usikker

[Gjest ROSi]

trenger litt hjelp jeg........

har vært samboer i 1 1/2år.det ble slutt og jeg flyttet fra ham for to mnd siden.har ikke savnet ham,følte det valget som ble tatt da var riktig...har skjedd så utrolig mye i livet mitt iløpet av disse to mnd,at det er mulig jeg ikke virkelig har kjent på følelsene mine.vi har besøkt hverandre en fire fem ganger etter bruddet,slik at jeg får treffe barnet hans i en overgang,har vært litt beklemt mellom oss da og begge har sagt,jeg har det bra jeg,syntes det har vært så sårt når de eller jeg skal gå,men dagen etter har jeg det like bra,tenker fremover.

var hos han på søndag,han lurte på om jeg ville bli å se film med ham på kvelden,jeg takket ja.etter barnet var i seng startet vi filmen,satt nærmere og nærmere hverandre,det endte med råklining og fantastisk god sex.var der i ni timer.han sa,vi får ta det herfra før jeg dro hjem.

idag stikker savnet til,sitter på jobb å holder gråten tilbake

savner ham veldig nå.....så lurer jeg hvorfor har jeg ikke følt noe før nå????

er så forvirret,hva vil jeg?akurat nå vil jeg helst være sammens med ham.

har tatt ett skritt nærmere ivertfall,sendte ham sms at jeg savner han for en time siden.han er på jobb,så vet han ikke ser mld.men er så spent på svar......

vi er utrolig sta begge to(begge vil nok at den andre skal ta skrittet),men jeg er veldig usikker nå,kanskje han bare synes det var godt med sex,er ikke sikkert han har savnet meg for det??bare han som vet.....

jeg får bare vente på mld.....hhhmmmm

[-Nemi-]

Det er en kjent sak at sex med en x er - vel, rett ut fantastisk som regel..

Det er ikke dermed sagt at h*n er den rette og at man skal starte et forhold man avsluttet på nytt.. Det var vel en grunn til at det ble slutt??

[Gjest Anonymous]

ja flere grunner til at det ble slutt.

bl.annet.vi kommuniserte dårlig når det kom til følelser eller barneoppdragelse,leggetider....umulig å snakke om.

han er knallsta,inrømte aldri at kanskje jeg hadde rett,men kunne senere gjøre ting på den måten jeg synes var riktig.

jeg syntes det var viktig å være enig eller komme til enighet om hvordan man skal oppdra,rutiner slike ting,til barnets beste,vi bodde jo trossalt sammen så jeg hadde rett på å agjøre slike ting jeg også mener jeg,fordi om ikke jeg er moren,jeg har vært med på alt av daglige gjøremål og er nært knyttet til barnet.

tror vel samlivet ble litt for raskt hverdagslig også,flyttet inn til ham veldig raskt å vi ble en liten familie,rakk liksom ikke å bare være kjærester.

[-Nemi-]

Mine barn, dine barn, våre barn - sammen med min oppdragelse, din oppdragelse og kanskje vår oppdragelse er dømt til å bli vanskelig.. Men, noen klarer det..

Det er verre når det er kun dine barn - da har man egentlig ikke noe man skulle sagt da til sist - selv om man bor sammen.. Og det er ikke alltid lett å akseptere. Du vet, han er far - det er hans barn, han oppfatninger av hva som er riktig for barnet som teller for ham - det du mener kan tas til etterretning dersom han finner ut at det var fornuftig - uten at han sakl måtte si "takk" eller "du hadde rett"....... Og slike ting er såre, tunge og vanskelige å forholde seg til - verre er det om barna er store nok til å utrykke det selv også - "du er ikke min mor/far så du har ingen rett til å.." ikke sant vel...

MEN - dersom det er et barn du har like mye omsorg for som ham i det daglige mener jeg du bør tenke deg godt om nå - fordi det ikke bare er snakk om ham og deg og deres forhold - det er snakk om barna og forholdet til dem også.. Dersom han vil prøve på nytt så for all del - kommunikasjon er vanskelig men bør ikke være en grunn til å gi slipp på noe som kanskje er bra..

Det dere i allefall bør gjøre dersom det ikke bare er et seksuelt forhold dere er på vei inn i igjen er å snakke sammen - sta eller ikke, alle må før eller siden slutte prate og lytte....

Det er nemlig det man kommer lengst med - det er derfor man har fått to ører og en munn - man bør lytte dobbelt så mye som man prater i enkelte situasjoner..

Jeg ville forklart hvor jeg sto - sagt at jeg savnet han, nærhet og sex - men at jeg ikke savnet uenighetene og uhyggen - men at dersom dere kunne finne en måte å enes på (om så bare være enige om å være uenige liksom) så kunne du mer enn gjerne tenke deg å være en del av hans og barn(a)ets hverdag...

Og du - det finnes mange gode bøker og kurs om kommunikasjon - dersom du virkelig er oppsatt på å få det til å fungere...

-Nemi-

[Gjest Anonymous]

nemi skrev:

slutte prate og lytte....

Det er nemlig det man kommer lengst med - det er derfor man har fått to ører og en munn - man bør lytte dobbelt så mye som man prater i enkelte situasjoner..

så rett så rett,veldig godt sagt.

skal ta det til etteretning.det har lett blitt slik at jeg har pratet for to,fordi han ikke sier stort når vi(jeg)diskuterer,kanskje jeg rett og slett ikke har gitt ham nok rom for å si noe.

har tenkt på det også prøvd å stille masse spørsmål i håp om at han biter på å kommer med en mening,det jeg i utgangspunktet har villet er jo å fortelle hva jeg mener,høre hva han mener og bli enige om sånn eller sånn.han har nok følt det litt som om han blir kjørt over av en buss....han har litt konfliktfobi og sier ikke så mye...huff vanskelig.

får se hva som skjer og prøve å tenke godt igjennom dette.

det er mye som knytter oss sammen.

takk for svar nemi

[-Nemi-]

- de var helt gratis :-)

Men du, husk en ting.. (og dette er ikke tøys) Den mannlige hjernen jobber på et og et sted om gangen mens den kvinnlige faktisk kan jobbe på flere - derfor trenger vi kvinner å roe litt ned og gi mannen tid til båre å tenke seg om og til å formulere sitt svar... Ikke ha det travelt - det oppnår man som regel lite ved...

Lykke til :-)