Er alle menn slik?

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært sammen i mange år og har to barn, men jeg har de siste årene følt mer og mer at det ikke fungerer, og at det ikke kan fortsette slik. Jeg blir ofte lei meg eller frustrert over ting han sier. Han bebreider meg og barna ofte for ting han ikke kan gjøre fordi han har familie. Hans ønsker er lite forenelige med familieliv og han snakker ofte om disse ønskene, og blir sur på meg når jeg sier at det ikke går. Han mener at jeg bestemmer over han, at jeg ikke kan bestemme alt, at han ikke har noe liv på grunn av meg og barna osv. Jeg blir lei meg av alle disse bebreidelsene og skulle så sterkt ønske at hans drømmer kunne inkludere familien også, at det han ønsket å gjøre var noe vi kunne gjøre sammen, ikke at hans drømmer var slikt som to måneders guttetur for å holde på med hobbyen. Det verste er kanskje når han sier at han ikke har noe liv på grunn av oss, og at jeg bestemmer alt. Jeg er ikke enig med han i at jeg bestemmer alt, men jeg synes heller ikke det er riktig at han bare skal kunne bestemme at han skal kunne reise av gårde uten familien og bli borte gud vet hvor lenge, uten at jeg skal ha noe å si. Jeg har prøvd å si at hvis jeg kan være borte en uke, så kan han være borte en uke, men det er ikke aktuelt, for det er bare han som skal kunne reise bort alene.

Jeg føler også at jeg ikke kan stole på at han mener det han sier. Når vi snakker om ting, og jeg oppfatter hans respons som positiv, og at vi er enige om at vi skal gjøre noe, og så setter i gang å undersøke priser, tider ol., så kan han kort tid senere ombestemme seg. Da mener han plutselig at jeg ikke kan bestemme alt, at han ikke er interessert og det blir ikke noe av. Jeg er så lei av å bruke masse tid og energi av å tenke på og planlegge ting jeg oppfatter det som planlagt at vi skal gjøre, og så ombestemmer han seg plutselig og det er helt uaktuelt.

Huset skal han pusse opp, men får aldri gjort det. Jeg ønsker å leie fagfolk til det viktigste, så det blir unnagjort, men han nekter, mener også at det kan ikke jeg bestemme. (Jeg tenkte da å bruke mine penger).

Vi har vel halvveis felles økonomi. Jeg betaler renter på huset, han betaler de løpende utgiftene. Mat kjøper vi begge. Han er ofte sur på meg fordi han mener at han betaler mer enn meg, men han nekter at vi skal sette like mye penger hver inn på en felles konto hver måned, for så å bruke av den til felles utgifter, for å løse problemet. Han er redd han vil tape på det.

Jeg føler at vi krangler om alt, og de siste månedene har jeg følt det som en lettelse når han ikke har vært hjemme, og jeg har kunnet holde på med mine ting i fred, og slippe å forholde meg til hans innfall.

Jeg vet rett og slett ikke om forholdet vårt har noen fremtid. Jeg er så lei, jeg er så lei meg, og jeg blir så lei meg over ting han sier til meg. Jeg føler at han blir sint for alt, forandrer mening hele tiden og jeg har egentlig ofte bare lyst til å sette meg ned å gråte over dette. Hvor mye skal man egentlig holde ut?

Er alle eller mange menn slik? Jeg har ikke lyst til å leve resten av livet alene, heller, så hvis alle menn er slik, er det vel bedre å holde ut enn å få de samme utfordringene med en ny mann som ikke er barnas far.

Jeg trenger noen synspunkter...

Anonym poster: 858b15fbacc7d8e3c62756e808103e27

Anonym poster: 858b15fbacc7d8e3c62756e808103e27

[I Grosny]

Alle menn er ikke slik, men alle menn er heller ikke far til barna dine. Og det er ett eller annet problem med de aller fleste.

Du har tre valg:

La det skure,

reparere,

eler dumpe.

Magefølelsen min sier at et samlivskurs kan hjelpe dere med å få opp kommunikasjonen. Hvorfor krangle, når man kan snakke like ok og ryddig som man gjør på en arbeidsplass?

Eier dere huset sammen?

Den økonomigreia ser ikke ut til å være noe særlig stor sak.

Hvis du er litt lei av gubben, så er det kanskje lurt at han stikker av et par måneder på guttetur?

Du kan forresten skrive ned disse klagene til han. Eller kanskje han skal lese debatten? Da ser han iallfall at du har problemer med han som bør fikses.

Å leie inn håndverkere for å gjøre det han ikke somler seg til er litt uggent. Det kan innebære å tråkke på hans selvfølelse og innvadere hans revir, samt framstille han som en tafatt dust i nabolaget. Jeg ble utsatt for slikt av min x-kone ett par ganger, og sjelden har jeg blitt mere sint. For meg var det mer sinnereaksjon enn ved utroskap.

[Guybrush]

For å svare enkelt - nei det er svært få som er helt slik. En ting er å ønske å realisere gamle drømmer og ønsker, noe helt annet er det å rakke ned på sin egen familie og forsøke gi inntrykk av at man er missfornøyd med de som skulle bety mest for en - bare fordi man ikke kan gjøre alt man vil her og nå.

Jeg har alltid tenkt som så, at en roadtrip i USA fint kan gjennomføres selv om man har familie. Det krever bare mer planlegging og du kan ikke gjøre det med en eneste gang. Det handler om å være fleksibel og prioritere hvilke slag du vil kjempe På samme måte håper jeg en fremtidig partner gjør det samme med meg. Om hun ønsker å backpacke i asia i 3-4 uker med et par venninner så går det greit, jeg kan klare evt barn hjemme i denne perioden. Jeg ønsker ikke og forventer ikke at vi skal gjøre absolutt alt sammen og inkludere barn og hverandre i hver eneste ting.

Men som sagt, å tråkke på dere basert på det du sier - det er ekstremt stygt.

[AnonymBruker]

Takk for svar, IGrosny. Det er interessant å få svar fra et mannsperspektiv.

Vi har vært på flere samlivskurs. Det hjelper en kort tid, og så er det tilbake i det samme mønsteret, virker det som.

Ja, kanskje ville det ha vært lurt om han stakk av et par måneder på guttetur, som du sier. Jeg er imidlertid sliten, og har ikke lyst til å ha alt ansvaret alene i månedsvis, hvis ikke jeg kan få samme mulighet. Jeg tror dessuten at det ikke ville ha tatt lang tid før han igjen ville ha reist på en ny tur, og da hadde jeg vært like langt.

Du har rett i at han blir veldig sint når jeg foreslår å bruke håndverkere. Greit nok at naboene ville oppleve han som en tafatt dust, men blir han ikke opplevd like mye som en tafatt dust når oppussingsprosjektet er påbegynt, men ikke blir fullført? Det har stått i ro i åtte måneder nå... - Og ja, vi eier huset sammen.

Anonym poster: 858b15fbacc7d8e3c62756e808103e27

[Patton]

Jeg er mann selv.

Hvis han ikke aksepterer å leie inn håndverkere har han en mulighet: han får gjøre ferdig oppussingen. Hvis han ikke klarer å gjøre det han skal gjøre får han bare godta at man henter inn hjelp. Det er da langt mer pinlig å ha et halvferdig hjem enn å leie inn hjelp.

Det kan være en annen grunn til at han motsetter seg dette enn det I Grosny skriver om. Kanskje han er gjerrig? Kanskje han ikke har råd selv, og synes det er pinlig at du skal måtte betale for dette? Det kan godt være at det er økonomi, og ikke stolthet rundt det å pusse opp selv som er problematisk for ham.

Tjener du mer enn han? Noen menn har problemer med at kvinner har høyere inntekt enn seg selv. Dette kan være den underliggende årsaken til at økonomi er et sårt tema.

[I Grosny]

Jeg er imidlertid sliten, og har ikke lyst til å ha alt ansvaret alene i månedsvis, hvis ikke jeg kan få samme mulighet.

Anonym poster: 858b15fbacc7d8e3c62756e808103e27

Hvis han er så viktig og bra at du ikke kan unnvære han i to måneder så blir det jo feil å dumpe han. For da må du jo unnvære han i 50 år og til døden.

Du snakker om at du er sliten, og samtidig sprudler jo ikke gubben heller. Det er fullt mulig at du har for store ambisjoner og for lite tålmodighet. Gubben din har ikke akkurat ADHD for å si det sånn, men en litt mer laidback stil har sine fordeler og ulemper.

Er dere flinke nok med barna? er dere flinke nok til å involvere dem i oppussing , husarbeid og barnepass? Er dere flinke nok til å glede dere over å og skryte av arbeid som barna gjør selv om det ikke matcher dine standarder? Barna er kjemperessurser som elsker å bidra, få skryt og føle seg nyttige. Den første tiden er det slitsomt, fordi det tar mye lenger tid å lære opp barna enn å gjøre det selv, men etter hvert får dere det tilbake tusen ganger.

Stygg prat og sinna uhøflig svaring er noe som må fikses. Dette er unødvendig dritt og støy som bare skader.

Huset er ett oppusingsprosjekt, men ikke glem å pusse opp ekteskapet . Det er viktigere. Jeg ser tegn på råte, og det er ikke bra.

[Gjest korpshelvete]

Alle menn er faktisk slik... til en viss grad, når det kommer til dette med at vi alle er av en nokså sammensatt art og ikke bare kan forståes ut i fra en stereotypi m.m. man også innlemmer disse betrakningene i en videre utdypning som inneholde disse grove markørene.

Det meste handler vel om hva man hengetr seg opp i og hva andre bringer frem i en som man ikke er så fortrolig med, men empatien handler like så mye om distanse som identifikasjon.

De fleste problemene med andre mennesker kan en si handler i like stor grad om en selv og hvordan en velger å takle utfordringene som hvordan man helst vil ignorere det hele og håpe på noe bedre... det er vel her prokrastineringen kommer inn... for svært så mange individer i den vestlige verden som liker å bli underholdt mens en venter på endeliket.

Spørsmålet bunner ut i om en har gitt opp helt eller ikke, om en gidder å beggi seg ut i hva som forespeiles, om man gir det en sjangse.. altså livet eller om en heller foretrekker en tryggere, mer kunstig, forutsigbar virkelighet.

Det er vel slik alle mennesker er... i større eller mindre grad?

[Testosteron]

Han oppfører seg ikke som mannen din, men som om han skulle være sønnen din på 13 år elns. Han virker veldig umoden.