Bittert brudd - klarer ikke gå videre

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg er veldig bitter, sint og skuffet etter bruddet med eksen. De hadde vært sammen i mange år og har to døtre sammen. Jeg skjønner godt at hun er sint og bitter, for han oppførte seg utrolig dårlig mot henne. Uten å gå i detalj så kan jeg si at det var utroskap fra hans side og ny dame som han nå har flyttet sammen med.

Nå er det tre år siden han innrømmet utroskapen og valgte å bryte forholdet, og fortsatt er venninnen min sint og kritisk uansett hva han foretar seg. Han og den nye samboeren har hittil bodd ti minutters gange fra min venninne, av hensyn til barna som da kunne gå til og fra som de ville. La meg kalle disse tre mor, far og stemor for enkelhets skyld.

Nå har far og stemor kjøpt hus et annet sted i byen. De bodde i en leid leilighet nær mor og ønsket å kjøpe noe eget, og har nå altså kjøpt et hus der det er plass til døtrene og eventuell familieforøkelse. Dette er mor i harnisk over. Hun mener at far svikter sine døtre siden han nå flytter "så langt vekk at jentene må ta buss til skolen". Det er snakk om en busstur på rundt et kvarter. Mor søker da min og andres bekreftelse på at far er en egoistisk drittsekk som gjør et slikt valg, noe jeg ikke helt klarer å si meg enig i. Samtidig ser jeg hvor mye mor sliter med det som har skjedd og jeg vil ikke være en dårlig venninne heller, så jeg mumler noe trøstende/halvveis støttende uten å si noe stygt om far.

Dette var bare et eksempel. Mor er i det hele tatt veldig kritisk til alt far foretar seg, og den nye samboeren vil hun ikke hilse på, hun blir bare omtalt som "kvinnemennesket". Hun prøver å ikke vise dette overfor døtrene (som har et godt forhold til sin stemor ifølge det de selv sier), men det skinner gjennom selv om hun ikke sier så mye med rene ord.

Hjertet mitt blør for denne venninnen min. Hun er en fantastisk venninne og mor og har det åpenbart vondt og vanskelig. Men samtidig er hun ikke av den sorten som snakker om følelser og hvordan hun selv har det. Hun er av den stolte og sterke sorten som går rakrygget og sier hun har det bra. Men samtidig er jeg bekymret for hvordan jentene hennes blir satt i en skvis mellom mor på ene siden og far og stemor på andre siden. Mor tror ikke barna lider noen nød, for hun er veldig overbevist om at hun skjuler sin misnøye godt nok. Jeg er slett ikke sikker, og jeg synes hun virker som hun bevisst eller ubevisst prøver å få barna til å tenke det samme som hun selv om far.

Jeg forsvarer ikke på noen måte fars handlinger rundt bruddet, der var han en førsteklasses drittsekk som gjorde alt galt. Men både før og etter har han framstått som en god og omsorgsfull far som tross alt tar seg godt av jentene sine. Men det kan jeg ikke si til min venninne, for det vil hun oppleve som et svik fra min side.

Så hvordan forholder jeg meg til dette? Hvordan kan jeg være en god og støttende venninne uten å fortsette å bygge opp under den forestillingen hun har om at alle er enig med henne? Det virker som om nesten ingen tør å si henne imot, for de få som har prøvd har blitt stemplet som "folk som ikke forstår noenting og som har dårlige verdier".

Anonym poster: 826da7ffe63bd34761f7460943f48e25

[Gjest BM2]

Du får be henne skjerpe seg...

[Gjest fr21_5ffdsa]

En busstur på et kvarter er ingenting å surmule over.

[AnonymBruker]

Gode venner er de som tørr å påpeke at nå er du på ville veier. De prøver å få deg til å se det du selv ikke ser. De kommer med saklig kritikk. Samtidig så er de der for deg.

Anonym poster: b321c65206a64218d285db36b00955c6

[lulle]

Men en busstur på et kvarter gjør at døtrene i mindre grad kan være sammen med venner på fritiden. Jeg synes situasjonen henger sammen med hvor mye far har jentene. Hvis de bor hos ham annenhver uke syns jeg ikke det er greit å flytte, er han derimot helgepappa har jeg full forståelse.

[Zessa]

Jeg tror faktisk tingen her er å få mor "ut av situasjonen" ved å hjelpe henne videre i livet. Dra henne med ut å la henne få smake på bylivet,reise, sport eller det som fenger henne.

Det virker som om hun ikke klarer å innse at hun er "forlatt", og det siste hun trenger er at vennene "svikter" henne.

Vri det negative over til det positive så tror jeg knuten vil løsne etterhvert

[AnonymBruker]

På en måte forstår jeg din venninde å bli sviktet av sin partner gjør utrolig vondt å henger lenge i.Opplevd svik selv å det er jævlig!!! Men som du sier bør hun komme seg videre du virker oppegående fortell hva du mener til henne,får hun en ny kjæreste vil sikkert ting bli bedre.

Anonym poster: 48fe41da32f5bc25bbae6e3c29ee3025

[Gjest Gjest]

Min mor brukte 10 år ++

[Gjest Violetta]

Hvor gamle er barna? Det har mye å si i forhold til avstand. Når de er over ti-tolv år har ikke en busstur på femten minutter så mye å si. Det er i hvert fall min erfaring.

Med tanke på din venninne tror jeg at det er tid som skal til. Jeg kan forstå at hun er bitter, får bare håpe at det ikke tar fra henne resten av livet.

[AnonymBruker]

Ei venninne av meg er veldig bitter, sint og skuffet etter bruddet med eksen. De hadde vært sammen i mange år og har to døtre sammen. Jeg skjønner godt at hun er sint og bitter, for han oppførte seg utrolig dårlig mot henne. Uten å gå i detalj så kan jeg si at det var utroskap fra hans side og ny dame som han nå har flyttet sammen med.

Nå er det tre år siden han innrømmet utroskapen og valgte å bryte forholdet, og fortsatt er venninnen min sint og kritisk uansett hva han foretar seg. Han og den nye samboeren har hittil bodd ti minutters gange fra min venninne, av hensyn til barna som da kunne gå til og fra som de ville. La meg kalle disse tre mor, far og stemor for enkelhets skyld.

Nå har far og stemor kjøpt hus et annet sted i byen. De bodde i en leid leilighet nær mor og ønsket å kjøpe noe eget, og har nå altså kjøpt et hus der det er plass til døtrene og eventuell familieforøkelse. Dette er mor i harnisk over. Hun mener at far svikter sine døtre siden han nå flytter "så langt vekk at jentene må ta buss til skolen". Det er snakk om en busstur på rundt et kvarter. Mor søker da min og andres bekreftelse på at far er en egoistisk drittsekk som gjør et slikt valg, noe jeg ikke helt klarer å si meg enig i. Samtidig ser jeg hvor mye mor sliter med det som har skjedd og jeg vil ikke være en dårlig venninne heller, så jeg mumler noe trøstende/halvveis støttende uten å si noe stygt om far.

Dette var bare et eksempel. Mor er i det hele tatt veldig kritisk til alt far foretar seg, og den nye samboeren vil hun ikke hilse på, hun blir bare omtalt som "kvinnemennesket". Hun prøver å ikke vise dette overfor døtrene (som har et godt forhold til sin stemor ifølge det de selv sier), men det skinner gjennom selv om hun ikke sier så mye med rene ord.

Hjertet mitt blør for denne venninnen min. Hun er en fantastisk venninne og mor og har det åpenbart vondt og vanskelig. Men samtidig er hun ikke av den sorten som snakker om følelser og hvordan hun selv har det. Hun er av den stolte og sterke sorten som går rakrygget og sier hun har det bra. Men samtidig er jeg bekymret for hvordan jentene hennes blir satt i en skvis mellom mor på ene siden og far og stemor på andre siden. Mor tror ikke barna lider noen nød, for hun er veldig overbevist om at hun skjuler sin misnøye godt nok. Jeg er slett ikke sikker, og jeg synes hun virker som hun bevisst eller ubevisst prøver å få barna til å tenke det samme som hun selv om far.

Jeg forsvarer ikke på noen måte fars handlinger rundt bruddet, der var han en førsteklasses drittsekk som gjorde alt galt. Men både før og etter har han framstått som en god og omsorgsfull far som tross alt tar seg godt av jentene sine. Men det kan jeg ikke si til min venninne, for det vil hun oppleve som et svik fra min side.

Så hvordan forholder jeg meg til dette? Hvordan kan jeg være en god og støttende venninne uten å fortsette å bygge opp under den forestillingen hun har om at alle er enig med henne? Det virker som om nesten ingen tør å si henne imot, for de få som har prøvd har blitt stemplet som "folk som ikke forstår noenting og som har dårlige verdier".

Anonym poster: 826da7ffe63bd34761f7460943f48e25

Hun sier det hun tror venner vil høre. Pga ingen stopper henne, så fortsetter hun.

Det er gått tre år, og hun sliter på sine venner. Anbefal henne å oppsøk hjelp så hun får bearbeidet sorgen sin.

Det er sorg hun har,og mange rwagerer slik som henne.

Neste gang kan du spørre henne,om det aldri har slått henne at han skaffer seg noe større for barnas skyld?

Hun skjønner ikke at hun skyver folk fra seg

Anonym poster: c255c1efc7abd302100fcf46fe0819e1

[lillevill]

Kan ikke du ta en vinkveld med denne damen, og si at hun faktisk destruktivt piner og plager seg selv gjennom å ikke gå videre? Hun trenger ikke tilgi, og det er klart at utroskap etterlater seg et stort sår, men dette såret hun har påvirker faktisk alle som er glad i henne. Hun må "bli frisk" av dette såret slik at døtrene slipper å se henne så såret fortsatt. Og vil hun ikke at de skal ha et forbilde (henne) som viser dem at det går an å være glad nok i seg selv til å ikke pines i all tid? Og at hun er et forbilde som elsker sine barn så høyt at man gir seg selv sjangsen til å bli lykkelig igjen. Ungene vil jo bare at hun skal være lykkelig.

[Sign]

Å bli sviktet på den måten er forferdelig vondt, det vet jeg av erfaring. Ikke bare mister man den viktigste personen i livet sitt, man mister på en måte livet sitt slik man trodde det skulle være. Man mister den framtiden man trodde man hadde, man mister tid med sine barn, man mister kanskje svigerfamilien, venner, naboer. Man er i sorg og føler seg så indelig alene, ydmyket og kassert.

Det er vanlig å være både sint, bitter og kritisk overfor den som har sviktet og da er det godt å ha venner som man kan gråte på skulderen til. Venner som trøster, støtter og hjelper. Venner som "tar din side" og som ikke forsøker å få deg til å se saken fra den andre siden.

MEN, det er ikke vanlig at man har det slik i 3 år. Så lenge man fortsatt sitter fast i bitterheten kommer man seg ikke videre, man krampholder på fortiden og koser med egen elendighet. For at din venninne skal komme seg videre med livet sitt må hun legge bruddet bak seg. Hun trenger ikke tilgi sin eksmann, men konstatere at slik var det og nå går hun videre. Hun må klare å forholde seg til sine barns far og akseptere at han lever sitt liv med en annen nå. At han flytter et stykke unna behøver overholde ikke være negativt ift ungene, så lenge de voksne ordner det praktiske klarer ungene seg fint.

Jeg tror du må ta sjansen på å snakke med henne. Få henne til å forstå at du fremdeles er på "hennes side" og at du bryr deg så mye om henne at du er nødt til å ta dette opp. At du håper hun kan gå videre i livet sitt, at hun kan legge dette bak seg og få en framtid. Sjansen er selvsagt tilstede for at hun blir sint på deg, men du får håpe at det du sier faktisk trenger inn.

Lykke til

[Orcinus]

Her handler det vel ikke så mye om minutter på bussen, men om at mor ikke greier å komme videre. Å være bitter går ut over en person - den som er bitter. Det er forferdelig vondt å føle seg forsmådd, å være den som blir forlatt og endatil pga av en annen. Men kanskje tør du som en god venn ta dette opp med henne?

Du kan si noe som at du støtter henne, og synes hun har blitt behandlet dårlig. Men at du synes hun fortjener noe mer, og at han ikke er verd hennes bitterhet. Du kan si at du savner den blide/energiske/positive jenta hun var før, og at hun fortjener å ha det godt i livet.

Poenget er vel å hjelpe henne til å heve seg over det som skjedde, få henne til å forstå at det beste hun kan gjøre for seg selv er å gjøre det beste ut av livet - og at det også ofte er den beste måten å hevde seg på overfor gamle partnere.

[Gjest Gjest]

Du risikerer at hun kutter deg ut. Noen mennesker kommer aldri over et slikt svik. Hjertet går istykker. Og det er ikke billedlig talt. Men bevist. Det er som å oppleve en dødsulykke. Folk som opplever dødsulykker blir ikke bedt om å komme over det..

Jeg ville ikke bedt henne "komme over det for egen skyld". Det er respektløst. Jeg ville heller spurt hvorfor det var så vondt enda.

http://illvit.no/spor-oss/kan-man-do-av-knust-hjerte

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=266273

Sjokket over å bli behandlet som denne dama fra en hun har stolt på med hele sitt liv kan sammenlignes med å ha opplevd katastrofer som tsunamien i 04. Noen mennesker kan bare ikke komme over det.

[gompen]

Jeg hadde prøvd å fortelle henne at man kan være en god far, selv om man har vært en ræva kjæreste.