Dagbok

[FruFjas]

Hei WendyClear! Vi vet at det kan være medfødt. Ja, psykologen er veldig opptatt av at dette ikke er mannens feil, at han har blitt utsatt for omsorgssvikt. De har brukt flere timer på å snakke om moren hans, om faren som forsvant, og om mobbing. Men ser absolutt poenget ditt, at det kan være dumt å henge seg for mye opp i det Jeg er ikke helt der enda at jeg syns det er slitsomt at mannen snakker om de vonde minnene, for det hjelper meg litt til å forstå han. Men det kan godt hende at det blir for mye etterhvert. Han er jo veldig tidlig i behandlingen hos psykolog, så tror at han trenger å få kartlagt hva som kan være årsaken til dette. Tusen takk for innspill!

[Katniss]

Jeg føler det er verdt å nevne at personlighetsforstyrrelser ikke nødvendigvis kommer av omsorgssvikt, det er medfødt. En uheldig oppvekst kan alikevel være utslagsgivende for problematikken mannen din har (dersom det her er snakk om en personlighetsforstyrrelse selvsagt). Noen barn kan ha en medfødt disponent for psykisk sykdom, men dersom de vokser opp i et trygg og godt miljø vil ikke sykdommen slå ut - dette kaller vi trygghetsfaktorer. Det er jo tydelig her at mannen din ikke har hatt disse faktorene, og derfor utviklet psykisk sykdom.

Jeg føler at dere legger veldig mye vekt på det som har skjedd i mannen dins fortid, er dette noe psykologen er optatt av å snakke om? Er kan ikke si jeg er noen stor tilhenger av den psykodynamiske tradisjonen, da jeg føler det å henge seg opp i vonde "traumer" bare kan gjøre vondt verre. Synes ikke du det er litt slitsomt at mannen din hele tiden skal tilbake til vonde minner?

Må bare påpeke at personlighetsforstyrrelser er for det meste ikke medfødt, det er heller slikt at visse miljøfaktorer gjør at folk kan utvikle det. Hadde mannen til Fru Fjas hatt en mor som ga han kjærlighet og tok grep om mobbingen ville med sterk sannsynlighet den psykiske helsen til Herr Fjas(?) vært mye bedre.

Psykologer i begynnelsen av terapien må vite om bakgrunnen til pasienten for å forstå pasienten. Veldig ofte så er det hendelser i fortiden som kommer opp igjen, som gjør at en person blir psyk. For meg, så virker det som det å bli far gjorde at Herr Fjas ble smertelig klar over omsorgssvikten i sin egen barndom. Når man får barn, så blir man ofte på godt og vondt veldig klar over sin egen barndom ift ungens barndom. I blant må man gå tilbake og granske fortiden før man klarer å gå videre inn til fremtiden.

[vimse]

Jeg tenker at psykologen også vil frem til en erkjennelse på et vis? At man må erkjenne og akseptere at ting er som de er før man kan komme videre?

*snikleser og måtte bare si noe*

Ikke glem deg selv, du er viktig selv om din man sliter nå. Han vet det han også, det er bare litt vanskelig å håndtere og få alle tanker og følelser riktig plassert.

[FruFjas]

Du har nok mye rett i at det ble trigget da han ble far, Katniss Sikkert av flere grunner, blant annet at jeg ble mer oppmerksom på babyen, og mindre på han. Og at dette var noe han ikke har kontroll over. Babyer er veldig uforutsigbare, og det slet mannen veldig med. Jeg har ikke lest så mye om dette med arvelighet og miljø, men det er mer psykisk sykdom bakover i familien hans. Vi tror blant annet at moren hans også har angst. Og tanten VET vi har angst.

Hyggelig at du er innom, vimse Ja, det høres fornuftig ut med erkjennelse. Det er egentlig der jeg sliter mest. Jeg har store problemer med å erkjenne situasjonen, og fortrenger den. Mannen har nok akseptert situasjonen for lengst.

[FruFjas]

I morgen skal mannen til psykologen igjen. Jeg er veldig spent på hva han sier om Borderline! Jeg skal bli med igjen på torsdag. Det er veldig givende for meg å være med. Jeg lærer mye, får innblikk i hva de jobber med, og får bidratt litt.

Jeg har lest veldig mye om Borderline de siste dagene. lest flere blogger. Personene i bloggene har hatt flere problemstillinger, som ikke min mann har. F.eks selvskading, spiseforstyrrelse. Bloggene hjelper meg til å forstå hva dette egentlig er snakk om. Borderline. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men jeg får også inntrykket at mannen min ikke på langt nær er like syke som disse. Det hjelper meg litt. Å se at det kunne væørt MYE verre.

Han går på jobb hver eneste dag, han har venner (ikke ordentlige gode, men venner allikevel), han har oppsøkt psykolog for hjelp, han fungerer i hverdagen, gjør det han skal. Innimellom klikker det for han i større eller mindre grad. Men sånn i det store og hele, ser jeg lite til problemene hans.

Han begynte på medisiner for noen dager siden, og syns faktisk at han merker en liten bedring! Han er helt åpen for at det kan være placeboeffekt, siden det er så tidlig, men det er helt ok for han Han bruker et synonympreparat av Zoloft, 25 mg. Skal økes til 50 mg om noen dager.

[Katniss]

Jeg syns du faktisk erkjenner situasjonen ganske bra. Det tar tid og ta alt innover seg.

[FruFjas]

Takk, Katniss Jeg føler at det kommer seg. Hjelper mye med dagboka, og at jeg har vært med til psykologen.

Mannen spurte om Borderline i går, men psykologen mener at han ikke har det. Han mangler impulsiviteten og sinnet som hører til. Han sa at mannen ikke var "gal" nok. Psykologen sier at det ikke vil forandre behandlingen uansett om han får en diagnose. Men at han kunne passe bedre til unnvikende personlighetsforstyrrelse. Vi er på en måte litt "skuffet" begge to, for det føltes så greit å ha en knagg å henge alt på. Men jeg er jo glad for at han ikke er syk nok også da!

Han bruker 25 mg av medisinen nå, og skal øke til 50 mg i dag. Legen har sagt det. Men psykologen vil at han skal holde seg på 25 mg. Mannen føler at medisiner hjelper litt, men vil gjerne øke, så han gjør det selv om psykologen ikke er enig.

[FruFjas]

Siden sist har ting blitt endel bedre Det virker som om medisinene hjelper. Mannen klarer å la flere og flere ting ligge, og nå har han ikke gjort oppgavene sine i huset på tre uker! Virker helt rart å bli glad for at mannen ikke støvsuger når han skal, men det er et godt tegn. Vanligvis gjør han alt han skal, akkurat når han skal. Han kan vanligvis ikke la ting ligge pga dårlig samvittighet. men nå har han klart å la være å gjøre det. Dette er stort!

Han har heller ikke nappet i skjegget sitt på ca tre uker. Han har en slags tvangshandling han driver med, der han napper ut hår av skjegget, så etterhvert må han barbere bort alt fordi det blir huller. Men nå har han fått masse skjegg, uten hull!

Det har også vært en dårlig periode med barnet vårt, og nattesøvn, og mannen har vært dritflink, og ikke fått panikkanfall av det. Fy søren, jeg er stolt av han!!

Han sier at han jobber med tankene sine hele tiden. Og medisinen virker nok. han bruker 50 mg nå.

Vi har også fått det endel bedre i ekteskapet. Ikke noen store viktige ting enda (som at vi har begynt å ha sex igjen), men småting som at vi snakker hyggeligere til hverandre. Jeg merker at jeg blir utrolig mye mer tiltrukket av han når han er "seg selv" enn når han er full av angst. Og det fører jo til at jeg koser mer med han, smiler til han og er hyggeligere. Og da får jeg mer tilbake også.

Ikke har han noen bivirkninger av medisinen heller! Men han har søvnproblemer. Det har han alltid hatt. Men det har vært ille i det siste. Han sover svært lett, og lite. Ligger våken lenge. I natt våknet han 4, og fikk ikke sove mer. Han tror ikke dette er bivirkning fordi han har hatt det lenger enn medisinene.

[orgus]

Wow for en forandring! Så bra og høre :D

[FruFjas]

Etter det forrige innlegget mitt som var utelukkende positivt kommer jeg nå med et negativt Det handler om alkohol.

Mannen har i et års tid, eller noe drukket litt mer alkohol enn hva som er greit. Jeg har godtatt at han har tatt noen shots på kvelden et par ganger i uka. Men nå har det eskalert, og blitt til noe jeg vil kalle alkoholisme... Eksempelet under finnes det flere av, som er ganske like. Dette er ikke første gang alkoholen forsvinner så fort. Og han har blant annet drukket opp vin som skulle brukes i matlaging, og en flaske champagne vi fikk i bryllupsgave, som jeg hadde spart på.

For å ta et eksempel; for under en uke siden var jeg i Sverige, og kjøpte følgende:

750 ml 40 % (koskenkorva)

350 ml 40 % (aquevit)

200 ml 40 % (småflasker med vodka)

750 ml 15% (kaffelikør)

350 ml 17 % (jordbærlikør)

2 liter 5 % (øl)

Alt dette er borte nå!!

Jeg visste at han hadde drukket mye av det, men da jeg oppdaget at alt var borte i går, ble jeg ganske overrasket. I dag virket han litt rar, og jeg spurte om han hadde drukket, noen ganger. Han løy, og sa nei, og han prøvde å snakke det litt bort, og han prøvde å avlede meg litt. Etterhvert sa jeg rett ut at jeg merker at han har drukket, og vi tok en skikkelig diskusjon om alt sammen. Han var veldig mottakelig, og la seg ganske flat.

Vi ble enige om følgende:

Ingen alkohol her hjemme, ikke engang øl

Ingen kjøp av kvota lenger (skal snart på tur)

Lov å drikke ute med venner, ingen begrensninger der

Jeg kommer til å sjekke huset etter alkohol, og alt jeg finner blir tømt ut, og det blir bråk

Han ble på en måte litt glad for at jeg konfronterte han med dette, og at jeg var så streng. Han søker etter grenser og omsorg. Han sier det selv.

[orgus]

Oi, på under en uke?

Var dette relatert til at han søker grenser som du sier, eller lå det noe annet bak?

[FruFjas]

3-5 dager brukte han på dette. Omtrent tilsvarende ble drukket på like mange dager for ca 3 uker siden da han selv kom hjem fra Sverige med kvota. Og da jeg regnet sammen alle turene vi har vært på i det siste, fant vi ut at han har drukket alkohol for ca 5000 de siste 4 månedene. Dette er ikke medberegnet øl kjøpt på byen, kun drikking hjemme, med alkohol kjøpt i utlandet, og på danskebåten.

Jeg tror dette handler om at jeg setter grenser for han, og bryr meg om han. Jeg vet ikke om jeg ville tenkt på det hvis han ikke hadde satt meg på tanken, men etter at han sa det, og jeg tenkte gjennom reaksjonen hans, ble det veldig tydelig. Han ønsker at jeg skal sette ned foten, og det har jeg nå gjort. Han søker oppmerksomhet og omsorg.

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg var sånn jeg og da medisinene begynte å virke på meg. Jeg var så vant til kaos i hodet og at ting aldri var bra, at når det ble bedre måtte jeg selvdestruere litt for å kjenne meg selv igjen.

Det ble heldigvis tatt tak i for min del

Sluttet også på medisinene innimellom for å oppnå det samme i begynnelsen.

Sier ikke at det er derfor mannen din gjør det, men det kan kanskje være noe å ha i bakhodet.

[FruFjas]

Takk for innspill, Uanonymbruker

Han har vært ganske flink med tanke på alkohol i det siste. Det har vært to-tre episoder der han har blitt skikkelig dritings, men da har det vært greit for meg at han har drukket, det har bare blitt altfor mye alkohol, på kort tid. Den ene gangen var i går. Tror aldri jeg har sett han så full før... Ellers holdt han seg helt unna en stund, og etter at vi kjøpte litt mer på en utenlandstur nå nylig, ble vi enige om at han kan disponerer dette fritt, men at det er uaktuelt å kjøpe noe mer når det blir tomt. Ikke før vi vanligvis ville kjøpt mer.

Han har også økt dosen på medisinen fra 50 mg til 100 mg.

Han har store søvnproblemer for tiden. det har vart i et par måneder. Det gjør at han har veldig kort lunte, han holder seg for seg selv, er gretten, og lite hyggelig. Vi har hatt noen krangler pga det. De siste dagene har det blitt bedre heldigvis. Han sier at han sover bedre, og det merkes. Vi har hatt det hyggelig sammen igjen

Håper han får orden på søvnen. Jeg vet at det er slitsomt å ikke sove godt på natten, jeg har jo vært gjennom en babytid, og vet alt om søvnmangel han er dessverre lite villig til å følge råd om å lufte soverommet, drikke te, ta seg en joggetur osv. Og sovepiller har han snakket med psykologen om, og det er visst heller ikke et alternativ...

Han sa noe en dag, som jeg har tenkt mye på: jeg skulle ønske at du likte meg når jeg hadde det fælt også.

Jeg sa at jeg likte han så godt når han er blid og glad, og hyggelig. Han har helt rett i at jeg ikke liker han når han har det fælt, men det er jo fordi han er ufin mot meg da, ikke fordi han ikke har det bra.

Jeg tenker ofte på ordtaket; Elsk meg mest når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest. Veldig sant. Men veldig vanskelig.

Psykologen snakker mye om moren hans for tiden. Og han blir bedt om å ta igjen litt med henne. Han gjorde det her en dag, over telefonen. jeg syntes han var flink.

[orgus]

"Han sa noe en dag, som jeg har tenkt mye på: jeg skulle ønske at du likte meg når jeg hadde det fælt også"

Det er litt av en setning egentlig. Og kanskje litt av en utfordring også?

God jul til deg og dere i hvert fall!

[FruFjas]

Ja, det er litt av en utfordring! Jeg skjønner at han sier det, for jeg sier jo rett ut at jeg liker han så godt når han er "seg selv". Men føler det litt urettferdig for det er ikke fordi han har det vondt jeg ikke liker han, men fordi han blir stygg mot meg. Han blir kald og avvisende, sur og gretten.

Mannen øket jo dosen med medisin, og vi merker resultater Han sover litt bedre, og han involverer seg mer i familielivet, fordi han har kapasitet til det. Han skal ta blodprøver om et par dager, og da får vi vite om dosen er riktig for han.

Vi snakket om sex i går. Husker ikke om jeg har skrevet så mye om det, men vi har ikke hatt sex på over et halvt år, nærmere ett år... Og det begynner å bli et problem for meg.

For det første er han livredd for å gjøre meg gravid, da han ikke har ork til et nytt barn. Nå bruker jeg ikke prevensjon, da det ikke har vært nødvendig det siste året... Men jeg sa at jeg vil starte igjen nå, og at vi kan ha sex om en ukes tid.

Han er også redd for at han ikke får den opp, noe som har vært et problem før pga angsten. Og han er redd for å slippe meg så innpå seg. Sex er en stor og skummel greie for han, han var jomfru til han møtte meg som 23 åring. Og vi har heller ikke hatt veldig mye sex de årene vi har vært sammen, så han har ikke så mye erfaring. Jeg syns dette er utrolig synd! Jeg kunne tenke meg sex med en mann som ikke gjorde for mye styr ut av det, men hadde ukomplisert sex med meg 2-3 ganger i uka. Jeg krever ikke så mye syns jeg, men skjønner at det er for mye for mannen. Han får veldig prestasjonsangst, og overtolker alt av lyder, kroppsspråk, og annet som kan ødelegge stemningen bittelitt, og som kan gi han en grunn til å tro at dette er noe jeg ikke vil, eller at han ikke presterer godt nok, og da er alt ødelagt.

Huff, dette var veldig utleverende, men trengte å få det ut, og få sortert tankene litt.

Vi ble forresten enige om at han bare må hoppe i det, og ta sjansen. Så om en ukes tid, tenker jeg at det blir action i ektesenga igjen

Endret 24. januar 2013 av FruFjas

[orgus]

oi oi, bare å begynne å telle dager da :D

[FruFjas]

Fant ut at jeg må vente på mensen før jeg får begynt på prevensjon, så da blir det noen dager ekstra. Men hva gjør vel noen dager ekstra fra eller til.

På lørdag dro mannen ut og kjøpte øl mens jeg var borte, og prøvde å skjule det for meg. Jeg har begynt å merke det på han med en gang han har drukket, og merket det denne gangen også. Han løy da jeg spurte, men jeg holdt på mitt, og ville vite hvor han hadde fått det fra. Til slutt innrømmet han at han hadde gått ned til butikken mens jeg var ute med bilen en liten tur. Han trodde jeg skulle bli rasende, og ble utrolig lettet da jeg sa at jeg syntes det var greit at han drakk noen øl i ferien sin, på en lørdag kveld. Og at han kunne ha bedt meg kjøpe til han. At han "får lov" å drikke litt øl i helgene. Dagen etter ba han meg kjøpe med en sekspakning, og jeg gjorde det. Trodde at han skulle klare å begrense seg. Og jeg ville vise han tillit. Ville at han skulle vise meg at jeg kunne stole på han. Så jeg fant frem en flaske sprit som jeg hadde gjemt. Og han spurte pent om han kunne smake på en likør som er min. Vi ble enige om MAX 1/4 av flaska.

I går merket jeg at han hadde drukket igjen, og jeg sjekket flaskene. Spriten var borte, og han hadde drukket halvparten av likøren min. Trenger vel ikke å si at jeg ble rasende.

Likøren har jeg gått med på å avskrive som en misforståelse. Han påstår at han fikk ja til å ta halve. Det kan ha vært en misforståelse, men jeg tror ikke det.

Mest av alt er jeg sur på meg selv som trodde jeg kunne stole på han igjen. Hvor dum går det an å bli? Men jeg har lært. sa til han at han tidligst får tilliten min igjen om et halvt år, når det gjelder alkohol. Inntil da kommer jeg til å begrense innkjøp, og sette streker på mine flasker, så jeg vet at han ikke tar noe.

Gang på gang bruker han argumentet at han står opp om morgenen selv om han har drukket. Han gjør det han skal hjemme og med ungen, og da er de liksom greit

Men hva om ungen blir syk og må på legevakta. Hva vil de tenke om en full far? Hva om det begynner å brenne midt på natta, er han i stand til å få seg selv og ungen ut? (jeg jobber ugunstige tider, og er ikke hjemme hver natt eller kveld) Hva med helsen hans? Både psykisk og fysisk. Hva med økonomien, det er ganske dyrt med disse flaskene.

Jeg sa at jeg vil han skal snakke med psykologen om det. Men han nekter. Han sier at han er redd tillitsforholdet til psykologen blir ødelagt, han føler det er for sent å si noe nå.

[FruFjas]

I går kveld da jeg kom hjem fra jobb, merket jeg at mannen skravlet mer enn vanlig, jeg fikk etterhvert mistanke om at han hadde drukket. testet han litt, gikk nærmere han, og så at han trakk seg unna, o.l. Så sa jeg rett ut, mens jeg stirret intenst på han, men var hyggelig i stemmen: hva har du drukket for noe? Han svarte: jeg har spist hvitløk. Hva har du drukket? spurte jeg. Øl? Hvor mange? En, svarte han.

En viste seg å være en sekspakning

Jeg ble sur, kjeftet på han, raste litt. Lurte på hva faen han tenker på. Hvordan han turte det etter den samtalen vi hadde for noen dager siden. Han sa han ikke husket den. Det gjorde meg enda mer forbanna! Jeg sa til han at han kunne glemme øl neste helg (det var avtalen i utgangspunktet, ikke noe øl før neste helg, og da skulle han få). Og at jeg blir med han til psykologen på mandag og forteller alt.

Mannen ble litt satt ut av alt sammen, men ingen stor reaksjon fra han. Han sa at han aldri hadde sett meg så sint før (selv mener jeg at jeg har vært sintere enn dette mange ganger, jeg holdt meg relativt rolig syns jeg), og han innrømmet at han løy for meg. Han trodde han skulle slippe unna, at jeg ikke skulle oppdage det.

Jeg spurte om alt var lov hvis det ikke ble oppdaget. Om jeg kunne være utro mot han, lyve om det, og håpe på å ikke bli avslørt?!

Jeg gikk inn på soverommet, skulle legge meg. Sa at det ikke var noe poeng å diskutere dette, hvis alt måtte gjentas når han er edru uansett, så han får det med seg. Han kom etter, vi snakket litt til, og om andre ting.

Siden har vi snakket litt mer. Han har tenkt mye, og sa at han har et alkoholproblem. Han har innsett det nå. Han sier at han tror det er pillene som gjør at han tillater seg mer enn før. At han tillot seg å kjøpe øl i går, fordi han hadde lyst på. Om konsekvensene tenkte han at det fikk han ta som det kom. Det er svært ulikt han! Jeg er vanligvis den som sier at alt ordner seg på et eller annet vis, mens han må ha en plan for alt. han begynner å gi mer faen i ting. I husarbeid, og andre ting. Jeg er egentlig glad for det, for han har hatt veldig anstrengt forhold til ting fra før.

Jeg syns det er utrolig vanskelig å vite hvor sint jeg "har lov" til å bli, hvor mye jeg kan bestemme (f.eks hvor ofte han får drikke øl, er det riktig at jeg bestemmer det??), hvor mange sjanser han skal få, om jeg kan stole på noe av det han sier?

Bør jeg holde på at det ikke blir øl neste fredag? Bør jeg holde på at jeg skal være med til psykologen og fortelle alt? Ang psykologen ble vi enige om at jeg ikke skal gjøre det, at skjer det EN ting til, så er det ingen bønn. Men det har jeg sikkert truet med før også

Endret 5. januar 2013 av FruFjas

[FruFjas]

Jeg er så sint akkurat nå. mannen kom hjem for en time siden. Og luktet alkohol! Han sa han hadde blitt tilbudt et vinglass og ikke turte å si nei. etterhvert merket jeg at han virket mer beruset enn det. Jeg sa at jeg ville ha et ærlig svar, at jeg ikke trodde på han. Da innrømmet han at det hadde blitt tre glass. Jeg har skjelt han ut så sinnsykt nå. Jeg er rasende på han. Han gråter nå. Hvordan faen tør han?! Det er helt sykt at han gjorde det igjen. Jeg er helt ute av meg. Klarer nesten ikke å tro at jeg sitter i denne situasjonen.

Jeg har fått nr til psykologen hans. Ringer i morgen. Fredagspilsen på jobben på fredag er avlyst. Tipper psykologen kommer til å si at han ikke kan drikke noe mer før han har fått orden på problemene.

I går snakket vi masse om dette. Jeg sa at jeg ville ha noen konsekvenser for han hvis han gjorde det igjen, men han sa at det virkelig ikke var noe vits, for han kom ikke til å gjøre det igjen. Jeg sa at jeg følte egentlig at jeg trodde på han, men har blitt brent så mange ganger nå, at jeg ikke turte. Jeg sa at jeg da for alvor skulle kontakte psykologen og at det ikke ble fredagspils. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle gjøre alvor av de konsekvensene allerede i dag!!

Han prøvde å formilde hva han hadde gjort. Sa at han kun trodde det gjaldt her hjemme, at det var lov å drikke littegrann andre steder. Jeg sa mange ganger at jeg hadde sagt alt så tydelig at det ikke var rom for misforståelser. Jeg var helt tydelig på hva som var lov og ikke. Han har noen konfektsjokolader med alkohol i. De var det lov å spise. Ikke en dråpe ellers, før fredagspilsen. Og så gikk det EN dag, og han "trodde" det var lov å drikke vin fordi han ble tilbudt det i kveld Jeg spurte han hvor mange glass de andre drakk. Ett hver svarte han. Tenkte meg det!

Han kom også med det vanlige argumentet. Hva gjør det om jeg drikker litt?

Det er som å snakke til en vegg. Derfor snakker jeg egentlig ikke mer med han i kveld. Men han nekter å la meg være. Jeg har smelt med dører, forvist han fra rommet jeg oppholder meg i, og flyttet meg flere ganger. Nå er han lei seg, hulker og er utrolig langt nede. Har lagt seg helt flat.

Jeg tror han trenger å kjenne på hvor dum han har vært. Han har sluppet for lett unna før. Han når ikke gjennom til meg enda. Jeg tror han tror at det betyr skilsmisse nærmest. Men det gjør ikke det enda.

Han syntes jeg var så sint som han aldri hadde sett forrige gang, men nå er jeg 10 ganger sintere. Merker at jeg fortsatt har mer å gå på. Hvis dette skjer en gang til, noe det mest sannsynlig gjør, kommer jeg til å eksplodere.

Endret 9. januar 2013 av FruFjas