Barn som lider under foreldrenes krangler

[Gjest Tutta]

Hm. I går hentet jeg en forknytt liten gutt på 3 år hos min manns søster. Han har vært vitne til svært høylytte diskusjoner mellom foreldrene, og er tydelig preget. I følge barnefaren så mister moren helt kontrollen og blir vannvittig sint. Med barnet til stede. Føler meg maktesløs. Selvfølgelig så tar jeg meg av gutten ved behov. Men det er ikke en langvarig løsning. Må nesten snakke med svigerinna mi, men er veldig vanskelig! Noen råd, dette river meg i stykker, er så glad i dem alle tre!!!

[iev]

Hørtes jo ikke bra ut :-( Absolutt IKKE sunt for den lille!

kan nok være lurt å ta en prat med moren.. både far og mor har jo et ansvar for det.

[Gjest Ann]

Ja, dette må ta slutt.... Jeg hadde selv en ganske hissig pappa og det skadet psyken min litt. Han visste ikke at jeg ble lei meg, ikke før jeg en dag kom ned fra rommet mitt , hvit i ansiktet med hodepine og våte skinn og fortalte han om det. Når han forstod at dette var ubehagelig for meg begynte han å skjerpe seg. Jeg vet han jobbet hardt for å bli kvitt temperamentet og han ble mye bedre. Utenom kranglene hadde vi et godt forhold:)

[Far til 2]

Jeg er helt enig i at noe må gjøres.

I vårt tilfelle var det også mor som gikk bananas når hun ble sint, men jeg vet jo at det også skjer med menn, så dette er ikke kjønnsrelatert.

Det som imidlertid ER kjønnsrelatert er at jeg opplevde at barnevernet ikke trodde at mor kunne miste kontrollen over sinnet. Dermed ble barna mine OFTE utsatt for en mor som gikk bananas (og som gjemte den bærbare telefonen slik at barna ikke skulle få ringe til meg. I samtale med barnevernsvakten der jeg bodde, vurderte de å rykke ut med politi fordi mor var voldelig. Jeg klarte imidlertid altid å overtale mor til å slippe barna ut uten at barnevernsvakten rykket ut.

Det jeg forsøker å si er at du er ikke sikret hjelp fra barnevernet hvis de reagerer på samme måte som i vårt tilfelle. Forsøk derfor først å snakk meg mor og far om problemet, evt be far ta med seg barna ut slik at mor kan roe seg ned til de kommer tilbake om det er mor som er problemet. Om far er problemet bør mor ta seg en tur ut med barna.

[Gjest ts]

TS igjen her. Takk for svar. Tror ikke det er barnevernssak, hun er ikke voldelig og tar seg ellers godt av barnet, men hun er svært høylytt når hun blir sint. Og det blir hun visst ofte. Og hun skåner ikke ungen for detaljer om hvor ille hennes liv er. Far tar ofte ungen med ut når mor er sint, men mor er i perioder alene med barnet. Hvordan har barnet det da?

[Mafalda]

For mange kan det være nok at noen utenforstående "blander seg" i situasjonen. At du, som står dem nær alle tre, snakker med din svigerinne og legger fram dine bekymringer, kan være nok til at hun får seg en liten oppvekker og begynner å reflektere over hvordan hun forholder seg til barnet. Klarer du å få til en god samtale om dette- selv om det sikkert er beintøft- så kan mye være gjort. Og hvis det ikke fører til noe annet enn blank benektelse, så vet du jo i alle fall at du ikke kan håpe på en frivillig endring fra hennes side.

All ære til deg om du våger å ta denne viktige samtalen!

[Gjest ts]

Ja... klarer jeg det? Hun er en ganske ærekjær kvinne. Problemet er at de tingene jeg vet om hennes temperament, er det mannen hennes som har fortalt meg om. Hun viser ikke slike sider med andre folk til stede. Så om jeg tar dette opp med henne, kan jeg risikere at hun føler seg "baksnakket" el.lign... Må legge til at jeg stoler fullt og helt på mannen, han lyver ikke, og han forteller slett ikke kun fra eget ståsted. Han vet han har sine feil, og vil bare finne en måte å få kona lykkelig og mer stabil på. Aller viktigst for han er at sønnen har det bra - han kunne gitt ALT for det... Huff, det er vanskelig, og aller vanskeligst er det jo for den lille gutten. Føler jeg skylder han å ta dette opp med mamman hans...

[jomfrua]

Ja... klarer jeg det? Hun er en ganske ærekjær kvinne. Problemet er at de tingene jeg vet om hennes temperament, er det mannen hennes som har fortalt meg om. Hun viser ikke slike sider med andre folk til stede. Så om jeg tar dette opp med henne, kan jeg risikere at hun føler seg "baksnakket" el.lign... Må legge til at jeg stoler fullt og helt på mannen, han lyver ikke, og han forteller slett ikke kun fra eget ståsted. Han vet han har sine feil, og vil bare finne en måte å få kona lykkelig og mer stabil på. Aller viktigst for han er at sønnen har det bra - han kunne gitt ALT for det... Huff, det er vanskelig, og aller vanskeligst er det jo for den lille gutten. Føler jeg skylder han å ta dette opp med mamman hans...

Så lenge du har dette gjennom 3.person så synes jeg ikke du kun skal ta opp dette med henne. Det du KAN gjøre er å sette deg sammen med begge to og fortelle hva du reagerer på hos barnet. Jeg hadde ikke nevnt at hun er årsak til dette, men at DE har ett ansvar for at barnet unngår diskusjoner.

Da unngår du å holde kun henne ansvarlig og ikke refererer til samtaler med din bror - men forholde deg til at de BEGGE TO har ett ansvar.