Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Sobril]

Ikke ta dette ille opp men du kan ikke fortsette på dette måten ett helt år til. For din egen mentale helse må du tillate deg og ikke tenke på henne hele tiden og komme deg videre. Sorgen er der, men du må komme deg videre.

Og den Lilypietelleren din må du kvitte deg med, du dyrker sorgen. Det er ikke bra.

Jeg har jo kommet videre i form av bl.a. ny jobb. Psykologen min mente for øvrig at jeg ikke har vært flink til å sørge "godt nok" og slippe det ut.

Som at jeg ikke klarer å se på bildene som henger fremme mer enn et brøkdels sekund fordi jeg begynner å gråte. Hun mener jeg skal ta meg tid til å nettopp stoppe opp og se. Gråte og få det ut.

I natt var første gangen jeg kikket gjennom klærne hennes f.eks. Første gang på ett år.

Det er ett år siden i dag, og om jeg skal tillate meg selv å sørge er det ihvertfall i dag!

Livet har blitt veldig annerledes, men jeg jobber og lever videre. Hvordan måten jeg sørger på ikke er bra vet jeg ikke, men å legge lokk på det tror jeg heller ikke er bra.

Hadde det vært en fasit på sorg skulle jeg gjerne sett den, og siden du og de fire som har plusset deg tydeligvis har svaret, ja, så venter jeg i spenning...

Tickeren ser jeg for øvrig ikke da jeg kun bruker KG via mobil.

Endret 6. august 2013 av Sobril

[Gjest Doh]

Det er den fineste grava jeg har sett, Sobril.

Det er så sterkt å lese tankene dine, prøve å ta inn over seg hva dere har vært gjennom det siste året. Ønsker deg alt godt

[Soon]

Nok en gang sitter jeg her med dyvåte kinn og tårefylte øyne når jeg leser dine vakre, dog sørgelige ord om lille Eiril som desverre aldri fikk møte dere.

Jeg får så vondt inni meg når jeg leser det du skriver, samtidig syns jeg du er BEINTØFF som klarer å skrive ned ordene og dele de med oss.

Tenker så masse på dere i dag, og måtte dagene bli lettere og lettere.

Du er fantastisk sterk, Sobril.

[kisskissbangbang]

Ikke ta dette ille opp men du kan ikke fortsette på dette måten ett helt år til. For din egen mentale helse må du tillate deg og ikke tenke på henne hele tiden og komme deg videre. Sorgen er der, men du må komme deg videre.

Og den Lilypietelleren din må du kvitte deg med, du dyrker sorgen. Det er ikke bra.

Og du følte at dagen i dag var den rette for å komme med dette?

***

Tenker på dere i dag, Sobril.

[Gjest Magdalene]

Ikke ta dette ille opp men du kan ikke fortsette på dette måten ett helt år til. For din egen mentale helse må du tillate deg og ikke tenke på henne hele tiden og komme deg videre. Sorgen er der, men du må komme deg videre.

Og den Lilypietelleren din må du kvitte deg med, du dyrker sorgen. Det er ikke bra.

Har du mistet et barn?

[Gjest Sobril]

For øvrig er jeg veldig nysgjerrig på hvem som i himmelens navn mener det er helt ok å komme med pekefingeren på en dag som dette? Nødvendigvis noen som har erfaring med det samme som jeg - siden meningen rundt min sorg er så bastant og bedrevitende.

Dette er en dagbok om min sorg. Den takler jeg på min egen måte. Og det er godt å få det ut, dele, og hedre min datter.

Og hvis du, Pria, hadde fulgt med - skriver jeg særs lite i dagboken. Det går vel uker mellom hver gang, og jeg brukte den mest i begynnelsen. Bare der sier det seg selv at jeg faktisk har kommet meg videre. Men det går i etapper.

At noen gidder å hoppe inn på side 40 bare for å vri ut noe oppgulp er utenfor min fatteevne.

Det er sikkert barnslig å la meg irritere også, men jeg klarer ikke la være. Jeg skulle ikke ta det ille opp, men jeg ser bare ikke poenget når det slettes ikke føltes velmenende.

Takk for gode ønsker på dagen til resten av gjengen. Det er fint å vite at folk bryr seg

Endret 6. august 2013 av Sobril

[pusilus]

Nydelig grav Sobril, flott sten og flotte ord til Eiril.

Så bra at du klarte å gå gjennom klærne, det er et stort steg

[Marsipan]

At noen gidder å hoppe inn på side 40 bare for å vri ut noe oppgulp er utenfor min fatteevne.

Det er sikkert barnslig å la meg irritere også, men jeg klarer ikke la være. Jeg skulle ikke ta det ille opp, men jeg ser bare ikke poenget når det slettes ikke føltes velmenende.

Takk for gode ønsker på dagen til resten av gjengen. Det er fint å vite at folk bryr seg

Melder meg frivillig til å være barnslig sammen med deg!

Når man har mistet det umistelige, har man rett til både å sørge på den måten som føles riktig der og da, og til å irritere seg over dem som våger å påstå at man gjør det feil.

Desverre stiller du deg lagelig til for angrep når du blottlegger sorgen din som du gjør, men jeg håper du klarer å se hvor verdifullt det er for mange av oss at du deler...

Du/dere har laget et nydelig hvilested for vesla! Jeg håper kommende år blir litt lettere enn året som har gått.

Stor klem til deg!

[Pria]

Det spiller ingen rolle om man har mistet et barn etter ikke. Å dyrke sorgen kan bli en sykdom. En venninne av mamma mistet barnet sitt på Utøya og laget et slags alter til minne om henne i stuen og rommet hennes ble gjort i stand som om hun bodde der og sengen ble skiftet på hver uke. Graven ble besøkt opptil tre ganger om dagen. Ferie kunne de ikke dra på siden hun måtte passe graven.

Etter et halvt år hos psykolog klarte hun å ta ned alteret og pakke ned rommet hennes som ble omgjort til et arbeidsrom. I dag har hun det mye bedre. Sluttet helt med sovepiller og begynt å trene. Hun har innsett at livet må gå videre og man kan ikke forbi i en livslang sorgmodus skal man beholde vettet. Det betyr ikke at man skal glemme barnet som ikke er mer.

[Gjest Gjest_Piiiip]

Kondolerer! Vi sørger alle forskjellig og du må ta den tiden DU trenger for å sørge. Sorgen kommer aldri til å gå over, men man lærer seg å leve med det. Jeg har ikke mistet et fullbårent barn og jeg føler så med deg så jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men ta tiden til hjelp.

For de som mener at du ikke kan tenke på henne hele tiden og at du sørger for mye. De vet ikke hvordan du har det. Det er kun DU som vet det. Men ta imot hjelp eller oppsøk samtalegrupper om du føler for det. Det at du skriver her på KG er jo og en form for terapi. Noen prater mye om sorget og savnet og andre holder det inni seg.

Forøvrig så må jeg si det var en aldeles nydelig grav! Er en fin plass å minnes veslejenta deres.

Endret 7. august 2013 av Piiiip

[Gjest Sobril]

Det spiller ingen rolle om man har mistet et barn etter ikke. Å dyrke sorgen kan bli en sykdom. En venninne av mamma mistet barnet sitt på Utøya og laget et slags alter til minne om henne i stuen og rommet hennes ble gjort i stand som om hun bodde der og sengen ble skiftet på hver uke. Graven ble besøkt opptil tre ganger om dagen. Ferie kunne de ikke dra på siden hun måtte passe graven.

Etter et halvt år hos psykolog klarte hun å ta ned alteret og pakke ned rommet hennes som ble omgjort til et arbeidsrom. I dag har hun det mye bedre. Sluttet helt med sovepiller og begynt å trene. Hun har innsett at livet må gå videre og man kan ikke forbi i en livslang sorgmodus skal man beholde vettet. Det betyr ikke at man skal glemme barnet som ikke er mer.

Hvis du hadde lest hele dagboken ville du sett at det ikke er slik det fungerer for meg.

Og på den aller første fødselsdagen bør det være rom for å sørge litt ekstra uten at noen skal fortelle meg at jeg har gått helt bananas.

[Surriball]

Kondolerer igjen, Sobril!

Jeg har ikke skrevet så mye i tråden før, men jeg leser den og sender deg en tanke imellom. Ønsker deg og dine alt godt framover!

[kvinne1992]

Verden er så urettferdig! sender en stor klem <3

[Gjest Arch]

Jeg skulle ønske at slike som mener så mye bare kunne la være. Det er uhorvelig frekt å komme i noen annens dagbok å fortelle dem at de sørger feil. Jeg ble faktisk mektig provoset.

Kjære Sobril. Et år er gått og du har vist en enorm styrke. Måtte det neste året bli ditt.

[Gjest Magdalene]

Det spiller ingen rolle om man har mistet et barn etter ikke. Å dyrke sorgen kan bli en sykdom. En venninne av mamma mistet barnet sitt på Utøya og laget et slags alter til minne om henne i stuen og rommet hennes ble gjort i stand som om hun bodde der og sengen ble skiftet på hver uke. Graven ble besøkt opptil tre ganger om dagen. Ferie kunne de ikke dra på siden hun måtte passe graven.

Etter et halvt år hos psykolog klarte hun å ta ned alteret og pakke ned rommet hennes som ble omgjort til et arbeidsrom. I dag har hun det mye bedre. Sluttet helt med sovepiller og begynt å trene. Hun har innsett at livet må gå videre og man kan ikke forbi i en livslang sorgmodus skal man beholde vettet. Det betyr ikke at man skal glemme barnet som ikke er mer.

Når det er så tydelig at du ikke eier kunnskaper om emnet, er det ikke da bedre å ikke si noe?

Du burde heller bruke tiden til innhente litt mer kunnskap om emnet. At en venninne av din mor har opplevd å miste et barn, er ikke å innhente opplysninger.

Et forslag til deg; Hold deg unna! Dette er en dagbok som blir brukt i ny og ne. Om du leser før du uttaler deg, så ser du at det du snakker om og det som er tilfelle her i dagboken ikke er det samme.

[missdior]

Klem til deg Sobril Du er sterk, og dette klarer du. Ikke tenk på slike frekke innlegg som over her, de er ikke verdt tiden din!!!

Jeg må bare spørre, og jeg forstår godt om du blir lei deg, og kanskje litt sint på meg.. Jeg har heller ikke lest dagboka di fra perm til perm, så tilgi meg om du allerede har skrevet noe om det; Har dere tenkt på å få flere barn? Jeg er veldig klar over at de aldri vil kunne erstatte den lille gulljenta di, og det er jo ikke intensjonen heller, men et barn kan gi dere så mye glede!!

til deg igjen, Sobril

[Raven Emerald]

Det spiller ingen rolle om man har mistet et barn etter ikke. Å dyrke sorgen kan bli en sykdom. En venninne av mamma mistet barnet sitt på Utøya og laget et slags alter til minne om henne i stuen og rommet hennes ble gjort i stand som om hun bodde der og sengen ble skiftet på hver uke. Graven ble besøkt opptil tre ganger om dagen. Ferie kunne de ikke dra på siden hun måtte passe graven.

Etter et halvt år hos psykolog klarte hun å ta ned alteret og pakke ned rommet hennes som ble omgjort til et arbeidsrom. I dag har hun det mye bedre. Sluttet helt med sovepiller og begynt å trene. Hun har innsett at livet må gå videre og man kan ikke forbi i en livslang sorgmodus skal man beholde vettet. Det betyr ikke at man skal glemme barnet som ikke er mer.

Å skrive en dagbok, der man "samler sorgen", er slett ikke det samme som å lage et alter, og å besøke en grav tre ganger pr. dag.

Livet går videre, ja, men det betyr ikke at man ikke skal tillate seg å kjenne på sorgen.

Sobril har en fødselsdag å feire. At Eiril kom til verden i stillhet, betyr ikke at hennes dag ikke skal kunne markeres uten at det sier noe som helst om familien Sobrils generelle mentale tilstand. Eirils dag skal da vel feires; fødselsdagen til et elsket og ønsket lite barn...

Sorgen går i bølger. Den første tiden er den lammende, så blir man nummen, og etterhvert stikker den bare til i blant, for å minne om at den fortsatt er der. Merkedager er spesielt utsatt for sorgstikkene. Og hvor lang tid det tar før man kommer til neste fase, er individuelt.

Nei, det er ikke sunt å dyrke sorgen. Men man skal lære å leve i den, og med den. Og det synes jeg Sobril gjør. Hun går videre, og gjør "livsting", samtidig som hun tar Eiril med seg i hjertet. Alt ved Eiril. Gleden over å ha hatt henne den korte tiden, og sorgen over at tiden ble så kort. At hun har en dagbok hvor hun deler sorgen sin, kan bety at sorgen ikke trenger å ha like stor plass i det livet hun lever (selv om den nå tar den plassen den tar). Og slik kan hun senere se tilbake, om hun orker, og slik se at livet jo gikk videre. Selv om jeg ikke kan forestille meg annet enn at det må ha føltes lite sannsynlig på et tidspunkt.

Jeg synes faktisk du fremstår som ei ufølsom og bedrevitende hurpe, når du her prøver å fortelle hvordan andre skal sørge over sine. Hadde dette på noen måte vært et velmenende fra din side, hadde du vel i det minste klart å holde deg frem til merkedagene lå bak henne. Men siden du tydeligvis har et sterkt behov for å irettesette andres måte å sørge på, på en av de store merkedagene, tror jeg faktisk "ufølsom" er ganske godt siktet.

Til Sobril: Jeg har lest det du har skrevet her, og det treffer så i hjertet. Min lille er rett i underkant av året eldre enn Eiril skulle blitt, og jeg klarer ikke å forestille meg hvor vondt det ville vært å være uten henne. Som jeg har sagt til Vampen, også: Dere englemammaene er så sterke! Det føles kanskje ikke sånn, og det føles kanskje som om dere går videre fordi dere må. Men dere er sterkere enn dere tror. Du har levd i ett år alt. Ett år uten Eiril. Og du har levd, ikke bare eksistert. Du har forlovet deg, fått hund, ny jobb...det er mer enn å bare eksistere. Og med deg i alt, er Eiril i hjertet...

[Teriyaki]

Jeg tror at Pria tror hun mener godt og at hun selv føler hun uttrykker en velmenende bekymring.

- Men jeg er ikke enig i det hun sier. Jeg synes det er svært upassende og krenkende faktisk, å komme med slikt på en dag/tid som denne. Dessuten er ikke situasjonen hun snakker om den samme som Sobril sin situasjon. Sobril dyrker ikke sorgen, hun lever med den og lar seg selv få lov til å sørge de dagene hun føler for å sørge ekstra mye. At hun sørger på sin datters første fødselsdag er vel ikke så rart? Alle har vi forventninger til vårt barns første bursdag. Gudene skal vite at jeg planla og så for meg dagen til sønnen min nesten et halvt år i forveien. Så hvorfor skal ikke Sobril få lov til å tenke på Eiril og dedikere hele dagen til henne slik som alle andre mødre gjør for sine barn? Dagen er ikke mindre verdt pga. Eiril ikke er her lenger.

Kanskje er den til og med mer verdt, da den datoen er en av de få tingene som er fastsatte bevis på at Eiril faktisk var innom denne verden.

Det er veldig dårlig gjort, og jeg synes faktisk at Pria burde sette seg ned og tenke litt og innse at hun har gått over streken, og kanskje sende en personlig unnskyldning til Sobril. Men det er jo bare min mening, da.

Sobril: Veldig synd at fokuset som skulle være på Eiril og deg nå, druknes av reaksjoner på innleggene til en viss bruker. Men i det minste er det kanskje godt for deg å se at hun ikke får noe særlig medhold, selv om hun fikk plusser på innlegget sitt.

Gratulerer med overstått til den lille jenta di! Du har levd ett år uten henne, og du har kommet deg gjennom det, noe du kanskje ikke hadde trodd for ett år siden.

Endret 7. august 2013 av Teriyaki

[FruLuna]

Så nydelig grav og flotte ord! Forstår godt at denne dagen er vond, og den kommer nok til å være det i lang tid fremover. Det er ingen fasit på sorg, men den går som regel ikke over på et år. Det første året skal man gjennomleve alle merkedagene uten den som er død, og det kan være veldig tungt.

Jeg synes absolutt ikke du dyrker sorgen, og alle som har mistet noen de er glad i vet at sorgen ligger langt fremme den første tiden og de første årene. Det må andre tolerere - spesielt på merkedager som denne. Synd at noen skal trampe ut i salaten med begge bein, hender og hode akkurat i dag. Men sånn er det på forum.

Jeg skåler for Eiril i kveld

PS: Jeg så nå at det var gårsdagen som var dagen. Blingset litt på datoen...

Endret 7. august 2013 av FruLuna

[Japp]

For en fin grav dere har for Eiril!

Tårene trillet nok en gang da jeg leste innlegget på årsdagen hennes.

Mange varme klemmer sendes