Studere medisin - hvilket land?

[amonyn]

Enig i at Norge er det beste alternativet hvis man har valget, men hvis det blir verre og verre for hvert år hadde det vel også vært lurt å bli ferdig så fort som mulig? Dvs. at om man blir 2 år forsinket av å ta opp fag for å komme inn i Norge er det kanskje ikke verdt det likevel?

Det blir ikke verre og verre (hvis du tenker på poenggrensene), de går litt opp og ned rundt samme "basisgrense". Men nå skal ikke jeg oppfordre konkurrentene mine til å studere der jeg vil inn

[Eriks]

Om det er syv eller ni år frem i tid gjør neppe noen forskjell, ingen vet hvordan situasjonen er da mht. legetilbudet uansett.

Er ikke helt sikker på hva legetilbudet betyr her. Om det er hvor mange leger vi utdanner eller behovet for dem.

Jeg tviler på at det blir et stort fall av begynnende utenlandsmedisinere på 1-3 års sikt. Tror heller ikke at de som har gått i gang med utdannelsen og har fått smake på studielån på flere hundre tusen kroner har guts nok til å avbryte den når den tid kommer.

Jeg tror avviklingen av turnusordningen er det største problemet for utenlandsstudenter, og at det vil skape mye større problemer enn økt konkurranse om stillingene vil gjøre.

Avviklingen av turnusordningen er jo for å tillate konkurranse om plassene. Synes det virker som to sider av samme sak, og et forsmak på hvordan utviklingen blir.

Jeg ville holdt meg unna hele yrket uavhengig av studieland, men tror ikke det er mulig å overtale folk som har bestemt seg.

Endret 12. august 2012 av Eriks

[Eriks]

Det blir ikke verre og verre (hvis du tenker på poenggrensene), de går litt opp og ned rundt samme "basisgrense". Men nå skal ikke jeg oppfordre konkurrentene mine til å studere der jeg vil inn

Nei, jeg tenker på arbeidsmarkedet for legene som i fremtiden fullfører utdannelsen.

[AnonymBruker]

Hva i alle dager får dere til å tro at Norge har et bedre medisinstudie enn andre land? Bitte lille Norge...

De fleste østblokkland har da MINST like gode med.studier som Norge, flere er universitetene ligger på topp i verdensklasse og er prestigestudier, og uteksaminerte er derfra er ofte mer ettertraktet på verdensbasis enn de utdannet i Norge!

Tsjekkia tror jeg det var, er i absolutt i verdensklasse nåde det kommer til flere av med.utdannelsene!

Vokn opp folkens! <br /><br /> Anonym poster: 44440bfbf5400c46d295131af88f5325

[AnonymBruker]

Hva i alle dager får dere til å tro at Norge har et bedre medisinstudie enn andre land? Bitte lille Norge...

De fleste østblokkland har da MINST like gode med.studier som Norge, flere er universitetene ligger på topp i verdensklasse og er prestigestudier, og uteksaminerte er derfra er ofte mer ettertraktet på verdensbasis enn de utdannet i Norge!

Tsjekkia tror jeg det var, er i absolutt i verdensklasse nåde det kommer til flere av med.utdannelsene!

Vokn opp folkens! <br /><br /> Anonym poster: 44440bfbf5400c46d295131af88f5325

Hehe. Jaja.

1. Har du sett på ulike rangeringer? Feks her: http://www.timeshigh...12/351-400.html Alle de fire medisin-universitetene vi har i Norge blir rangert over det første østblokk-universitetet på lista. Og ja; det er sant at det noen steder i øst er prestisje over medisinstudiene, men så er det jo heller ikke disse som nordmenn går på. Nordmenn går på egne "international programs" sammen med svensker, dansker og andre utlendinger, og dette er IKKE det samme som de "ordentlige" studieprogrammene som eventuelt har prestisje over seg. Polen feks. driver med storproduksjon av norske leger, og har store økonomiske interesser i å få nodmenn til å studere der; de er jo blant de flinkeste til å betale skolepenger o.l. Ikke alle medisinutdanninger i østblokklandene er like ille, så det lønner seg å i det minste søke litt rundt for å finne ut hvor man får en bra utdanning og hvor man bare skufles igjennom.

2. Studiene i Norge er tilpasset norske forhold. Man lærer det norske systemet fra bunnen av, med tanke på struktur i helsevesenet, sykehusene o.l., man lærer trygdesystemer og man lærer hva som oppfattes som "best practice" her i landet. Blant annet er det en del land hvor antibiotika skrives ut over en lav sko, med påfølgende MRSA-utbrudd i sykehus osv., og andre behandlingsvalg som ikke benyttes her i landet. Studerer man medisin i Norge har man "vokst opp" med kulturen i norsk helsevesen, studerer man i utlandet må man lære seg dette når man har kommet seg i jobb. Det er selvfølgelig ugunstig for arbeidsgiver å ha en ansatt som trenger ekstra opplæring.

3. De som studerer i Øst-Europa har langt mindre klinisk erfaring enn studenter fra Norge. Ettersom svært få av de som studerer feks. i Polen lærer seg språket der i landet, og pasientene ofte kun snakker polsk og ikke engelsk, er det umulig å gjennomføre en naturlig samtale med pasienten, og det er også vanskelig å undersøke folk ved hjelp av tolk. Derfor har de manglende erfaring både med kommunikasjon (som er det som det oftest klages over i norsk helsevesen) og med praktiske prosedyrer man ofte gjør på pasienten. De som har studert i Norge får kontakt med pasienter allerede det første året, og har uketjenester og mye undervisning med pasienter på sykehus fra det andre året, og stiller derfor langt sterkere klinisk enn de som har studert i Øst-Europa. Dette er noe som jevner seg ut etter en stund; tidligere har turnustjenesten fungert som en bra "opptrening" for medisinere fra øst, sånn at man etter turnustjenesten har vært mer likestilte med tanke på det kliniske. Nå som man etter hvert må søke på sin første stilling, og det blir stadig flere om beinet, så er stiller utenlandsmedisinerne svakere enn studenter fra universitetene i Norge fordi de fra Norge er mer klare for å praktisere som lege enn utenlandsmedisinerne er. De sistnevnte trenger altså mer oppfølging og hjelp i starten av sin legekarriere. Hvis en arbeidsgiver kan velge mellom en som er klar for å gjøre god innsats fra starten av, og en som trenger mye mer veiledning i de første månedene/årene, så er det vel ikke rart at den første prioriteres.

Arbeidsgiverne vet akkurat hva de får om de velger en norsk kandidat, mens de ikke vet helt hva de kan forvente av en kandidat fra utlandet (det finnes for mange universiteter av varierende kvalitet, og med forskjellig innhold i studieplanene sine til at den jevne overlege/sykehusavdeling klarer å ha oversikt over det). Nevnte jeg forresten at det de siste årene har vært flere utenlandsmedisinere som har blitt nektet å fullføre turnustjenesten sin på grunn av alt for dårlig arbeid, mens det ikke har vært en eneste UiO/NTNU/UiB/UiT-avskjedigelse?

Anonym poster: 3ecc95c194a0225242baebe06166a126

[Amarinda]

Helt ærlig, TS; hvis du kan komme inn i Norge, gjør det. Du kan da heller vurdere å ta utveksling til utlandet om du ønsker å studere i utlandet. Har jobbet sammen med leger som har studert både i Norge og i utlandet, og jeg tror uansett at personlig egnethet er viktig. De som har gått i utlandet er ofte veldig gode teoretisk sett, men de mangler ofte en veldig viktig del, og det er "bedside-manner", altså opplæring i hvordan man snakker til og behandler pasienter. Heldigvis kan som sagt personlige egenskaper veie opp for noe av dette, samt flere år med erfaring gjør at legene fungerer godt i Norge etter noen år i arbeid. Men dette kan gjøre det vanskelig å få seg jobb i Norge, når turnusordningen nå faller bort. Derfor anbefaler jeg at hvis du har mulighet, søk og start i Norge.

[AnonymBruker]

Hehe. Jaja.

1. Har du sett på ulike rangeringer? Feks her: http://www.timeshigh...12/351-400.html Alle de fire medisin-universitetene vi har i Norge blir rangert over det første østblokk-universitetet på lista. Og ja; det er sant at det noen steder i øst er prestisje over medisinstudiene, men så er det jo heller ikke disse som nordmenn går på. Nordmenn går på egne "international programs" sammen med svensker, dansker og andre utlendinger, og dette er IKKE det samme som de "ordentlige" studieprogrammene som eventuelt har prestisje over seg. Polen feks. driver med storproduksjon av norske leger, og har store økonomiske interesser i å få nodmenn til å studere der; de er jo blant de flinkeste til å betale skolepenger o.l. Ikke alle medisinutdanninger i østblokklandene er like ille, så det lønner seg å i det minste søke litt rundt for å finne ut hvor man får en bra utdanning og hvor man bare skufles igjennom.

2. Studiene i Norge er tilpasset norske forhold. Man lærer det norske systemet fra bunnen av, med tanke på struktur i helsevesenet, sykehusene o.l., man lærer trygdesystemer og man lærer hva som oppfattes som "best practice" her i landet. Blant annet er det en del land hvor antibiotika skrives ut over en lav sko, med påfølgende MRSA-utbrudd i sykehus osv., og andre behandlingsvalg som ikke benyttes her i landet. Studerer man medisin i Norge har man "vokst opp" med kulturen i norsk helsevesen, studerer man i utlandet må man lære seg dette når man har kommet seg i jobb. Det er selvfølgelig ugunstig for arbeidsgiver å ha en ansatt som trenger ekstra opplæring.

3. De som studerer i Øst-Europa har langt mindre klinisk erfaring enn studenter fra Norge. Ettersom svært få av de som studerer feks. i Polen lærer seg språket der i landet, og pasientene ofte kun snakker polsk og ikke engelsk, er det umulig å gjennomføre en naturlig samtale med pasienten, og det er også vanskelig å undersøke folk ved hjelp av tolk. Derfor har de manglende erfaring både med kommunikasjon (som er det som det oftest klages over i norsk helsevesen) og med praktiske prosedyrer man ofte gjør på pasienten. De som har studert i Norge får kontakt med pasienter allerede det første året, og har uketjenester og mye undervisning med pasienter på sykehus fra det andre året, og stiller derfor langt sterkere klinisk enn de som har studert i Øst-Europa. Dette er noe som jevner seg ut etter en stund; tidligere har turnustjenesten fungert som en bra "opptrening" for medisinere fra øst, sånn at man etter turnustjenesten har vært mer likestilte med tanke på det kliniske. Nå som man etter hvert må søke på sin første stilling, og det blir stadig flere om beinet, så er stiller utenlandsmedisinerne svakere enn studenter fra universitetene i Norge fordi de fra Norge er mer klare for å praktisere som lege enn utenlandsmedisinerne er. De sistnevnte trenger altså mer oppfølging og hjelp i starten av sin legekarriere. Hvis en arbeidsgiver kan velge mellom en som er klar for å gjøre god innsats fra starten av, og en som trenger mye mer veiledning i de første månedene/årene, så er det vel ikke rart at den første prioriteres.

Arbeidsgiverne vet akkurat hva de får om de velger en norsk kandidat, mens de ikke vet helt hva de kan forvente av en kandidat fra utlandet (det finnes for mange universiteter av varierende kvalitet, og med forskjellig innhold i studieplanene sine til at den jevne overlege/sykehusavdeling klarer å ha oversikt over det). Nevnte jeg forresten at det de siste årene har vært flere utenlandsmedisinere som har blitt nektet å fullføre turnustjenesten sin på grunn av alt for dårlig arbeid, mens det ikke har vært en eneste UiO/NTNU/UiB/UiT-avskjedigelse?

Anonym poster: 3ecc95c194a0225242baebe06166a126

Ser ikke at de har ranket medisinstudier et eneste sted på den lista di?!?

Har eller ikke tid til å svare så omfattende, men man jobber da turnus her i landet før man blir godkjent lege...

Klinisk erfaring får man hovedsakelig etter man er ferdig å studere, slik som med andre helsefag! Og også som med andre helsefag så er man aldri ferdig utlært, man plikter å holde seg oppdatert på ny forskning og kunnskap kontinuerlig, og man plikt også å sette seg inn i alt som er viktig å relevant for hva de forskjellige stillingene trenger.

Det at det er så mye bedre å utdanne seg i norge er bare noe vrøvl norske medisinstudenter pleie å komme med!

En annen ting er at i utlandet så greier man seg veldig fint på kun studielån så man har da mye mer tid til studiene enn hva man har i borgehvor man stort sett må ha en jobb ved siden av for å klare seg!<br /><br /> Anonym poster: 44440bfbf5400c46d295131af88f5325

[amonyn]

Helt ærlig, TS; hvis du kan komme inn i Norge, gjør det. Du kan da heller vurdere å ta utveksling til utlandet om du ønsker å studere i utlandet. Har jobbet sammen med leger som har studert både i Norge og i utlandet, og jeg tror uansett at personlig egnethet er viktig. De som har gått i utlandet er ofte veldig gode teoretisk sett, men de mangler ofte en veldig viktig del, og det er "bedside-manner", altså opplæring i hvordan man snakker til og behandler pasienter. Heldigvis kan som sagt personlige egenskaper veie opp for noe av dette, samt flere år med erfaring gjør at legene fungerer godt i Norge etter noen år i arbeid. Men dette kan gjøre det vanskelig å få seg jobb i Norge, når turnusordningen nå faller bort. Derfor anbefaler jeg at hvis du har mulighet, søk og start i Norge.

Enig her. Jeg vil også studere i Norge fordi jeg vil være i den byen jeg liker meg, og har bosted per dags dato. Ikke fordi det ene er "bedre" enn det andre. Eller, jeg synes jo det er best der jeg skal studere, det er jo derfor jeg vil dit, men det er min subjektive mening. Har lest litt i tråder om medisinstudier på diskusjon.no, og det er ekstremt mange medisinstudenter, eller kommende m.s., som snakker dritt om alle andre.

Studerer du i Norge har du ikke et liv på vgs, studerer du utenlands, ja, da er du dum og burde ikke vært lege. Tar du opp fag, så har du betalt for "falsk intelligens" på Sonans. Eller så har du tatt eksamenen så mange ganger at læreren synes synd på deg. And the list goes on.

Mitt mål er å ikke bli sånn.

Har en kamerat som studerte i Australia, og der måtte 10% av studentene ut etter hver eksamen. Så om du var blant de 10% dårligste, selv om du da hadde 95%, måtte du dra hjem og finne på noe annet. Litt OT, men det der hadde jeg aldri klart (psykisk).

[t0nje]

Enig i at Norge er det beste alternativet hvis man har valget, men hvis det blir verre og verre for hvert år hadde det vel også vært lurt å bli ferdig så fort som mulig? Dvs. at om man blir 2 år forsinket av å ta opp fag for å komme inn i Norge er det kanskje ikke verdt det likevel?

Hvis jeg bestemmer meg for det kommer jeg inn i Norge, men da blir jeg jo som du sier 2 år forsinket noe jeg helst vil unngå

[t0nje]

Ja, ja, lykke til i jobbsøkingen om noen år... Kjipern å sitte med gigalån og samtidig stille bakers i køen når leger skal ansettes, da men! (dvs, med mindre du klarer å komme inn i UK, skandinavia, Tyskland e.l.). Å studere medisin i østeuropa now a days er å utdanne seg til arbeidsledighet, men hver sin lyst.

Anonym poster: 458785f1bb375bf508ea0812fb255fe7

Jeg har lyst til å studere i Irland og og der betaler vi samme skolepenger som hjemmestudenter/EU fordi vi blir regnet som vi bor i EU (ble bestemt av irske myndigheter i 2010) Derfor gjør dette at det vil være litt dyrere her enn i øst-Europa men ikke mye. I tillegg tror jeg det er bedre kvalitet der enn i øst-Europa og ikke minst ser det nok bedre ut på Cv'en å ha studert i Irland enn i Polen

[t0nje]

Jeg tror avviklingen av turnusordningen er det største problemet for utenlandsstudenter, og at det vil skape mye større problemer enn økt konkurranse om stillingene vil gjøre. Om det er syv eller ni år frem i tid gjør neppe noen forskjell, ingen vet hvordan situasjonen er da mht. legetilbudet uansett.

Anonym poster: 68a015be7823a63fb07b30969479b37e

Synes det er dårlig jeg, hva med andre utenlandsstudenter som har studert for eksempel økonomi og administrasjon i f.eks. USA. De stiller på lik linje på arbeidsmarkedet etter endt studie som de som har valgt å bli her hjemme.

Uansett, jeg har ikke foreløpig noen planer om å flytte tilbake til Norge etter endt studietid heller så velger å ikke bekymre meg for det før den tid kommer..

[amonyn]

Synes det er dårlig jeg, hva med andre utenlandsstudenter som har studert for eksempel økonomi og administrasjon i f.eks. USA. De stiller på lik linje på arbeidsmarkedet etter endt studie som de som har valgt å bli her hjemme.

Uansett, jeg har ikke foreløpig noen planer om å flytte tilbake til Norge etter endt studietid heller så velger å ikke bekymre meg for det før den tid kommer..

Gå for det du har lyst til, men velg en utdanning som er godkjent i flest mulig land. Lykke til!

Hadde vært kult å finne ut hvor det ble til slutt, og hvordan det går.

[t0nje]

Hva i alle dager får dere til å tro at Norge har et bedre medisinstudie enn andre land? Bitte lille Norge...

De fleste østblokkland har da MINST like gode med.studier som Norge, flere er universitetene ligger på topp i verdensklasse og er prestigestudier, og uteksaminerte er derfra er ofte mer ettertraktet på verdensbasis enn de utdannet i Norge!

Tsjekkia tror jeg det var, er i absolutt i verdensklasse nåde det kommer til flere av med.utdannelsene!

Vokn opp folkens! <br /><br /> Anonym poster: 44440bfbf5400c46d295131af88f5325

Kunne ikke sagt det bedre, medisinstudier i Norge.. har ikke hatt lyst i det hele tatt. Og når en først skal ta et studie som medisin, er det jo så mye bedre å gjøre det en plass hvor de er verdensledende i sitt felt.

[t0nje]

Helt ærlig, TS; hvis du kan komme inn i Norge, gjør det. Du kan da heller vurdere å ta utveksling til utlandet om du ønsker å studere i utlandet. Har jobbet sammen med leger som har studert både i Norge og i utlandet, og jeg tror uansett at personlig egnethet er viktig. De som har gått i utlandet er ofte veldig gode teoretisk sett, men de mangler ofte en veldig viktig del, og det er "bedside-manner", altså opplæring i hvordan man snakker til og behandler pasienter. Heldigvis kan som sagt personlige egenskaper veie opp for noe av dette, samt flere år med erfaring gjør at legene fungerer godt i Norge etter noen år i arbeid. Men dette kan gjøre det vanskelig å få seg jobb i Norge, når turnusordningen nå faller bort. Derfor anbefaler jeg at hvis du har mulighet, søk og start i Norge.

Blir ikke Norge på meg uansett hvor mye folk sier det og sammenligner det med utenlandsstudier. Jeg er ikke så flink teoretisk, er faktisk mye flinkere i praksis noe som viser seg igjen i karakterene mine på skolen. Hvis jeg får det som jeg vil ender jeg opp i Irland som er engelskspråklig noe jeg ikke ser på som et problem for min del. Har dessuten hatt 11 år obligatorisk engelsk i tillegg til engelsk valgfag i 2. og nå i 3. og jeg har bodd i Skottland når jeg var liten så tror ikke jeg kommer til å slite med pasientkontakt. Derimot de som velger land med språk de ikke kan, er jeg enig i havner litt på baksiden når det kommer til pasientkontakt fordi de ikke kan språket.

[t0nje]

Gå for det du har lyst til, men velg en utdanning som er godkjent i flest mulig land. Lykke til!

Hadde vært kult å finne ut hvor det ble til slutt, og hvordan det går.

Thank you!

[AnonymBruker]

Synes det er dårlig jeg, hva med andre utenlandsstudenter som har studert for eksempel økonomi og administrasjon i f.eks. USA. De stiller på lik linje på arbeidsmarkedet etter endt studie som de som har valgt å bli her hjemme.

Uansett, jeg har ikke foreløpig noen planer om å flytte tilbake til Norge etter endt studietid heller så velger å ikke bekymre meg for det før den tid kommer..

På lik linje? Ikke akkurat, utenlandsstudenter har ofte problemer med å få jobb fordi de mangler nettverket man bygger seg opp ved å studere i Norge. Jeg mener blant annet det var en undersøkelse ANSA utførte, som viste at det i snitt tar utenlandsstudenter seks måneder mer å skaffe jobb i Norge. Det er bare noe medisinstudenter i utlandet har vært forskånet for, fordi de gikk rett inn i turnusstillinger. Nå må de søke på lik linje med andre nyutdannede leger, og erfaringene fra blant annet Sverige viser at sykehusene velger kandidatene de kjenner fra før, altså studenter som har hatt praksis der gjennom studiet.

Men hvis du ikke skal jobbe i Norge i det hele tatt, er det jo ikke noe problem for deg. Da bør du heller fokusere på at du skal kunne betale ned studielånet ditt med arbeid der du havner. Har du tenkt å bli i landet der du studerer medisin, vil det stort sett bety at Øst-Europa er utelukket.

Anonym poster: 68a015be7823a63fb07b30969479b37e

[t0nje]

På lik linje? Ikke akkurat, utenlandsstudenter har ofte problemer med å få jobb fordi de mangler nettverket man bygger seg opp ved å studere i Norge. Jeg mener blant annet det var en undersøkelse ANSA utførte, som viste at det i snitt tar utenlandsstudenter seks måneder mer å skaffe jobb i Norge. Det er bare noe medisinstudenter i utlandet har vært forskånet for, fordi de gikk rett inn i turnusstillinger. Nå må de søke på lik linje med andre nyutdannede leger, og erfaringene fra blant annet Sverige viser at sykehusene velger kandidatene de kjenner fra før, altså studenter som har hatt praksis der gjennom studiet.

Men hvis du ikke skal jobbe i Norge i det hele tatt, er det jo ikke noe problem for deg. Da bør du heller fokusere på at du skal kunne betale ned studielånet ditt med arbeid der du havner. Har du tenkt å bli i landet der du studerer medisin, vil det stort sett bety at Øst-Europa er utelukket.

Anonym poster: 68a015be7823a63fb07b30969479b37e

I know var litt innom Polen i går men kastet fort fra meg den ideen.. Satser på Irland i think

[Gjest Brillefin]

Kan jeg få spørre hvorfor du sluttet? Vanskelig? Vurderer Polen selv

Jeg fant vel bare ut at stedet ikke var noe for meg. Jeg trivdes ikke, selv om det var kjekke folk og sånt.

Ble ikke vant til systemet deres, som etter min mening er ganske kynisk, fikk ikke skikkelig hjelp når det trengtes og noen var ikke så gode i engelsken slik at det ble litt misforståelser.

Alt går jo på engelsk, så det bør man kunne, og ha med seg ordbok når man leser.

Var vel egentlig et ganske trist sted.., men så spørs det vel og hvilken by man bor i.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så flink teoretisk, er faktisk mye flinkere i praksis noe som viser seg igjen i karakterene mine på skolen.

Ikke faen om jeg vil ha en teoretisk svak lege. Det er folks liv du får ansvar for og det bør du ha mer respekt for enn du har. Finn deg et annet studie.

Anonym poster: dfc2324133c88aee2cc0df468ebd7381

[AnonymBruker]

Hvis du uansett ikke har tenkt å jobbe i Norge senere, kan du jo utdanne deg der du kunne tenke deg å bo og arbeide. Jeg kan ikke så mye om legeutdanningen i Irland, men som du sier er det lurt å velge et sted hvor du har mulighet til å kommunisere med pasientene uten problemer.

Har du tenkt å jobbe i Norge, men fortsatt ikke vil studere i Norge, ville jeg i det minste sørget for å ta et studium hvor man får autorisasjon etter endt studium, evt. ta turnustjeneste for å få autorisasjon i det landet du studerer før du søker jobb i Norge. Sannsynligvis vil autorisasjon bli et krav for å kunne søke på de nye turnusstillingene.

Jeg kan varmt anbefale medisinstudium i Norge, men jeg skjønner at du ikke er interessert i å høre om det

Anonym poster: cde731cd50857ad8083f4e7f3a99d437