Har mistet jenta vår - livet etter døden

[loffen]

Gratulerer med forlovelsen!!

Håper så inderlig at livet snart smiler til deg igjen.

Endret 29. mai 2013 av loffen

[MarianneE]

Gratulerer så mye med forlovelse!

Det var jo kjempe koselig!

[pusilus]

Gratulerer med forlovelsen.

Hvordan går det ellers, med tanker, jobb og hverdagen?

[pusilus]

Gratulerer med forlovelsen.

Hvordan går det ellers, med tanker, jobb og hverdagen?

[Gjest Sobril]

Jods. Det går greit. Trives i jobben, tross en del stress. Har nok blitt mer sårbar mht tilbakemeldinger som ikke er utelukkende positive. Dessuten har jeg, om mulig, blitt enda mer pessimist nå enn jeg var før.

Livet har jo blitt totalforandret, og jeg var definitivt en annen før Eiril.

Det er en person mindre i livet mitt, og det preger meg på mange måter.

[pusilus]

Det hadde vært rart om du ikke hadde blitt preget av det som skjedde og at Eiril ikke er fysisk med dere. Jeg er en annen også etter at vi mistet en engel i uke 19 og jeg hadde ikke en gang kjent spark, jeg vet av det jeg har lest her at vi har kjent på mange av de samme følelsene men sagt på godt norsk så kan jeg ikke "wrap my head around" det du har vært gjennom.

Så bra du trives i jobben

[orios]

Har dere fått ok oppfølging fra sykehuset? Sorggruppe f.eks.?

[Gjest Sobril]

Lenge siden sist. Dagene går, og snart er det ett år siden Eiril døde. Det føles fortsatt uvirkelig, og jeg må tvinge meg inn i sorgen noen ganger - selv om hun fremdeles er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på når jeg sovner.

Ett år har snart gått og jeg har ikke sett på babyklærne hennes enda. De ligger fremdeles i skuffen på rommet hennes. Jeg har ved et par uhell kommet til å åpne skuffen, og da er det litt sånn "uæææh" i et sekund, før den blir lukket ganske kjapt.

Jeg burde kanskje tvunget meg til å gå gjennom klærne? Tatt en runde med meg selv hvor jeg bare hyler og skriker? Graven er også et sted jeg sjeldent besøker, og når jeg er der knekker jeg stort sett fullstendig sammen.

Jeg burde kanskje knekke sammen litt oftere istedenfor å gå i en konstant tåke av sorg?

I går, etter jobb, tuslet jeg nedover i byen. Jeg bor ikke i samme by som jeg jobber, så jeg har ikke stålkontroll på hvordan det ser ut overalt. Det jeg imidlertid vet er at de har laget noe som heter "poesi parken", og små dikt er meislet inn i bygninger her og der.

Jeg satt meg ned på en benk (for å vente på forloveden), jeg tittet opp og tenkte at "jaja - jeg får vel lese det diktet". Det resulterte i at håret reiste seg på armene og at jeg begynte å gråte relativt ukontrollert. Hva andre legger i dette vet ikke jeg, men i MITT hode kan dere kanskje tenke dere hvordan diktet ble tolket...

Endret 24. juli 2013 av Sobril

[Mus-Katt]

Oi, det var et veldig sterkt dikt. Faktisk noe av det fineste jeg har lest.

Nå er vi alle forskjellige, og jeg har ikke kristen tro og skal ikke prakke på noen andre hva jeg tror, men i dette diktet, spesielt det første verset, står det jeg sterkt selv tror på og har hjulpet meg gjennom dødsfall.

Det var da voldsomt tilfeldig at det var dette diktet du skulle sette deg tilfeldig ned ved og gløtte opp på...

VI er mange her inne som tenker på deg dag og vann, Sobril.

[kaprifolen]

Nå fikk jeg frysninger....

[Leanne]

Så vakkert dikt og for et sammentreff at det var akkurat der du skulle sette deg. Som om diktet stod der og ventet på deg.

Nå som du vet at årsdagen er like rundt hjørnet, forbered omgivelsene. Kanskje kan storesøster være hos besteforeldrene den dagen, for det blir nok en tøff dag.. håper du og mannen finner støtte i hverandre.

[Soon]

Nydelig dikt.

Tenkter til stadighet på deg og dine, Sobril

[Sweet77]

Lenge siden sist. Dagene går, og snart er det ett år siden Eiril døde. Det føles fortsatt uvirkelig, og jeg må tvinge meg inn i sorgen noen ganger - selv om hun fremdeles er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på når jeg sovner.

Ett år har snart gått og jeg har ikke sett på babyklærne hennes enda. De ligger fremdeles i skuffen på rommet hennes. Jeg har ved et par uhell kommet til å åpne skuffen, og da er det litt sånn "uæææh" i et sekund, før den blir lukket ganske kjapt.

Jeg burde kanskje tvunget meg til å gå gjennom klærne? Tatt en runde med meg selv hvor jeg bare hyler og skriker? Graven er også et sted jeg sjeldent besøker, og når jeg er der knekker jeg stort sett fullstendig sammen.

Jeg burde kanskje knekke sammen litt oftere istedenfor å gå i en konstant tåke av sorg?

I går, etter jobb, tuslet jeg nedover i byen. Jeg bor ikke i samme by som jeg jobber, så jeg har ikke stålkontroll på hvordan det ser ut overalt. Det jeg imidlertid vet er at de har laget noe som heter "poesi parken", og små dikt er meislet inn i bygninger her og der.

Jeg satt meg ned på en benk (for å vente på forloveden), jeg tittet opp og tenkte at "jaja - jeg får vel lese det diktet". Det resulterte i at håret reiste seg på armene og at jeg begynte å gråte relativt ukontrollert. Hva andre legger i dette vet ikke jeg, men i MITT hode kan dere kanskje tenke dere hvordan diktet ble tolket...

...jeg tror, om du gjør det, så får du fortere ro med sorgen din. Det er tøft, men så lenge du ikke gjør det så blir behovet liggende der, og det slipper ikke taket før det er dekket.

Jeg er for tiden i sorg selv. Ikke et barn, så det er jo ikke det samme, ditt barn er og blir ditt barn. Men et veldig nært familiemedlem jeg hadde (eller har) et veldig nært og unikt bånd til, helt fra jeg ble født.

Det begynner å bli en liten stund siden nå at det skjedde, og jeg har tatt det veldig hardt. Det jeg vil dele med deg er at jeg har gjort akkurat det du sier her, jeg har tvunget meg igjennom det. Og jeg føler det kanskje er det som har hjulpet mest til at jeg greier å ha en ro med det.

Nydelig dikt du fant Og så vil jeg gi deg en klem

[loffen]

For et nydelig dikt!

Klemmer til deg Sobril!

[Gjest Sobril]

Mandag 6. august 2012 kl 0123..

Mitt første møte med deg, vår vakre, mørke skjønnhet.

Det er nøyaktig ett år siden nå, og det er rart hvordan tårene sitter enda litt løsere og hvordan minnene velter hodestups over en på slike merkedager... Jeg husker fremdeles den mørke fødestua og hvordan gatelyset på utsiden lagde et gult skjær i vinduene. Jeg husker hvordan jeg ble proppet med smertestillende da det ikke lenger spilte noen rolle fordi du var død. Jeg tror jeg husker ALT fra jeg så deg første gang, og jeg er sikker på at jeg vil ha disse bildene i hodet til jeg selv går i graven.

Ett år har fart så hensynsløst forbi. Jeg savner deg sånn at det river i hjertet, og noen ganger savner jeg deg så mye at jeg mest ønsker meg død jeg også.

Ett år har gått, og det har vært mest tunge dager. Mange tårer.

Mye har skjedd allikevel; mamma har fått ny jobb, vi har fått ny hund og pappa og mamma har blitt forlovet. Det er sårt å tenke på at når vi gifter oss blir det uten deg - vår skjønneste skapning. All lykke vi måtte oppleve i fremtiden blir uten deg, og det gjør så ubeskrivelig vondt.

Vi flyttet i fjor for å få plass til deg. Vi pusset opp i glade, barnslige farger med tanke på deg. Selv den glorete lampa i stua ble kjøpt inn med tanke på store brune øyne som skulle stirre prismene i senk. Vi planla fremtiden rundt deg. Vi snakket om deg hver eneste dag og alt vi skulle oppleve med deg. Slik ble det ikke, og det hviler en stor, mørk skygge over oss i savnet av deg og alt som burde ha vært.

Pappa sa for er par timer siden at "jeg hadde aldri trodd at døde babyer kunne være så fine". Jeg husker at vi nesten ble slått i bakken over hvor vakker du var og hvor fredfull du så ut. Og alt det sorte håret!! Jeg har sjeldent sett en baby med så mye hår som det du hadde.

I går lagde mamma sin egenkomponerte oreokake som vi skal spise på dagen din. Jeg har gjort meg ekstra flid denne gang slik at det blir den beste kaken jeg noensinne har laget. Og jeg skal lukke øynene og tenke på hvor gledesstrålende du hadde sett ut hvis du fikk smake.

Du skal få lys, ballonger, og blomster også selvsagt. Og du skal få så mange, inderlige tanker at de hadde vekket deg til liv om det gikk!

Min vakreste jente som jeg elsker så høyt. Vi har levd ett helt år uten deg. Smerten og savnet er ofte mer enn jeg klarer å bære, men jeg tar én dag av gangen. Skritt for skritt. Hel blir jeg nok aldri, men jeg vil du skal vite at du var mer ønsket enn noe annet.

Du er så elsket at det å ikke få anledning til å vise deg er som en kreft i kroppen. Begrepet "å elske noen så det gjør vondt" har kommet til sin rett, og å vite hvordan akkurat dét føles er ikke noe jeg unner min verste fiende.

Lille, vakre Eiril min; Måtte du bade i rosa sukkerspinn, danse med engler og ri på enhjørninger på din store dag!

Vi savner deg så ufattelig mye...

Mamma

[Marsipan]

At det går an å beskrive så stor smerte med så vakre ord...

[Gjest Magdalene]

Jeg tenker så masse på dere i dag.

[Gjest navnelapp]

Varme tankar herfrå og.

[Gjest Sobril]

[Pria]

Ikke ta dette ille opp men du kan ikke fortsette på dette måten ett helt år til. For din egen mentale helse må du tillate deg og ikke tenke på henne hele tiden og komme deg videre. Sorgen er der, men du må komme deg videre.

Og den Lilypietelleren din må du kvitte deg med, du dyrker sorgen. Det er ikke bra.