Han vil ikke flytte sammen, hva gjør jeg nå?

[Gjest TS]

Jeg er sammen med en fantastisk fyr, vi har vært sammen et og et halvt år. Vi har hvert vårt barn på omtrent samme alder, og vi er begge i midten av 30-årene. Han eier en leilighet som han tidligere eide sammen med eksen sin. Jeg leier leilighet.

Barna våre er veldig gode venner og elsker å være sammen. Vi har barna samtidig annenhver uke, og jeg og mitt barn overnatter hos ham og hans barn ca 4 netter i uka. Den uka vi ikke har barn bor jeg hos han. Min leilighet står dermed tom tre uker hver måned. Jeg betaler 11000 i leie der i måneden. Han betaler rundt 9000.

Jeg har prøvd de siste månedene å snakke om å kjøpe hus sammen. Han vrir seg unna temaet, og konsentrerer seg heller om å gi meg all tenkelig oppmerksomhet og kjærlighet. Han vil være kjæresten min, og er veldig flink til å uttrykke at han er glad i meg. Han sier at han har det utrolig bra, han har aldri hatt det så bra sammen med noen før. Jeg har det helt fantastisk, men det er noe som mangler, og det er fremtidsplaner. Jeg blir gal av dette, jeg føler at jeg ikke vet hva som skjer og hvor vi skal. Jeg prøvde å sette ham opp mot veggen og spørre hvorfor han ikke vil, og da sa han at han ikke vil flytte fra leiligheten sin. Han vil bo der, og liker ikke tanken på å kjøpe hus nå.

Jeg liker ikke helt tanken på å flytte inn i huset han kjøpte med eksen. Det var et stygt brudd, og han ble skikkelig brent. Samtidig er boligmarkedet litt skummelt nå, og dermed kom jeg med forslaget om at jeg og barnet mitt kan flytte inn hos han og hans barn. Så kan vi bo der noen år og spare opp penger. Da jeg kom med forslaget vred han seg igjen unna, og ville ikke snakke om det. Han begynte å snakke om at han ville ha mer tid sammen med meg først, og at han er redd for alt som kan gå galt. Barna kan bli uvenner, vi kan støte på problemer med å oppdra de, vi kan begynne å krangle osv osv.

Hva gjør jeg nå egentlig? Jeg er veldig glad i han, men klarer ikke å slippe dette. Han kommer jo ikke med noe svar på hva det er som er galt, og han sier ikke noe om når han er villig til å ta forholdet vårt et steg videre. Han vrir seg unna og gir meg heller masse oppmerksomhet på andre felt.

Er det jeg som tenker dumt nå? Er det ikke et naturlig steg å flytte sammen når man er såpass voksne og har vært sammen såpass lenge? Jeg føler at jeg plutselig er blitt den type "pushy dame" som maser på typen sin, men jeg aner ikke hvor jeg står i forhold til han. Om han vil være særboer synes jeg at jeg i det minste fortjener å vite det? Jeg føler meg som en slags elskerinne som det passer veldig godt å ha i senga si om natta, men som man ikke vil dele skittentøyskurv og tannbørsteglass med. Han elsker å ha meg i huset sitt, men trenger muligheten til å kjøre meg hjem om han vil... Satt på spissen, men det er slik jeg føler det.

Hva hadde dere gjort?

[AnonymBruker]

et og et halvt år er vel ikke lenge.

jeg tror han vil ikke flytte sammen så tidlig fordi han brant seg veldig på forrige forhold. gi mannen tid. presser du han ,så blir det nok brudd.

Anonym poster: 77f4a2eeba2af4252fe3a1fcedfdeba6

[AnonymBruker]

har ikke du postet dette før?

Anonym poster: 33d8d367f4f45a8e057f234361241a8f

[Gjest TS]

Nei, jeg har ikke postet dette før? Kanskje noen som er i samme situasjon som meg.

Jeg vil jo ikke presse han inn i noe som helst, men jeg har liksom levd på vent en stund. Jeg føler at for han så er jeg kjæresten hans, jeg er en han har det gøy med, liker å være sammen med og sover med. For meg er han fremtiden min. En jeg ikke vil være uten, en jeg vil dele alle hverdagene mine med. Skjev fordeling, altså. Jeg lurer på om jeg skal slippe tanken på at vi har en fremtid sammen og heller leve mitt eget liv med fokus på meg selv og mitt barn. Kjøpe leilighet alene, være mer hjemme. Samtidig er det vondt å tenke på, for da har jeg liksom satt punktum for vårt liv sammen.

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke postet dette før? Kanskje noen som er i samme situasjon som meg.

Jeg vil jo ikke presse han inn i noe som helst, men jeg har liksom levd på vent en stund. Jeg føler at for han så er jeg kjæresten hans, jeg er en han har det gøy med, liker å være sammen med og sover med. For meg er han fremtiden min. En jeg ikke vil være uten, en jeg vil dele alle hverdagene mine med. Skjev fordeling, altså. Jeg lurer på om jeg skal slippe tanken på at vi har en fremtid sammen og heller leve mitt eget liv med fokus på meg selv og mitt barn. Kjøpe leilighet alene, være mer hjemme. Samtidig er det vondt å tenke på, for da har jeg liksom satt punktum for vårt liv sammen.

Men da må du jo si det til ham!

Anonym poster: 656035ab6d04e27ecd696e0bf96c53ee

[Gjest TS]

Tro meg, jeg har prøvd! Jeg har snakket med han flere ganger, og jeg har sagt akkurat det jeg sier her. Han blir lei seg og sier at han ikke vil miste meg, at vi har det så fint og at han ikke vil ødelegge det vi har. Jeg sier at jeg trenger svar, jeg trenger å vite hva som egentlig skjer og hva han tenker, og han sier at han skjønner hva jeg mener. Han skjønner at jeg går og tenker på det, og han ser at det plager meg. Han synes det er vondt å se at jeg blir rastløs og usikker. Men han gir meg aldri noe som likner på svar på det jeg lurer på...

[Gjest Violetta]

Vær mer hjemme hos deg selv, gi litt motstand. Kanskje han da våkner og ser hva han kan miste...

[escelante]

Siden han har brent seg før så forstår jeg han. Gi han noen år. Kanskje kunne du ha kjøpt en hytte som du eier og dere bruker, også kan han eie leiligheten alene selv om dere flytter sammen. Da investerer du jo i verdier i fremtiden også.

[sullå]

Det ser ut som om du har to valg.

1. Vent og se. Han har et tøft brudd bak seg, og trenger tid på seg. Dere har bare vært sammen 1,5 år, selv om det virker lenge for deg gjør det nok ikke det for ham. Dere har hvert deres barn som dere må ta hensyn til også. Han sier at han ikke vil miste deg - tro på ham. Ikke ta opp temaet igjen på en liten stund.

2. Du fortsetter å presse ham, og vil til slutt miste ham. Du må bestemme deg for om det er verdt det. Akkurat nå vil han ikke at dere skal flytte sammen. Dette må du godta, eller gå videre i livet uten ham.

Det er veldig dumt at han ikke gir deg den eksakte grunnen til at han ikke vil, men jeg tror i alle fall at det er på grunn av eksen. Han vil kjenne deg bedre før dere blir samboere, og han vil at dere "bare" skal være kjærester en stund før dere blir samboere.

[Havbris]

Du må snakke mer med mannen og si det som du har skrevet her. Hva vi andre hadde gjort er uvesentlig fordi vi ikke er deg. Fortell han hva du tenker og hvordan dette plager deg. Mye bedre enn å søke råd på KG.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar. Jeg tror du har helt rett, sullå. Det er bare vanskelig å ta det valget for min del. Jeg føler at jeg setter meg selv på vent, og at jeg "skjemmer han bort" ved å bo der tre uker i måneden. Han vil jo at jeg skal være der så mye som mulig, han skjønner ingenting hvis jeg plutselig vil være hjemme. Kanskje jeg skal gjøre litt som Violetta sier, være mer hjemme. Han har jo i pose og sekk slik det er nå. Jeg vil jo ikke presse han til å flytte inn sammen med meg, jeg vil jo at han skal gjøre det fordi han vil det selv. Vil han ikke, så skal han selvfølgelig ikke gjøre det. Det eneste jeg ønsker å presse han til, er å være åpen om hva han vil.

Vi har kjent hverandre i seks år, lenge før vi ble sammen, så jeg tror han kjenner meg ganske godt. Det er litt skummelt hvordan han kan kaste et blikk på meg og fortelle meg hva jeg tenker på. Jeg har et laaangt forhold bak meg, og eksen kjente meg vel egentlig aldri på den måten, så dette er nytt for meg...

Hvis jeg visste at det er tid han trenger ville jeg gitt han det, men jeg vet ikke om det er det han trenger. Jeg vet ikke om han vet selv hvorfor han er redd. Jeg tror kanskje han er såpass svidd etter forrige brudd at han ikke tør å ta det steget uansett. Han er en forsiktig type, og i mine øyne finner han på all slags "unnskyldninger" for å ikke begi seg ut på noe nytt utenfor komfortsonen sin. For alt jeg vet kan han ha meg sittende på gjerdet i fem år til, for så å fortelle at han ikke vil flytte noen steder. Hva gjør jeg da, liksom?

Havbris: jeg har snakket med ham. Jeg har fortalt ham alt jeg har sagt her. Selvsagt har jeg det. Jeg vet at han ikke ville satt pris på at jeg snakket med venner om dette, og dermed kan jeg heller høre hva andre har å si gjennom KG. Jeg forventer ikke at dere skal fortelle meg hva han tenker, eller være orakler som forteller meg hva jeg skal gjøre, men når man har et problem synes jeg det er greit å få høre andres meninger om saken.

Jeg setter stor pris på at dere gidder å svare meg

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg skal forsøke og svare deg slik jeg ville følt meg som mann i situasjonen.

Stygt brudd - brent barn skyr ilden ordtaket forsterkes sterkt.

Ny std.for menn som har barn der de har mye samvær - ikke la noen dame få fast fotfeste i huset da barna oppfatter konkuranse med en nye samboer/ kone.

50/50 samvær/delt bosted - dette kan gå i oppløsning når ny partner flytter inn fast. Barna liker ikke det hele selv om det går fint nå. Nå kan han si til deg at du må vike for barna.

Økonomi - regner med han betalte dyrt for å få kona/samboer ut av felles bo. Han har sansynligvis bidratt mest økonomisk som de fleste menn. Menn er blitt mer økonomisk selvstendig opp mot at de har 50/50 barnesamvær. Menn trenger ikke kone til å lege mat og vaske hus mer. Dette klarer de selv i dag.

Det er flere faktorer som gjøre han føler det er bra som det er nå. Hovedsakelig at friheten er ivaretatt slik at han kan avlsutte uten noen store praktiske problemer samtidig som han har ei flott dame som ha setter pris på. Han synes dere har det fint sammen med på alle måter. Han har det slik han ønsker. Jeg ser denne fordelen selv om dere har fått mindre utgifter til bolig i første omgang om dere flyttet inn hos han. Nytt hus, da er jeg ikke så sikker på om det har blitt mere økonisk for han da det mest sansynlig har blitt dyrere og han har måttet bidra mer økonomisk da han sansynlig har bedre inntekt enn deg.

Dette sammen med dine mine barn problematikken. Nå er dere i tankene på besøk hos hverandre.

Jeg har aldri gått inn i ny husstand med ny partner. Menn er i 2012 blitt mer frigjorte rundt dette og trenger ikke kone lenger etter å ha erfart at det er bedre uten.

Før flyttet mannen ut og kona beholdt huset. Mannen følte seg truet til at kona fikk dette uten å kjøpe han ut slik barna kunne bo på samme plassen. Han hadde ikke råd til noe nytt hus når han betalte barnebidrag og hadde ite samvær. Barnebidraget ble høyt for han måtte jobbe mye for å klare ny bolig. Dette førte til mer barnebidrag og lite kontakt med barn. En vond sirkel som var vanskelig å komme ut av. Når det var slik var det lettere å flytte inn til dame med hus og ferdig heim.

Dette er ikke ment personlig til deg men jeg tror kvinner og menn er forskjellige i tankene rundt dette med andre gangs etablering.

[Gjest Gjest]

Jeg er dame og har kjæreste, men valgt å bo hver for oss pga barn. Så får vi heller se hva som skjer når barna flytter ut.

[AnonymBruker]

du må vente til han er klar. det er meningsløst å liksom stille han til veggs når han allerede har sagt at han ikke vil.

Anonym poster: 20bebfe629a6f0a8c1a0078de168d2bb

[Gjest TS]

Han har ikke sagt at han ikke vil. Det er det som er en stor del av grunnen til uroen min. Han sa etter mye om og men at han ikke ville flytte fra leiligheten sin, og det skjønner jeg. Jeg har ikke snakket om å kjøpe felles hus etter det, fordi jeg da visste hvor han sto. Å bo sammen i hans leilighet har han ikke sagt meningen sin om enda. Han vrir seg unna, uten å si noe. Hadde han sagt rett ut at han ikke vil, hadde jeg visst hvor vi sto, og da hadde det vært opp til meg om jeg ville fortsette forholdet på hans premisser.

Jeg er ikke dum, jeg skjønner jo at han ikke vil, men jeg synes ærlig talt at han er litt feig som ikke tør å legge kortene på bordet. I stedet lar han være å svare, vrir samtalen over i noe annet og konsentrerer seg om å være en fantastisk kjæreste i stedet. Mulig han er redd for at jeg skal gå hvis han sier rett ut at han ikke er interessert i å være samboere.

Når det gjelder det økonomiske så tjener vi omtrent det samme, jeg tjener 20-30 tusen mer i året enn han. Hvis det skulle ha noe å si...

At noen velger å bo hver for seg har jeg full respekt for. Spesielt når man har barn, hensynet til barna skal og må komme først. Jeg går da ut ifra at begge parter er enige om det, og har hatt en dialog om det. Jeg kunne også gått med på det, hvis han var villig til å ha en dialog om det. At jeg visste at han vil være i forholdet på lang sikt, at jeg kan være trygg på at faktisk vil ha meg selv om det betyr at vi skal bo separat. Slik det er nå er jeg ikke sikker på noe som helst, og det gjør meg sprø...

[Gjest Violetta]

Da må du si at det er det du trenger, en bekreftelse på at dere har en fremtid sammen.

[Gjest Wolfmoon]

Sånn jeg ser det har jo du (og også ditt barn) alle ulempene med opplegget, mens han har alle fordelene.

Jeg ville i alle fall si at det er mer slitsomt å hele tiden være på besøk hos den andre, spesielt når det blir så mye som det du beskriver her.

Hva med å si at nå må dere gjøre det 50/50, for du orker ikke å hele tiden være borte hjemmefra? Så får han også se litt på hvordan det er å hele tiden måtte være i noen andres hjem.

[Gjest Gjest]

Da hadde jeg nok tatt skrittet vekk fra forholdet og investert kun i meg selv og barna. Slik det er så får han i pose og sekk, og du får smulene. Jeg hadde ikke dømt meg selv til en som brukte sin fortid som portvokter. Jeg har nok fortid selv, og jeg lar ikke de erfaringene styre livet mitt i fremtiden. Det er destruktivt.

Jeg kan stå selv. Godt og stødig. Og da gjør jeg heller det fremfor å henge å dingle i snora hans. Det bør du og synes jeg. Det er menn der ute uten issues og angst vet du..

[Gjest William]

Steget fra kjærestepar til samoboere er ganske vesentlig, man går fra noe formelt uforpliktende til noe som er betraktelig mer formelt og forpliktende både når det gjelder saker og verdier og når det gjelder sosial status. Å inngå samboerskap resulterer i helt andre plikter og rettigheter, og for en mann innebærer dette risiko. Over halvparten av alle samboerskap ender i oppløsning, og kvinner tar i 80% av tilfellene initiativet til at de blir oppløst. Og med oppløsning av samboerskap/skillsmisse følger en masse både praktisk og emosjonelt trøbbel, - det vet denne mannen som allerede har vært gjennom det en gang.

Som en annen svarte over; menn er ikke dumme (iallefall ikke alltid og gjentagne ganger), menn klarer fint å ha familie uten kvinne, så hvorfor skulle han gamble pånytt i et spill med så dårlig odds? Jeg vil iallefall ikke gjøre det, da skal jeg være opp mot 100% overbevist om at det skal lykkes og vare. Slik det er nå er kvinner flest altfor ustadige og relasjonelt umodne til at jeg vil ta sjanser på samboerskap/ekteskap - og særlig når man har barn å ta hensyn til. Tror fler og fler menn innser dette og blir mer tilbakeholdne med å innlate seg på seriøse forpliktelser.

[Gjest EasyRider]

Jeg lurer på hvorfor TS må dra økonomi inn i dette. Dere har et supert kjæresteforhold. Husleien din er din egen sak. Husleien hans er hans sak. Har han skatteklasse 2 og dobbel barnetrygd (som dere begge kanskje har) så forsvinner de 9000 kronene dine raskt og dere taper på å flytte sammen.

Trist at jenter hekter økonomi inn i kjærlighetsforhold. Selv har jeg holdt min kjæreste på avstand i 6 år. Hun har kjøpt seg egen bolig og jeg har min. Er dere ikke begge selvstendige mennesker da?

Jeg støtter også William. Samboerskap og ekteskap er gambling. Barna bør komme først og de trenger stabilitet og trygge rammer. Siden et forhold kan ryke på 5 minuttet så velger mange særboerskap. Selv om det ikke er ideelt. Men det er best for barna hvis alternativet er ustabilitet og stadig nye hjem og mammaer og pappaer.

Jeg har en klausul i min samværsavtale som gjør at jeg ikke kan flytte med barna fra byen før de er 18 år. Kanskje typen din har en slik med en lignende klausul. Jeg skal kanskje aldri gifte meg eller bo sammen med noen igjen. Jeg virkelig nyter min frihet og min kjæreste. Og barna har stabile rammer. Livet har aldri vært bedre.

Vil ikke kjæresten min være selvstendig så bytter jeg henne ut med ei som er mer realistisk.

Endret 12. august 2012 av EasyRider