Dagbok

[Gjest]

Du har faktisk en engels tolmodighet. Jeg hadde ikke holdt ut det der.

Men ser du ikke at du utsletter deg selv for å bygge opp under han? Og likevel så hjelper det ikke. Likevel må alt hele tiden handle om han, hans kontroll av situasjonen, hans behov, hans selvfølelse, hans nykker.

Bare det å begynne å sette slike lattelige krav til deg for at han kanskje skal "belønne" deg med sex er helt sykt. Når han ikke ønsker sex med deg, så sier det veldig mye om samlivet deres. Særlig når du egeltlig ikke ønsker sex med han heller.

Jeg tror jeg har sagt det før. Du må prioritere deg selv. Det er ingen andre som gjør det.

Du er ikke programforpliktet til å tilbringe resten av dagene dine med å bygge under egoet hans.

Hvor tror du dere er om et år? Om fem eller ti?

Synes du at forholdet du lever i er liv laga?

Hva hadde du sagt til en venninne om hun hadde grått på skulderen din og kommet med denne historien?

Det er en voksen mann. Det skal kunne gå an å sette krav til han uten at hele verden raser sammen.

Husk: Du har bare dette ene livet. Du må forvalte det slik at det blir bra for deg.

For meg høres hele forholdet dødt ut. Som at du bare ikke greier å komme deg unna, for du har investert så mye tid og følelser i han. Og mens du venter på hva som skjer, så investerer du stadig mer.

Hva gir det deg å være i et forhold til han? Hva gjør han for deg?

Klem til deg

Og som sagt tidligere, om alt er svart, send meg en pm om du vil prate.

[FruFjas]

Nå syns jeg du er hard, Themis. Det er veldig mange positive sider ved han også, og han er syk, han er ikke en sløv mann som oppfører seg slik fordi han driter i meg. Han har opplevd omsorgssvikt, og sliter med ettervirkningene av dette. Men han gjør mye for å bli bedre, og har kommet veldig langt siden jeg startet denne dagboken for snart et år siden.

Jeg er absolutt ikke der at jeg ønsker å forlate ham, men jeg ønsker at han skal oppnå bedre resultater. Jeg ser absolutt for meg at vi er sammen om 5 år. Men jeg tror vi trenger hjelp for å komme på rett kjøl. Det er mye som ikke er bra for tiden, men jeg ser at det er stor endring fra tidligere, og det er jeg veldig glad for.

Jeg vet ikke hva jeg ville sagt til en venninne med denne historien, men en ting er sikkert, og det er at folk er forskjellige. Hva som er viktig for meg, kan være noe helt annet for en venninne. Jeg ville hatt nulltoleranse for å bli brukt som hushjelp. og en mann som ikke bidro hjemme. Men det er min greie, skjønner at andre vil ha problemer med min manns oppførsel. Men for meg er det ikke deal breaker så lenge jeg ser at han jobber med det, og at han oppnår fremgang.

Noen av de tingene som jeg setter stor pris på ved han er at han har like verdier som meg. Vi er like sosiale/asosiale (alt ettersom), vi har like meninger om veldig mye, han er veldig flink i huset, og med barnet vårt, han har høy arbeidsmoral, og er en veldig rettferdig type. Han hører alltid på meg, og diskuterer ting saklig, det er jeg som ikke alltid er like enkel å snakke med. Jeg setter stor pris på livet mitt med han, sånn generelt. Men problemene hans overskygger til tider mye av det positive.

Jeg føler ikke at jeg er der at jeg ikke kommer meg unna. For jeg har ikke noe ønske om å gå nå, jeg venter bare på at ting skal bli bedre. I januar var jeg rimelig klar for å gå, men nå er situasjonen ganske annerledes. Mye bedre, men fortsatt frustrerende for oss begge.

Ang sex så har han så store problemer med å ha sex hvis det ikke er rette følelser tilstede, mens jeg helst har planlagt sex, uten så mye forspill først. Han vil ha sex, men det kan ikke planlegges, det må bare være noe som skjer naturlig. Og det føles rart for meg.

I lang tid har jeg tenkt som deg, Themis, at man må kunne stille krav til han, og at han får innrette seg. Men etterhvert har jeg klart å innse at dette er en psykisk lidelse, det er ikke så enkelt for han. Og at å stille krav er en taktikk som ikke vil fungere, da kan jeg likesågodt bare si at jeg går. Og det ønsker jeg jo ikke. Både pga at han har mange andre gode sider som jeg setter stor pris på. Og fordi jeg bryr meg om han, og barnet vårt. Jeg har tross alt sagt ja til å være ved hans side i gode og dårlige dager, og da kan jeg ikke gå så fort det blir vanskelig. Det betyr ikke at jeg finner meg i hva som helst, og at skilsmisse er uaktuelt uansett hva som skjer. Men at man ikke kan gi opp med en gang. Jeg ser at han jobber mye med å endre tankemønstrene sine, og han oppnår fremgang. Alkoholen har han kontroll på nå, og panikkanfall har vi ikke sett på et halvt år eller mer.

Jeg føler at det største problemet nå er tilknytningen. Jeg kan forstå at et barn som aldri oppnådde tilknytning til more sin har problemer med det i forhold til andre personer. Men jeg vet ikke hva man kan gjøre med det. Lurer på om jeg burde blitt med til psykologen igjen, og eventuelt tatt en time alene.

[Gjest]

Jeg mener ikke å gjøre det vanskeligere for deg, å legge stein på børen.

Beklager om du oppfatter meg så negativ.

Jeg er bare engstelig for at du som person tilintetgjør deg selv. For at du stadig finner deg i mer, uten å merke hvor ille det har blitt.

Jeg har selv en gang vært i et destruktivt forhold. Det varte ikke så lenge. Men det som skjedde var at man stadig så de små lysglimtene som man tolket positivt, men ikke merket at man stadig sank dypere i en gjørme som sugde en fast og gjorde alt vanskelig.

Det er bra du synes du har det bedre nå, men det er ganske langt igjen før du har det virkelig godt.

Uansett lykke til!

[FruFjas]

Her kommer en oppdatering fra meg.

Mannen har vært uten alkohol i et helt år. Og det har gått helt fint

Han går nå til psykologen en gang i mnd, mot to ganger i uka da han begynte. De har nesten ikke noe å snakke om lenger.

Han har hatt en helt utrolig fremgang, og er virkelig ikke til å kjenne igjen Han tar de fleste utfordringer på strak arm, ingen panikkanfall, og normal oppførsel. Jeg glemmer ofte hvordan det engang var, men når jeg blir minnet på det blir jeg helt overveldet av forandringen. Jeg er så vanvittig stolt av han! Han har jobbet beinhardt!

Han har også brutt kontakten med familien sin. Det er vi lettet over begge to. Jeg har egentlig ventet på at han skulle gjøre det lenge, men han måtte bli sterk nok først. Tror det har gjort han veldig godt. Nå er det ca seks mnd siden. Jeg har litt kontakt pga barnet vårt.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, men alt er egentlig (nesten) bare fryd og gammen Hadde aldri trodd det da jeg startet dagboken. Kanskje jeg tør å lese bakover en dag, men ikke enda.