Føler meg som en dårlig mor.

[Gjest Siri]

Jeg er 23 år, og bor sammen med samboeren min. Vi har ei datter på to år, som er frisk og rask. Siden vi begge studerer, så bor vi langt fra familie og venner.

Vi er sjeldent med andre barn på fritiden, men datteren vår går i barnehage. Jeg er som regel alene med henne fra hun hentes i barnehagen til rett før hun skal legge seg, og veldig ofte også alene med henne i helger/fridager. Jeg har konstant dårlig samvittighet fordi hun bare har meg å leke med. Det er alltid henne og meg alene på lekeplassen, vi to som leker med duplo eller vi to som leser. Jeg skjønner hun kan bli lei av å alltid bare være med meg, og at det kanskje er lite som skjer. Hun er også kommet i trassalderen, så hun er ekstra "vrang" og kjeder seg veldig lett. Hun ber meg ofte gå vekk, og vil heller være med pappa eller besteforeldre enn meg.

Jeg vet det er patetisk å si det, men jeg føler meg ikke god nok for datteren min. Selvtilliten min som mor er lik null, og i hodet mitt så skjønner jeg godt at hun heller vil være med andre enn meg. Jeg anser meg som en person som er veldig flink med barn, og jeg går siste året på førskolelærerutdanningen. Men når det gjelder datteren min, så føler jeg at jeg ikke strekker til. Jeg føler jeg gir absolutt alt jeg har, men likevel så er det bare pappa som gjelder. Og det gjør så vondt. Jeg vet ikke om dette kan ha noe med at det er jeg som setter henne på plass om det er noe hun gjør galt, og faren hennes bare er her på kveldstid når det bare er kos og stell. Han er en fantastisk pappa, og jeg har ingenting å utsette på han. Jeg begynner ihvertfall å bli sliten, og skulle ønske jeg følte datteren min var like knyttet og glad i meg som i faren sin.

Er det noen andre der ute som har slike tanker? Og hvordan kommer man seg videre fra slike tanker?

[LittleJ]

Du kan trøste deg med at hadde det vært motsatt hadde hu bare ville til deg =) Altså om pappa var mest med henne.

Men hvorfor prøver du ikke å bli kjent med noen som har barn i hennes alder? Spørre om noen i barnehagen vil komme på en playdate, avtale å møte foreldre og barn etter barnehagetid?

[Harlekin]

Men er det ikke nok at hun går i barnehage, da? Hun er jo bare to år, jeg tror det er nok for henne med barnehage, i hvert fall på hverdager.

Jeg tror ikke sutringen hennes er et uttrykk for at hun er understimulert på noe vis - jeg tror rett og slett det er alderen. 2 år er en tøff alder med mye trass og "krangling".

Endret 15. august 2012 av Harlekin

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at de fleste foreldre føler slik på ulike områder ifht barnet sitt

Du skal ikke se bort fra at kontakten med barn i barnehagen er nok.

Men, du kan jo melde dere på en aktivitet av noe slag som innebærer at du blir kjent med andre som også har barn? Som treffes avogtil?

Anonym poster: bba4c0ef29369cd31f927cc0568aec5c

[AnonymBruker]

Hun får mer enn nok stimuli og lek sammen med de andre ungene når hun er i barnehagen. Synes det er flott at du tar deg så fint av henne og går til lekeplassen o.l når dere er alene jeg! Tror det bare er godt for henne å få ha mamma for seg selv, selv om hun kanskje gir uttrykk for annet. Pappa er stas fordi hun er sjeldnere sammen med han kanskje?

Barn har godt av å kjede seg litt. I dagens samfunn er det et evig jag om at unger skal underholdes 24/7. Selv er jeg vokst opp på 60-tallet med kun mye eldre søsken, og ikke en unge på mils avstand (bodde på landet). Jeg var hjemme sammen med mamma hver bidige dag, hele dagen fra jeg var født og hadde knapt sett en annen unge til jeg begynte på skolen da jeg var 7 år!!

Nå er jo det litt ekstremt, og jeg skulle nok ønske jeg hadde mer trening i å være sammen med andre barn til jeg begynte på skolen, men kjære vene, det ble da folk av meg og! Jeg ble ekstremt god til å finne på ting selv, fikk en velutviklet fantasi, og idag er jeg kunstner.

Kan til og med hende hun blir lei av deg av og til fordi du prøver for hardt? Unger blir slitne og har behov for alenetid de også!

Anonym poster: 37af01d0ab0b5b6c5575a2a45d932ead

[Gjest fr21_5ffdsa]

Vårt barn pleier heller aldri å være med andre barn etter barnehagetid pga vi foreldre ikke har så stort nettverk. Hvor bor du? Om vi bor i nærheten kunne jo vi kanskje møtes?

Mht at hun ofte skyver deg vekk, så har jeg hørt fra andre foreldre at barn har ulike faser med dette. En periode er det person 1 som foretrekkes, en annen periode er det person 2 som foretrekkes.

Skriver du dagbok? Det kan hjelpe å skrive ned negative tanker man har.. Har du snakket med noen av dine nærmeste om dette?

[AnonymBruker]

Kjære deg, du er en fullgod mor for barnet ditt, hun er mer enn nok sosial i løpet av bhg-dagen, og trenger ikke mer sosial stimuli i den alderen. Men du må gjøre noe med selvfølelsen din! Den vil indirekte påvirke barnet ditt mer enn alt annet du gjør med og for henne, selv om den ikke er uttalt, så lyser det nok av deg når du ikke føler deg god nok. Barn lærer mest av det de ser, og mindre av det de hører. Din viktigste oppgave er å lære å stole på deg selv og få tro på at du er 100% god nok som DU er, og aller helst begynne like deg selv litt bedre og opparbeide nok selvrespekt til å se hva du er verdt.

Å være forelder er en svært utakknemlig oppgave, om målet er å til enhver tid føle seg respektert og elsket og likt. En forelder må ta mange upopulære avgjørelser (fordi vi er voksne og skal vite bedre), og det er umulig å ikke tidvis ende opp med konflikter og emosjonelle utbrudd. Men slik jeg ser det, så er foreldre ikke ment å lære barn opp i "like-kjærlighet", dvs at når vi er venner og alt er vel så elsker vi hverandre, men når ting er vanskelige så er kjærligheten sårbar og kan ta slutt. Foreldre elsker barna sine uansett, og det er nettopp kjærligheten som får oss til å si nei, til å tåle å bli kalt "verdens dummeste", til å tåle avvisning, sinne og tristhet hos barna våre, fordi vi vet hva som er det beste for barna våre i et større perspektiv.

Barn trenger foreldre som liker seg selv og livet sitt nok til å ha overskudd til å forsterke det positive i barnet, og samtidig er trygg nok på seg selv til å gi rom for negative følelser også.

Barn trenger et trygt sted å vise negative følelser, og det blir gjerne overfor den personen barnet tilbringer mest tid sammen med. Det er oftest en tillitserklæring at et barn er sint, sur og viser tristhet, og ikke nødvendigvis et tegn på at barnet misliker den personen mer enn andre. 2-3 åringer går gjennom en veldig krevende fase i livet, de går fra å utforske seg selv til å utforske en mindre forutsigbar og kontrollerbar verden, oppdager at det finnes andre alternativer enn de som de blir forespeilet av foreldrene, og ikke minst oppdager de at de har en innflytelse. De kan påvirke! Og denne makten til å påvirke fremkaller både rusfølelse og frykt, de ønsker å styre verden rundt seg, men på den andre siden føles det trygt og godt med faste rammer også. Følelsene er sterke i denne alderen, og selv om de forstår stadig mer, så er det så uendelig mye de ikke fatter bæret av enda. Og etter en dag med masse inntrykk og emosjonelle magaplask er det så godt å komme hjem til mammas trygge favn, å få ut all frustrasjonen og møte de forutsigbare grensene (som bør være der) og finne roen igjen.

Nok en gang, senk skuldrene dine, vit at barnet ditt er i en fase der følelsene er ambivalente, og som mor ser du nok oftere skyggesiden, der andre får kun solsiden Det er naturlig, og det går i faser, nyt hvert gode øyeblikk, og stram deg opp når det røyner på.

For din egen del bør du skaffe deg et nettverk, som da barnet ditt vil nyte godt av også. Ikke noe i veien for å ta med barnet på besøk etter bhg, om det er hos noen både du og barnet ditt trives hos, eller invitere noen hjem eller finne på noe sammen av og til. Men ikke gjør det fordi du er bekymret for at du ikke er nok i deg selv, gjør det fordi du har lyst til det.

Det er helt vanlig å tvile på seg selv som forelder, jeg gjør det titt og ofte, men ikke mist troen på at du har alt som skal til for å gi barnet ditt en god barndom. Forresten, når vi husker tilbake så husker vi gjerne kun de gode tingene, og det er ikke nødvendigvis de STØRSTE tingene som gjør mest inntrykk på barn, men de små, hverdagslige øyeblikkene som vi voksne ofte tar for gitt. Ikke ta deg selv for gitt, å være forelder er mange lange kamper, men også uendelig mange drypp av glede og utallige rørende stunder der det føles som en skal sprekke av kjærlighet...og det er vel i praksis "lønnen" vår som foreldre, vi må bare vite å cashe den ut

Anonym poster: 6cd954f41f59be31db7308cfc312c250

[Jesse]

Kjære deg, du er en fullgod mor for barnet ditt, hun er mer enn nok sosial i løpet av bhg-dagen, og trenger ikke mer sosial stimuli i den alderen. Men du må gjøre noe med selvfølelsen din! Den vil indirekte påvirke barnet ditt mer enn alt annet du gjør med og for henne, selv om den ikke er uttalt, så lyser det nok av deg når du ikke føler deg god nok. Barn lærer mest av det de ser, og mindre av det de hører. Din viktigste oppgave er å lære å stole på deg selv og få tro på at du er 100% god nok som DU er, og aller helst begynne like deg selv litt bedre og opparbeide nok selvrespekt til å se hva du er verdt.

Å være forelder er en svært utakknemlig oppgave, om målet er å til enhver tid føle seg respektert og elsket og likt. En forelder må ta mange upopulære avgjørelser (fordi vi er voksne og skal vite bedre), og det er umulig å ikke tidvis ende opp med konflikter og emosjonelle utbrudd. Men slik jeg ser det, så er foreldre ikke ment å lære barn opp i "like-kjærlighet", dvs at når vi er venner og alt er vel så elsker vi hverandre, men når ting er vanskelige så er kjærligheten sårbar og kan ta slutt. Foreldre elsker barna sine uansett, og det er nettopp kjærligheten som får oss til å si nei, til å tåle å bli kalt "verdens dummeste", til å tåle avvisning, sinne og tristhet hos barna våre, fordi vi vet hva som er det beste for barna våre i et større perspektiv.

Barn trenger foreldre som liker seg selv og livet sitt nok til å ha overskudd til å forsterke det positive i barnet, og samtidig er trygg nok på seg selv til å gi rom for negative følelser også.

Barn trenger et trygt sted å vise negative følelser, og det blir gjerne overfor den personen barnet tilbringer mest tid sammen med. Det er oftest en tillitserklæring at et barn er sint, sur og viser tristhet, og ikke nødvendigvis et tegn på at barnet misliker den personen mer enn andre. 2-3 åringer går gjennom en veldig krevende fase i livet, de går fra å utforske seg selv til å utforske en mindre forutsigbar og kontrollerbar verden, oppdager at det finnes andre alternativer enn de som de blir forespeilet av foreldrene, og ikke minst oppdager de at de har en innflytelse. De kan påvirke! Og denne makten til å påvirke fremkaller både rusfølelse og frykt, de ønsker å styre verden rundt seg, men på den andre siden føles det trygt og godt med faste rammer også. Følelsene er sterke i denne alderen, og selv om de forstår stadig mer, så er det så uendelig mye de ikke fatter bæret av enda. Og etter en dag med masse inntrykk og emosjonelle magaplask er det så godt å komme hjem til mammas trygge favn, å få ut all frustrasjonen og møte de forutsigbare grensene (som bør være der) og finne roen igjen.

Nok en gang, senk skuldrene dine, vit at barnet ditt er i en fase der følelsene er ambivalente, og som mor ser du nok oftere skyggesiden, der andre får kun solsiden Det er naturlig, og det går i faser, nyt hvert gode øyeblikk, og stram deg opp når det røyner på.

For din egen del bør du skaffe deg et nettverk, som da barnet ditt vil nyte godt av også. Ikke noe i veien for å ta med barnet på besøk etter bhg, om det er hos noen både du og barnet ditt trives hos, eller invitere noen hjem eller finne på noe sammen av og til. Men ikke gjør det fordi du er bekymret for at du ikke er nok i deg selv, gjør det fordi du har lyst til det.

Det er helt vanlig å tvile på seg selv som forelder, jeg gjør det titt og ofte, men ikke mist troen på at du har alt som skal til for å gi barnet ditt en god barndom. Forresten, når vi husker tilbake så husker vi gjerne kun de gode tingene, og det er ikke nødvendigvis de STØRSTE tingene som gjør mest inntrykk på barn, men de små, hverdagslige øyeblikkene som vi voksne ofte tar for gitt. Ikke ta deg selv for gitt, å være forelder er mange lange kamper, men også uendelig mange drypp av glede og utallige rørende stunder der det føles som en skal sprekke av kjærlighet...og det er vel i praksis "lønnen" vår som foreldre, vi må bare vite å cashe den ut

Anonym poster: 6cd954f41f59be31db7308cfc312c250

Veldig godt skrevet!