappadalter eller mammadalter i en periode. Men som regel går det over når barnet blir litt eldre.

[AnonymBruker]

Er ikke barn bare sånn da? At de foretrekker en forelder og det går i perioder? Spesielt når de blir så gamle at mamma og pappa har samme rolle (dvs. at han ikke er avhengig av mamma for å spise lenger), har jeg sett at barn blir mer pappadalt. Jeg ble pappadalt da jeg var 12, før det var jeg bare mammadalt

Anonym poster: c9d101d511d4f7925b08e5385d1cded9

[AnonymBruker]

Ja, han er virkelig fantastisk flink, og jeg er selvsagt veldig glad for at det har så fin kontakt.

Men jeg ønsker meg det samme. Han behøver ikke å foretrekke meg fremfor mannen min (helst ikke), men jeg skulle ønske vi var likestilte i hans øyne, og at han viste like tydelig (eller tilnærmet like tydelig) entusiasme for oss begge.

Nå er det virkelig tydelig at han "foretekker" pappaen, alle kan se det. Og det hjelper jo ikke at alle kommenterer for en "pappagutt" han er heller. Det svir, damnit.

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[Carrot]

Barn har preferanser som alle andre, og din mini har sin far på samme måte som andre har mor. Det som er sårt for deg er like sårt for en far der barnet foretrekker mor... Jeg tror ikke det er uvanlig i så måte - det som kanskje er litt uvanlig er at ditt barn ser ut til å foretrekke far mens barn flest foretrekker mor (i allefall som vi hører om...)

At det sårer deg skjønner jeg men på den andre siden, ville det ikke vært slitsomt om mini ikke ville vite av far og bare hang i buksene dine hele dagen?

Samtidig tror jeg slike ting fort kan endre seg ettersom barna vokser til...

[AnonymBruker]

Joda, det er nok vanlig at de er mamma- eller pappadalter i perioder. Men her hat gutten foretrekt pappaen sin helt fra han var stor nok til å vise det. Aldri mammadaltet noe som helst.

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[Gjest BettyBoop]

Jada, jeg vet at det høres teit ut, men det er sånn det føles.

Jeg har vært hjemme med ham i et drøyt år. I denne perioden har han alltid blitt strålende blid når pappaen, som har gått på jobb hver dag, har kommet hjem. De gangene jeg var borte fra ham på den tiden smilte han aldri, eller viste noen form for entusiasme, når jeg kom hjem. Jeg har unnskyldt dette med at han var så vant til at jeg var der, og ikke vant til at jeg kom og gikk, at han tok meg som en selvfølge.

Men så har vi hatt en lang sommerferie sammen. Pappaen er lærer, og har derfor vært hjemme med oss i drøyt to måneder. På denne tiden har mini, i stedet for å begynne å ta pappa også "for gitt", fått en helt klar "pappapreferanse". Han nismiler, ler og hopper når han ser pappan, og gir meg kanskje et lite smil. Selv om jeg og pappaen har vært borte like lenge og kommer hjem samtidig. Han løper også mot pappaen og vil opp til han når vi kommer.

Nå har mini begynt i barnehage, og pappapreferansen har blitt ENDA sterkere. Han griner når pappaen går fra barnehagen ved levering, ikke når jeg går. Han griner og står på døra og banker og roper pappa når pappaen går på do, er helt rolig og leker videre når jeg gjør det.

Han strekker seg mot pappaen når han er i armene mine, spesielt på kvelden når han er trøtt og vil legge seg.

I dag toppet det se litt for meg da jeg skulle hente ham i barnehagen, og gledet meg veldig siden pappaen sa at mini hadde blitt så glad da han kom og hentet ham i går, men da jeg kom i barnehagen enset han meg ikke engang, og da jeg tok ham på fanget for å si hei og gi ham en nuss bare stirret han tomt foran seg og gav meg ingen kontakt. Mammahjertet mitt blødde som aldri før.

Så nå føler jeg meg som verdens mest mislykkede mamma. Jeg hører om alle disse mammadaltene rundt omkring og skjønner ikke hva jeg gjør galt.

Jeg og pappaen har, så fremt vi begge har hatt fri, delt ansvaret for mini ganske 50/50. 50/50 bleieskift, 50/50 mating, 50/50 lek osv. Det eneste som er forskjellen mellom oss er at pappaen har stått opp med mini nesten alle morgener i sommer da jeg har vært utrolig sliten og trøtt og trengt søvn. De har altså fått et par timer kvalitetstid alene de fleste dager i sommer.

Dette kunne jo ha spilt en rolle, men da burde han vel vist en "mammapreferanse" da jeg og han gikk hjemme sammen i over et år?

Synes dette er så utrolig sårt, og jeg kjenner at jeg nesten blir sint på mini for at det er sånn. Aldri mot ham eller så han kan se det, men jeg er så skuffet og trist for dette.

Må få med at han selvsagt viser kjærlighet til meg og, og at han klart foretrekker meg fremfor alle andre enn pappaen, men mellom meg og pappaen er det han som er klart "best".

Bare noen tanker, setter pris på innspill.

Anonym poster: c077debd9b0e0b9066481a40381f155c

Huff høres leit ut. Men han er vel pappadalt han da... Men tror ikke dette er fordi han ikke liker deg. det tror jeg ikke, men man hører jo ofte at det er faren som pleier å være den "morsomme2 forelderen mens mødrene ofte er den mest seriøse forelderen, vet ikke om det er noe?

[AnonymBruker]

Barn har preferanser som alle andre, og din mini har sin far på samme måte som andre har mor. Det som er sårt for deg er like sårt for en far der barnet foretrekker mor... Jeg tror ikke det er uvanlig i så måte - det som kanskje er litt uvanlig er at ditt barn ser ut til å foretrekke far mens barn flest foretrekker mor (i allefall som vi hører om...)

At det sårer deg skjønner jeg men på den andre siden, ville det ikke vært slitsomt om mini ikke ville vite av far og bare hang i buksene dine hele dagen?

Samtidig tror jeg slike ting fort kan endre seg ettersom barna vokser til...

Jo, jeg er veldig glad for at det ikke er bare jeg som er bra nok. Men jeg skulle ønske vi var like bra..

Mini mistrives ikke med meg, altså. Han koser seg tydelig med meg også, og i det daglige, når vi alle tre er sammen, så vises ikke preferansen hans. Ikke før pappaen skal på do, eller gå ut med søpla, eller lufte hunden...

Jeg og mini ler masse sammen, vi synger, leser og leker aktivt sammen mye mer enn det han og pappaen gjør. Så det handler ikke om at jeg er mindre tilstedeværende heller.

Kan ikke finne noe som skulle tilsi at han skal bli superglad for å se pappaen men bare til nød gi meg et lite smil når jeg kommer, og det er dét som gjør så vondt.

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[Admeliora]

Kanskje denne artikkelen er til hjelp?

http://www.klikk.no/foreldre/article711422.ece

Særlig de siste avsnittene som handler om pappadalter.

[ViljaH]

Hvor mye entusiasme viser du sønnen din? Mitt barn spriler oss foreldrene der. Pappaen er veldig gøyal og mrr enyudiastisk enn meg. Og får større smil ved henting.

[AnonymBruker]

Hvor mye entusiasme viser du sønnen din? Mitt barn spriler oss foreldrene der. Pappaen er veldig gøyal og mrr enyudiastisk enn meg. Og får større smil ved henting.

Det er nettopp det; masse! Jeg snakker mye mer til ham enn det pappaen gjør, jeg synger masse, vi fjaser og tuller, jeg smiler og lager grimaser, og er generelt veldig entusiastisk og veldig glad i å være sammen med sønnen min. Han er med på notene, han ler masse av meg og synes jeg er kjempemorsom, og han danser og synger med når jeg synger, fjaser masse tilbake, hermer etter grimasene mine osv. Jeg og han fjaser, synger, ler og snakker mye mer enn det han og pappaen gjør. (må bare presisere at jeg ikke er overkill, altså. Hehe. Jeg overvelder ham ikke. )

Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor det er sånn.

Og hvorfor jeg ikke kunne få et lite smil da jeg hentet ham i dag, mens pappaen fikk 17. mai og bursdag til sammen.. Skjønner ikke!

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[ViljaH]

Fordi du er basen hans som alltid er trygt tilgjengelig mens pappa er sirkus man får servert iblandt. Jeg gjør meg ikke noe av det.

[AnonymBruker]

Fordi du er basen hans som alltid er trygt tilgjengelig mens pappa er sirkus man får servert iblandt. Jeg gjør meg ikke noe av det.

Ja, i begynnelsen, da jeg og mini var sammen absolutt hele tiden, og pappa kom og gikk, da avskrev jeg det med det, At det var fordi jeg var trygg og alltid var til stede. Men så kom sommeren, der mini nok var mer sammen med pappaen enn med meg i løpet av døgnet, og han endret ikke preferanse da heller. Det ble bare sterkere bånd mellom de to.

Anonym poster: 2835153ae28400ebc098f240668c027d

[Gjest mamma]

Huff så trist! Min har vært sånn i perioder, og det er virkelig supertrist. Han har avvist meg aktivt, og jeg følte at det var en måte for ham å styrke forholdet til pappaen på, pluss at det nærmest ble en lek for ham. Jeg følte meg mobbet og avvist! Mange ganger klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, når vi var ute og han nektet å sitte ved siden av meg, alt var bare pappa, pappa, pappa... Det har heldigvis gått over. Min var eldre, og det hjalp da pappaen sa til ham at det ikke var greit - før det tror jeg at han trodde at pappaen likte å være den foretrukne, og at han gjorde det delvis for å glede pappaen... Håper det snart går over for deg også.

[Gjest Anonym]

Jeg kjenner jeg får vondt i hjertet av å lese dette, barnet ditt er jo det du elsker høyest av alt i verden, og når du føler deg avvist på den måten er det ikke lett. Men av det du sier høres du ut som en fantastisk mamma, og at gutten din er utrolig glad i deg og, og ettersom du ikke kommer til å få mindre kjærlighet til han som tiden går vil han heller ikke gjøre forskjellsbehandlingen sin mer utpreget heller, det er jeg sikker på. Det båndet dere har blir bare sterkere, ikke fortvil!

[Gjest Eurodice]

Herregud da, jente. Det må da være måte på å være ømskinnet og sår og sjalu fordi en liten gutt nå foretrekker pappaen sin. Livet med småbarn går i faser. Nå har gutten "oppdaget" faren sin, det er mest stas med ham for tiden. Det betyr ikke at du er blitt likegyldig for ham. Tenk deg om, da du var barn, hendte det ikke at du gjorde forskjell på dine foreldre, at du foretrakk den ene fremfor den andre, og at det kunne veksle?

Endret 27. august 2012 av Arabella

[AnonymBruker]

Ignorer ungen, så skal du se han kommer tilbake.

Anonym poster: 351a005051aa35a2a885db8a5f07a503

[Leeloo]

Tror det beste er å bare akseptere at han er pappadalt, uten å legge så alt for mye følelser i det. Her er det minstesnupp som er pappadalt (hun er ni mnd). Blir spennende å se hvordan det blir når jeg begynner å jobbe og far skal ha permisjon. Jeg har en datter fra tidligere som ikke har kontakt med sin far, og hun er naturlig nok mammadalt, så det er er helt greit at yngste "foretrekker" far (vi står vel egentlig ganske likt, men det er far som får de strålende smilene når han kommer hjem, kanskje blir det meg senere), to mammadalter kunne blitt litt slitsomt Min samboer er utrolig flink med barn, han koser og tuller og er verdens snilleste. Han har også en datter fra før som er veldig pappadalt når hun er her. Så lenge han liker deg også er det ikke noe å ta på vei for. Ville nok jobbet litt med med meg selv, for det høres slitsomt ut å gå rundt å være lei seg for dette.

Hadde det vært bedre om han foretrakk deg, i så fall - hvorfor det? Vet flere forhold der pappa er den store helten, hvertfall for gutta, og det er kanskje naturlig?