Dagbok

[FruFjas]

Resten av kvelden forløp seg slik:

Etter masse grining og hulking fra mannen, snakket jeg med han igjen, og han roet seg litt. Vi snakket ordentlig ut om at dette henger sammen med angsten, og omsorgssvikten han er blitt utsatt for som barn. Han ble glad igjen. Litt for glad spør du meg. Han lo til og med skikkelig godt av en tv-serie vi så sammen. Og da merket jeg at jeg ble lei meg igjen. Tenkte at han hadde glemt alt sammen allerede. Tenkte at jeg hadde vært dum som tok han inn i varmen igjen så fort. Jeg gråt, og snakket med han. Han virket ikke spesielt lei seg eller skamfull. Han sa at han var tom, at han hadde fått ut alt tidligere.

Jeg følte meg sinnsykt såret over at han brøt tilliten enda en gang!!

Midt på natten våknet vi begge, og han var veldig lei seg igjen. Og vi snakket litt mer.

I går ringte jeg psykologen. Fortalte i korte trekk at mannen har et alkoholproblem. Jeg har tatt kortene hans, og det som finnes av kontanter i huset. Så blir det litt vanskeligere for han å få tak i alkohol. Har også gjemt flaskene.

Neste straff hvis han gjør det igjen: jeg tar 100 000 som vi har på sparekonto, og bruker de på akkurat hva jeg vil. Og jeg ringer moren hans og forteller alt sammen om omsorgssvikt, angst, psykolog, alkoholisme. Pluss at ekteskapet muligens ryker da Håper dette er nok til å få han til å tenke seg om noen ekstra ganger.... Han er forresten helt enig i konsekvensene.

[Katniss]

Er de pengene faktisk dine? For hvis de er hans penger kan han saksøke deg.

[orgus]

Hvordan går det med deg da? Rekker du noe tid til deg oppe i alt dette?

[FruFjas]

Ja, det er mine penger også, vi har mer, så hadde tatt mindre enn halvparten. Han har også sagt seg enig i at jeg kan ta dem. Ikke at penger forandrer så mye, jeg prøver bare å finne pressmidler som rammer han. Han er veldig opptatt av at vi skal ha en god buffer, og oppsparte midler.

Det går greit med meg. Jeg har jo en tendens til å fortrenge, så tenker ikke så mye på det Prøver å slappe av, og heller ta ting når det oppstår noe, enn å gå å tenke, og lage planer og bekymringer hele tiden.

Mannen fikk snakket med psykologen, og det var godt. Psykologen var snill med han, og mannen føler ikke at tilliten ble ødelagt. Planen nå er null alkohol en stund, og så gradvis trappe opp og tilbake til normalen. Normalen var det jeg som måtte definere, for mannen vet ikke lenger hva som er normalt. Kommer til å passe veldig godt på han når han begynner å drikke igjen! Vet at han kan "lure" meg. Føler meg veldig lurt av dette som har skjedd. Jeg har vært dum og gitt han så mange sjanser.

En ting som er veldig fint oppi dette er at mannen virkelig føler at jeg har vist han omsorg og kjærlighet. Og det trengte han å føle fra meg. Jeg har taklet drikkingen på en mye bedre måte enn angsten. Og gjort alt riktig, sier han. Han føler at jeg har tatt vare på han, vært bekymret for han, og hjulpet han.

Har har drukket en Munkholm i dag, og sier at han likte den, og kanskje vil drikke det av og til, når han savner øl for mye. Det gjør vel ikke noe det....?

Han har snakket om at han ønsker å ta en øl hjemme, som opptrapping, uten tilgang på flere, om 2 mnd. Jeg tror det er for tidlig, men er åpen for å se det an når tiden kommer.

Endret 12. januar 2013 av FruFjas

[orgus]

Mulig det er jeg som er konservativ her, men virker som det er veldig fokus på å få øldrikking tilbake inn i bildet?

[Gjest]

Kjære deg.

Jeg leste gjennom tråden for noen dager siden, og har tenkt masse på deg.

For det første: Du må ikke utviske deg selv midt oppe i dette. Du er en viktig person i ditt liv, og dine behov må også dekkes.

For det andre: Det er helt urimelig at du ansvarliggjøres for hans eventuelle tilfriskning. Sånne utsagn som "hvis du bare gjør sånn og sånn så blir jeg bra". Det er ansvarsfraskrivelse fra hans side, et forsøk på å lempe skylden over på deg.

For det tredje: Du må se i øynene at han har et alkoholproblem. Når man først har fått et alkoholproblem så er det ingenting som heter "å bare ta et par øl". Han tåler ikke alkohol i noen mengder i noen settinger. Om han ikke kan si at han F.eks. går på medisiner som gjør at han ikke kan drikke, eller bare fjerner seg fra situasjoner der det er alkohol, så blir det vanskelig.

Jeg forstår og respekterer at du vil fortsette ekteskapet for å unngå at barna får skilte foreldre, men jeg mener du burde ta en liten timeout her.

Søk råd hos noen som jobber med alkoholmissbrukere, og få deres veiledning i å håndtere den biten.

Skaff deg en terapaut eller coach selv, eventuelt prat med en prest, familievernkontoret eller hva som helst. Du trenger støtte. Og da av noen som ikke jobber med din mann fra før av.

Få en vurdering på konsekvensen for ungene ved å bo med en såpass ustabil far.

Og ikke få flere unger med denne mannen. Du har alt funnet ut at problemene hans er sterkt arvelige. Ikke sett deg i den situasjonen at du ser barnet ditt gjennomgå det samme.

Er han i stand til å gi ungen en trygg oppvekst når han klikker for bagateller og har et lite rasjonelt forhold til ting? Det at han er sånn kan jo igjen trigge problemer hos ungen slik som hans mor trigget for han.

Du har bare dette ene livet. Bruk det med fornuft. Det er ikke sikkert at din mann blir noe bedre. Kanskje trenger du litt plass for deg selv i ditt liv?

Stor klem til deg. Ønsker deg alt godt.

[FruFjas]

Takk for innspill Themis. Svarer deg mer siden

Siden sist har det skjedd vanvittig mye. Er veldig langt nede nå. Orker ikke å fortelle alt nå, men det kommer. Kort fortalt har han drukket igjen. Fant han dritings, sovende på badegulvet. Han hadde falt og revet med seg bilder og møbler. Det var helt sinnsykt å komme hjem til et sånt kaos! Jeg trodde det hadde vært innbrudd. Vi dro til fastlegen dagen etterpå. Fastlegen tror det har sammenheng med medisinene, og han måtte slutte med dem på dagen. Har ikke hatt noen bivirkninger av at han sluttet så brått enda. Han har også fått henvisning til en alkoholklinikk. var med han til psykologen også, og vi fikk snakket. Som om dette ikke var nok har det skjedd noe annet, veldig stort og viktig i livet vårt. Orker ikke å fortelle så mye om det, men kanskje det kommer senere.

Jeg alkotester han hver dag, har fjernet alt av penger og kort og alkohol fra huset vårt. Før var det gjemt, nå er det ikke i hus mer. Vi skjønner nå at han muligens aldri kan drikke igjen. Hvertfall ikke før om mange år.

Endret 20. januar 2013 av FruFjas

[orgus]

Oi, man blir nå jaggu nysgjerrig når du skriver sånt da..

skjønner nå at han muligens aldri kan drikke igjen. Hvertfall ikke før om mange år.

Nå skal ikke jeg påberope meg noe ekspertise i noen slags retning, men dette høres ut som en veldig sunn innstilling. Synes det er mange ganger viktigere på å fikse situasjonen, og ikke minst dere fremfor å ha så mye fokus på eksakt når han skal begynne å drikke igjen :-)

[FruFjas]

Bunnen er nådd. Nok en gang. Hvor mange bunner finnes det?

Jeg er målløs, i sjokk, deprimert, rasende, såret.

Ringte mannen fra jobben i kveld for å høre hvordan det gikk. Etter 10 sekunder hørte jeg at han var rar, og spurte om hva blåsetesten ville vise hvis jeg kom hjem og testet han. Fikk til svar at det ville gå helt fint. Jeg dro fra jobb. Måtte fortelle kollegaen min alt. Fant mannen full Barnet vårt var våken. Jeg tok med barnet og dro til ei venninne. Ringte svigermor. Hun hadde allerede fått telefon fra han, og han skulle ta taxi til henne. Hun lurte veldig, og jeg fortalte henne kort. Nevnte omsorgssvikt. Det kunne hun absolutt ikke skjønne, for hun hadde vært verdens beste mor. Jeg tok ikke diskusjonen Den får komme siden.

Tok med meg barnet og dro hjem igjen når jeg visste at han hadde dratt. Ringte mamma og fortalte henne alt, og snakket mer med kollegaen. Sa at jeg blir borte noen dager. Må til legen for å få en sykemelding. Er helt utenfor, og ikke i stand til å dra på jobb.

Mamma kommer og henter barnet i morgen, og kommer tilbake med han mandag formiddag.

Mannen stjal alkohol fra mine foreldre.......

Jeg er i sjokk. Har et problem med at jeg fortrenger ting, og er på vei til å gjøre det nå. kan ikke forholde meg til at mannen min gjør dette mot oss. Og at jeg har et vanvittig problem. Hvordan skal jeg klare meg alene? Leie leilighet, bytte jobb, sende ungen min avgårde til den mannen (som jeg da overhodet ikke har kontroll på).......

Dere har spurt innimellom om hvordan det går med meg, og det har pleid å gå sånn ganske greit. Men den siste uken har jeg merket at jeg ikke har vært meg selv. At jeg har følt meg rar, trist, maktesløs. Fant i går ut at jeg nok er på vei inn i en depresjon.

Han har forresten fått innkalling til alkoholklinikken. Skal dit torsdag. På mandag har han psykologtime.

[Gjest]

:hug:

Pust med magen.

Du finner en ny bunn helt til du selv bestemmer at det virkelig er nok. Tror og håper du har kommet dit.

Situasjonen blir ikke bra av seg selv. Han kommer ikke til å endre seg brått.

Han er alkoholiker. Han har i tillegg alvorlige psykiske lidelser.

Nå må du tenke på oppveksten for barnet ditt.

Få deg en god advokat! Det er kjempeviktig at du får proffesjonell hjelp for å sikre deg og barnet framover.

Både økonomisk og emosjonelt.

Loggfør hendelsen i dag. Jeg vil tro det veier tungt i samværssaken. Du bør kunne sette krav om begrenset samvær under tilsyn, til han er oppe og går igjen. Men ta det med advokaten og familievernkontoret.

Du trenger å sikre deg økonomisk. En alkoholiker kan finne på det meste. Du risikerer at han setter din økonomi også på styr.

Det er ingen god og snill måte å gjøre dette på, men du må bare brette opp ermene og gjøre det.

Er redd han kommer til å gjøre hva som helst for å stoppe deg, love hva som helst.

Men det har du jo prøvd nå?

Han kan heller komme tilbake når han har sine ting på stell.

Skal skrive mer til deg senere. Må ordne litt her hjemme.

Og en gang til

Lykke til. Støtt deg til familie og venner det du kan.

[orgus]

Oi! Jeg er på vei ut døra, og er kanskje uansett ikke rett person til å rådføre deg i dette - finnes vel vesentlig mer kompetente folk til det her ;p

MEN føler med deg! Nå er det viktig at du at tenker på deg selv og ungen din og ingenting annet i alle fall!

Themis skriver mye bra hvert fall, og det kommer vel mer senere

[FruFjas]

Det er helt jævlig alt sammen

Mannen er på gruppemøte med AA nå.

Jeg snakket med han flere ganger på telefonen i går og i natt, han var ekstremt lei seg og jeg var stort sett bare stygg mot han. Kalte han de styggeste ting. Jeg ba han komme hjem tidlig på morgenen, fordi jeg ønsket hjelp med barnet. Fryktet at jeg ikke kom til å orke å lage mat og bytte bleier og slikt. Men det viste seg motsatt. Jeg hadde masse energi til å ta vare på, og leke med lille klumpen min Mannen gråt mye, og jeg var kald mot han. Kjente langt inni meg at nok er nok, og startet å planlegge livet uten han. Tanken gjorde meg lettet og jeg fikk energi av det.

Mamma hentet sønnen vår, og passer han i helgen. Jeg og mannen har snakket i hele dag. Vi hadde en samtale der jeg snakket om grunnene til at jeg ikke orker mer, og alt som jeg syns er et problem ved han. Denne samtalen skulle vise seg å utarte seg annerledes enn jeg trodde. Mannen ble kjempemotivert til å gjøre noe med de andre tingene, og har allerede satt igang prosjekter i heimen. Jeg vet ikke om det forandrer så mye, men jeg tar uansett ikke noen avgjørelse på skilsmisse eller ikke, riktig enda. Så tenker at det ikke skader at han får gjort noen ting som gleder meg.

Han skal starte å gjøre mer sammen med meg og sønnen vår, som en familie. Skogsturer i helgene, svømmehall, familietid med spill og hobbyaktiviteter. Vi skal gjøre ting sammen som et par, kino, bowling. Han skal kjøpe gaver til meg ved anledninger (noe jeg har vært lei meg for en stund, har alltid fått penger til å kjøpe noe selv). Han skal pusse opp her hjemme, og vi snakker om å kjøpe noen nye møbler vi har trengt. Mannen ble veldig giret på dette, selv om han skjønner at det ikke nødvendigvis er nok. Men det er ting han ikke har visst at har vært vanskelig for meg. Han har ikke involvert seg så mye i familielivet, kun sittet for seg selv på kveldene, og aldri tatt med barnet ut i helgene. Jeg har tenkt at det har vært pga angsten, og det har det vært også, så jeg har ikke tatt det opp på veldig lenge. Men nå er han klar for å endre seg. Kjempe for meg og familien vår. Han har visst ikke problemer med å gjøre disse tingene mer, det er bare blitt en vane at det er sånn.

Jeg føler at jeg har tusen ting jeg må bearbeide/tenke gjennom nå. Å finne mannen beruset igjen. Samtalen og alt som skjedde mellom oss da jeg kom hjem. Alt sønnen min så og hørte. Alt jeg fortalte mamma og pappa. Alt jeg ble nødt til å fortelle kollegaen min. At venninnen min sin sønn og mann så meg gråte, og hørte hva som hadde skjedd. At jeg ikke er på jobb i helgen. At jeg må be om sykemelding til uken, gruer meg til det, men er for nedbrutt til å jobbe. Å ringe å fortelle sjefen min alt sammen. Jeg har blitt tvunget ut i så mange ting jeg ikke ønsker, krysset grensene mine. Og jeg føler det veldig ubehagelig.

Takk for støtte, dere

[Gjest]

Kjære, kjære deg.

Nå lover han alt i hytt og pine for å holde på deg. Snakker deg etter munnen.

Alt skal bli så bra.

Men om det er for seint for deg, så er det for seint for han.

Han har lovet masse greier før, og ingenting skjer.

Be han flytte ut en periode, få orden på seg selv. Så kan dere snakke sammen.

Du er ikke forpliktet til å holde på med dette styret bare fordi han nå, etter all denne tiden, liksom forstår at han burde være annerledes og bidra mer.

Du trenger å ta mest hensyn til deg selv! Og til barnet ditt.

Han får komme i andre eller tredje rekke.

Og om du vil skille deg, så er det helt i orden. Du skylder han ikke å fortsette. Du har vært igjennom mer enn nok.

Han lyver, stjeler fra foreldrene dine. Hvor skal liksom tilliten sitte?

Send meg PM om du vil prate mer direkte med meg.

Klem. :hug:

[Gjest]

Jeg mener vel å si at jeg tror det er på tide med en "time out".

Du må få fred til å tenke, han må ta tak i seg selv og ikke skylde på alle andre.

Han må også forstå at det ikke nytter å love ting i hytt og pine som han ikke er villig eller i stand til å gjennomføre.

Han er en alkoholmissbruker. Han sier det han tror du vil høre for å kunne opprettholde situasjonen der han har et familieliv uten å ofte mye for det, grei tilgang på "hjemmets goder" (som ferdiglaget mat, selskap når han vil ha det, osv) og en respektabel fasade.

Det du trenger er en skikkelig pustepause. Du ødelegger deg selv for å prøve å hjelpe han. Men den eneste som kan hjelpe han er han selv.

Ikke tenk på det med at du "må" bo med han fordi han ikke er i stand til å ta vare på barnet når det er hos han. Prat med familievernkontoret. Om han drikker seg sanseløst full når han har ungen, så har du retten på din side i forhold til å kreve tilsyn ved kontakt mellom far og barn.

Om du vil prate med meg direkte, så send meg en PM. Mener det. Hvis litt oppbacking fra min side hjelper deg, så er jeg der og støtter deg.

Klem til deg i en tøff tid. :hug:

[FruFjas]

Nå har det gått en måned siden sist jeg var her inne. En måned siden mannen drakk. Han har ikke rørt en dråpe alkohol siden. Han har fått hull på boblen som laget så mye angst og dritt i livet hans. Alt har kommet til overflaten, og han har ikke hatt noe angst den siste måneden. Angsten hans var et symptom på at han hadde ting som måtte ordnes opp i, spørsmål han måtte få svar på. Han har hatt daglige, lange samtaler med moren sin. Fått svar på masse, og sagt alt.

Han føler seg utrolig bra. Han gjør ting han aldri kunne klart før. Han kjører bil på dårlig føre, og holder en samtale med meg samtidig. Uten et snev av angst. Han blir med på kjøpesenter på kort varsel, uten sure miner. Han orker det nå, hodet hans er ikke opptatt med angst. Han er ikke utslitt av alle tankene lenger. Han oppfører seg som en normal mann. Ingen panikkanfall, ingen begrensninger.

Psykologen vil kutte ned behandlingene til en gang i uken. De har ikke så mye å snakke om lenger.

Jeg vet alt dette høres helt sinnsykt ut! Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at dette kunne skje! Jeg har vært hos psykologen alene en gang. Spurte litt rundt dette, om hvordan dette var mulig. Han sa at det ikke var så rart, at angsten var et symptom på ting som mannen sperret inne. Nå var alt åpent, og han hadde ikke angst mer. Han har fått konfrontert moren sin med alt, og det er ingen hemmeligheter mer.

Jeg kjenner mannen min så utrolig godt, jeg vet akkurat hva som har provosert frem angsten tidligere. Endring i planer, korte varsler, uforutsigbarhet. Alt dette har vi opplevd mange ganger den siste måneden, uten reaksjon fra mannen. Barnet har vært syk, skreket lenge om natta. Mannen har holdt seg helt rolig.

Jeg kan liste opp i det uendelige.

Jeg har fremdeles kortene hans, men han har hatt tilgang på kontanter her hjemme, og lånt kortet mitt mange ganger. Jeg sjekker fortsatt kontoutskriftene og kvitteringene. Jeg ringer hjem mange ganger hvis jeg er borte på kveldene.

[Gjest]

Kanskje går det bra.

Jeg krysser fingrene for deg og sender deg varme tanker.

Takk for oppdateringen, jeg har tenkt på deg.

Men hvordan har du det oppi alt dette? Dine følelser? Blir du ivaretatt?

Vil du fortsatt ha han? Han har gjort masse stygt.

Det er bra at mannen din er bedre, men du må ivareta deg selv og dine følelser også.

Orker du å risikere at det skjer igjen?

Og mannen din er alkoholiker. Selv om han fikk hull på byllen, så kan han kanskje aldri ha et normalt forhold til alkohol igjen.

Setter du grenser? Er det virkelig slutt om han steller det til for seg en gang til? Har du tenkt på det?

Du har lov å si at det er nok, ikke orke mer.

Men jeg må si rapporten din hørtes fantastisk ut.

:hug:

Du kan sende meg PM om du føler for det, selv om alt er bra nå. Men skal ikke være påtrengende.

[FruFjas]

Jeg har det bra Livet er enkelt, og godt å leve igjen. Ting går på skinner, og jeg tenker at hvis det var denne veien vi måtte gå for å komme hit vi er i dag, så var det helt verdt det Ja, jeg vil fortsatt ha han. Nå er han jo bedre enn noen gang. Nå er han seg selv, den personen som innimellom skinte gjennom før. Han har det superbra. Han har aldri følt seg så bra før, han har fått masse selvtillit, og lever livet slik han alltid har ønsket det. Han tenker ikke så mye, planlegger ikke, bryr seg ikke om hva andre tenker, gjør det han selv vil.

Jeg orker å risikere at det skjer igjen, noe annet ville blitt for dumt. Å løse opp en familie når alt er bra, bare fordi man er redd for å bli såret igjen. Han har fått en sjanse til, og det er ikke bare noe jeg sier, men noe jeg føler også.

Han kan aldri drikke alkohol igjen. Det er han helt bestemt på selv. Han ønsker ikke det. Og han kan ikke det. Han var/er alkoholiker, selv om det kun varte en kort periode. Nå sier han at alkoholen ikke kan gi han det samme som før, for han har det allerede. Han føler seg så bra som han tidligere kun gjorde da han var full.

Jeg har satt grenser. Han vet at dette er siste sjansen.

Tusen takk for at du bryr deg, Themis

[Gjest]

Noen ganger her inne, så kommer man borti historier og sjebner som rører en streng.

Hvordan kan man da ikke bry seg?

Jeg er veldig glad og lettet over at du har det så fint. Det var en happy ending som jeg aldri hadde turt å drømme om da jeg leste det du skrev tidligere.

Om du synes at du har det bra og at alt er verdt det, så er det verdt det.

Ikke la noen som du har betrodd deg til komme med kritikk for dine valg.

Det er du som har gått denne lange marsjen sammen med han, det er du som står inne for dine valg.

Og om det kommer et tilbakefall, så kommer det. Han kan dø i en bilulykke også. Hvem vet hva som skjer, og når?

[Pupsilure]

Så utrolig bra å lese at det har ordnet seg for dere

Endret 25. februar 2013 av Pupsilure

[FruFjas]

Oppdatering fra meg.

Til mannen min: hvis du leser her nå, så vær så snill og stopp. Dette er min måte å få utløp for følelser og tanker, og jeg trenger å skrive det jeg selv ønsker, og ikke måtte behøve å tenke på hva det passer seg at du leser. Jeg ønsker ikke at du skal lese her, og håper du respekterer det. Jeg vet at du har vært her før, og det syns jeg er vanvittig dårlig gjort!

Ting har gått bedre den siste tiden. Han sier fortsatt at angsten hans er borte, han går ikke rundt å kjenner på generell angst hele tiden. Og panikkanfall har han ikke hatt på flere måneder. I starten, etter at alkoholismen ble gjort til kjenne for familien var han veldig fin, men jeg syns det sakte har gått tilbake til slik det var før, hvertfall med endel ting. Han sier at han ikke kjenner den generelle angstfølelsen i kroppen hele tiden, og jeg tror på det. Men det er andre ting som fortsatt er et like stort problem.

Hovedsaklig virker det som om han har store problemer med å vite hva som er alminnelig oppførsel. Hva man kan reagere og bli sur for, og hva som er bagateller. Og hvordan man håndterer misforståelser, avtaler som blir brutt o.l. Han låser seg helt i enkelte saker, som er bagateller. Fordi han er redd for å bli overkjørt, og mangler filteret som sier om dette er noe han bør gi seg på eller ikke. Han lager også en avstand mellom oss, som er veldig ødeleggende. Han klarer ikke å snakke med meg om ting som er viktig for han. Han åpner seg ikke ordentlig for meg, holder meg på avstand, og er i beredskap til enhver tid.

Den siste tiden har vi hatt flere små misforståelser som har gjort at han har låst seg, og at alt blir feil uansett hva han foretar seg. Jeg har vært kjempeflink til å snakke oss rolig gjennom det, og etter 5-10 minutter har han klart å roe seg ned, og finne en løsning på problemet. Jeg er veldig stolt over at jeg har klart å støtte han, og beholde roen. Tidligere ble jeg bare sint når han låste seg, for jeg syns det er så tåpelig. Men et sted på veien har jeg endelig lært at det blir mindre smertefull og langvarig hvis jeg bare holder meg rolig. Selv om det har sin pris, for meg.

Mannen min har vært edru siden sist, bortsett fra en sprekk for ca to måneder siden. En øl etter jobb. Ble oppdaget ganske umiddelbart hjemme. Følelsen jeg får når jeg oppdager det, kan nesten ikke beskrives. Det føles uvirkelig. Et sjokk. Hva gjør jeg nå? Hvordan er det mest hensiktsmessig å reagere utad? Utrolig nok holdt jeg meg relativt rolig. Jeg pustet, tellet, og klarte å beholde kontrollen. Han var seg selv, det bidro til å holde meg rolig. Hadde han vært dritings hadde jeg banket han, slik som sist. Så sint var jeg inni meg. Men siden han ikke var noe særlig beruset, gikk det an å snakke med han. han fortalte at han hadde hatt lyst til å drikke lenge, men at han trodde han kunne klare å holde det i sjakk. Han turte ikke å snakke med meg om det. Han gikk ikke på AA mer, og det visste jeg. Men han turte ikke å si at han ville gå på et møte igjen. Nå har han forøvrig begynt på møter igjen, og går en gang i uka.

Han mente at vi hadde hatt en dårlig periode, noe jeg ærlig talt ikke kjente meg igjen i. Denne situasjonen åpnet opp for en bedre dialog, og han mente etter dette at vi fikk en god periode (noe jeg heller ikke merket).

Ting har vært greit frem til nå, men jeg føler meg trist nå... Har ikke lyst til å plage han med noe, så jeg får skrive litt her.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde utslaget nå, men jeg våknet i dag og var trist. Vi har vært bortreist i helgen, og hadde det fint egentlig. Hvertfall så fint som vi har det. Men i går, på vei hjem, skjedde det en ubetydelig misforståelse, som minnet meg om hvor lei jeg er. Jeg er å lei av hele denne situasjonen. Jeg er så lei av problemene hans. Jeg er så lei av at alt skal være så vanskelig hele tiden. Jeg er så lei meg for å være i denne situasjonen. Men dette kan jeg jo ikke si til han, for da gjør jeg det jo enda mer vanskelig for han, og bidrar hvertfall ikke til å løse problemene. Men hva med meg? Jeg føler meg satt helt på sidelinjen, jeg skal bidra med støtte, men jeg føler ikke at jeg har lov til å uttrykke frustrasjon, og mine følelser. For det motarbeider han, og gjør han heller dårligere enn bedre.

Jeg er drittlei av alt sammen. Jeg vet at han har jobbet mye med seg selv, og er et annet sted enn han var for noen måneder siden, men for meg er det ikke nok! Han viser så mye usikkerhet og nervøsitet at jeg blir kvalm av han. Vi har ikke hatt sex på ca et år nå. Litt over, tror jeg. Jeg spør om vi kan ha sex, men han klarer ikke. Han sier at hvis jeg viser han at jeg virkelig vil ha han, så kanskje det ender med sex. Problemet er at jeg vil ikke ha han, ikke sånn som nå. Jeg vil ha en sterk mann, som tar meg. Jeg tenner overhodet ikke på svake, usikre menn. Men jeg merker at jeg kan trenge litt sex snart...

Dette er blitt en ond sirkel. Jeg kan ikke vise at jeg vil ha han før han blir sterk og selvsikker, og han kan ikke bli sterk og selvsikker før jeg viser at jeg vil ha han slik han er nå.

Jeg skjønner at han har det vanskelig, men jeg er lei av at alt skal handle om han hele tiden.

Jeg føler at vi lever i forskjellige verdener. Jeg kjenner meg ikke igjen i ting han sier, som f.eks at vi hadde en dårlig periode. Og at vi etter å ha snakket sammen, fikk en god periode. Jeg merket ingen forskjell på disse periodene. Han er overfølsom på alle områder. Merker nyanser som jeg ikke merker, og som jeg undrer over om egentlig er. Jeg blir så sliten av han.

Jeg kulle ønske livet var annerledes. Jeg føler at det er en stor avstand mellom oss. Jeg går ikke å tenker på ting som har vært, har lagt fra meg det meste med alkoholen, og har kommet greit over sviket og alle løgnene. Men jeg føler at det mangler mye, og det fører meg lenger vekk fra han. Vi har et greit samarbeid om hus og hjem, og vi har felles drømmer for fremtiden. Men det er en sperre, som gjør at vi har en stor glippe mellom oss. Vi er ikke på samme planet, vi har ikke den nærheten, og tilknytningen som jeg ønsker og trenger. Jeg tror det er fordi han er låst, og redd. Jeg har opplevd denne nærheten med andre før, og føler at jeg gir nok av meg selv, og er åpen nok. Så jeg føler ærlig talt ikke at det er jeg som er problemet.