Komme over den første og største kjærligheten...

[AnonymBruker]

Da ser jeg ingen annen utvei enn å skrive her...Håper noen kan hjelpe meg!

Eksen og jeg var sammen i over 6 år - bodde sammen i tre år, bodde fra hverandre et år. Vi klarte oss gjennom tykt og tynt og selv om det var turbulent til tider har jeg i ettertid innsett at vi forsto hverandre på en enestående måte.

Vi valgte forskjellig - og hadde forskjellig grunnsyn når det kom til familie.. han vil få en jobb som innebærer reising og jeg en jobb som gir meg mye tid med evnt. barn. Han satt penger over familie og jeg omvendt. Det skjærte seg der og da vi flyttet fra hverandre pga studier ble det ikke er enn en "natta"-samtale hver kveld. Vi hadde nedprioritert hverandre. Jeg så ham først to mnd etter at vi flyttet hver for oss, og da behandlet han meg dårlig og jeg var i psykisk opprør. Han annonserte senere at han ikke kom til å komme hjem til jul og "ikke visste når vi ville ses igjen" - da gjorde jeg det slutt der og da - over tlf. Tiden etter føltes bare rar - tom, men befriende. Jeg hadde to flyktige forhold før jeg innså hvor mye jeg elsket ham og hadde elsket ham hele veien (det var jo ikke der feilen lå) og midt i 22.julitåka (jeg er direkte involvert), tok jeg kontakt, men da ble han forbanna fordi jeg hadde gjort det slutt uten å ville det osv...

Vel, vi (4/5 ganger han) hadde fylleringt (og edru bursdagsringt) hverandre flere ganger i mnd over lenger tid før vi møttes på en reunion over et år etter at det ble slutt. Det endte med at begge ble for fulle før vi først pratet sammen og jeg husker bruddstykker av mye gråting og det at han mente at jeg måtte forstå at han valgte penger og den utdannelsen for å prioritere familie senere osv. Det endte med at vi sov sammen, og det jeg ikke har nevnt er at da hadde jeg møtt en fantastisk gutt som jeg hadde vært sammen med i 2 mnd da... Det skjedde ikke mer enn at eksen kysset meg på kinnet og dro om morgenen, men den dårlige samvittigheten spiser meg opp innvendig (kjæresten min vet fortsatt ikke at vi sov sammen).

Jeg trodde jeg var over eksen den første perioden, men da jeg fikk første livstegn etter to mnd (en uskyldig helligdagsmld) og brøt ut i spontan hulking og uken etter snublet over et bilde med han liggende sovende med to ukjente jenter og nesten besvimte, skjønte jeg fort at det ikke var saken. De flyktige forholdene skjedde fordi jeg selv innbilte meg at det var det rette, men jeg følte meg aldri ferdig med eksen. Jeg var stadig i tvil, tenkte på han mye, lengtet etter han, ble svimmel og uggen om det dukket opp bilder eller noe mistenkelig på facebook.

Jeg tenkte jeg balanserte ting greit inntil jeg en dag oppdaget at han hadde slettet meg på facebook. Jeg reagerte med å brekke meg og HYLgrine i flere timer... Da skjønte jeg at noe var galt og avtalte et møte med han. Jeg var utrolig nervøs og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men startet med unnskyldninger for min oppførsel i og etter forholdet, men han bare viftet det bort og fortalte om livet osv. - i tillegg til det at han ikke kom seg videre fordi han bare ville ha meg og ingen kunne måle seg med meg osv. (dette er blitt bekreftet av flere felles venner senest for noen uker siden).

Han har tatt flere turer til byen jeg bor i etter at det ble slutt og han var bare et steinkast unna leiligheten min i hele sommer, så han prioriterer jo det. I tillegg flytter han hit neste år... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Kjæresten min er en stabil og flott person, men korttenkt + "drømmende"/"svevende" og vi er ikke helt på samme nivå og er litt forskjellige + sexen er litt under middels, eksen er noe ustabil, men fantastisk på mange måter, men vi er mer på nett + sexen var alltid kanon... Jeg orker bare ikke mer... Føler utrolig sterkt for kjæresten min, men kan ikke elske han helt når en (stor) bit av hjertet mitt banker for eksen. Jeg blir kvalm av meg selv og sint på meg selv, og jeg er så rådløs. Jeg vil jo helst leve et fullstendig liv med kjæresten og komme over eksen, men det lar seg altså ikke gjøre... Noen der ute som kan hjelpe?

Anonym poster: 85e2db53ac0234a7b2b6c20f918d299a

[Gjest Snella]

Ja, kom deg til en terapeut å få hjelp til å komme deg videre!!!

Ingen, hverken din nåværende eller eks har godt å ha deg i nærheten så ustabil som du er nå, og ikke minst deg selv... For et følelsesmessig kaos du er!

Unnskyld harde ord, men du må starte med seg selv, finn ut hvorfor du er sånn å la de andre stå litt på vent til du " finner deg selv" igjen.

Lykke til

[AnonymBruker]

Dette er fortsatt håpløst! Jeg sitter her nesten ett år senere og historien er den samme! Jeg ble suicidal ikke lenge etter at jeg skrev det innlegget og oppsøkte profesionell hjelp, og det gikk med tiden noe bedre. Han mente jeg hadde vært heldig som hadde opplevd en så intens kjærlighet, da mange aldri gjør det, men han sa jo også at vi mest sannsynligvis var gamle sjeler som hadde hatt nært forhold i flere liv tidligere og at dette livet kanskje skulle brukes på andre for å lære noe og styrke sjelen til vi ses i neste liv igjen.. Dette er en anerkjent psykolog og jeg har ikke annet enn godt å si om ham, but, but det er jo litt vel søkt for min del..

Ja, jeg står nå altså her én måned før kjæresten og jeg flytter sammen og aner jo at jeg mest sannsynligvis aldri vil kunne elske ham på samme måte som jeg elsker(!)/elsket eksen.. Men, da mener psykologen at det er sånn det er for de fleste.. Eksen har fått seg ny kjæreste og vi har ikke pratet med hverandre på nesten ett år, så ja.. Jeg lengter sånn etter eksen at jeg kunne reist jorden rundt bare for å ha hatt ham med meg et lite øyeblikk! Kjæresten min og jeg har hatt avstandsforhold dette året, men jeg lengtet aldri til han. Vi har et koselig og stabilt forhold, og jeg kunne ønske det holdt, men jeg savner den lidenskapen jeg hadde i mitt forrige forhold. Jeg orker ikke mer! Kommer jeg meg noengang videre? Kan noen være så snill å gi meg råd og kanskje hjelpe meg? På forhånd takk

Anonym poster: b7fce0f537fea63c061a70f6a8e61c2c

[Steinar40]

Om du noengang kommer deg videre?

Du har jo gått videre med en ny fyr forlengst! Hvilken verden lever du i?

Og det er vanlig at folk ikke får den de helst ville hatt. Sannsynligvis er det som regel det beste også når man vet hvor blåste mange egentlig er.

Endret 2. juni 2013 av Steinar40

[Gjest Gjest]

Jeg var i samme suppe lenge, over to år. Og det ar et betydelig kortere forhold enn det dere hadde.

For meg, er det eneste som fungerte at jeg godtok at slik som det er, så har vi ikke kontakt, men samtidig anta at dette endrer seg med tiden. Om 2-3 år er det trolig at jeg trolig flytter nærmere og det er mer naturlig at vi igjen har et delt nettverk, men i dag? Så lever vi separate liv. Han har en partner, jeg har en partner (som vet fullt ut om dette, og ironisk nok jobber de sammen.), og pga geografisk avstand og helse er det best vi har avstand pr dags dato. Det hjelper trolig godt på at både jeg, han, og min nåværende partner er polyamorøse, så det blir mindre komplikasjoner av det enn ellers hadde vært. Men det tok meg over et år hvor jeg var nær ute av drift før jeg i det hele tatt var i stand til å gjøre noe utover det som var nødvendig for å holde på jobben. Jeg er fortsatt i kategorien dypt deprimert, men dette kan like gjerne være en generell svingning (jeg har vekslet mellom moderat og dyp depresjon i 20 år) og ikke noe som er direkte knyttet mot dette.

Jeg kan ikke love det går over. Men det demper seg trolig over tid. Mitt råd til deg er at du er åpen med han du er sammen med i dag. Dette kommer til å gnage på deg over lang tid, og det er ikke rett å la han leve uten å vite om dette.

[Gamerfrue]

off, så utrolig slitsomt for deg! Jeg håper du får den hjelpen du trenger for å komme deg videre Jeg var en av de heldige: jeg var så forbannet på min første kjærlighet at jeg kunne dæljet til ham med en spade.

[Testosteron]

Hvis man skal komme over noen, så må man innse at det er slutt. Går man rundt og fortsatt håper på reunion, så holder man liv i de sterke følelsene.

Hvis du skal komme over ham, må du bestemme deg for at det aldri mer kommer til å bli deg og ham. Er du villig til det?

[AnonymBruker]

Jeg var i samme suppe lenge osv.

TUSEN TAKK for et fantastisk innlegg! Jeg er evig takknemlig! Jeg må nesten bare sette meg ned med nåværende partner, selv om jeg er redd for utfallet.. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å være i et forhold med vissheten om muligheten for at partnerens eks var et spøkelse i rommet til enhver tid.. God helg

Anonymous poster hash: b7fce...c2c

[AnonymBruker]

Hvis man skal komme over noen, så må man innse at det er slutt. Går man rundt og fortsatt håper på reunion, så holder man liv i de sterke følelsene.

Hvis du skal komme over ham, må du bestemme deg for at det aldri mer kommer til å bli deg og ham. Er du villig til det?

Det var det, da.. Er jeg villig til å gi slipp på min ungdomsforelskelse, den jeg har elsket høyest i hele mitt liv, den jeg bygget opp mye av min identitet med.. Har virkelig prøvd å gi slipp på ham og tenke logisk, men så sitter jeg altså her i dag, da.. Takk for innspill.

Anonymous poster hash: b7fce...c2c

[AnonymBruker]

Reunion? Med den første og største kjærligheten?

Snodig tanke, men det er vanskelig å forutse utfallet av noe sånt. En vet aldri hvor rasjonell en ved et slikt møte, eller hvordan følelsene ville ha reagert.

Jeg synes ikke man burde gjøre det bare for moro skyld hvertfall.

Anonymous poster hash: c5b37...f82

[AnonymBruker]

Du må ta et valg i forhold til hva du ønsker, både av hensyn til deg selv, eksen din og ikke minst han du er sammen med nå. Ville du likt at kjæresten din hadde ei på si som han var følelsesmessig utro med og som du ikke hadde blitt fortalt om? Sorry om det høres litt hardt ut, men du holder faktisk kjæresten din på matta, og det fortjener han faktisk ikke! Enten må du innse at det er over med eksen (om det så innebærer å bryte kontakt med han for å få avstand nok til å endelig komme over han) eller så må du slå opp med kjæresten du har nå. Slik du holder på nå kommer ikke til å ende bra for noen av dere.

Det er flott du har søkt hjelp om du har hatt behov for det, men vil anbefale deg å bytte psykolog. Det bør skurre litt hvis en profesjonell psykolog (altså med utdanning og godkjenning til å jobbe som psykolog) begynner å snakke om sjeler som har møtt hverandre i tidligere liv osv. Det er selvfølgelig helt greit å tro på dette på generelt grunnlag, men profesjonelle utøvere av helsetjenester bør holde seg langt fra alternative meninger ovenfor pasienter, noe annet er uprofesjonelt.

Anonymous poster hash: f9f3d...fd7

[AnonymBruker]

Det er en litt drøy påstand om at en veldig dyp og intens kjærlighet kan bunne seg i at man har levd et eller flere tidligere liv sammen med vedkommende og dette livet handler om å gjøre seg klar for det neste. Det er forsåvidt én teori, blant mange, men hvor mye burde man ligge i det? Og kan det være riktig da?

Jeg leste dette innlegget for lenge siden og har faktisk tenkt litt på den tanken. Om det er mulig.

Man må jo åpne opp for alle mulige slags dimensjoner og hendelseløp, men om en gjør det abstrakt nok, vil det kanskje kunne være mulig (men like mulig som alt annet og da).

Så.. kommer man seg til poenget mitt. HVIS det er tilfelle og dere har kanskje elsket hverandre i tusen år, så vil dere også gjerne elske hverandre de neste tusen årene. Og hvis en har åpnet seg for en slik tankegang, betyr jo ikke noe noe som helst lengre. For hva enn en gjør, hva enn en velger, vil det jo alltid bare falle tilbake til utgangspunktet.

Dette er en veldig drøy teori, men jeg kunne ha faktisk ha trodd på det, om omstendighetene skulle ha tilsagt brøkdeler av det. Men det som og er med slike abstrakte og lite bærekraftige tanker, er man tror på det fordi man vil tro på det. Sannsynligvis noe likt som religion. Man må jo selv ville å tro på hva enn.

Og utover det, synes jeg du bør gjøre et valg. Det er ikke hyggelig å holde kjæresten på matten om du ikke vurderer å gjøre alt du kan for å satse på det forholdet. Han fortjener ikke noe mindre enn det altså.
Og hvis du ikke har like mye lyst til det, som noe annet, burde dere kanskje sitte dere ned sammen og ta den værste samtalen som finnes.

Lykke til.

Anonymous poster hash: c5b37...f82

[AnonymBruker]

Veldig mye av det du beskriver høres ikke ut som kjærlighet, hverken det du hadde med eksen (turbulens, avhengighet osv) eller det du har med nåværende kjæreste ("godt og trygt", men du setter ham ikke høyest, noe mangler der). Støtter forslaget om å fortsette i terapi, men bytte psykolog. Du må nok jobbe ennå mer med å gi slipp - jeg vet ikke hvordan du klynger deg til fortiden, men for meg har det generelt hjulpet å akseptere ting som de er, og gjøre meg selv mer uavhengig av ytre faktorer - inkludert forhold - for å føle ro (og gjennom det lykke). Det har gjort meg i stand til å være i et virkelig godt forhold, hvor min egen magefølelse er det som gjør meg lykkelig og i stand til å elske - og til å gjøre et godt partnervalg (for å høres litt pragmatisk ut), ikke et evig bekreftelsesbehov eller masse drama og turbulens for å "kjenne" at jeg føler noe. Meditasjon har vært trikset for min del, men en psykolog kan sikkert hjelpe deg med å finne ut hvordan du skal komme videre.

Anonymous poster hash: 5d6d9...c89