Jeg behandlet mamma som en dritt - hva gjør jeg nå?

[AnonymBruker]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, kanskje dere har noen tips eller erfaringer å dele?

For å gjøre en veldig lang historie kort:

Mamma har hatt en ganske kjipt liv. Hun ble gravid tidlig i 20årene med meg, med en slem, slem, SLEM mann som mishandlet henne daglig psykisk og fysisk, holdt henne som gissel, truet med å drepe meg og lignende. Hun kom seg ut av forholdet og flyttet til et annet land.

Da hun kom tilbake til Norge møtte hun en ny mann, og faren min tok livet sitt. Stygt å si, men en befrielse for mamma.

Denne nye mannen var hakket verre enn den første, og han tok det ut på meg også, da jeg var eldre. De fikk et barn sammen, og som søsken flest kranglet vi mye. Fordi jeg ikke var hans ekte datter (han er "veldig" muslim, mener at damer skal sees men ikke høres, lage mat, underkaste seg menn og lignende), mente at han det var helt greit å banke meg opp om jeg kranglet med min yngre bror.

Etterhvert ble det for mye i livet, og jeg gjorde opprør. Da dritten av en mann endelig forsvant ut av livet vårt, ble jeg et helvete å ha med å gjøre. Mamma og jeg sloss ofte, men det var vel mer jeg som la opp til slosskamper, og hun som forsvarte seg.

Jeg oppførte meg jævlig på skolen, hjemme og lagde generelt mye kaos for mamma. Mamma sto sterkt som alltid..

Kranglene med broren min fortsatte helt til ifjor egentlig (jeg er 20), men de siste tre årene har jeg behandlet mamma så godt jeg kan. Vi har våre krangler fortsatt, men ikke i nærheten av så ille som før. Nå går det mer på hvor lei meg jeg blir dersom hun aldri sier unnskyld, behandler lillebroren min og meg veldig urettferdig og forskjellig, barneoppdragelse og lignende. Hun sliter med psyken, men er et oppegående menneske.

Det siste året har jeg virkelig kjent på en så grusom skyldfølelse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Fra jeg var 13 til ca 16-17 var jeg en drittjente fra en annen verden, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er overbeskyttende ovenfor mamma, og ingen får behandle min mamma dårlig. Har hun det vondt - har jeg det vondt.

Spørsmålet er, til dere som har lest alt (tusen takk): HVA gjør jeg? Hva kan jeg gjøre for mamma for å gjøre opp for meg? Jeg har tenkt på alt - penger, spabehandlinger, middager, ferier - Ja, det meste. Og selvfølgelig godt oppførsel og hjelp til å takle lillebror som er en veldig vanskelig gutt å ha med å gjøre.

Beklager hvis dette ble rotete.

Til dere som ikke leste alt: Jeg behandlet mamma som en dritt, hva kan jeg gjøre for å gjøre det godt igjen?

Anonym poster: a101e90a32d21103e3b9f094fed34a4a

[Gjest BettyBoop]

du kan jo først begynne med å si unnskyld...

[AnonymBruker]

Jeg har selvfølgelig sagt unnskyld ekstremt mange ganger, skrevet meldinger, mailer, brev og lignende.

Hun har selvfølgelig en liten del av skylden selv, men jeg har absolutt størsteparten, og det har jeg sagt unnskyld for, og prøvd å forklare hvor jeg var slik.

Anonym poster: a101e90a32d21103e3b9f094fed34a4a

[Konstanse]

Enig med hun over her, start med å si unnskyld.

Jeg tror moren din vil sette mye mer pris på det enn på penger, spabehandlinger osv..

Dessuten forstår hun nok allerede hvorfor du har oppført deg som du har,

det høres ikke ut som om oppveksten din har vært så enkel,

du har jo måttet leve i de stygge forholdene sammen med henne.

Vil også tro at hun setter stor pris på at du hjelper til med broren din,

pass på at han ikke gjør opprør som du gjorde.

Lykke til

[Bernardette]

Jeg kan ikke se for meg at penger skal endre noe.

Men du reflekterer over det du har gjort, og det er en god start.

Har dere grei kommunikasjon? I så tilfelle vil jeg anbefale deg å si det du føler. Ikke bare én gang, men bevis for henne over lengre tid at du setter pris på at hun har vært der for deg, og at du oppriktig er lei deg for det du har gjort mot henne.

Gjort er gjort, spist er spist. Men du KAN endre fremtiden, så den blir mye bedre.

Lykke til!

[Konstanse]

TS, du svarte mens jeg svarte

Men ikke tenk så veldig på at du må gjøre noe for å gjøre opp for det som har skjedd tidligere.

Fokuser heller på i dag og tiden fremover, du har sjansen nå til å være den datteren du ønsker,

og å hjelpe til for at moren din skal ha det bra, nå

Endret 11. august 2012 av Konstanse

[juliano]

Gå til moren din, gi henne en klem og si unnskyld. Si at du er glad i henne, og deres vanskelige liv har gjort det vanskelig mellom dere, og du vil ikke at det skal være sånn. Dere var sterke sammen, hvorfor kan dere ikke være sterke nå som før? Spør om dere kan gjøre noe sammen. Shopping, en tur, anything. Og si "jeg er glad i deg, mammaen min". Et bedre forhold mellom dere er gave nok. Lykke til.

[Gjest Era]

Jeg synes ikke du har noe å ha dårlig samvittighet for. Jeg tror dette er en irrasjonell skyldfølelse, som et resultat av år med psykisk og fysisk mishandling.

Du var et barn. Du hadde god grunn til å oppføre deg slik. Din mor beskyttet deg ikke mot din far, og heller ikke mot denne nye mannen. Hun sviktet deg.

Er det hun som sier at du var så vanskelig?

Jeg kan kjenne igjen dette fra min egen mor, og hun fortalte meg alltid at jeg var så fryktelig vanskelig. Først etter terapi forstod jeg at jeg reagerte og oppførte slik tenåringer gjør, og at utageringen min var et resultst av en ustabil oppvekst.

Du skal ikke føle deg skyldig. i teksten leser jeg at hun behandler deg dårlig, i og med at du sier hun aldri sier unnskyld, og at hun behandler deg og lillebroren din forskjellig.

Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig!

[AnonymBruker]

Hvis moren din er så oppegående som du sier så er nok hennes egen skyldfølelse for å ha gitt deg denne oppveksten ti ganger større og jævligere enn naget hun eventuelt føler mot deg for å ha vært en drittunge. Jeg bærer selv nag til moren min for å ha utsatt meg for en voldelig stefar, og når hun kommer med beskyldninger om at jeg er "sånn og sånn" får hun beskjed om at hun kan drite i å dra frem ting fra jeg var 15 for å understreke poenget sitt, for jeg var ikke meg selv i den perioden.

Om det er noen som fortjener en unnskyldning så er det søren meg deg!

Anonym poster: 0768db1552ed3c0430d7d747cef4ec03

[Gjest Gjest]

Si unnskyld og sørg for at du selv får et bra liv. Utdannelse, jobb, egne penger, skikkelig ektemann og greie unger. Så vet dama at hun lykkes med deg allikevel.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du har noe å ha dårlig samvittighet for. Jeg tror dette er en irrasjonell skyldfølelse, som et resultat av år med psykisk og fysisk mishandling.

Du var et barn. Du hadde god grunn til å oppføre deg slik. Din mor beskyttet deg ikke mot din far, og heller ikke mot denne nye mannen. Hun sviktet deg.

Er det hun som sier at du var så vanskelig?

Jeg kan kjenne igjen dette fra min egen mor, og hun fortalte meg alltid at jeg var så fryktelig vanskelig. Først etter terapi forstod jeg at jeg reagerte og oppførte slik tenåringer gjør, og at utageringen min var et resultst av en ustabil oppvekst.

Du skal ikke føle deg skyldig. i teksten leser jeg at hun behandler deg dårlig, i og med at du sier hun aldri sier unnskyld, og at hun behandler deg og lillebroren din forskjellig.

Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig!

Helt enig med dette innlegget!

Anonym poster: 4b2e7cfd9c0db6a47ab575101d79cf2a

[zanna]

Jeg synes ikke du har noe å ha dårlig samvittighet for. Jeg tror dette er en irrasjonell skyldfølelse, som et resultat av år med psykisk og fysisk mishandling.

Du var et barn. Du hadde god grunn til å oppføre deg slik. Din mor beskyttet deg ikke mot din far, og heller ikke mot denne nye mannen. Hun sviktet deg.

Er det hun som sier at du var så vanskelig?

Jeg kan kjenne igjen dette fra min egen mor, og hun fortalte meg alltid at jeg var så fryktelig vanskelig. Først etter terapi forstod jeg at jeg reagerte og oppførte slik tenåringer gjør, og at utageringen min var et resultst av en ustabil oppvekst.

Du skal ikke føle deg skyldig. i teksten leser jeg at hun behandler deg dårlig, i og med at du sier hun aldri sier unnskyld, og at hun behandler deg og lillebroren din forskjellig.

Du fortjener ikke å bli behandlet dårlig!

Er enig i denne jeg også. Pluss at jeg synes du skal snakke med henne om hvor vanskelig din barndom har vært for deg, og om denne forskjellsbehandlingen. Prøv heller å få til en ny start, enn å reparere på det gamle. Det skader heller ikke å si "jeg er glad i deg" eller gi en liten oppmerksomhet en gang i blant. Det har dere godt av å gjøre begge to.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen, det hjelper virkelig.

Må bare legge til at mamma aldri har vært en dårlig mor, men alle tar dårlige valg, og mamma led nok enda mer enn meg i disse foholdene..

Så må jeg også legge til at vi sier at vi er glade i hverandre hver eneste dag, selv når vi krangler. Vi legger oss ikke sinte, og drar heller ikke fra hverandre hvis en er sinna. Så det er jo veldig positivt! Vi er absolutt klare over at vi er glade i hverandre, og jeg forteller hun ofte at hun er hele min verden.

Tusen takk for svar igjen, det lettet litt

Anonym poster: a101e90a32d21103e3b9f094fed34a4a

[Sulosi]

Er enig i denne jeg også. Pluss at jeg synes du skal snakke med henne om hvor vanskelig din barndom har vært for deg, og om denne forskjellsbehandlingen. Prøv heller å få til en ny start, enn å reparere på det gamle. Det skader heller ikke å si "jeg er glad i deg" eller gi en liten oppmerksomhet en gang i blant. Det har dere godt av å gjøre begge to.

Dette støtter jeg. Snakk om dette og snakk også om hvordan mamma hadde det. Tenker en gjensidig tilgivelse er det beste dere kan gi hverandre. Det er ingenting i denne verden som kan veie opp for noe vondt jeg hadde påført mine barn, ikke en sydenferie, ikke en million kroner. Men om jeg ble tilgitt så...jeg ville nok fortsatt kjent på at jeg hadde gjort noe dumt mot mitt barn men uansett på en litt annen måte en om jeg ikke ble tilgitt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du har å si unnskyld for. Det er moren din som skylder deg en unnskyldning, slik jeg ser det. Hun har tatt elendige valg som har godt hardt utover deg, og din reaksjon med opprør og sinne i ungdomstiden er bare en helt naturlig konsekvens av det du har vært gjennom. Strengt tatt skal hun være glad for at du nå er på rett spor. Det kunne gått mye verre.

Men for å svare litt på det du spør om; den beste måten du kan gjøre din mor lykkelig på er ved å selv skape deg et godt liv og bli lykkelig. Det er ingenting som er viktigere for foreldre enn at barna har det bra, og går en god fremtid i møte. Skaff deg utdannelse, plei venne- og familieforhold, og sist, men ikke minst; finn en kjæteste som er totalt motsatt av din mors kjærester. En du har det trygt og godt med, og som ikke utsetter deg for noe slags psykisk eller fysisk vold.<br /><br /> Anonym poster: d02d96480160d56434738570f2fea546