Er så bekymret for barnet mitt!

[Nixnick]

Jeg har en herlig sønn som går i andre klasse. Han er rolig, og ikke den som tar styring i lek med andre barn. Jeg synes han har virket ok i første klasse mtp venner, han gikk da og spurte nabounger om de ville leke osv, men i løpet av ferien vil han plutselig ikke leke med noen av klassekameratene lenger. Når jeg spør om det har skjedd noe spesielt benekter han dette, og nå er han lei av at jeg maser om dette. Jeg på den annen side, har helt vondt inni meg av tanken på at han ikke leker med noen. Vi må tvinge ham ut av huset, og da tar han seg en runde i nabolaget før han kommer hjem igjen. Hadde han fått bestemme ville han sittet foran nintendoen hele dagen. Jeg har vært i kontakt med skolen, men de sier han leker med klassekamerater der, og at ingen har lagt merke til at han blir ertet el.l. Hva skal man gjøre?? Skal jeg tro på ham når han sier at alt er bra, eller har jeg grunn til å ha en vond klump i magen?? Jeg klarer ikke å tenke på annet for tiden, og er helt fortvilet pga dette...

Endret 13. august 2012 av Nixnax

[Missandei]

Har du prøvd å spørre han hvorfor han ikke vil leke med de andre? Det er viktig å finne ut av. Er det fordi han blir mobbet eller at det er noe annet vanskelig, er det viktig å få tatt tak i det tidlig, både for guttens sin del og fordi det er lettere å ta fatt i slikt mens det enda er på ett tidlig stadie. Selv om læreren sier de fleker fint sammen på skolen, får ikke de med seg alt, og det er godt mulig at ting skjer som de ikke får med seg.

Men, det kan også være at gutten din rett og slett trives alene. Jeg er en typisk introvert person, som for det meste foretrekker å sitte hjemme for meg selv med en god bok, eventuellt finne på noe rolig sammen med noen få venner. Jeg var også slik som barn, da alle de andre barna skulle ut å leke boksen går eller bråkete leker med masse andre barn involvert, ville jeg ikke være med. Slike ting ligger rett og slett ikke for meg, har aldri gjort det. Om barnet er introvert, er det viktig at dette tas hensyn til, og at han får forståelse for dette. Men isolering er uansett ikke bra, så da må dere som foreldre legge til rette og pushe han litt om det blir for ille. Om man ikke pleier vennskap, vil de etterhvert forsvinne.

Så snakk med han, si at nå skal dere snakke alvorlig. Si at du blir litt bekymret, fordi du er redd for at det skjer ting som ikke er bra, om kanskje noen er slemme mot han. Men om det rett og slett er at han vil være alene, så er det også helt greit. Prøv å legge til rette for at han kan ha en eller to kompiser hos seg av gangen, slik at det kan være i litt roligere former også, ikke bare hui og hoi og skrik i store grupper, slik det ofte blir om man leker ute. Inviterer du kompiser hjem til dere, og ikke så mange av gangen, er det også lettere for dere foreldre å ha litt følere ute på hva som skjer.

[Nixnick]

Ja, har spurt ham om dette mange ganger, men han nekter for at det er noe galt eller at noen erter ham. Har spu ham så mange ganger at han som sagt blir lei av at jeg maser. Skolen skal observere ham nøyere nå, slik at de kan legge merke til om det er noe som skjer der. Uff, så vanskelig det er!

[Missandei]

Hvordan har du spurt han? Å spørre sånn "i forbifarten" og flere ganger blir fort oppfattet som mas. Forbered han på at dere skal snakke alvorlig sammen, og at det er viktig at dere er ærlige med hverandre. Sett av litt tid, og fortell hvorfor du spør som du gjør, hva dine tanker og bekymringer rundt situasjonen er. Si at det er vanskelig for deg å forstå, at du bare er redd for at han ikke har det bra, men håper jo selvfølgelig at han har det. Ikke gi deg før du har fått et tilfredsstillende svar som du føler at du kan stole på.

Foreldrene mine har brukt denne taktikken opp igjennom årene både på meg og mine søsken, resultatet blir et ganske annerledes om man bare får slengt ut spørsmålet, gjerne i forbindelse med at man blir avbrutt i noe man holder på med (som nintendospilling). At det blir en samtale utav det, hvor han også får høre HVORFOR du spørs om du gjør, og ikke at det bare er for å mase, i tillegg til at man kan finne ut av ting sammen, kan også gjøre det lettere for han å svare.

Veldig fint at du involverer skolen og tar dette seriøst! Det vitner om at du er en god mor!

(Hvis det viser seg til slutt at det ikke er noe problem, at gutten er rett og slett introvert, anbefaler jeg deg å lese litt om introverte og gjerne også HSP. Vi lever i et veldig ekstrovert samfunn, og det er ikke alltid like lett å skille seg ut!)

[Nixnick]

Takk for svar, men jeg har allerede forsøkt den taktikken. Flere ganger har jeg satt meg ned med ham og sagt at vi må snakke sammen om dette, og at vi vil hjelpe ham dersom det er noe i veien oss. Men han fastholder at alt er bra. Nå høres jeg sikkert helt syk ut som nærmest skal presse ham til å tilstå noe som ikke er tilfelle, men det er noe med den magefølelsen. Ingenting ville gjort meg mer glad enn om det ikke er noe galt!!

[Missandei]

Ok. Men om du fortsatt ikke har blitt helt beroliget, synes jeg ikke du skal la det fare helt enda. Hva med å få han til å invitere litt kompiser hjem slik at du kan observere litt? Om han bruker mye tid på nintendo, så kan han jo invitere over noen kompiser til å spille, og så plasserer du de i stua mens du er "tilstede" (rydder på kjøkken el.)? Da får du ihvertfall se litt på hvordan samspill og dynamikk er mellom de, om han rett og slett er for rolig til å ta del i lek blant mer aktive barn, om det er noe som virker som det ikke skal, eller om alt faktisk kanskje virker helt tip top. Prøv gjerne med litt forskjellige sammensetninger og grupperinger, bare en på besøk, og i mindre grupper.

Er han med på noen aktiviteter av noe slag? Hvis ikke vil jeg anbefale å prøve og finne en fritidsaktivitet som han kan tenke seg å være med på. Forball, kampsport, musikk, hva som helst. Det kan ofte være enklere å skaffe og beholde venner man har noe mer til felles med enn kun at man går i samme klasse eller bor i samme nabolag.

[Nixnick]

Ja, vi har hatt en og en på besøk her der de bl.a har fått spille Nintendo og det fungerer helt fint. Han har også hatt gode kompiser i bhg men de begynte på andre skoler. Har ikke inntrykk av at han sliter sosialt heller, bortsett fra at han er en rolig type som kanskje lett kan bli styrt av de mer dominerende typene. Vi har snakket sammen om at det er viktig å bestemme over seg selv, og si fra hvis det er noe galt eller hvis noen andre bestemmer for mye osv. Det jeg stusser på er at han ikke tar initiativ selv, og at det r vi som må tvinge ham ut... Håper det bare er fase eller noe...