Når alt er tomt og livet føles over...

[Mej]

Jeg er i en fortvilet situasjon. Og jeg vet ikke hvordan jeg kan løse den...

Min mann og jeg har vært sammen i vel syv år nå, gift i snart fire - og vi har hele tiden slitt med de samme "diskusjonene" og problemer. Jeg støtter og elsker han - men nå er jeg tom...

Tom for energi, livslyst og fremtiden ser ikke ut til å bringe mye glede.

Jeg kom fra et langt forhold inn i det nye - ikke helt problemfritt det første heller, men etter å ha slitt sammen i snart 10 år fant jeg ut at det var på tide å ta vare på seg selv og vår sønn... Midt oppe i dette traff jeg han som er min mann i dag - han var så snill og forståelsesfull, lyttet og virket både selvsikker og stødig. Hadde ingen "nykker" av noe slag - men etter noen månder sammen viste det seg at han var sjalu og dette har påvirket hele forholdet vårt. Fra den gang har vi altså hatt de samme problemene og de samme diskusjonene - men nå har det hele tatt en helt ny vending. Nå leter han etter "bevis" på at hans frykt er reell - og at jeg ikke er til å stole på. Han går igjennom mine logger på datamaskinen for å se hvor jeg har vært og hvem jeg har vært i kontakt med - han tviler på alt jeg sier og gjør. Dette er en mann jeg er svært glad i og har invistert mye i desse årene - men nå er jeg nær ved å gi opp.. Hater å tape - jeg er en dårlig taper - men nå ser det ut til at jeg har tapt alt..

Jeg har ikke gjort noe som kunne gi sjalusien næring. Er jeg ute med venner er jeg hele tiden oppmerksom på hva jeg sier, til hvem og hvordan - ingenting skal kunne misforstås eller tolkes i ettertid.. Min svigerfar er ofte ute på de stedene jeg og mine veninner går - han er en trygghet å ha da han hele tiden vet hva og hvordan jeg oppfører meg. Han har til og med vært med oss jentene på fest - fordi jeg ikke vil gå alene.. Min mann går ikke ut, han er ikke komfortabel med det lengre - og har vel egentlig aldri likt det noe særlig heller.

Vi har bygget oss et liv sammen, vi har som alle andre både hus og gjeld - et barn sammen som vokser til og trenger både mor og far. Men jeg klarer ikke gjøre alt riktig - klarer ikke gi han den trygghet og forvissing han trenger - og jo hardere jeg prøver jo verre blir det - i allefall virker det slik akkurat nå. Han er mitt liv, min fremtid - men jeg vet ikke hvordan det blir.. Skal den være fylt med motgang og hjertesorg slik som nå er det ikke et liv jeg ønsker for meg eller han, heller ikke for barna..

Jeg vet han har psykiske problemer - eller i allefall har fått det som følge av hans usikkerhet og sjalusi, fremkallet av tidligere forhold både i familien og i til andre jenter. Har vært til samtaler hos lege og psykolog, medisiner som skal hjelpe og som sikkert virker litt men ikke nok så da er det vel ikke det alikevel.. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe..

Han mener vel - og jeg skjønner det - at siden dette ikke løser seg ved hjelp av samtaler og medidiner er det vel ikke nos galt med ham.. Er det meg da? Er det jeg som gjør noe galt? Som påvirker eller fører til alt det vonde?

Det tar på å sitte gang på gang med de samme tingene, tvilen og sorgen som tærer på sjelen er vond å dele hverdagen med.. Men jeg vil ikke gi opp!

Ikke om det dreper meg

- fordi alle de dagene som er gode gir meg så mye. Latteren og gleden han kan bringe inn i livet mitt er så fin. Jeg kjenner det stikker i hjertet ved tanker på å miste de fine dagene - selv om det går lenger og lenger mellom dem nå..

Jeg vet noen på KG har vært der - og kanskje har noen gode og veloverveide råd..

Dessuten leser jeg jo at flere inne på KG sliter med problemer likt mitt.. Det er en av grunnene til at jeg har det vanskelig nå - han leter igjennom mine logger og finner innlegg som han tror jeg har skrevet.. Nettopp fordi de inneholder ting som er så like.. Han sier at de må ha snakket med ham, at det må være meg fordi det er slik vi har det..

Og jeg kan ikke bevise at det ikke er meg - han mener han kan bevise at det er meg - han sier datamaskinen forteller han det - og jeg kan ikke noe om data ut over å slå den på og bruke den..

Jeg fikk mitt første nick her inne slettet, fordi det ble så mye problemer. Så fikk jeg meg et nytt etter en stund, som jeg lånte bort til en veninne.. Det skapte flere problemer - og jeg har lært at jeg ikke skal skrive noe her - bare lese.. Det er ikke verdt at ord som skrives skal ødelegge et forhold jeg så inderlig ønsker skal vare..

Her sitter jeg - på jobb, med røde øyne etter en natt uten søvn - som startet med at minsten vår tisset i senga i natt.. Jeg vekte han for å få litt hjelp, hvorpå han trenger prate med meg om noe. Når jeg spør gjelder det masse, forskjellig osv.. Og vi er igang igjen.. Det ble nye tårer og det hadde vært bedre om han var fysisk - da kunne jeg jo forsvart meg - eller i allefall sett det komme... Det er ikke det at jeg gir opp for lett - men jeg gir snart opp livet mitt...

Jeg orker ikke mer - og vet ikke hvor jeg skal få slutt på det som gjør så vondt...

[BayliZ]

Har vært der selv jeg, hadde riktignok ikke barn, men ggud hvor glad jeg var i han.

Jeg følte at jeg mistet meg selv til slutt, det endte med at jeg jeg dro.

Savner han til tider ennå etter 5 år, men jeg savner ikke forholdet.

ta vare på deg selv er det eneste rådet jeg kan gi deg, og hvis du velger å dra så bare ha tolmodighet for det vonde vil gå over - og gud hvor godt det er å leve igjen etterpå.

[Andrea]

.....utrolig hva enkelte har aa slite med..... det höres helt uholdbart ut. Jeg haaper for din skyld at disse tunge tidene bare utgjör en brökdel av hverdagene deres sammen.

Du skriver dette etter en natt med minimalt med sövn, og du föler deg sliten. Jeg haaper det er derfor det höres saa ille ut som det gjör, og at din hverdag til vanlig er mye bedre.

klem fra meg

[Nabodama]

Tankevekkende innlegg, Mej!

Viktig å vite noe om hvordan sjalusi kan oppleves av den som blir utsatt for dette.

[Mej]

Jeg skrev hovedinnlegget slik jeg hadde det i går morges... Det er ikke mye som er endret i dag - men han har sagt "unnskyld" igjen.. Jeg vet, og han vet - at det varer kun til neste gang han får det for seg å sjekke.. Fordi tvilen og sjalusien vinner vet jeg ikke min arme råd. For å gi et eksempel - helgen var kjempekoselig, vi var hjemme og slappet av. Hadde en veninne på besøk på lørdag kveld - og vi dro dit på søndag.. Mandag og Tirsdag var fylt med latter - og klemmer... Visst var alt helt bra da - men i løpet av to timer natt til Onsdag var alt endret.. Hvordan kan ting skje så raskt - hver gang??

Jeg fatter det ikke...

Dersom noen på KG er sjalu - eller har vært det og funnet en løsning vil jeg gjerne høre om det...

Om noen har levd med denne smerten, og usikkerheten og kanskje fortsatt lever der - jeg trenger å høre hvordan de har det..

Jeg tror dette er misbruk - terror - av psykisk grad, det føles i allefall slik nå..

Tvilen er at når han er i godt humør og har det bra så påvirker det oss alle - da har vi også det bra...

Jeg leser og hører hva jeg selv sier og føler - så ikke spør meg.. Det er alltidenklere å råde andre enn selv å leve etter rådene...