Når skal barna ha kjeft? Er dette normalt?

[Gjest Gjest]

Er det ikke vanlig at barn får kjeft når de faktisk har gjort noe galt? Slik er det ikke i vårt hus.

Jeg er ei 16 år gammel jente og jeg får kjeft for alt, absolutt alt hver dag. Hvorfor? Jeg gjør jo ikke noe galt en gang? Jeg har tatt en liten sommerjobb nå i sommer og i går så var siste dag før skolen begynner igjen så jeg har fri i dag. Så i morges klokken 7 så blir jeg vekt av at mora mi roper og skriker at jeg må stå opp og plutselig så kommer faren min opp på rommet mitt og slår opp døra og brøler at nå må jeg komme meg på jobb og at vi skal ikke ha noe skulketull (jeg har aldri skulket). Jeg sa at jeg hadde fri i dag, men det trodde dem faktisk ikke på. Jeg latet som jeg sto opp og de gikk på jobb for de går alltid før meg. Grunnen til at jeg ikke sa noe var fordi jeg viste at de ville bli sure fordi jeg hadde fri. Men jeg har alltid stått opp selv så dette hadde jeg ikke forutsett.

Det var ett av mange eksempler på ting jeg må igjennom hver dag. I forige uke kjøpte jeg men tv-serie collection på dvd og dette ble de også kjempesinte på og mente at sånt tull var unødvendig sløsing og at jeg kom til å bare se den en gang.

Jeg kjøpte meg en ny jakke tidligere i sommer jeg fikk spesiellaget i gjennom ei nettsidet der det står divere ting på (ikke noe stygt), når de så dette så klikket de helt og de klikket bare enda mr når jeg sa at den var spesiallaget for meg. De sa det var stygt og at man kan ikke gå kledd sånn og at det var bortkastede penger. Må nesten si at hele gleden med jakka falt litt bort.

Jeg får kjeft for store ting og jeg får kjeft for små ting, noe kjefting er kanskje mer klaging, men det er i en en så ekkel tone at jeg blir dårlig. Står jeg i dusjen for lenge, så får jeg kjeft, står jeg der for lite så får jeg kjeft. Har jeg på meg rosa så får jeg kjeft for de skal ikke ha noen bærte til datter sier dem. Får til og med kjeft om jeg sover lenge i ferier. De har et ekstremt negativt syn på å være lat og de er sånn at man må gjøre noe hele tiden. Og sitte forran pc-en er noe de anser som latskap. Hadde det ikke vært for egen sparing så hadde jeg ikke hattegen pc en gang og de var veldig i mot at jeg skulle ha. Da jeg var hos tannlegen for noen uker siden hadde jeg et hull og når de spurte meg om jeg hadde hull og jeg sa ett så bli de sinte i gjen og sa t det var fordi jeg ikke pusset ordentlig, at det var fordi jeg drakk for mye brus eller spiste for mye sjokolade. Brus drikker jeg kun lørdager og noen ganger fredager, sjokolade hender det jeg tar i ukedagene også da og jeg pusser godt to ganger om dagen. De ser ikke på heller så hvordan kan de da vite om jeg pusser godt eller ikke? De baserer også ting jeg gjør, ikke gjør eller ting jeg liker og ikke liker på ting som var da jeg var 7-8 år. Skjønner dem ikke at man kan forandre seg?

Tidligere denne uken så fikk jeg faktisk kjeft fordi jeg hadde knust ei rute. Er ikke det forståelig? Jo det er det, men problemet var at det var ei rute jeg knuste da jeg var 9 år og da fikk jeg både kjeft og husarest den gangen. Det var mamma som plutselig tok det opp "husker du den gangen du knuste verandradøravinduet?", det sa hun i en humoristisk tone og plutselig så gir faren min meg masse kjeft og roper at jeg skulle hatt husarest til jeg var 18 og betalt hele greia selv for det der og så ble moren min sur og så stod de der og kjeftet på meg for noe som kjedde for 7 år siden. Det var første gangen de tok det opp siden det skjedde også.

Søstra mi er kanskje ei typisk berte på 14, hvis hun sier noe som " å eek, jeg her ikke mer sminke i gjen" eller "å nei hva skal jeg ha på meg" så blir de kjempe sure og ber om hun å slutte opp og sånn er det med andre typisk jentefjortisoppførsel av den typen. Jeg har sett andres foreldre og de bare smiler til det. Er ikke sånt bare typisk det å være ungdom da? Er det noe å bli sint for? Sminken betaler hun selv.

Spør jeg dem om noe så kan de faktisk bli sinte og kjefte fordi de ikke liker tingen jeg tok opp og da mener jeg helt vanlige ting. F.eks de kjøpte ny bil i sommer og jeg kom med forslag til bil. De kjøpte også en liten bil og jeg synes store er tøffere så jeg spurte hvorfor de kjøpte en liten og de klikket helt og kjeftet meg huden full. Kunne dem ikke bare sagt det på en ordentlig måte da?

Dette kan vel ikke være normalt? Føler nesten noen ganger at de ikke liker meg og søsteren min. Hvis de elsker oss så har de i såfall en merkelig måte å vise det på. Nå skal jeg heldigvis flytte i mars neste år, men søstra mi må jo bo der ei stund til og jeg kan se at dette går inn på henne.

[Sugerøret]

Vet du hva,det høres ikke normalt ut.Muligens mor og far er stressa så det holder. Da går det utover de nærmeste.Og det i seg selv er i alle fall ikke ok

Synes du skal printe ut eller skrive ned i notepad/annet program det du har skrevet her og vise til foreldrene dine.

Noen ganger kjefter foreldre helt uten grunn og det er ikke ok!

Fra hva du skriver,høres det jo ut som du tar ansvar,jobber og er en "ordentlig" jente. Ta mot til deg og snakk med foreldrene dine (eller en annen voksen som du stoler på ,som kan komme med råd da de kjenner deg/foreldrene dine bedre enn folk på internet.)

[mirama]

Desverre er det mange som har slike foreldre. Jeg har selv opplevd foreldrene til venninner slik, og har alltid blitt veldig overrasket over skyllebøttene som kommer for "filleting". Jeg tenker at foreldrene dine kan umulig like å kjefte mye. En skulle trodd at slike foreldre elsker å kjefte å oppføre seg nedlatende mot barna sine, men det er nok ikke tilfelle. De har nok sett seg blinde på sin egen oppførsel, og trenger kanskje hjelp fra utsiden til å se hvordan de oppfører seg. Da må familieterapaut el lingnende inn i bildet. For å få hjelp kan du snakke med lege eller helsesøster. Dersom dette blir litt vanskelig å få til, kan du prøve å snakke med foreldrene dine,og få dem til å skjønne alvoret. Å gå gjennom livet med å bli hakket på kan ødelegge selvfølelsen, og bryte ned psyken helt. Jeg vil tørre å påstå at slike foreldre bedriver en form for omsorgssvikt i det store bildet.

Begynn samtalen med at du ønsker å ha en voksen samtale, der alle kan oppføre seg behersket, og du ønsker ikke en krangel. Så kan du forklare hvordan de oppfører seg hver dag, og hvordan det føles for deg. Prøv å jobbe med dem litt. Ta eventuelt opp en krangel på båndopptak, og la dem høre selv hvordan de holder på.

Jeg tenker også at foreldrene dine har et slags problem. Jeg skal ikke spekulere for mye, men hvis de aldri slapper av selv og alltid må ha noe å gjøre, samtidig som det "bare" er kjefting og krangling i hjemmet, så er de kanskje helt utbrent. Når en er stresset og trøtt blir en også mer irritabel og har kortere lunte.

Ellers så har jeg ikke så mange råd å komme med. Foreldrene dine er nok glade i deg og søsteren din, helt sikkert! Men de viser det på feil måte!

[AnonymBruker]

Huff jeg kjenner meg igjen alt for godt. Jeg hadde det på samme måten hele oppveksten og har i ettertid slitt med veldig mye depresjoner og så utrolig liten tiltro til meg selv, siden jeg alltid fikk høre at alt jeg gjorde var for dårlig.

Senest for noen år siden fikk jeg kjeft fordi mitt søsken hadde ødelagt noe ved et uhell. Jeg var den i nærheten og fikk derfor kjeften noe som ikke mitt søsken fikk

Anonym poster: 59e074b8255b7b2fdc51537c6a1e4e5c

[lillevill]

Jeg synes du og din søster skal snakke med helsesøster eller rådgiver på skolen om hvordan dere har det. Foreldrene dine er nok veldig glad i dere, men ser ikke ut til å ha peiling på hvordan man bygger opp mennesker. Det er ikke alle foreldre som er gode foreldre, og det er trist når man oppdager at sine egne foreldre gjør ting på en veldig dum måte. Det er klart at kritikk og kjeft hver bidige dag for alt mulig tull er unødvendig.

Dine foreldre burde lese boken - foreldrelappen. Greit nok, dere er jo snart voksne, men positive tilbakemeldinger skal man kunne klare å gi i massevis, og det er dumt å hagle kritikk på dere - spesielt for oppførsel som faktisk er helt ok.

Leit at dere har det sånn hjemme..Prøv å være sterk å stå opp for deg selv når du føler deg dårlig behandlet. Kansje du kunne også ha snakket med legen din om hvordan du har det, slik at han kan ta det opp med foreldrene dine på en skikkelig måte. Sjekk gjerne ung.no, se om det er noen nummer der dere kan ringe. Snakk ut, ikke hold det inne i deg. For å skape forandring, så må man snakke ut.

Ikke vær redd for å ta ansvar for egen lykke, selv om dine foreldre kansje føler det er vanskelig når dere er sterke og sier at "dette familiemiljøet blir vi ulykkelige av, kan vi ikke forandre oss til det bedre?"

Mange tar seg nær av kritikk og klarer ikke ta det til seg. Men jeg synes det er verdt et forsøk!

[Gabler]

Å lese innlegget ditt, TS, var som å se tilbake på min egen barndom med min far. Jeg vet så altfor godt hvordan du har det, og det er ikke enkelt.. Det var godt å lese at du skal flytte, skal du bo på egen hybel? Det er nok lurt å ta avstand fra de. Jeg regner med at de ikke er enkle å snakke med, så jeg vil ikke bare gi deg rådet "snakk med de". Du bør så absolutt snakke med noen på skolen, f.eks rådgiver, lærer eller helsesøster. De er profesjonelle og har hjulpet andre flere ganger før, så de kommer nok til å høre på deg. Fortell de at du er bekymret for din søster, så kan de ta problemet, du som er så ung skal ikke ta på deg slik ansvar. Ha troa på deg selv, jeg synes du har kommet langt i å innse selve problemet, det er ikke alle som greier å gjøre det når det kommer til foreldrerelasjoner. Bare send meg PM om du trenger noen snakke med

[AnonymBruker]

Dette høres verken normalt eller greit ut. Men samtidig må jeg bare spørre, ts:

Har du så objektivt som mulig prøvd å se situasjonen utenfra?

Nå skal jeg prøve å beskrive ting fra den andre siden - foreldresiden. Vær så snill, ikke bli fornærmet og tro at jeg mener du er som dette. Jeg kjenner deg ikke, så jeg mener ikke å si at du er slik eller sånn. Jeg bare forteller hvordan jeg opplevde det som voksen med tenåring i hus.

Noe av det du skriver minner meg om min stedatter da hun var 14-16 år. Hun hevdet at vi alltid ropte og kjeftet på henne, og at hun selv bare oppførte seg fint og snakket på en ordentlig måte. Sannheten var nok et sted midt i mellom. Ja, det ble en del irettesetting dessverre, men de eneste gangene vi ropte til henne var et par ganger der hun selv tiltet fullstendig og vi ropte noe sånt som "nå er det nok!". Utenom det anstrengte vi oss for å snakke på en ordentlig måte, uansett hvor provoserende hun var tilbake. Likevel oppfattet hun det som om vi ropte og kjeftet. For å sette det på spissen så følte vi litt at så lenge vi ikke "pusesnakket" til henne så opplevde hun det som kjeft og roping. F.eks. en enkel - men bestemt - beskjed om at "nå MÅ du stå opp, ellers rekker du ikke skolen" (etter å ha prøvd å vekke henne to ganger før) beskrev hun etterpå som at det første hun opplevde på morgenen var at vi sto over senga hennes og brølte til henne. Vi kjente oss ikke helt igjen i den beskrivelsen, kan du si.

Vi hadde mange tilsvarende situasjoner der vi voksne opplevde det som at hun overreagerte noe voldsomt på helt vanlige hverdagslige ting. Samtidig opplevde vi at hun hadde en sur/grinete tone nesten uansett hva hun sa. Type "åh, MÅ vi absolutt ha de derre fiskekakene til middage IGJEN?" med ansiktsgrimaser og tydelig misnøye. Vi var bevisste på at tenåringer kan være litt misfornøyde med det meste, så vi unnlot å si noe i de fleste tilfeller. Men på en slitsom dag med sutrestemme fra tenåringen for hver minste lille ting så hendte det at vi til slutt ble irriterte og sa på en litt mer bestemt måte enn kanskje strengt nødvendig at hun måtte gi seg med den klagingen over alt mulig og heller lage middagen selv dersom hun ikke var fornøyd med det hun fikk.

Ja, vi voksne kan også tippe over iblant. Man blir sint, frustrert, oppgitt, lei osv akkurat som tenåringer (forhåpentligvis ikke like ofte, siden vi er ferdig med pubertetshormonene som får humøret til å svinge), vi bare har litt mer livserfaring som burde gjøre det lettere for oss å håndtere disse følelsene på en grei måte. Men også voksne trenger innimellom å slippe ut litt damp og si akkurat hva man synes om saker og ting.

Som jeg skrev tidligere så mener jeg ikke å si at du er slik min stedatter var. Jeg bare prøver å tegne et bilde av hvordan de voksne kanskje kan oppleve ting og at svært ofte er det ikke sånn at den ene parten er bare fæl og den andre parten er bare engel. Vanligvis er vi litt av begge deler på begge sider.

Om du ser på din familie så objektivt som du klarer og du fortsatt mener at foreldrene dine kjefter, roper og er ubehagelige så bør du prøve å snakke med noen for å få hjelp. For sånn er det ikke bra å ha det.

Lykke til!

Mona

PS: Stedatteren min er nå voksen og synes ikke lenger at vi bare kjefter og roper. Og vi synes ikke lenger hun er sutrete.

Anonym poster: e802e24d1810c6f452155b54ec9880d5

[Gjest Badebuksa]

Synes det er dårlig gjort å kjefte og rope for alt!

Sånn skal det ikke være. Kanskje du skal si til dem at du føler at det er urettferdig osv?

Har dere snakket om det?

[xMaria]

Huff, hadde jeg vært deg så hadde jeg sprukket for lenge siden! Synes du burde snakke til dem om det, eller print det ut og gi det til dem, hvis de ikke kjefter enda mere da. Jeg lurer på om du står får dine meninger? Sier du dem imot noen gang?

[Sensi]

Uff...forstår godt du syns det er slitsomt. Har fremdeles litt nag til egne foreldre over mange urettferdigheter og vonde ord. Prøver å ikke dvele ved dem og glemme det. Men det dukker opp fra tid til annen som vonde minner. Vet iallfall hva jeg ikke skal gjøre mot mine barn.

Det jeg unnskylder dem med er at de nok ikke hadde så lett oppvekst selv og at de sikkert har gjort det bedre enn sine foreldre.

Poenget er...snakk med dem og forsøk å finne ut at tingene. Syns du høres fornuftig ut. Btw...syns det er helt ok å få være lat tenåring når man har fri og ferie. Jobbing får man nok av. Bortsett fra normalt hjelpe til hjemme da. Tenåringer trenger mye søvn. Så sov med god samvittighet.

[Gjest BM2]

Det er dessverre vanlig, men er allikevel ikke normalt. I alle fall ikke vettugt!

Se om du klarer å flytte ut lenge før du blir 18. Noe sier meg at du er mer en moden nok til å klare det

[Sweet77]

Jeg velger å tro TS når hun skriver at hun får kjeft.

Og kjefting på barn er ALDRI greit, selv ikke når de har gjort noe "galt". Jo da, jeg vet det er menneskelig å miste besinnelsen en gang i blant - men det gjør det ikke mer "riktig".

Å gi kjeft viser ikke annet enn at man har gått tom for konstruktive måter å oppdra på - man har rett og slett tapt og mistet kotrollen.

Selv om det virker rettderdig. Men har man uheldigvis knust en rute, hjelper ikke KJEFT deg til å oppføre deg "bedre" neste gang. Det bare drar deg enda lenger ned. Og har man gjort det med vilje, hjelper heller ikke kjeft - da er det helt andre issues som gjelder, og kjeft vil bare skape enda mer trass.

Så TS, hold på tanken din. Dette er ikke greit, på noen som helst måte. Du må bare holde på det inni deg, hva enn du velger av andre råd, ellers vil det gjøre noe stygt med selvbildet ditt. Og det fortjener du ikke.

Endret 17. august 2012 av Flair

[mac84]

Høres ikke helt bra ut dette, men har du i det hele tatt tenkt tanken om at du selv faktisk kan ha noe av skylden for at situasjonen er som den er?

Forstår egentlig veldig godt at foreldre kan bli oppgitt og lei når de har en tenåring som lett kan sove bort dagen, bruke resten av den foran pc'en og generelt bidra lite hjemme, bruker opp varmtvannet uten tanke for andre som skal dusje etterpå, bruker penger på ufornuftige ting i en kanskje ellers presset familieøkonomi, har en tendens til å overreagere uansett hva som blir sagt, osv.

Kanskje gjør du, som du selv hevder, ingenting galt, men av en eller annen grunn tror jeg ikke historien er fullt så ensidig... Hormonelle tenåringer har, etter min mening, generelt sett ikke utviklet en veldig sterk selvinnsikt. Mulig du er en av disse?

[AnonymBruker]

Hold ut frem til mars. Det blir bedre. Det blir faktisk langt bedre når du kommer deg unna slike negative mennesker som bryter deg ned.

Anonym poster: 789f0a68b51e5052a7496bf1389cd67f

[Gjest Sitronmelisse]

Mennesker som ikke liker seg selv har lett for å hakke på andre for å føle seg bedre. Hvordan har dine foreldre selv blitt oppdratt? Er de fornøyd med livet sitt?

Jeg mener ikke at dette unnskylder dine foreldres håpløse oppførsel, men det kan hjelpe deg til å godta at foreldrene dine bare er slik de er og at det ikke er deg det er noe feil med!

[Gjest white tiger]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver ts. Jeg har blitt hakket på av faren min så lenge jeg kan huske. Jeg var livredd for pappa da jeg var liten, man visste aldri når han kunne eksplodere. Han kritiserte og kjeftet for absolutt alt. Mistet man en gaffel i gulvet ble man regelrett skjelt ut. Jeg kunne også få kjeft for å prate for mye eller for å le (!!). Jeg var et englebarn da jeg var liten, for jeg skjønte raskt at det ikke var lov å vise følelser så det var sjelden jeg gjorde. Det var heller ikke vits i å fortelle foreldrene mine noe fordi det eneste som møtte meg var kritikk og atter kritikk. Har også hatt et par episoder der pappa gikk langt over streken.. I dag er jeg 25 og pappa kritiserer fortsatt. Ikke så mye som før, men har har sine "utbrudd". Det er ikke lenge siden han kritiserte meg for at jeg skulle på ferie med barna mine. Men han har myknet litt med årene, ikke minst pga min nå 16 år gamle søster som aldri har funnet seg i å bli behandlet sånn. Men det er klart det går inn på en. Jeg har f eks hatt spiseforstyrrelser i 12 år.

Jeg ser også at du tviler på om foreldrene dine elsker deg. Det gjorde jeg også. Aldri hadde jeg blitt fortalt at de var glade i meg, og de ga aldri kjærtegn av noen som helst sort, ikke en gang et klapp på skuldra. De kom ikke å så meg opptre med ballettskolen fordi de ville se meg danse, de kom (eller mamma kom) fordi det ble forventet av dem at de skulle være der. Sånt sårer, og det setter spor. Dype spor.

Jeg vil råde deg til å ta kontakt med helsesøster på skolen din eller fastlegen din eller noen som du kan snakke med om dette. Det foreldrene dine gjør er ikke greit. En ting er å kjefte av og til, det kan alle foreldre gjøre. Men når det blir mer kjefting enn snakking så er det virkelig ikke greit. Og når du blir redd for å dele ting med dem fordi du vet at du ikke blir møtt med forståelse, men med kjeft og kritikk - hver gang. Selv om du selv kanskje ikke føler at du trenger noen å snakke med så er det lurt å gjøre det, for hvis ikke du får bearbeidet ting så er det lett for at du begynner å slite psykisk, enten det er depresjon, spiseforstyrrelser eller annet. Dette bør også søsteren din gjøre.

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort å betro deg til noen, men jeg har troa på at du klarer det. Og du, du blir ikke møtt med kritikk hos helsesøster