Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Magdalene]

Noen får dessverre mer enn andre.

God bedrin, kjære Sobril!

[pusilus]

Det skulle ikke vært lov!

God bedring Sobril

[Soon]

Kan ikke annet enn å gi deg en stor, god

[loffen]

God bedring Sobril!

[FrkRose]

Stor trøsteklem.

Du har virkelig tatt for deg av livets utfordringer denne gangen, og så så mye på så kort tid! Vi må håpe det snart snur, og da har du jammen meg en lang opptur å se fram til. Noen fordeler skal man ha av å nesten treffe den absolutte bunnen.

Ta vare på deg og dine!

[Raven Emerald]

Uff... Er det ikke det ene, så er det det andre.

Vet du, har faktisk lyst å invitere deg på besøk hit til Danmark. Har du råd til billetten hit, og behovet for å komme deg vekk er stort nok til å besøke fremmede forum-damer, er du hjertelig velkommen. Gratis kost og losji inkludert...

Håper du blir frisk snart, og at ting blir lysere for deg/dere, i takt med årstiden. =)

[Kommode]

Uff, så mye dere skal måtte gå igjennom

God bedring, og jeg håper dere får noen lysere dager snart!

[Japp]

[kaprifolen]

Hvordan går det med deg nå, kjære du?<3

[Gjest Sobril]

Første arbeidsdag på mandag, og alt virker veldig allright;

kollegene er hyggelige, nytt datasystem så jeg har mer å bryne meg på (alltid gøy å lære noe nytt), og jeg har en tredjedel av kjøreruta jeg brukte tidligere.

Men... Tidligere har sorgen og bitterheten vært posjonert utover hele dagen. Nå, derimot, kommer alt når jeg reiser hjem. Så jeg griner som en tulling i bilen hjemover.

Det går seg nok til. Foreløpig er jeg så sliten etter endt arbeidsdag at jeg knapt orker å titte innom KG. Kanskje det er et godt tegn tross alt?

[Gjest Blondie65]

Veldig kjekt at du har fått deg jobb.

[Gjest navnelapp]

Ja, det er kanskje eit godt teikn. Men vit at vi er her, og tenker på deg!

[Gjest Magdalene]

Så bra du har fått det jobb hvor du har litt å Bryne deg på. Det er godt det!

[Lacosimus]

Har ligget og grått nå den siste timen etter å ha lest dagboken din. :cry:

Har tent et lys for minstejenta din som brenner så vakkert i vinduet og vil be forbønn i den katolske kirken for henne i morgen.

Hun vil aldri bli glemt.

[Gjest Sobril]

Takk Lacosimus

Ni måneder siden Eiril ble født i dag, og det føles fremdeles like uvirkelig og bisarrt. Dette har hendt MEG liksom, og det er så trist og urettferdig at det er knapt til å fatte.

Jeg har imidlertid jobbet i et par måneder nå, og det er godt å føle at jeg er til nytte, få positive tilbakemeldinger og kjenne at jeg mestrer noe. Samtidig er Eiril i mine tanker stort sett hele tiden. For å unngå å gråte konstant kjemper jeg meg gjennom hverdagen på andre måter, og styrer og steller med ting som jeg antakeligvis aldri hadde gjort dersom Eiril var i live. Hagen for eksempel… Jeg har aldri hatt grønne fingre, men nå er blomsterbed gravd ut, frø sådd og jeg har plantet flere blomster i hagen.

Fremdeles sliter jeg med å nærme meg babyer. På fredag falt jeg sammen i gråt på kontoret, da en av kundene hadde med seg baby som pludret i overkant for lenge til at jeg kunne takle det. Jeg fikser å gå forbi mødre på gaten eller stolte fedre med ungen på armen. Men jeg ser sjeldent lenge på dem av gangen. Da brister hjertet.

Venner har jeg lite av, men jeg føler meg så annerledes. Det er ingen som spør meg hvordan det går lenger heller, og deres bekymringer rundt trivielle ting er så langt fra min verden som det går an å komme. Det er knapt noen jeg har noe til felles med.

Noen vil kanskje si det er usunt å bare tilbringe tid med livspartneren. Kanskje det er det, men vi har det i hvert fall utrolig fint sammen, han og jeg.

Det føles også ekstra sårt at min beste venninne aldri spør om Eiril lenger. Da holder jeg meg heller litt unna og surrer med mine ting.

Jeg har blitt gammel i sjela og har ikke særlig mye å tilføre når andre snakker om seg og sitt.

Jeg sliter også med kroppen min. Har aldri likt den noe særlig i utgangspunktet, men 10 kilo er plantet fast – og det føles ekstra surt at den har blitt slik helt uten gevinst. Helst har jeg lyst til å gå rundt i boblejakke til det ikke lar seg gjøre lenger, og jeg gidder ikke engang kikke med et halvt øye på klær. Plantasjen har blitt min nye favorittbutikk, men det er kanskje like greit.

Totalt sett er livet bedre på mange måter allikevel. Lykkelig blir jeg nok aldri igjen – i hvert fall ikke helt og fullt. Men jeg har mye å se frem til i hagen i det minste, og i dag får vi gassgrill Blir nok plenty av hyggestunder på veranda’n i sommer, så dét gleder jeg meg til.

Og her er min Magnolia

Endret 6. mai 2013 av Sobril

[Gjest navnelapp]

For ein fantastisk magnolia! Blomstrar den slik no? Eg er imponert. Eg har og funne veldig mykje trøst i hagen, det er så fantastisk å sjå livet sprute opp av jorda. Eg kjenner meg igjen i det å ha Plantasjen som sin nye favorittbutikk.

Og så tenker eg litt på dette med at du er lei deg for at folk ikkje spør. Det er så vanskeleg for dei rundt deg å vite kva som er rett, ein kan verte såra av at folk spør, og ein kan verte såra av at folk ikkje spør. Sannsynlegvis er vel dei rundt deg "redde" for din reaksjon viss dei spør. Kanskje du kan ta initiativ til å snakke om Eiril viss det byr seg eit høve då det er naturleg? "Kan eg få lette hjertet mitt til deg?" Det er heilt sikkert lettare for venninna di viss du tek initiativet. Det er nok ikkje det at ho ikkje lurer, eller at ho ikkje vil spørje. Ho er nok kanskje helst redd for at det skal bli feil uansett kva ho gjer.

til deg, takk for at du delar livet ditt med oss.

[Gjest Vampen]

Her er det altfor lenge siden jeg har vært innom. Men til tross for manglende deltakelse i dagboka, så er du og Eiril i tankene mine. Senest i går, da jeg har planer om å ta en pause fra eksamensstresset og plante til vår på kirkegården.

Babyer er vanskelig. Jeg brukte lang tid på å bli komfortabel med både gravide mager og små babyer. Det er en ganske naturlig del av det hele, men slitsomt er det likevel. Du er fortsatt inne i det første året, så det går seg nok til. Man må bare ta tiden til hjelp.

Jeg kjenner meg også igjen i resten av det du skriver. Etter at min gutt døde, så endret vennekretsen min seg veldig. Jeg har kommet ut av det hele med færre, men bedre venner. Og fortsatt søker jeg meg nok til mennesker som har opplevd motgang i livet. Rett og slett fordi jeg ikke fikser det når ting som i mine øyne er trivielt småtteri, blåses opp til kjempeproblemer.

Dette med at folk slutter å spørre, er vanskelig. Jeg tror, som Alt godt, er inne på, at det handler om at de rundt en ikke helt forstår hvordan det er. Jeg husker ikke om jeg har fortalt deg det, men når jeg tok tatoveringen med fotavtrykket til gutten min, så var det flere som spurte "Er det så lurt da? Vil ikke det bare minne deg på det triste?". Det er jo ikke slik det fungerer, noe du dessverre vet. Det er ikke sånn at jeg våkner, ser meg i speilet og tenker "Oh dææææng.. Stemmer det, jeg har mistet et barn jeg. Det hadde jeg glemt.". Man vet det jo, hele tiden. Selv om man ikke er i sorg 24-7, og livet etterhvert går videre, så glemmer man det jo ikke. Det er noe man har med seg, selv om man lærer seg å leve med det. Jeg tror det er litt av de samme tankene som gjør at folk slutter å spørre etterhvert. De er redde for å rippe opp i ting, og minne en på det triste. Når sannheten jo er at å få et spørsmål, en påminnelse på at verden husker barnet ditt, bare er fint. Så om det er noe jeg skal rope fra en skyskraper en gang, så er det "ikke vær redd for å spørre!". Jeg tror det er lurt å formidle til omgivelsene, slik at de ikke føler at å spørre om noe, er å plante begge beina i en følelsesmessig salat.

Har du sette denne forresten? http://www.ispokewithmychild.com/ og view presentation.

Endret 6. mai 2013 av Vampen

[Gjest Blondie65]

Kjære Sobril - damen med bollene og blå pupper.

Jeg tenker fortsatt ofte på deg og Eiril.

Det er flott at du har fått deg en grei jobb og ny hagehobby. Det er mye heling i å fjerne seg fra den ekstreme unntakstilstanden og nærme seg en normal hverdag. Ikke at det noen gang igjen blir en 100 % normal hverdag, men også sorg blir en vane på godt og vondt.

Og hva med venner som ikke spør etter Eiril eller deg, hva med dem? Tja, sannheten er vel at en ikke vet hva en skal si, og tror en må være korrekt og så velger en den aller dårligste løsningen og sier ingenting. Jeg lærte en gang at hvis en traff en person som en visste hadde det vondt pga sykdom eller savn, så skulle en heller spørre "hvordan går det med deg nå". Da får en svar - ønsker ikke personen å snakke om det så er det dennes valg. Man er ofte så opptatt av hva en selv skal si at en glemmer det som er viktigst - nemlig å lytte. Kanskje noen også er så overfladiske at de ikke ønsker å delta i andres sorg. Hvem vet.

Stor klem til deg

[Silfen]

Jeg tenker også på dere. Og når jeg tenker på dere, så tenker jeg på Lillemann som døde av akutt leukemi for noen år tilbake og som jeg fulgte på et annet forum. Det betyr lite i den store sammenhengen, men jeg ville bare si at dere ikke er glemt.

[Marsipan]

Eiril er ikke glemt, Sobril. Ikke du heller!

Noen mennesker gjør uutslettelig inntrykk på oss, til tross for at vi ikke kjenner dem. Du og Eiril er to slike mennesker i mitt liv. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Tusen takk for at du deler!! Jeg er blitt et litt bedre menneske av å få ta del i denne biten av din og Eirils historie.