Hjelp til å definere?

[AnonymBruker]

Hei.

Etter at jeg fikk en datter våren 2011, og jeg la på meg veldig mye u svangerskapet, bestemte jeg meg i desember for at nok var nok. Fra en dag til en annen sluttet jeg nesten helt å spise, regelen var mat én gang om dagen, og da aller helst under 500 kcal.

Dette gikk veldig fint, og jeg raste ned i vekt. Likevel hadde jeg en "slack", jeg kunne spise mer ved spesielle anledninger eller dersom jeg bare "måtte", og dette gjorde jeg en stund uten dårlig samvittighet. I begynnelsen var bare tanken å være så streng for å ha rom for å gå utenfor uten å gå over kaloribehovet mitt.

Etterhvert har dette derimot bare eskalert, og fra rundt februar av har det vært virkelig slitsomt.

Regelen er fortsatt mat én gang om dagen, men nå er i tillegg kostholdet mitt veldig begrenset og jeg har veldig mange nei-produkter. Sjekker kcal-innhold på alle matvarer, og holder meg unna de som er over det jeg føler er akseptabelt. Det jeg spiser er utelukkende sunt og kalorifattig. Tenker på mat, kropp og vekt absolutt hele dagen, og humøret og selvfølelsen avhenger veldig av hva vekten viser på morgenen.

Når jeg en gang i blant spiser mer enn jeg skal, er samvittigheten ikke til å holde ut. Jeg føler meg som den tjukkeste, styggeste og mest viljesvake på jorden. Får lyst til å gråte, og humøret mitt blir generelt elendig. Selv om jeg VET at jeg ikke legger på meg av dager som i dag, f.eks., hvor jeg har spist LANGT mer enn jeg skal (200kcal til middag + en eske sukkerfi pastiller, + fun light-gele med litt vaniljesaus+en appelsin+ca. 80 gram kylling (jeg blir helt dårlig bare av å skrive dette, så mange matomganger har jeg ikke hatt siden jeg begynte dette, de fleste dagene har jeg bare mat i munnen én gang i løpet av dagen)), så føles det som om jeg har est ut og jeg er redd for å gå på vekten i morgen tidlig.

Jeg har hittil mistet ca. 35kg, og har nå en BMI på 22, mot 33 før jeg begynte. Ikke kjempestor vektnedgang, men jeg ble satt tilbake av en fæl sommer med folk rundt meg hele tiden og matpress fra alle hold, hvor jeg til sammen ikke gikk ned mer enn tre-fire kg på fire uker, vektnedgangen før dette har vært fin.

Nå er jeg bare så sliten, og selv om jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til å ikke tenke så mye på kalorier, eller slanke meg videre på en sunn måte (for jeg har teorien inne), så føles det helt umulig. Jeg er så ambivalent til hva jeg ønsker. På en måte ønsker jeg å fortsette som dette, jeg ønsker å bli kjempetynn og fin, jeg ønsker å føle at jeg har stålkontroll, og jeg ønsker å kjenne megb sulten og føle på at jeg nekter meg noe jeg egentlig kanskje trenger. Men samtidig ønsker jeg meg også energi, jeg ønsker meg å kunne spise en sjokoladebit uten å ønske å gråte etterpå, ønsker å kunne lage vafler en dag og kose meg med disse sammen med kjæreste og barn, og ønsker å ha et normalt forhold til mat.

Jeg er så sliten av å tenke på vekt hele tiden, klype på kroppen min for å kjenne hvor det er for mye, se meg i speilet hele tiden, veie meg som det første hver morgen. Lei av å bare se fett i speilet.

Men jeg er normalvektig, og også usikker på om dette kvalifiserer til en spiseforstyrrelse eller om det bare er et slankeprosjekt som har gått over i uskyldig fanatisme?

Det som gjør meg er usikker er at min behandler på DPS vet om dette "spiseprosjektet" mitt som han kaller det, men ikke gir det noen oppmerksomhet overhode. Jeg mener ikke at det er noe vi behøver å fokusere så mye på, men han har foreløpig ikke nevnt det som et problem, og følger det ikke opp når jeg av og til tar opp hvor sliten jeg er av det hele.

Jeg tenker at han ser at jeg har behov for å miste mer vekt, at han ikke tar noe tak i det fordi han mener at jeg gjør det som er riktig for meg i forhold til hvordan jeg ser ut, og at han tenker at jeg som er så tjukk ikke vil kunne komme til å bli syk av dette uansett, eller at jeg smugspiser siden jeg ikke mister vekt fortere (jeg har ikke vært over 1000 kcal en eneste dag siden årsskiftet).

Og når jeg ser for meg at han tenker sånn, så tenker jeg sånn selv også.At jeg ikke kommer til å være flink nok til å bli tynn nok. At jeg som er som jeg er ikke ikke fortjener å føle at dette er problematisk, fordi jeg tross alt trengte og trenger å miste vekt.

Mange tanker og mye rot her, regner jeg med, og beklager for lengden på innlegget, men jeg ønsker meg veldig noen synspunkter på dette fra noen som ser det fra utsiden, da jeg er veldig usikker på hva jeg skal folrolde meg til dette som.

Anonym poster: f1a67793862b3d0d3b79effb263251f2

[Catnip]

Dette høres ut som noe som er på god vei til å bli spiseforstyrrelser, og jeg tror du er veldig klar over selv at 500 kcal om dagen er et latterlig tall. Dette må du ta tak i og få hjelp! Det sitter i hodet ditt, og du må forandre tankegangen din rundt mat og kropp. Det er dette mange trenger hjelp til

Dette er ikke bra for kroppen eller psyken din, og hvordan skal du ha energi til å ta skikkelig vare på barnet ditt om du bare spiser 500 kalorier om dagen?

[snilla]

Få hjelp til å bli frisk før det er for sent. Dine problemer med mat kan smitte over på datteren din, små barn aper etter foreldrene og skjønner mer enn vi tror.

[AnonymBruker]

Dette høres veldig kjent ut.. Jeg levde mange, mange uker på bare et eple om dagen, en neve nøtter, en pose minigulrøtter osv. så kanskje noen uker der jeg spiste middag, og så mange uker med veldig lite igjen. Psykologen min tok ikke tak i det, og jeg antar det var fordi jeg er og var innenfor normalvektkategorien. Men dette er skadelig for deg! Når jeg endelig klarte å spise normalt igjen så fikk jeg følelsen av hvordan det var å ha energi, ikke ha hodepine hver dag, og å faktisk klare å gjennomføre de daglige gjøremålene mine uten å sovne av utmattelse uansett hva klokka var, eller bli fysisk dårlig.

Du skjønner at du trenger hjelp, men du får den ikke, det blir en slags bekreftelse på at det du driver med er ok, men det er det ikke! Si til psykologen din at du trenger at han tar det alvorlig, fordi du trenger å kunne ha et normalt forhold til mat. Jeg kom ut av det selv, men det var først når jeg kom så langt at jeg ikke klarte å gjennomføre dagene mine pga. utmattelse, du er ikke er enda, og du vil ikke dit heller.

Med god hjelp så vil du kunne holde vekten ganske stabil, eller til og med kanskje fortsette å gå ned med en skikkelig kostholdsplan, uten å tappe deg for krefter og ta fra deg normaliteten i det å spise mat. Man merker ikke hvor slitsomt det er for kroppen før man har levd noen normale uker igjen.. Når jeg endelig klarte to normale måneder så var det ingen vei tilbake, for aldri igjen ønsker jeg så slapp, være så mye syk og ha så mye hodepine selvforskyldt!

Innlegget ditt viser mange faretegn som tyder på spiseforstyrrelser, hvis psykologen din ikke vil hjelpe deg så gå til fastlegen din og se om du kan få noe hjelp til å treffe en ernæringsekspert, og noen å snakke med dette om, for det er ikke normalt, og det skal ikke være sånn. Mat skal ikke føles som en tvangstrøye, men være en kilde til energi.

Anonym poster: af846594548558a4d4c8989889a64bc2