Er så lei, sint, trist og utslitt av treåringen

[AnonymBruker]

Alt er en evig kamp! Middagsmat nekter h*n plent å spise. GLEM DET! Ikke smake engang med mindre det er pasta. Brødmat har aldri vært noe problem, men plutselig skal det ikke spises med mindre det er honning på (takk svigermor!). Mat nekter h*n å spise på barnehagen.... med mindre de har hjemmelagde og nystekte rundstykker. Her om dagen lagde jeg fra bunnen av en gryte h*n pleier å elske, med pølsebiter i. Endte opp med at h*n satt og pelte ut pølsebiter og HYKSKREK hvis det var litt potet eller saus på den. Så i går hadde vi pølser i brød, og da sitter h*n bare å spiser pølsebrødet! Prøver å nesten tvinge h*n til å spise pølsen ved å først fortelle at det var jo kjempe godt i går, men nei.... nytter ikke. Hyl, skrik, spark, snørr overalt!

Skal også sies at h*n er veldig treg i språket. Kan bare noen ord og de blir sagt veldig utydelig.

Så kommer vi til å høre etter. Ikke en eneste beskjed går inn! Kun ting h*n vil høre. Begynner noen ganger å lure på om ungen min er tilbakestående Men det virker jo ikke slik. Vi kan stå og prøve å få kontakt i fem minutter uten hell, og må ofte ta tak i armen og selv det funker ikke noen ganger. Å Rydde kan vi bare glemme.... jeg rydder vekk leker mens h*n er på barnehagen, h*n kommer hjem og det første jeg hører er bulder og brak når alle lekene blir dratt med på gulvet... lego spredd over det hele, lekemat sparket bortover, alt! Prøver å rydde og ta h*n med på ryddingen, det går greit, men så snart jeg snur ryggen til skjer det samme igjen.

Pottetrening! H*n er eneste i avdelingen på barnehagen som bruker bleie, og vi har lenge prøvd å få til pottetreningen. Vi bruker bådepotte og do med mykt ekstrasete. Tålmodighet til å sitte på en av de finnes ikke. Med mindre vi har en form for underholdning. Vi har startet med at h*n kan se tegneserier mens h*n sitter på potta i stua.... funker greit, satt der i 20 min sirka. Så løper h*n inn på naborommet og tisser på gulvet der fem min etterpå... Slik går det, sitte på potte/do, og tisse en annen plass etterpå istedenfor å komme tilbake til potta.

Så er det legging! Herregud for en frustrasjon det er! Kveldsmat spises om vi klarer å lage noe som faller i smak, tran og nattanuss og så tannpuss. Skiftes til pysjamas og i seng med kos, klem og rolige ord. Den av oss som legger h*n går ut og sier natta så begynner festen. Det er ikke gråt og hyl med rett og slett en fest. Løper rundt, hopper, klatrer på møbler, kaster leker rundt omkring, roper ut av vinduet osv. Vi går opp mange mange ganger og sier at nå er det natta, nå skal vi sove i sengen, og putter h*n oppi sengen igjen. Helt fint. MEn så snart vi har gått ned trappen er det startet igjen. Dette holder ofte på til i ti tiden!

Nå høres det vel ut som om jeg ikke er noe glad i barnet mitt. Men det stemmer ikke. Jeg elsker h*n over alt på jord og ville gjort hva som helst for at barnet skal ha det bra. Jeg anseer meg som en god mor men jeg blir helt tynnslitt av dette her. Dag ut og dag inn. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget men jeg tror jeg bare måtte gå hylt fra meg litt til noen som ikke er mann og barn.

Nå er det på tide å ta på seg et tappert ansikt og levere i barnehagen igjen... Takk hvis noen gadd å lese

Anonym poster: ae2a6c728a6d982011ede5202e326534

[AnonymBruker]

Har lest alt og tenker han kanskje er som treåringer flest? Ihvertfall mange.

Hvordan fungerer han i barnehagen?

Anonym poster: 4cca96f6aae80cd16b5341ce9299ef0c

[lille-lure]

Ha ha ha. Beklager at jeg ler, men jeg så for meg min egen datter holde på slik og jeg som deg, utrolig sliten. Jeg har ingen råd, men kan bekrefte at jeg "gleder meg" til min lille babytass blir 3 år

[Focklop]

Nå er ikke jeg mor selv, men det som slår meg er at dette er helt normalt? Trassalder? Det er bare å stå på sitt så skjønner h*n til slutt at det menes alvor.

Hvordan er barnet når h*n leker? Mange venner i barnehagen? Drar dere mye ute i frisk luft og gjør forskjellige aktiviteter? Barn kan jo også bli understimulerte. For lite lek og fysisk aktivitet kan gjøre dem vanskelige (av egne erfaringer, selv om jeg ikke har barn selv). At h*n løper rundt og er så hyper før sengetid kan jo tyde på at kroppen rett og slett har for mye energi igjen. Tenk litt på hvor lenge før sengetid dere spiser kveldsmat, server gjerne melk med kveldsmaten, melk hjelper godt når man skal sove. Sukker og andre raske karbohydrater bør også unngås før sengetid.

At h*n er sen i språket og fremdeles bruker bleie trenger ikke komme fra et problem eller en diagnose, det er jo normalt at enkelte barn er senere enn andre. Har du snakket med noen på helsestasjonen/lege ang. dette?

Er ikke noe galt i å føle seg sliten og lei. Jeg hadde nok følt det samme i din situasjon.

[Gjest EryMax]

http://www.dagbladet.no/2012/08/15/kultur/debatt/adhd/uro/assidiq/22970987/

Dagbladet hadde en grei artikkel igår, kan du kjenne igjen sønnen din i noe av dette? Hvis det er sånn, så ville jeg ha tatt han til legen

[Norbertine]

Jeg ville tatt han med til helsestasjon eller lege og i hvert fall gitt han noen undersøkelser. Har dere sjekket hørselen? Er han mye plaget med ørebetennelser? I så fall kan det være en grunn til at han snakker dårlig.

Hvis alt er i orden så får dere slå dere til ro med at det sannsynligvis blir bedre i fireårsalderen.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Det var virkelig hjertevarmende!

H*n har vært utredet for det meste på sykehuset men de kunne ikke finne noe konkret. Det var noen tegn til mild autisme, men de kunne likegjerne være grunnet sen språkutvikling. Så med det får vi bare vente å se. H*n er ganske glup egentlig. Pusler puslespill som en helt, skummelt flink til PC spill og youtube for eksempel.

Og h*n går i barnehage og springer og herjer masse der, og vi er flinke til å aktivisere hjemme.

Får bare satse på at det er trass og at det går over av seg selv. Er bare så sliten. Sitter gjerne og skjelver og nesten gråter på kvelden når h*n er lagt i seng.

Bleie får vi vente med tenker jeg. kommer sikkert etterhvert. Det som sliter mest er maten. Er umulig å ha et eneste måltid bortsett fra pasta.

Takk igjen for svar! Dere er så herlige!

Anonym poster: ae2a6c728a6d982011ede5202e326534

[Silfen]

Om det er normalt eller ikke skal jeg ikke si noe om, men jeg ville loggført en uke og tatt med på helsestasjonen. Om enn bare for å få hjelp til å endre ting. Ofte har de psykolog tilknyttet som kan være fint å få hjelp av.

[AnonymBruker]

Har du prøvd å trasse litt tilbake? Overse han når han blir rasende, den maten som står på bordet skal spises eller så blir det ikke mat, ta bort maten så spiser han når han er sulten, lukk døra til rommet hans og si natta, bare la han holde på der inne. Overse han.

Ikke la han styre deg med sinnet sitt! Da skjønner han at han kan bestemme.

Anonym poster: 12a9d28a38ded62de87c1b49b3dc47fc

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er jo å bli konsekvent og tydelig overfor gutten. Klart han ikke vil spise når han vet han får det han vil hvis han nekter? Han er 3 år, å gå sulten en stund tåler de godt. Her får ungene bare "spesialservering" hvis vi voksne spiser noe spesielt, som veldig salt/røkt mat jeg vet de ikke liker . Ellers er det maten som serveres til måltidet som gjelder.

Anonym poster: 3e8d8d6cb090d69f98a186388015ad7c

[Gjest]

Nå fikk jeg flashback til min eldste.

Tror bare du må jobbe hardt med å være konsekvent i forhold til mat. Unngå å lage yndlingsretter, lag næringsrik mat uten for skummelt innhold. Ikke gi han pasta, hold dere til potet og ris en periode. Ta vekk maten om han griser, og fjern han så fra matbordet. La han bli sulten, og tilby så samme tallerken som dere fjernet ved middagsbordet. Ikke gi erstatninger. Ikke honning på brød. Prat med barnehagen om matvanene der, de har sikkert flere med samme tendens.

Så lenge ungen ikke er unnerernært gjør det ingenting om han opplever å være sulten. Det stimulerer matopptaket.

Angående leker, de fleste unger har alt for mye. Pakk vekk ca 70% av lekene og sett på loftet. Si at de har ferie. Gir mindre rot. Så kan du heller rullere hva som er framme.

Søvnvaner; du må stå på ditt. Ikke gi barnet oppmerksomhet etter at det er puttet til sengs.

Bit tennene sammen, og tenk på hvordan han blir som tenåring om du ikke etablerer litt kontroll nå.

Om barnet skriker og hyler, fjern han fra situasjonen. F.eks. I butikker, om han hyler så er det rett ut i bil. Unger lærer av konsekvenser, ikke foredrag og diskusjoner.

Føler med deg. Lykke til.

[Mmmmarielle]

Hvorfor tror alle automatisk at det er en gutt?

[Gjest]

Hvorfor tror alle automatisk at det er en gutt?

Tja, det kommer vel av tanken om at gutter er litt tregere enn jenter, regner jeg med. Personlig synes jeg det er enklere å skrive hun eller han enn h*n. Treåringen leser det uansett ikke, og føler seg da neppe støtt.

Men de fleste svarene gjelder uansett kjønn. Min eldste, som var temmelig uhåndterbar som treåring (men tidlig ute med alt) er jente.

[Mafalda]

Synes Themis har mange gode råd

Og for å være helt ærlig, jeg synes dette høres litt "over the top" ut, selv for en treåring. En del av problemene bunner helt sikkert i trassalderen, men jeg synes ikke du skal satse på at det går over av seg selv, som enkelte foreslår.

Særlig dette med mat og legging synes jeg høres problematisk ut. Pottetrening og språk har vel tiden til hjelp, men hvis barnet allerede etablerer stålkontroll på maten, nekter å legge seg osv, så kan det jo faktisk bli verre med tiden... Det finnes søvnspesialister dere kan kontakte, kanskje dere får hjelp der? Og maten- trass tilbake, som Themis sier. Det finnes ikke (eller, det er en ekstremt liten sjanse) det barn som frivillig sulter ihjel. Husker Gro Harlem Brundtland skrev i sin bok om en tredagers innbitt krig med sin datter som hadde fått dårlige vaner- hun vant til slutt, men felte noen tårer på veien. Ikke det at barna skal like absolutt alt, og tvinges til å spise masse mat de ikke liker, men at de kan tåle å spise noenlunde variert er jo til barnets beste også?

Jeg vil ikke krisemaksimere i det hele tatt, men selv synes jeg som sagt at totalen går litt utover normal treåringstrass. Og jeg føler veldig med deg, skjønner godt at du er utslitt og lei. Håper dere klarer å finne noen gode løsninger (kanskje en ting om gangen, ikke alt på en gang?) slik at hverdagen blir mer levelig for dere alle sammen!

[Gjest fr21_5ffdsa]

Hei trådstarter.

Jeg har også en som snart er tre år. Kjenner meg igjen i mye av det du sier, blant annet på min egen tålmodighet. Det er absolutt krevende å ha barn i den alderen.

Vårt barn er heller ikke noe særlig glad i middagsmat (bortsett fra pølser, pizza, poteter you name it.. standard barnemat). Vi gir barnet alltid grønnsaker på tallerkenen til middag, og gir aldri ungen annen middagsmat enn det vi voksne har. Vi synes det er viktig at han alltid må prøve å smake (selv om det desverre nesten aldri fungerer på grønne grønnsaker).. Forresten.. Gulrøtter og poteter liker han.. Men ellers er det ingenting av grønnsaker han liker.

Mht språket har vår det på samme måte som din. Har ikke ped.lederen i din barnehage sagt noe om det til dere? Vi fikk kontakt med PP-tjenesten gjennom vår barnehage, og skal snart få hjelp av logoped og spesialpedagog. Jeg tror det blir mye lettere både for oss og for barna våre når hele språket til barnet er på plass.

[Gjest fr21_5ffdsa]

Be legen konkret om å få time til en øre-nese-hals-spesialist. Be dem sjekke om barnet ditt har mye væske i mellomørene, slik at det hindrer for hørselen (og dermed språket). Slik var det med vår, og barnet har fått operert inn dren i ørene. Det er ingen gigantisk utvikling dag en etter operasjonen, men en positiv utvikling er det likevel!

[Gjest fr21_5ffdsa]

Hvorfor tror alle automatisk at det er en gutt?

Gutter bruker oftere lengre tid på å bli ferdig med bleiebruk enn jenter.

[Mmmmarielle]

Takk for svar.

Ts, håper dette snart løser seg snart, det trenger både barnet og foreldrene, lykke til!

[Kada]

Jeg har ei jente på tre år, og jeg kan som flere andre her, kjenne meg igjen i det du skriver. Hun er vanskelig i matveien, kan hyle og grine som en stukket gris om hun ikke får det som hun vil osv. Tror ikke det er noe galt med ungen din, h*n prøver bare å lære seg hvordan h*n skal takle denne verden..

Jeg har begynt å sette hardt mot hardt. Jenta mi får ingen spesialmat, dersom hun ikke vil spise det jeg serverer får hun bare sitte der mens jeg overser det at hun ikke rører maten. Etterhvert når hun finner ut at det ikke blir noe annet til middag, tar hun noen biter. Ved legging prøver jeg å være konsekvent. Da er det litt kos og en nattahistorie før jeg går ut, så får hun bare styre på. Ofte kan klokken bli ni og ti før hun sovner med sengen full av leker og bøker, men så lenge hun holder seg inne på rommet sitt lar jeg henne holde på.

Hun er veldig flink spårklig, men jeg har også en sønn som er 6 år, og han slet en del med språket. Har gått til logoped osv. Det kommer av at han hørte dårlig da han var liten, noe som ble bedre da han fikk lagt inn dren..

Ellers tror jeg du kan prøve å overse raseriutbrudd, evt ta ungen bort fra situasjonen. Jeg pleier å si at om hun skal hyle sånn, får hun gå på rommet sitt for jeg orler ikke å høre på det. Når jeg overser henne kommer hun etterhvert tuslende ut som om ingenting har skjedd.

Unger er forskjellige, noen har et rolig temperament, mens andre må rase fra seg. Noen snakker tidlig, andre sent. Om du er bekymret, ville jeg tatt en prat med barnehagen eller helsesøster.

Lykke til, det BLIR bedre!

[Gjest BettyBoop]

Alt er en evig kamp! Middagsmat nekter h*n plent å spise. GLEM DET! Ikke smake engang med mindre det er pasta. Brødmat har aldri vært noe problem, men plutselig skal det ikke spises med mindre det er honning på (takk svigermor!). Mat nekter h*n å spise på barnehagen.... med mindre de har hjemmelagde og nystekte rundstykker. Her om dagen lagde jeg fra bunnen av en gryte h*n pleier å elske, med pølsebiter i. Endte opp med at h*n satt og pelte ut pølsebiter og HYKSKREK hvis det var litt potet eller saus på den. Så i går hadde vi pølser i brød, og da sitter h*n bare å spiser pølsebrødet! Prøver å nesten tvinge h*n til å spise pølsen ved å først fortelle at det var jo kjempe godt i går, men nei.... nytter ikke. Hyl, skrik, spark, snørr overalt!

Skal også sies at h*n er veldig treg i språket. Kan bare noen ord og de blir sagt veldig utydelig.

Så kommer vi til å høre etter. Ikke en eneste beskjed går inn! Kun ting h*n vil høre. Begynner noen ganger å lure på om ungen min er tilbakestående Men det virker jo ikke slik. Vi kan stå og prøve å få kontakt i fem minutter uten hell, og må ofte ta tak i armen og selv det funker ikke noen ganger. Å Rydde kan vi bare glemme.... jeg rydder vekk leker mens h*n er på barnehagen, h*n kommer hjem og det første jeg hører er bulder og brak når alle lekene blir dratt med på gulvet... lego spredd over det hele, lekemat sparket bortover, alt! Prøver å rydde og ta h*n med på ryddingen, det går greit, men så snart jeg snur ryggen til skjer det samme igjen.

Pottetrening! H*n er eneste i avdelingen på barnehagen som bruker bleie, og vi har lenge prøvd å få til pottetreningen. Vi bruker bådepotte og do med mykt ekstrasete. Tålmodighet til å sitte på en av de finnes ikke. Med mindre vi har en form for underholdning. Vi har startet med at h*n kan se tegneserier mens h*n sitter på potta i stua.... funker greit, satt der i 20 min sirka. Så løper h*n inn på naborommet og tisser på gulvet der fem min etterpå... Slik går det, sitte på potte/do, og tisse en annen plass etterpå istedenfor å komme tilbake til potta.

Så er det legging! Herregud for en frustrasjon det er! Kveldsmat spises om vi klarer å lage noe som faller i smak, tran og nattanuss og så tannpuss. Skiftes til pysjamas og i seng med kos, klem og rolige ord. Den av oss som legger h*n går ut og sier natta så begynner festen. Det er ikke gråt og hyl med rett og slett en fest. Løper rundt, hopper, klatrer på møbler, kaster leker rundt omkring, roper ut av vinduet osv. Vi går opp mange mange ganger og sier at nå er det natta, nå skal vi sove i sengen, og putter h*n oppi sengen igjen. Helt fint. MEn så snart vi har gått ned trappen er det startet igjen. Dette holder ofte på til i ti tiden!

Nå høres det vel ut som om jeg ikke er noe glad i barnet mitt. Men det stemmer ikke. Jeg elsker h*n over alt på jord og ville gjort hva som helst for at barnet skal ha det bra. Jeg anseer meg som en god mor men jeg blir helt tynnslitt av dette her. Dag ut og dag inn. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget men jeg tror jeg bare måtte gå hylt fra meg litt til noen som ikke er mann og barn.

Nå er det på tide å ta på seg et tappert ansikt og levere i barnehagen igjen... Takk hvis noen gadd å lese

Anonym poster: ae2a6c728a6d982011ede5202e326534

Trassalder heter dette.