Dagbok

[FruFjas]

Dette er min dagbok, en kvinne på rundt 30 år, gift, og har et lite barn. Men dagboken handler for det meste ikke om meg, men i hovedsak min mann, som lider av angst.

Jeg trenger et sted å skrive av meg alt som skjer i det daglige, alle episodene vi blir utsatt for, og min frustrasjon over hele situasjonen.

Jeg trenger et sted å journalføre alt som skjer, og notere ned bedringen hos min mann, og nye kunnskaper vi lærer underveis.

Det er hyggelig hvis noen vil kommentere, jeg kommer nok til å oppdatere ganske ofte, da jeg bruker mye tid på nett. Og jeg hører gjerne om andres erfaringer, eller innspill. Ikke vær redd for å spørre om ting, jeg svarer på det meste

Endret 20. januar 2013 av FruFjas

[Gjest badeand1]

[FruFjas]

Litt bakgrunnsinfo om situasjonen:

Min mann har hatt angst i veldig mange år, men vi fant først ut av det for rundt et år siden. Før de visste vi at han hadde problemer/var litt vanskelig/sær, men det var på en ferietur for litt over et år siden, at vi første gang sa ordet angst, og fant ut at det var meget sannsynlig at det er problemet hans.

Siden det har han fått seg en psykolog, som han snakker med to ganger i uken. De har funnet flere ting fra fortiden som kan være årsaken til angsten. Foreldrene hans ble skilt da han var 7 år, men han hadde kontakt med faren til han var 14. Da opphørte all kontakt, og han fikk ingen svar fra moren sin om hva det var som hadde skjedd. Moren hans er en kald person. Han sier at moren aldri viste at hun var glad i han hverken med handling, ord eller klemmer. I tillegg nektet hun å snakke om faren hans, så han gikk i lang tid å lurte på hva som hadde skjedd når faren plutselig ikke møtte opp til samvær mer. Han ble også mobbet deler av barnehagen, og hele barneskolen.

For å snakke litt om meg også; jeg har hatt en god og trygg oppvekst selv, og klarer ikke riktig å sette meg inn i det han går gjennom, og å støtte han slik han vil. Vi krangler mye, og han er ikke fornøyd med min håndtering av situasjonene som oppstår. jeg ønsker å endre på dette, og lære mer om angst, hva jeg kan gjøre for å hjelpe osv.

[FruFjas]

Takk for velkomsthilsenen, Mortem Hyggelig med en leser Lider du av angst selv?

[Gjest badeand1]

Takk for velkomsthilsenen, Mortem Hyggelig med en leser Lider du av angst selv?

Ja, lider av sosial angst. Du sier du vil lære mer om angst og hvordan forholde seg til situasjonen, kanskje du/dere kunne tatt en samtale med psykologen til mannen din? Kanskje han/hun har noen tips.

[Laloba]

Det finnes veldig mange former for angst!

Det hadde kanskje hjulpet om du kunne fortelle litt om hvilken type angst han lider av?

[FruFjas]

Synd å lese at du sliter med sosial angst Ja, vi har snakket om det, og det kommer til å skje etterhvert. Men jeg tror psykologen vil vente litt med det, for mannen min har kun gått til ham i et par måneder. Psykologen hadde sagt nå at neste gang mannen min får generell angst (han får både dette og panikkangst), så skal jeg spørre hva han føler. Hvis han svarer at han er redd, skal jeg spørre hva han er redd for. Hvis han svarer at han er redd for at ungen vår skal våkne (for å ta et vanlig eksempel), så skal jeg spørre hvorfor han er redd for at ungen skal våkne. Osv. Psykologen sier nemlig at han ikke får ut følelsene sine, og han lærer nå å finne ut hvilken følelse det er han føler, ikke bare kalle det angst.

Jeg har veldig lett for å prøve å løse situasjonen ved å komme med logiske forklaringer, si at det ikke gjør noe om ungen våkner, at dette ikke er noe å få angst for osv. Men det fungerer ikke. Angsten er ikke logisk, og situasjonen blir ikke bedre av at jeg rasjonaliserer

[FruFjas]

Hei Laloba Han lider for det meste av generell angst, men han får også panikkangstanfall. Den generelle angsten og uroen er der hele tiden, men blir forsterket når det skjer noe. Han har også flyskrekk.

[Laloba]

Uff

Jeg vet veldig godt hvordan det føles å ha slik angst. Lider selv av panikkangst og også generell angst som en følge av panikkangsten. Jeg hater når en person snakker logisk og rasjonelt om angsten min, hvertfall når den står på (et anfall). Grunnen er at jeg skammer meg veldig, for jeg VET det er tull, men man klarer ikke bryte ut av angsten.

Samboeren min er veldig flink, han er der for å trøste og hjelpe, og blir aldri sint eller irritert når vi er midt i situasjonen. Og vi venter med å prate om hva han føler rundt det til etter at jeg er rolig og rasjonell igjen Det er nemlig viktig at du også blir tatt vare på, for å være kjæreste med en med angst kan også være hardt og skremmende til tider.

Og det å gå sammen til psykolog er ingen dårlig ide heller

[FruFjas]

Fint å høre om din erfaring, Laloba Selv om jeg syns det er kjempetrist at du også har angst Samboeren din høres flink og snill ut. Jeg skulle ønske jeg klarte det samme.

Jeg kan fortelle om en typisk panikkangstsituasjon:

Jeg legger ungen vår. Han begynner å protestere og vil ikke sove. Jeg går inn og ut av rommet hans noen ganger. Etter ca en halvtime kommer mannen min, flyforbanna inn på rommet der jeg holder på å roe ned ungen. Han nærmest skriker til barnet at han skal sove, sønnen vår skriker etter meg, og mannen svarer med "MAMMA KOMER IKKE; DU SKAL SOVE; DET ER NATTA!!" Deretter lukker han døra til barnerommet hardt igjen. Nærmest sjokkskadet sitter jeg i sofaen, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er RASENDE på vegne av den lille ungen min, og FORBANNA over at noen kan oppføre seg sånn. Mannen sukker, stønner, og viser et veldig sinna kroppsspråk, mens han snakker om at drittungen har ødelagt hele kvelden hans, at nå får han ikke slappet av noe i kveld, at alt er ødelagt, at han aldri får en eneste kveld fri, at nå kan han ikke drikke kaffekoppen sin, som han nettopp har laget osv osv.

Jeg svarer med å beskytte sønnen vår, skrike at han oppfører seg som en IDIOT, at han må ta seg sammen. Og så går jeg inn til den stakkars forskremte ungen, og trøster han. Mannen kommer etter og stiller seg fysisk i veien for meg, sier at jeg ødelegger alt, nå har han sagt at mamma ikke kommer. Slik holder det på.

Dette er noe av det aller verste, og det er nesten så jeg ikke tør å fortelle om det engang. I disse situasjonene er jeg så sinna på han at jeg driter i hvordan han føler seg. Jeg driter i om han har angst, INGEN får behandle ungen min sånn! Tenk hva som skjer inni hodet til det lille uskyldige barnet. Jeg begynner nesten å grine nå, når jeg tenker på det

Dette har skjedd noen ganger, ganske nøyaktig dette. Han sier det er fight eller flight. Han sier det ikke er han, at det er nesten som om noen overtar kroppen hans, og gjør alt dette forferdelige. Heldigvis er panikkanfallene i mindretall.

[Laloba]

Det høres ut som om han lar angsten bygge seg opp, og så eksploderer det ut i sinne (eller frustrasjon). Jeg har selv ikke opplevd sinne, bare forferdelig redsel.

Hvordan føler han seg etterpå?

Det er uansett ikke sunt for deg, han eller ungen at han lar angsten "ta kontroll" på den måten. Selv om han synes alt er kjipt, kan han faktisk ikke gjøre deres liv kjipt for å lette presset.

Er det mulig han lider av mild personlighetsforstyrrelse/paranoia/sinneproblemer? dette er en ikke mye snakket om psykist tilstand som gir de symptomene du nevner, blant annet angst og sinne.

[FruFjas]

Ja, han undertrykker visst så mye følelser, at det bygger seg opp.Han blir lei seg etterpå, husker alt som har skjedd, og ser at han har overdrevet, og at han har gjort feil. Det er svært ødeleggende for oss alle.

Psykologen sier at han må få ut mer følelser, og gråte. Etter forrige panikkanfall så klarte han det, Han sa at den lille ungen i senga var han selv, at ingen trøstet han når han var redd som liten. Han fikk ikke lov å skrike. At han var eldst, og burde få hjelp til å løse sine problemer først, selv om det gikk utover barnet vårt. Det var slik han rasjonaliserte oppførselen sin, men han visste at det var galt. At sønnen vår er helt uskyldig og ikke må bli utsatt for dette.

Han sier at det mest ødeleggende jeg gjør, er at jeg blir så sinna. Han har lurt på om jeg har angst selv, siden jeg blir så rasende, han sier at det minner om han selv. Han snakker endel om at han tror at jeg også har angst. Jeg tror det ville forklart mye for han, for han leter veldig etter en forklaring på ting, og han ønsker innerst inne at det feiler meg noe også, for hvis ikke, er jeg bare fæl

Jeg tror oppriktig ikke at jeg har angst selv, for jeg føler meg alltid rolig og trygg innvendig. Jeg har det kjempefint i hverdagen, med det meste. Det hender at han gir meg prestasjonsangst, og at jeg har litt småproblemer på jobben, men ellers er jeg stabil og rolig. Men det er vel morsinstinktet som gjør meg så sinna, tenker jeg, ingen får lov til å behandle barnet mitt på den måten, og da klarer jeg ikke å kontrollere meg. Det er vel dette svigermor mangler, hun har ikke beskyttet sønnen sin på denne måten

Mild personlighetsforstyrrelse/paranoia/sinneproblemer? Aner ikke. Har har ikke fått en konkret diagnose av psykologen enda, så skal ikke se bort fra det. Jeg kan for lite om disse diagnosene til å si noe, men fint med innspill!

[FruFjas]

I natt ble jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Barnet våknet ca kl 02 og måtte skiftes på. Etter det var han våken i et par timer, og sutret og gråt. Hylte heldigvis ikke. Det var mannen som "hadde han" den kvelden og natten. Vi bytter på, og har alltid avklart hvem som har ansvaret, mannen trenger det pga sin angst.

Jeg våknet ikke så veldig av oppstyret, jeg har et godt sovehjerte. Men jeg kjenner mannen så godt at jeg vet at det er angstfremkallende for han, at ungen skriker om natten.

Over til det jeg ble usikker på; var det riktig av meg å bare sove videre, eller burde jeg våknet skikkelig selv, og støttet mannen gjennom det? Jeg skal snakke med han om det, men har ikke sett han enda.

[FruFjas]

Nå hadde vi nettopp en situasjon her.

Mannen gikk inn på barnerommet for å legge på nytt laken, og det viste seg at jeg hadde lagt på feil laken osv. Detaljene spiller ingen rolle. Han fikk da angst fordi begge de to lakenene vi har var møkkete, og hva hvis ungen tisser gjennom i natt, og vi ikke har nytt laken å legge på. Han begynte med katastrofetenkning som psykologen hans kaller det. Analysere alle konsekvensene det kan få osv.

Han konfronterte meg med det, og jeg kom med forslag til hva vi kunne gjøre, og fortsatte med det jeg drev med (spilte på iPad), da ba han meg om å se på han og ikke være uoppmerksom. Jeg la fra meg iPaden, merket at jeg sleit med å holde meg rolig, at jeg var irritert. Han spurte om jeg husket hva jeg skulle gjøre. Da svarte jeg ved å spørre han om hva han følte. Han svarte litt, men samtalen ble fort skrudd over på at han merket at jeg var sint. Ja, jeg var sint. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke vise det, men klarte ikke. Når han hadde kommet dit, så var det ikke noe vits å skjule at jeg var sint. Han spurte hva jeg følte, slik psykologen spør han. Jeg svarte at jeg var frustrert, følte meg urettferdig behandlet, beskyldt m.m.

Han mener at det at jeg i det hele tatt blir sinna tyder på at jeg også har angst, for ellers så ville man ikke blitt sinna på et menneske med angst. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse problemet med at jeg blir sinna, men det er oppriktig den følelsen jeg får, og jeg prøver å skjule det, og når han presser meg, så klarer jeg ikke å holde det inne mer. Jeg tror overhodet ikke jeg selv har angst, men han sier at han trodde ikke han hadde angst han heller, og hadde mye av de samme følelsene som meg.

Senere i samtalen sa han at han ubevisst presser meg for å få bekreftelse på at jeg elsker han uansett hvordan han oppfører seg, og hvor fæl han er (hans ord). Jeg dro det litt langt og spurte om han forventer at jeg fortsatt elsker han hvis han gjør noe grusomt, som å drepe ungen vår f.eks (litt drøyt eksempel), og ja, det forventer han. Jeg sa til at det kan han bare glemme med en gang, for det kunne jeg aldri gjort.

Vi snakket endel om at han han helt urealistiske tanker og forventninger, ja faktisk krav, om hva andre mennesker skal gjøre. Han fortalte at jeg er det 5. eller 6. mennesket som forteller han det, så han vet at det er noe i det, men han selv føler at han krever et minimum, og når folk ikke er i stand til å oppfylle dette engang, så føler han seg uelsket.

Han sa også at han ønsker medfølelse, at jeg skal si ting som at det er synd på han, og at han har det virkelig fælt osv.

Han fant en artikket i dagbladet som han ba meg lese, og la det frem som om jeg kom til å få en aha opplevelse av det. Etter å ha lest den spurte jeg om det var kommentarene etterpå jeg skulle lese, for i selve artikkelen stod det ikke noe spesielt, bare litt generelle ting om mobbing. At mobbeofre gjerne slutter på vgs osv. Og han reagerte sterkt på at jeg sa dette. Jeg svarte at det var veldig generelle ting, noe jeg tror de fleste vet, og ingenting spesielt, fælt selvfølgelig, men ikke noe oppsiktsvekkende. Han tok seg veldig nær av dette. Han har fortalt meg at det har stått så mye bra artikler i dagbladet om mobbing i det siste, og at han kjente seg veldig igjen.

Følelsen jeg får når noe slikt oppstår av en filleting, er ganske raskt irritasjon, fordi jeg syns det er så enkelt å løse. Etter å ha kommet med forslag, men bare møter motstand, kommer sinnet mitt. Og når jeg skjønner at dette kommer til å trekke ut, at uansett hva jeg sier eller gjør nå, så blir det feil, blir jeg enda mer sint, oppgitt, tenker at dette ikke skjer, at jeg ikke orker dette.

Han nevnte selvmord i dag også. Første gang var for noen få uker siden.

Han snakker mye om kjærlighet, at det er alt han vil ha.

Kom gjerne med innspill dere, jeg er oppriktig interessert i å bedre situasjonen her, jeg skal prøve å ta til meg kritikk, og se ting med nye øyne. Føler meg fastlåst, og alene om å skulle løse et problem som jeg ikke forstår noe av. Vi snakker ikke samme språk.

Skilsmisse ble også nevnt i dag igjen.

[FruFjas]

Må bare nevne at mye av sinnet kommer av at dette har pågått så lenge, jeg har så mange vonde erfaringer bak meg, små ting som har endt med samtaler langt uti natten. Jeg ble ikke sint like raskt tidligere. Men jeg begynner å få nok. Jeg føler at det ikke hjelper uansett hva jeg gjør, og jeg klarer ikke å gå å tenke på hans angst 24 timer i døgnet, og tilpasse alt hva jeg gjør og sier etter det, da blir jeg gal selv. Jeg føler selv innerst inne at jeg har mitt på det rene, jeg har alltid tidligere fått høre at jeg er snill og hjelpsom, og føler at jeg gjør det rette, at han har urealistiske krav, og vrir alt i verste mulige utfall. Men hvem vet.... Noe sinneproblem har jeg hvertfall aldri hørt noe om fra ekser og andre nære personer!

[FruFjas]

Nå har vi hatt en skikkelig økt igjen. Han virker lei seg, stirrer tomt i luften. Jeg spurte hva det var, og vi hadde en skikkelig diskusjon igjen. Jeg føler meg helt nummen nå, jeg orker ikke mer, jeg fikk dundrende hodepine, og føler meg utslitt nå. Vi dro i en bursdag rett etterpå, og har smilt og vært glade utad i noen timer. Men innvendig er jeg knust. Jeg tenker at jeg ikke kan leve sånn......

[FruFjas]

Jeg har så mye å skrive, så mye jeg vil få ut.

Jeg er fortvilet over at livet mitt har tatt denne vendingen, jeg vil ikke dette!! Jeg har ikke gjort noe galt, men føler at jeg blir straffet. Mannen er aldri fornøyd med meg, han krever så mye. Mye mer enn noen kan gi. Han sier at han hele tiden får bekreftelse på at jeg ikke elsker han, ved at jeg ikke gir alt han mener at man skal når man elsker noen.

Angsten blir bare verre og verre. Vi har kjørt oss helt fast. Personlighetene våre kræsjer på så mange måter, at det er naturlig at ting blir som det blir. Han er overempatisk, som følge av at han har vokst opp i et hjem der han måtte streve for å få morens oppmerksomhet, og ble veldig god på å lese andre mennesker, mens jeg har nok litt mangel på empati.

Mannen har gjort meg oppmerksom på det, og jeg tror det stemmer. Jeg klarer ikke å sette meg inn i situasjonen og følelsene hans. Og jeg sliter litt med det i jobbsammenheng også. Jeg tenker for mye på meg selv. Men hvordan kan jeg tenke mindre på meg selv da? Jeg tenker egentlig at det er viktigst at jeg selv har det bra først, for at jeg skal ha noe å kunne bidra med til andre. Men kanskje jeg tenker feil, kanskje det bare er egoistisk. Uansett, så er det det som er naturlig for meg.

Jeg har bare lyst til å gråte nå, jeg vil ikke dette.

Vi ble enig om tre ting i dag. Jeg må bli flinkere til å anerkjenne følelsene hans, selv om jeg ikke er "enig" i dem. Si at jeg skjønner at han har det fælt. Jeg må prøve å finne en måte å kontrollere sinnet mitt på. Og jeg må innse at mannen min faktisk er syk. Jeg fortrenger det nemlig. Ikke klarer jeg å se på det som en ordentlig sykdom heller. Innerst inne tenker jeg at det må da være mulig å ta seg sammen.

[FruFjas]

Vi hadde en god samtale i går kveld. Etter at jeg hadde skrevet det siste innlegget her gikk jeg på badet, tok av linsene, vasket bort sminken, og satt meg i sofaen for å gråte, med masse papir. Mannen kom akkurat da, og vi fikk snakket. Jeg fortalte hvor fortvilet jeg er over situasjonen. Hvor lite jeg føler at mine følelser er verdt oppi alt sammen. Og han var veldig rolig, forståelsesfull og fin Han sa at vanlige "Mulle" (mitt kallenavn på han) skjønte at jeg gjør det jeg kan, at han forventer for mye av meg, mens "Angst-Mulle" mener at 90 % av alt jeg gjør er feil og for dårlig. Dette var godt å høre, for jeg har trodd at Mulle mener det samme som Angst-Mulle, og at han alltid mener at jeg er helt håpløs.

Vi snakket om brudd, og jeg gråt fælt da. Han sa at det var en god bekreftelse for han, at han ser at jeg elsker han. Ingen av oss vil skilles. Men han har snakket om at han ikke kan stole på meg mer, og at han kanskje forlater meg når han blir frisk, og sterk nok til å gjøre det. Eventuelt at han forlater meg fordi han ikke vil utsette meg og barnet for denne situasjonen mer. Etter gårsdagens samtale fikk vi ordnet litt opp i det der, og det er ingen overhengende fare for skilsmisse akkurat nå.

I morgen skal han til psykologen igjen. Han er der tirsdager og torsdager. Han ser forbedringer hos seg selv. I går klarte han noe som han selv syntes var veldig stort. Gpsen virket plutselig ikke da vi skulle dra i en bursdag, et sted vi ikke har vært før. Han fikk angst, men klarte å kontrollere det veldig bra. Han avverget et panikkangstanfall, og han fant en gd løsning på problemet. Og det beste av alt var at han følte seg rolig innvendig. Han var megastolt etterpå!

Han har jo snakket mye om at han tror at jeg også har angst, og i går kjente jeg på det. Jeg følte meg urolig i kroppen, følte ikke føttene mine når jeg gikk, var ukonsentrert, småstresset, og alt var et ork. Jeg orket så vidt det var å gjennomføre måltid og legging av sønnen min, og merket at litt ekstra grising med maten ville være nok til å vippe meg helt av pinnen. Der og da tenkte jeg på mannen, for det er akkurat slike ting han sier. Han har helt siden sønnen vår ble født, snakket om at han bruker alt han har av krefter bare på å mate ungen, og hvis det blir grising i tillegg, klarer han ikke mer, det kan han ikke håndtere. Jeg har bare fnyst av dette. jeg lar ungen spise og grise, og så tørker jeg bare opp etterpå. verre er det ikke. Men nå skjønner jeg litt mer.... Mulle var fornøyd med at jeg klarte å sette meg inn i situasjonen hans, og hadde fått føle det på kroppen selv.

Etter grinesamtalen følte jeg meg mye bedre. Han følte seg bedre allerede etter den første samtalen i går. Det var så rart, det var akkurat som han tok litt av energien min, og gav meg angst tilbake. Men heldigvis ble jeg meg selv igjen etter samtale nr. to den dagen.

[FruFjas]

Jeg glemte å skrive noe. For noen måneder siden kjøpte jeg han en bok som heter "Tenk deg glad". Jeg kjenner noen som har hatt svært god effekt av den boken, og tenkte at det var en god ide å kjøpe den. Visste at jeg ikke skulle spørre først, for da ville han sagt nei. Det ble et rabalder uten like da jeg fortalte det. Han mente det var 300 bortkastede kroner, og fikk angst. Siden har boken ligget på nattbordet hans, urørt. Men på lørdag tok han den endelig opp, og leste ca 30 sider i den. Og han fant mye hjelp og trøst i den Han kjente seg igjen i alle punktene, og ble veldig positivt innstilt til den Nå føler han at han har to våpen mot angsten, psykologen og boken.

[FruFjas]

Lenge siden jeg har skrevet noe nå. Det har ikke skjedd så veldig mye i det siste, men litt småting selvfølgelig.

I morgen skal jeg være med han til psykologen for første gang. Er litt nervøs. Mannen sa i dag at han håper jeg får litt mer forståelse og respekt for han i morgen, etter å ha vært hos psykologen. Må si jeg ble overrasket da han sa det, for det er ikke helt det jeg tenker. Jeg tenker at jeg får støtte fra psykologen i det meste, og at mannen min får høre at min reaksjon på dette er helt normal, og at han forventer for mye av meg Kanskje jeg tar helt feil....

Tror ikke jeg har så veldig mye mer å skrive. Jeg tror jeg fortsatt fortrenger hele situasjonen. Lever livet mitt som vanlig, og blir sinna når han får angst. Jeg tror jeg trenger å godta situasjonen. kanskje det blir lettere hvis jeg skriver om det. Jeg klarer å tenke mye bedre hvis jeg skriver eller snakker med noen.

Det har vært et par episoder i det siste som mannen har sagt at jeg har taklet veldig bra. Den ene handlet om at jeg spurte han en kveld om jeg skulle si ja til å bytte vakt på jobben, for jeg ventet meg en telefon fra jobben om bytting fra kveldsvakt til dagvakt. Han skulle hente barnet vårt i barnehagen ettermiddagen etter, og hadde derfor sagt nei til et viktig møte. Nå ble alt plutselig snudd på hodet, fordi jeg sa at jeg kanskje kunne jobbe tidligvakt, og kunne hente barnet selv. På den ene siden ville han veldig gjerne at jeg skulle jobbe dagvakt, for da kunne han være med på møtet. men samtidig hadde han jo sagt at han ikke kom, og han var redd hva de på møtet ville tenke om at han kom allikevel. At de ikke skulle stole på han igjen osv.

Dette ble det et par timer med diskusjon ut av, og jeg angret som en hund på at jeg i det hele tatt vurderte å bytte vakt. Men ettersom jeg ikke var så veldig følelsesmessig involvert, ble jeg ikke sint, men snakket rolig med han om fordeler og ulemper, og alle mulige løsninger. Jeg syntes det var slitsomt å ha denne samtalen, men det spilte ikke noen stor rolle for meg om løsningen ble det ene eller det andre.

Uansett, poenget er at jeg var flink. At han følte han fikk støtte, og at jeg jeg ikke ble sint. men jeg tror ikke det er mulig at jeg kan gjøre dette hver gang. Når saken blir for personlig for meg, så blir jeg sint og irritert. Når han f.eks avlyser en plan vi har hatt, fem minutter før vi skal dra, av en eller annen triviell grunn. Da blir jeg forbanna! Jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å unngå det

Vi hadde også et annet tilfelle her en dag. Jeg skulle hente i barnehagen, og mannen hadde sendt melding om at han ville ha bilen når jeg kom hjem. Jeg skulle ringe når jeg var i nærheten, så skulle han komme ut og overta bilen. Mens jeg står parkert utenfor barnehagen ringer jeg han. Jeg lurer på om jeg skal ta med meg ungen for å handle mat, eller om han vil handle på vei hjem fra clas ohlson. Han sier at jeg må forte meg hjem med bilen (klokka var 15.45) for han må rekke å dra til Clas Ohlson og tilbake igjen til klokka er 18, for da skal han på et møte. jeg sier at han da må handle på vei hjem fra Clas Ohlson, men nei, det kan han ikke love. Vi diskuterer dette i ca 10 minutter, og jeg blir ganske sinna etterhvert. Samtalen ender med at jeg sier at jeg handler, ferdig med saken!

Han ble ganske sur på meg, for han mente at han fikk for dårlig tid. Jeg ringte på vei hjem fra butikken, og han kom ut for å ta bilen. Han var usikker på om det var noen vits å dra, men gjorde det allikevel, og kom hjem i god tid før møtet.

Vi snakket ut om hendelsen dagen etter, og jeg sa blant annet at jeg ville reagert annerledes om det var f.eks. mamma som ringte meg og trengte å låne bilen min. Det syntes han var fælt å høre, for det betyr at jeg ikke stoler på dømmekraften hans, og mangler respekt for han.

Jeg vet at han skal helgardere seg i hue og ræva, og jeg vet selv hvor lang tid det tar å gjøre de ærendene han skulle. Pluss at jeg og barnet skulle spise middag mens han var på møte, og trengte å handle.

Det hører med til historien at det var viktig for han å handle på Clas Ohlson akkurat denne dagen, for det var den eneste muligheten. Og at han var forpliktet til å være med på møtet, og å komme i tide.

Jaja, vi får se hva som skjer hos psykologen i morgen.....