Planeter som ligger nærme hverandre

[Silfen]

Når man ser på diverse sci-fi filmer, så er det ofte at man ser måner og planeter virkelig nærme planeten folkene er på. Gjerne to tre stykker ruvende på himmelen.

Går det an? Eller vil tyngdekraft og baner og sånne ting fucke opp?

[Gjest snoopy_93]

Jeg tror tyngdekraft og baner vil "fucke" det opp.

Man kan jo alltids sende mail til Knut Jørgen Røed Ødegaard om sånne ting, man får svar på det man lurer på.

[Silfen]

Pfft, han har da ingenting mot gutta vi har her på forumet.

[Mann 42]

Jeg tror tyngdekraft og baner vil "fucke" det opp.

Man kan jo alltids sende mail til Knut Jørgen Røed Ødegaard om sånne ting, man får svar på det man lurer på.

Det er en grense for hvor nærme måner og planeter kan være til hverandre, og så vidt jeg husker, så handler det om at en satelitt ikke vil kunne samle seg til ett legeme innenfor denne grensen. Husker ikke i farta hvordan det defineres, eller hva den kalles. Men vår egen måne har vært betraktelig nærmere jorden enn den er i dag. Månen stjeler energi fra jorden og jobber seg oppover i høyere bane konstant, og har gjort det siden den ble til. 38 millimeter i året.

Ikke all verden, men den har holdt på med det i noen milliarder år. Så vidt jeg husker, er det en hypotese om månens tilblivelse som sier at den opprinnelig hadde en omløpsbane som bare hadde 1/10 av den nåværende banens radius.

Jeg tipper den så GANSKE imponerende ut da. Rent bortsett fra at det selvsagt ikke var noen som kunne se den.

[Leifr]

Det er ingenting i veien for at en planet kan ha flere måner -- de fleste i vårt solsystem har det. Men et slikt opplegg kan bare være stabilt i det lange løp hvis alle månene (unntatt én) er mye mindre (dvs. har mye mindre masse) enn planeten. Så hvis disse månene skal se store og ruvende ut fra planetens overflate må de være ganske nær.

[Lutetium 71]

Det er ingenting i veien for at en planet kan ha flere måner -- de fleste i vårt solsystem har det. Men et slikt opplegg kan bare være stabilt i det lange løp hvis alle månene (unntatt én) er mye mindre (dvs. har mye mindre masse) enn planeten. Så hvis disse månene skal se store og ruvende ut fra planetens overflate må de være ganske nær.

Tenker du på Pluto og Charon?

[Leifr]

Generelt gjelder det å unngå det klassiske trelegemeproblemet. (Eller snarere N-legemeproblemet for N > 2.) Har man to legemer med "nesten samme" masse (dvs. innenfor et par størrelsesordener) som går i bane rundt hverandre er det en pen og ryddig situasjon som man kan regne på og finne stabil i det lange løp; hvis det er tre eller flere går det ikke like bra, med mindre resten er mye mindre eller mye lenger unna. Pluto er et konkret eksempel: Der har vi Charon som er bare én størrelsesorden mindre enn selve Pluto; og så har vi (så langt) oppdaget fire mindre måner, men disse er så mye mindre at deres gravitasjon påvirker Pluto og Charon i neglisjerbar liten grad.

[Leifr]

En annen ting det gjerne syndes mot i filmer osv. er at dersom en planet HAR to måner som begge er store nok til å vises med synlige faser fra overflaten -- så skal de ha samme fase når de opptrer nær hverandre på himmelen, og bare da; og de burde ikke opptre i samme innbyrdes posisjon på himmelen hele tida siden de formodentlig vil ha forskjellige baner. (Og siden minst én av dem bør være nokså liten og dermed nokså nær planeten, bør også månenes innbyrdes posisjon endre seg nokså raskt.)

(En såpass elementær ting som at månefasen er direkte avhengig av månens posisjon på himmelen i forhold til sola blir også ofte gjort feil.)

Endret 24. august 2012 av Leifr

[Gjest Snoken-]

Jeg vet at stjerner ikke er en planet, men...