Stakkars foreldre - som har barn som flytter og aldri kommer "hjem" på besøk

[AnonymBruker]

Er ikke det forferdelig trist?

Sønnen eller datteren som dere har oppdratt og er så glad i...flytter til en annen kant av landet og kommer nesten ikke hjem til jul en gang..

Jeg hadde vært helt knust! Synes det er hjerteskjærende at noen har så liten samvittighet ovenfor familien sin.

Folk flest i dag lever i sin egen boble. Andre mennesker er liksom ikke så viktig...

TRAGISK

Anonym poster: d3ef0b4503127b3f88820ccf495eac91

[AnonymBruker]

Er minst like trist der fammillien ikke reiser på besøk til den som har flyttet.

Som med alt annet er det også i slike sitvasjoner minst to sider av en sak........

Anonym poster: fa9977c6cd8b7df1e7732ef6b47fb04c

[AnonymBruker]

Da kan vel foreldrenene komme på besøk i stedet.

Noen byer er steindyre å skulle etablere seg i, og foreldregenerasjonen kan ikke skryte på seg å ha hatt de samme utfordringene på boligmarkedet. De sitter der med en nedbetalt bolig, og barna kan ikke i sine villeste drømmer håpe på å oppnå noe lignende, de må flytte til et sted hvor boligprisene er mer overkommelige.

For ikke å snakke om arbeidsmarkedet.

Noen foreldre lever virkelig i sin egen lille boble, ja.

Anonym poster: 568e5890fac626c978fa1210ed40b9e8

[AnonymBruker]

Eller så kommer man på besøk hjem og de behandler søsteren din på 3 år med mer modenhet enn de gjør deg.

Anonym poster: 173e5f1c8a639ddc9fdb54349822d18c

[Singha]

Kanskje det er en grunn til at de ikke drar på besøk? Tenkt på det?

Endret 7. august 2012 av Singha

[Gjest Magdalene]

Da har de tydeligvis ikke så nært forhold.

Endret 6. august 2012 av Magdalene

[yes2yes]

Alle familieforhold som ufortjent mister nærvær synes jeg er forferdelig trist. Har man et godt forhold i utgangspunktet så forsvinner ikke det ved at man bor i ulike områder, og med dagens teknologi og transportmuligheter, burde det være mulig å se hverandre i ny og ne eller i det minste ta en telefon.

Man trenger selvsagt ikke å kontakte på et 'desperat' eller irritabelt sett og i en tilsvarende mengde, men heller ofte nok i løpet av måneden til at man stadig er oppdatert på hvordan familien har det og om det er noe de skulle ønske din deltakelse eller støtte i.

[Gjest tch]

Det er så mange grunner til at man som utflyttet ungdom ikke reiser hjem. I mitt tilfelle så er vi 3 søsken, hvor jeg alltid har vært den å være minst stolt av. Har ikke militær utdannelse, hadde bare 4 i snitt på vgs, var guttegærn og var ikke noe interessert i sport når jeg bodde hjemme. Til tross for at jeg har egen leilighet, just ferdig med siste året på universitetet, ikke har lausunger og er i god form er jeg tydeligvis ikke noe å skryte av til naboene. Broren min som er 11år eldre bor i samme by som meg, men foreldrene mine sier ikke ifra mår de drar på besøk dit. De ringer meg aldri med mindre jeg ber de ringe meg, aldri hjulpet meg økonomisk siden jeg var 17 og har vært rimelig blakk et par ganger. De reiser støtt og stadig til min søster på østlandet...

Jeje, så der har du en grunn til at jeg ikke reiser hjem. Gidder ikke reise til noen som ikke gidder å reise på besøk til meg..

[lillevill]

Er ikke det forferdelig trist?

Sønnen eller datteren som dere har oppdratt og er så glad i...flytter til en annen kant av landet og kommer nesten ikke hjem til jul en gang..

Jeg hadde vært helt knust! Synes det er hjerteskjærende at noen har så liten samvittighet ovenfor familien sin.

Folk flest i dag lever i sin egen boble. Andre mennesker er liksom ikke så viktig...

TRAGISK

Anonym poster: d3ef0b4503127b3f88820ccf495eac91

Jeg synes personlig det er tragisk med foreldre som ikke klarer å gi slipp på barna og med det akseptere at de er voksne, og foreldre som ikke har forståelse for at de voksne barna kansje vil feire jul med sin kone/mann og barn. Det er flere mennesker som skal tas hensyn til enn bare mor og far, det er også svigermor og svigerfar og barna.

En del av det å være mor og far er å gi slipp på ungene og gi dem rom til å bestemme seg hva de ønsker å gjøre, og akseptere at de har et nytt hjem og egen familie. Dessuten er jo ikke foreldre lenket til sitt hjem. De kan også reise på besøk selv.

[Ryvre]

Er ikke det forferdelig trist?

Sønnen eller datteren som dere har oppdratt og er så glad i...flytter til en annen kant av landet og kommer nesten ikke hjem til jul en gang..

Jeg hadde vært helt knust! Synes det er hjerteskjærende at noen har så liten samvittighet ovenfor familien sin.

Folk flest i dag lever i sin egen boble. Andre mennesker er liksom ikke så viktig...

TRAGISK

Anonym poster: d3ef0b4503127b3f88820ccf495eac91

Er det trist? Det kan ikke jeg svare på, men det er helt sikkert trist for noen

Jeg lever ikke i min egen boble og andre mennesker er verdt mye for meg, til tross for at jeg ikke besøker pappa så ofte. Vi vet hvor vi har hverandre likevel, er sikkert ikke noe mindre glad i hverandre av den grunn.

Syns det er mer trist å se mennesker dømme andre når de ikke vet hva slags situasjon de er i

[Yesterday]

Da kan vel foreldrenene komme på besøk i stedet.

Noen byer er steindyre å skulle etablere seg i, og foreldregenerasjonen kan ikke skryte på seg å ha hatt de samme utfordringene på boligmarkedet. De sitter der med en nedbetalt bolig, og barna kan ikke i sine villeste drømmer håpe på å oppnå noe lignende, de må flytte til et sted hvor boligprisene er mer overkommelige.

For ikke å snakke om arbeidsmarkedet.

Noen foreldre lever virkelig i sin egen lille boble, ja.

Anonym poster: 568e5890fac626c978fa1210ed40b9e8

Dette var det første jeg tenkte selv. Jeg flyttet til andre enden av landet og levde på ca ingenting etter faste utgifter var betalt, mens foreldrene mine har nedbetalt all gjeld. Hvem hadde kr til å besøke hvem?

[skreppamedleppa]

Enkelte mennesker føler ikke får å snakke, oppdatere eller reise ”hjem” til sin biologiske familie, og jeg kan ikke forstå hva som er så kalt, egoistisk eller hjerteknusende med det. For det første, det finnes alltid 2 sider av en sak.

Og noen har et bedre forhold til sin biologiske familie enn andre. Jeg er veldig glad i min mor og mine søsken, likevel har vi alle godtatt og akseptert at den familie kjærligheten fungerer best på avstand. Alle må ikke ha et nært forhold til sin biologiske familie, det går fint an å ta et par telefoner i året og ikke reise hjem i alle ferier og samtidig være et inkluderende, raust og varmt menneske.

Ingen eier sine barn, de blir voksne og skal leve sitt eget liv, det er slik det fungerer og det har ingen ting med å leve i sin egen boble eller andre rare og ufattelige misvisende ting å gjøre.

[AnonymBruker]

Det mest tragiske er vel mennesker som får barn for å ha noen å holde seg med selskap, enten det er behovet for selskap i 30-årene, i 40-årene eller i alderdommen...

Revurder årsakene deres til å få barn sier jeg...

Barn er noe man burde få fordi man unner nye generasjoner å vokse opp til et fint liv, samt å være med å forme et menneske til å bli den best mulige versjonen det kan bli, uansett hvor i verden det er.

Og i noen tilfeller så er det vanskelig å bli "den best mulige versjonen av seg selv" nært familien sin. Jeg forstår at det er bittert, men slik er det...

Jeg bor selv i utlandet (er fast bosatt), reiser til Norge for å besøke familien 3-4 ganger i året. Ringer familien flere ganger i måneden. Men familien min gidder aldri å besøke/ringe meg, men klager ofte på at jeg besøker dem for sjelden... Men da tenker jeg "ok, det er greit, jeg unner familien min å ha det godt rolig og komfortabelt, og dersom det er stress for dem å reise utenlands for å besøke meg (noen jeg forstår at det er), så er det helt greit for meg".

Live and let live.

Anonym poster: 16c30d60463ef414adb59e925e1b7737

[AnonymBruker]

Jeg synes personlig det er tragisk med foreldre som ikke klarer å gi slipp på barna og med det akseptere at de er voksne, og foreldre som ikke har forståelse for at de voksne barna kansje vil feire jul med sin kone/mann og barn. Det er flere mennesker som skal tas hensyn til enn bare mor og far, det er også svigermor og svigerfar og barna.

En del av det å være mor og far er å gi slipp på ungene og gi dem rom til å bestemme seg hva de ønsker å gjøre, og akseptere at de har et nytt hjem og egen familie. Dessuten er jo ikke foreldre lenket til sitt hjem. De kan også reise på besøk selv.

Beste innlegget du NOENSINNE har skrevet.

Anonym poster: 173e5f1c8a639ddc9fdb54349822d18c

[AnonymBruker]

Da kan vel foreldrenene komme på besøk i stedet.

Noen byer er steindyre å skulle etablere seg i, og foreldregenerasjonen kan ikke skryte på seg å ha hatt de samme utfordringene på boligmarkedet. De sitter der med en nedbetalt bolig, og barna kan ikke i sine villeste drømmer håpe på å oppnå noe lignende, de må flytte til et sted hvor boligprisene er mer overkommelige.

For ikke å snakke om arbeidsmarkedet.

Noen foreldre lever virkelig i sin egen lille boble, ja.

Anonym poster: 568e5890fac626c978fa1210ed40b9e8

litt historiedykk,har kansje hjulpet deg??

Alle generasjoner har sagt ddet samme som deg.

Du aner ikke hva du snakker om.

Anonym poster: 697b05a21daa85786e7d78c5fd9bc1a8

[AnonymBruker]

Er ikke det forferdelig trist?

Sønnen eller datteren som dere har oppdratt og er så glad i...flytter til en annen kant av landet og kommer nesten ikke hjem til jul en gang..

Jeg hadde vært helt knust! Synes det er hjerteskjærende at noen har så liten samvittighet ovenfor familien sin.

Folk flest i dag lever i sin egen boble. Andre mennesker er liksom ikke så viktig...

TRAGISK

Anonym poster: d3ef0b4503127b3f88820ccf495eac91

Har en venninne som har en sønn. Han flyttet for å studere.

De har alltid hatt et godt og nært forhold. Med tiden traff han sin samboer på studiestedet.

Nå har de barn,men hun kan kke tenke seg å feire jul andre plasser enn hos sin mor og far. For det har hun alltid gjort. I ferier må hun treffe søsken og familie på hjemplassen,så der sitter mor. Ufør og lite råd til å reise

Anonym poster: 697b05a21daa85786e7d78c5fd9bc1a8

[AnonymBruker]

litt historiedykk,har kansje hjulpet deg??

Alle generasjoner har sagt ddet samme som deg.

Du aner ikke hva du snakker om.

Anonym poster: 697b05a21daa85786e7d78c5fd9bc1a8

Da får du heller bare mene det, om du ikke klarer å forholde deg til livets realiteter.

Anonym poster: 568e5890fac626c978fa1210ed40b9e8

[Sweet77]

I mange tilfeller tenker jeg heller "stakkars barn som blir dømt nord og ned for at foreldrene sitter der alene".

Ser det om og om igjen, barn som ikke har hatt det noe bra i oppveksten - men det er på de skjulte arenaene, som naboer og venner ikke ser. Joda, de har kanskje mat og klær. Men mye mishandling, psykisk eller fysisk, synes ikke.

Dette er de samme foreldrene som hinter, klager og syter til alt som kan krype og gå når konsekvensene av den elendige oppdragelsen etter hvert kommer. De har jo gjort "alt" for dem - hvordan kan de la dem sitte her alene på denne måten?

Sånn er det, livet henter deg inn selv om du blir gammel og ensom. Man høster det man sår - heldigvis, at det er litt rettferdighet i det hele.

[AnonymBruker]

I mange tilfeller tenker jeg heller "stakkars barn som blir dømt nord og ned for at foreldrene sitter der alene".

Ser det om og om igjen, barn som ikke har hatt det noe bra i oppveksten - men det er på de skjulte arenaene, som naboer og venner ikke ser. Joda, de har kanskje mat og klær. Men mye mishandling, psykisk eller fysisk, synes ikke.

Dette er de samme foreldrene som hinter, klager og syter til alt som kan krype og gå når konsekvensene av den elendige oppdragelsen etter hvert kommer. De har jo gjort "alt" for dem - hvordan kan de la dem sitte her alene på denne måten?

Sånn er det, livet henter deg inn selv om du blir gammel og ensom. Man høster det man sår - heldigvis, at det er litt rettferdighet i det hele.

Jeg er en av disse, med en mor som «alle» liker, men som behandlet meg som søppel gjennom store deler av barndommen. Det var både fysisk og psykisk mishandling og jeg sliter med dette i voksen alder.

Men for resten av slekta og vennene hennes ser jeg ut som en egoistisk datter som aldri drar hjem, som ikke bryr seg osv. Sannheten er at jeg heller kapper av meg en finger enn å tilbringe mer tid enn nødvendig med et voksent menneske som i en alder av femti år ennå ikke klarer å innrømme hvordan hun har behandlet meg.

Det er fasaden som er viktig for henne. Jeg skal kun hjem om hun dør og nei, jeg skal ikke i begravelsen. Da er det kun for å rydde opp i papirer og lignende.

Anonym poster: a2143cc578ad50ab00c458739c4d7e26

[Arlea]

Det kommer jo heelt an på. Selv har jeg ikke anledning til å tilbringe flere uker av året i hjembyen min, da jeg har jobb og skole i en annen by. I begynnelsen var jeg mer hjemme, og foreldrene mine har nok uttrykt at de av og til savner meg, men samtidig tror jeg de er mer opptatt av å være glade på mine vegne for at jeg har fått ting på stell der jeg bor nå. Vi ringes ofte og selv føler jeg at vi har god kontakt, selv om jeg også skjønner at det sikkert er tomt i barndomshjemmet uten meg og søsteren min.

Og ikke at dette er noe vi krangler om i min familie, men strengt talt er det oftest lettere for foreldregenerasjonen å besøke enn vice versa. Mamma og pappa har fem uker ferie i året, mens jeg oftest må ta ut deler av ferien min + permisjon uten lønn i noen dager for å få det til å gå opp med skolen, og i tillegg har de ganske god økonomi, mens jeg prøver å spare til bolig.