Stemor..

[AnonymBruker]

Jeg har en liten følelse av at kvinner som har barn og blir skilt, hvor mannen igjen får seg ny kjæreste/kone blir litt ekstra motvillig til å la barnet sitt dra til far fordi barnet har fått seg stemor. Er det litt frykt og eiesyke som gjør at de ikke ønsker at den andre kvinnen skal være en slags mor nr2 mens barnet er hos far? Er nok ikke "mor nr2" det helt rette ordet, men dere skjønner hva jeg mener?

Eller ville dere sett på at far får seg ny dame som enda bedre for ungene deres når de skal på besøk?

Jeg er veldig nysgjerrig på det der. Det finnes "slem" stemor, men også "god" stemor, men det kommer jo av hvordan barnet er oppdratt fra foreldrene og derfor er det jo barnet som føler at ting er urettferdig, eller morsomt rundt stemor.

Har ikke barn selv, så lurer på hvordan dere føler det når dere "låner" bort barna deres til en annen kvinne.

Jeg vet at fedrene er de som bestemmer over barnet, ikke stemoren. Men i samme hus er det både kvinnen og mannen som bestemmer i huset og regler som stemor måtte ha vil da gjelle for barnet.

Anonym poster: 7a387239a1ee65d57302449296b09687

[AnonymBruker]

igjen, jeg spør kvinner om dere er redde for at barna skal knytte for tette bånd til stemødre?

Anonym poster: 7a387239a1ee65d57302449296b09687

[Gjest Daenerys]

Jeg har hatt flere stemødre, og ingen av de kan sammenlignes min mor på noen måte. Snille damer, men ikke mamma. Tror de aller fleste barn har god peiling på forskjellen, det er ikke det samme følelsesmessig.

I pappas hus har han bestemt, aldri fulgt stemors regler, hun har aldri hatt anledning til å lage regler for meg.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere stemødre, og ingen av de kan sammenlignes min mor på noen måte. Snille damer, men ikke mamma. Tror de aller fleste barn har god peiling på forskjellen, det er ikke det samme følelsesmessig.

I pappas hus har han bestemt, aldri fulgt stemors regler, hun har aldri hatt anledning til å lage regler for meg.

Men når du har hatt flere stemødre så regner jeg med at ingen av dem har vart lenge nok til å ha mulighet til å knytte veldig sterke bånd til deg? I sånne tilfeller kaller jeg det egentlig ikke for stemor, men for pappas lange rekke med kjærester.

Og ja, barn vet helt klart forskjell på mamma og stemor og de følelsesmessige båndene blir så godt som aldri de samme (unntak der mor er fraværende av ulike årsaker og stemor i praksis fungerer som mamma). Men i svært mange tilfeller får stemor og stebarn et veldig nært forhold likevel, selv om det ikke blir slik som med mor og barn. Og akkurat den biten kan nok være ubehagelig for en del mødre å se på. Det er nok sårt å se at barnet blir glad i og trives med den damen som har overtatt eksen. Men i noen tilfeller handler det jo også om at moren anser stemoren som en dårlig person, uavhengig av sjalusi eller vonde følelser, og derfor ikke vil at barnet skal tilbringe mer tid enn absolutt nødvendig sammen med stemoren.

Jeg er en stemor som har et godt forhold til både stebarna og deres mor. Heldigvis. Så det trenger absolutt ikke være et anstrengt forhold mellom mor og stemor.

Anonym poster: 5715c57af88ee408bafdce28bd62d15d

[Gjest Miaj]

Jeg skal ærlig innrømme det at jeg er livredd at min sønn skal få en "stemamma" liker ikke ordet en gang! Jeg er sammen med pappaen, men vis det en gang tar slutt og han finner seg en ny en så kommer det til og bli veldig vanskelig. Fra min siden så er den negative siden med en stemor: min sønn knytter bånd til en dame som har tatt min plass. Kan være hun ikke liker ungen min,men later som. Kan være hun er frekk med ungen min i det skjulte. Blir helt dårlig av tanken. Den positive siden: jeg er stemor no, og jeg har tatt godt vare på den ungen fra hun var liten. Så vis min sønn hadde fått en som tok like godt imot og vare på han som jeg har gjort med min samboers unge så er det bare greit. Jeg har av egen erfaring dårlig erfaring med stemødre og fedre og vil ikke at min unge skal oppleve det samme. Det finnes nok mange gode og omsorgsfulle stemødre der ute, men desverre mange onde også! No var jeg ærlig fra min side, så jeg trenger ikke og få underkommentarer om at jeg er ditt og datt for og kritisere stemødre!

[Gjest Daenerys]

Men når du har hatt flere stemødre så regner jeg med at ingen av dem har vart lenge nok til å ha mulighet til å knytte veldig sterke bånd til deg? I sånne tilfeller kaller jeg det egentlig ikke for stemor, men for pappas lange rekke med kjærester.

Og ja, barn vet helt klart forskjell på mamma og stemor og de følelsesmessige båndene blir så godt som aldri de samme (unntak der mor er fraværende av ulike årsaker og stemor i praksis fungerer som mamma). Men i svært mange tilfeller får stemor og stebarn et veldig nært forhold likevel, selv om det ikke blir slik som med mor og barn. Og akkurat den biten kan nok være ubehagelig for en del mødre å se på. Det er nok sårt å se at barnet blir glad i og trives med den damen som har overtatt eksen. Men i noen tilfeller handler det jo også om at moren anser stemoren som en dårlig person, uavhengig av sjalusi eller vonde følelser, og derfor ikke vil at barnet skal tilbringe mer tid enn absolutt nødvendig sammen med stemoren.

Jeg er en stemor som har et godt forhold til både stebarna og deres mor. Heldigvis. Så det trenger absolutt ikke være et anstrengt forhold mellom mor og stemor.

Anonym poster: 5715c57af88ee408bafdce28bd62d15d

Dette er over en periode på 15-16 år, og forholdene har vart 2-5 år hver. De har hatt sin sjanse, jo. Det er ikke et anstrengt forhold, og har heller ikke vært det, men saken er at stemor kan aldri ta plass til mor. Jeg ville aldri betrodd til stemor det jeg betror til min mor, uansett hvor mange år jeg har kjent henne.

Alle mine venninner som har skilte foreldre har ikke nære forhold til stemor, jeg har ikke hørt om det før i min krets faktisk. Stemor er stemor, ikke en erstatter for mor. Jeg lurer på om det må være snakk om svært ung alder på barnet her hvis dette båndet skal være så sterkt? Jeg har hatt stemødre siden jeg var 8, og som sagt, ingen av dem fikk "innpass" som reservemor, bare som pappas kjæreste og en perosn jeg måtte forholde meg til. Kanskje de ikke prøvde nok, jeg vet ikke, men jeg har aldri sett noe til denne sjalusien du snakker om.

[Gjest Mamma]

Jeg er i den situasjonen at mine barn har fått stemor .

Nei , jeg er ikke redd for at hun skal ta min plass som mor . Jeg håper hun er snill med barna mine , og at de liker henne . Hun kan helt klart være noe positivt i barnas liv .

En helt annen sak er forholdet meg , barnas far og stemor .

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere stemødre, og ingen av de kan sammenlignes min mor på noen måte. Snille damer, men ikke mamma. Tror de aller fleste barn har god peiling på forskjellen, det er ikke det samme følelsesmessig.

I pappas hus har han bestemt, aldri fulgt stemors regler, hun har aldri hatt anledning til å lage regler for meg.

Det er jo ikke så sikkert da. Det kan jo hende stemor ikke tok reglene direkte med deg, men via faren din.

Du har aldri fulgt hennes regler, det vil altså si at du gjorde akkurat som du ville med henne?!

Du høres jo ut som en sjarmerende stedatter å få i hus.......

Anonym poster: 79d68ed0dbcb44e239965d5e30201688

[AnonymBruker]

Det var som jeg nesten trodde. Det er veldig sterke meninger om stemødre, og det skaper bekymringer.

Har selv en stemor som ikke er helt grei, men jeg merker at det er sånn hun bare er, og kan være ok til tider. Nå er jeg så voksen at jeg føler hun skal rette meg opp til hennes premisser og er flink med å dømme meg for mine handlinger, men igjen når jeg gjør noe riktig eller hun forstår hva jeg mener så er det helt fint

Jeg har også en stefar, og er veld den som har vert det nærmeste jeg kunne ha til far da han virkelig brukte tid på meg og bror for å gjøre det vanskelige livet vårt bedre, noe som vår biologiske far ikke klarte å gjøre. Han ville rett og slett ikke fortå eller lytte til oss, bare ha oss som marionetter, mens vår stefar brukte masse av tiden sin til at vi fikk gjøre noe med interessene våres og få hjelp når vi trengte det. Men han var veldig streng, likevel ha jeg respekt for han og han har respekt for meg

Jeg har en søster som er stemor, og barna er 7 og 15 år, de elsker henne, men kaller henne aldri for mor. De har et veldig godt forhold, respekterer hverandre og føler de har 2 familier som for dem er perfekt. Alt er mulig

For min del, hvis jeg blir stemor, så vil jeg ikke at mødrene til barna skal misslike meg fordi jeg har blitt stemor, og jeg vil at barna skal ha det bra. Jeg vil ikke gå så langt at de blir mine egene, men jeg ønsker et godt forhold, vennskap og tillit. Jeg ønsker å være der for dem i vanskelige situasjoner hvis de trenger noen å snakke med, søker råd osv. Jeg ville aldri forskjellsbehandle de barna og mine egne barn. Viktige er at jeg ser at far gjør det riktig for at barna har det godt også

Håper da ikke mødre er så bekymret, selv om forholdet til eksen ikke er så bra, så kan det jo være godt at en annen kvinne hos faren er tilstede for å gjøre at barnet ikke blir urolig av far og mors krangling? Tenker på at hun kan være med på at faren også "oppfører" seg. Eller er dette feil?

Anonym poster: 7a387239a1ee65d57302449296b09687

[Gjest reebok]

I pappas hus har han bestemt, aldri fulgt stemors regler, hun har aldri hatt anledning til å lage regler for meg.

Jeg fungerer som stemor, og jeg kan ikke se hvordan dette skulle fungert uten at stebarnet hadde fulgt våre regler for å lever i hverdagen.

F.eks sier jeg til stebarnet at det ikke er lov å hoppe i sofaen, sofaen er til å sitte eller ligge i. Jeg kan også fortelle stebarnet reglene ved leggetid (dusje, kle på seg, pusse tenner, alt dette uten noe tull hvis ikke blir det ikke lesing ved leggetid), og dette hadde ikke fungert hvis ikke barnet hadde respektert meg for det jeg sier. Jeg ville dermed aldri kunnet legge barnet alene uten far.

Jeg kan også fortelle barnet at det må slutte å snakke om ekle ting når vi spiser, for hvis ikke mister jeg matlysten, og det er dessuten ikke noe man snakker om ved matbordet. Jeg må kunne fortelle barnet disse reglene uten at jeg skal være en "ond stemor", hvis ikke hadde vi rett og slett ikke kunnet bo sammen som en familie.

Når jeg selv får barn, er det bare et pluss at storebror/storesøster allerede har innarbeidet seg husreglene, slik at det kan være et forbilde for sin lillesøster/lillebror og at det samme reglene gjelder for alle barna i huset.

[Gjest Gjest]

Jeg fungerer som stemor, og jeg kan ikke se hvordan dette skulle fungert uten at stebarnet hadde fulgt våre regler for å lever i hverdagen.

F.eks sier jeg til stebarnet at det ikke er lov å hoppe i sofaen, sofaen er til å sitte eller ligge i. Jeg kan også fortelle stebarnet reglene ved leggetid (dusje, kle på seg, pusse tenner, alt dette uten noe tull hvis ikke blir det ikke lesing ved leggetid), og dette hadde ikke fungert hvis ikke barnet hadde respektert meg for det jeg sier. Jeg ville dermed aldri kunnet legge barnet alene uten far.

Jeg kan også fortelle barnet at det må slutte å snakke om ekle ting når vi spiser, for hvis ikke mister jeg matlysten, og det er dessuten ikke noe man snakker om ved matbordet. Jeg må kunne fortelle barnet disse reglene uten at jeg skal være en "ond stemor", hvis ikke hadde vi rett og slett ikke kunnet bo sammen som en familie.

Når jeg selv får barn, er det bare et pluss at storebror/storesøster allerede har innarbeidet seg husreglene, slik at det kan være et forbilde for sin lillesøster/lillebror og at det samme reglene gjelder for alle barna i huset.

Jeg setter ikke opp regler for kjærestens barn, men jeg er med på å håndheve gjeldende regler. Hvis jeg ser behov for andre regler enn dem som er innarbeidet, tar jeg det opp med far, så er det han som må ta det opp med datteren. Å komme med regler som den biologiske forelderen ikke står inne for, vil antagelig være mislykket i de fleste sammensatte familier.

Er det behov for akutt internvesjon på noe som ikke er eksplisitt uttalt regel (det er ikke lov å putte lillebror i do), forventer jeg selvsagt at barnet adlyder der og da, så får det heller ta det opp med sin far i etterkant om det er misfornøyd med min innblanding

[Gjest reebok]

Jeg setter ikke opp regler for kjærestens barn, men jeg er med på å håndheve gjeldende regler. Hvis jeg ser behov for andre regler enn dem som er innarbeidet, tar jeg det opp med far, så er det han som må ta det opp med datteren. Å komme med regler som den biologiske forelderen ikke står inne for, vil antagelig være mislykket i de fleste sammensatte familier.

Men om far i dette tilfellet er uenig i regler som kvinnen mener bør være der, f.eks om far skulle være av den oppfatning at det er OK å hoppe i sofaen og i sengene, mens kvinnen mener dette absolutt ikke er akseptert både fordi hun da må vaske og ordne i etterkant og i verste fall kjøpe ny seng/sofa, skal hun da bare holde munn i sitt eget hjem og la barn herje med møblene sine?

Jeg mener at når mann og kvinne lever sammen bør de respektere hverandres ønsker, og da hører barn til under dette også.

[Gjest Marmot]

Jeg har ingen bekymringer mtp. at eksen min får seg kjæreste etterhvert. Jeg er helt 100% trygg på min rolle som mamma, og på at ingen kan ta min plass. Om sønnen min etterhvert skulle knytte et så tett bånd til en annen kvinne at han ser på henne som mamma nr 2, tenker jeg bare at han er heldig som får ha flere fine voksne å knytte seg til.

[AnonymBruker]

jeg hadde nok ikke likt noen ny dame i barnet mitt sitt liv. jeg hadde ikke likt å sende ungen vekk bare til pappan engang, det er selvsagt av egoistiske grunner. jeg vil være med barnet mye,ha barnet vær eneste jul og andre ferier. nå er jeg heldigvis ikke i en slik situasjon at barnet drar til far.men jeg hadde nok slitt med det ja.men det skal sies at barnets vel og ve kommer foran min egen egoisme. så jeg hadde ikke stelt i stand bråk av den grunn men det hadde ikke vært noen drømme situasjon.og jeg hadde håpet at vis vi hadde gått fra hverandre at vi kunne ha en dialog om når og hvordan vi skulle presentere nye partnere inn i livet til barnet vårt. og at jeg måtte dama hans før barna gjorde det. å samme vis jeg fikk meg mann.

men jeg har en stemor. hun er fantastisk. ikke mamma men hun er absolutt en person jeg ikke kunne vært foruten om gjennom livet.nå har mamma og stemora mi et veldig godt forhold så det er nok mye av grunnen til at det er og har vært greit å knytte bånd med henne. de drar på fest sammen, ferie og vi har feiret jul sammen alle sammen. det er nok ikke veldig vanlig så jeg er glad for at de har et såpass godt forhold:)

Anonym poster: 3a968be746f134762ca3f1a895f0b7cb

[Gjest Daenerys]

Det er jo ikke så sikkert da. Det kan jo hende stemor ikke tok reglene direkte med deg, men via faren din.

Du har aldri fulgt hennes regler, det vil altså si at du gjorde akkurat som du ville med henne?!

Du høres jo ut som en sjarmerende stedatter å få i hus.......

Anonym poster: 79d68ed0dbcb44e239965d5e30201688

Takk for at du er frekk om ting du ikke vet noe om Jeg var et englebarn. Har aldri gjort noe galt, har aldri blitt kjeftet på eller fått tilsnakk (utrolig, men sant). Og derfor har ikke stemor hatt behov for å korrigere meg. Jeg har alltid vært hyggelig og snill med stemor, ingen av dem har klagd på meg, og hvis de har klagd på meg til pappa, ville han ha sagt fra. Det har han ikke gjort, ergo har dette ikke vært et problem. Jeg har vært veldig grei å ha i hus jeg.

Jeg fungerer som stemor, og jeg kan ikke se hvordan dette skulle fungert uten at stebarnet hadde fulgt våre regler for å lever i hverdagen.

F.eks sier jeg til stebarnet at det ikke er lov å hoppe i sofaen, sofaen er til å sitte eller ligge i. Jeg kan også fortelle stebarnet reglene ved leggetid (dusje, kle på seg, pusse tenner, alt dette uten noe tull hvis ikke blir det ikke lesing ved leggetid), og dette hadde ikke fungert hvis ikke barnet hadde respektert meg for det jeg sier. Jeg ville dermed aldri kunnet legge barnet alene uten far.

Jeg kan også fortelle barnet at det må slutte å snakke om ekle ting når vi spiser, for hvis ikke mister jeg matlysten, og det er dessuten ikke noe man snakker om ved matbordet. Jeg må kunne fortelle barnet disse reglene uten at jeg skal være en "ond stemor", hvis ikke hadde vi rett og slett ikke kunnet bo sammen som en familie.

Når jeg selv får barn, er det bare et pluss at storebror/storesøster allerede har innarbeidet seg husreglene, slik at det kan være et forbilde for sin lillesøster/lillebror og at det samme reglene gjelder for alle barna i huset.

Men når man automatisk følger regler, når man ikke bryter dem eller utfordrer dem, hva er da problemet? Jeg har ikke hoppet i sofaen, jeg har ikke vært vrang med legging, har har ikke snakket om ekle ting. Derfor har ikke stemor hatt behov for å lage regler til meg, og jeg har ikke hatt behov for å høre på disse reglene. Har vokst opp etter en filosofi med lite grenser, så lenge jeg var grei, og det var jeg.