Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest annemor30]

ååhhh, så godt å høre at dere har det så godt sammen,du og mannen:-) Det er vel i slike situasjoner en finner ut om en har valgt riktig livsledsager:-)

[Gjest Sobril]

De siste par dagene har jeg vært litt trist igjen. Generelt sett er jeg positiv og glad om dagen, men innimellom dukker det opp ting som gjør at jeg blir slått litt tilbake.

Som på byggmakker her om dagen... Har unngått butikken som pesten etter at Eiril døde fordi jeg har vanket der flere ganger i uka da vi pusset opp i sommer. Begynte å komme i snakk med de ansatte, og de lurte selvsagt på om det var lenge til fødsel osv. da jeg stadig var innom, heseblesende på krykker.

Vel... Trakk pusten dypt og dro dit som sagt igjen. Da kom spørsmålet jeg har ventet på "Var ikke du gravid?". Hårene reiste seg på armene mine, og svetten formelig silte. Og jeg begynte å skjelve på hendene i tillegg. Jeg begynte IKKE å gråte, men opplevelsen var så surrealistisk, og nok en milepæl for meg å forholde meg til mht sorg.

I går var vi i butikken, og vi møtte en bestemor som trillet et gråtende spedbarn. Barnet stoppet aldri, og det endte med at jeg begynte å gråte jeg også - mellom ostepopen og potetgullet.

Så selv om det går greit med meg, skjer det allikevel ting som gir en smertelig påminnelse om hva som kunne, og burde, vært.

Endret 27. oktober 2012 av Sobril

[Rainbow]

Så utrolig trist og hjerteskjærende å høre om disse to opplevelsene. Helt tydelig hvordan du får både fysiske og psykiske reaksjoner som trigges av ting rundt deg. Hva svarte du de på Byggmakker?

[Silfen]

Det vil nok sikkert være smertelige påminnelser for alltid. Men som du merker så håndterer du det bedre og bedre. Det er godt at det er gode dager for dere.

[Pene sko...]

Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke felle en salt tåre her jeg sitter og leser.

Når Balder døde sa man at dersom hver skapning i verden kunne felle en tåre for hans bortgang, så skulle han atter vende tilbake, men det ville ikke Loke. Om vår verden var som i norrøn mytologi ville jeg mer enn gjerne gitt mine tårer for å få veslejenten din tilbake til livet.

Endret 28. oktober 2012 av Pene sko...

[Gjest loren]

Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke felle en salt tåre her jeg sitter og leser.

Når Balder døde sa man at dersom hver skapning i verden kunne felle en tåre for hans bortgang, så skulle han atter vende tilbake, men det ville ikke Loke. Om vår verden var som i norrøn mytologi ville jeg mer enn gjerne gitt mine tårer for å få veslejenten din tilbake til livet.

Synes det siste du skrev der var så fint skrevet!

En klem til deg sobril, jeg har ikke så mange ord som jeg tror kan bety noe i din situasjon...

[Gjest Lypsyl1]

[Gjest annemor30]

[gtfo]

[Gjest Sobril]

Takk for klemmer

Det er rart at det går an å føle seg så sterk og sår på samme tid. Innimellom er det som om jeg skal gå i stykker. Andre ganger er jeg uovervinnelig; jeg som har klart DETTE - da er det vel ikke en ting jeg ikke kan klare?

Tusen idéer svirrer i hodet på én gang. Aldri før har jeg vært så kreativ og så målbevisst på at jeg skal "bli noe", at jeg må GJØRE noe med livet mitt.

Men hjernen jobber på høygir, og jeg begynner å mistenke at det er en form for overlevelsesmekanisme.

Jeg tør ikke å gi hjernen pause av redsel for å møte veggen.

Og hele tiden, midt imellom alle mine spektakulære idéer, som helt sikkert kan redde verden - så glipper jeg. Og når jeg glipper blir jeg tatt tilbake til undersøkelsen på sykehuset og legens tre ord: "Barnet lever ikke".

Jeg vet jo at det er sant. Samtidig er følelsen, når jeg går tre måneder tilbake i tid, like uvirkelig som på legens kontor. Ja, for det er tre måneder siden hun døde i morgen. Lille, vakre, uforglemmelige Eiril

[Silfen]

Jeg er på en gruppe med en som akkurat har fått vite at barnet hennes i magen vil dø. Fjerde barnet som får samme skjebnen. Hun sier som deg. Hun må gjøre, må jobbe, må gå på høygir for å ikke knekke. Det er mulig at det er en overlevelsesmekanisme. For fy faen for en ting å måtte overleve.

Tenker på dere.

[Gjest Sobril]

Det går greit til en viss grad i heimen. Vi har det fortsatt bra sammen, men det en fugl visket meg i øret at det ofte er "verst" 3 måneder til et år etter et dødsfall. Tror det kan stemme, for dagen før 3 måneders dagen og selve dagen var ille. Og jeg får stadig nye idéer om at "kanskje – kanskje jeg egentlig kjente mindre liv den kvelden før hun døde?". Jeg analyserer alt i fillebiter, og sitter igjen med en følelse om at bare jeg lapper ting sammen riktig så vil jeg finne svaret og alt blir bra. Som at jeg får tilbake en tekst jeg har skrevet med beskjed om å retusjere for å kunne få den publisert. Jeg tenker at hvis jeg bare finner svaret kan jeg gå tilbake og jentungen vil oppstå, og så slår det meg at det ikke er mulig. Jeg ønsker meg en tidsmaskin som kan ta meg tilbake til torsdagen før hun døde, slik at jeg hadde kommet meg på sykehuset og fått ordnet ting. Og noen ganger tror jeg så sterkt på det at det føles som en sannhet. Men det går ikke – det er plent umulig. Når den åpenbaringen kommer er det som å få et knyttneveslag i magen, og jeg blir helt satt ut.

I går var jeg på Hjertefred i Sandvika. Veldig fint, men samtidig et sted jeg med stor sannsynlighet aldri ville vært om det ikke var for at jeg mistet Eiril. Så jeg stod der da, og hulket i halvannen time. Så dro jeg hjem like tom som jeg var da jeg kom.

[Gjest Bandit]

[Edie]

Jeg har også lest noe om dette med 3 måneder til 1 år etter et dødsfall. Jeg husker ikke akkurat tidsperioden, men det hadde noe med at etter en viss tid ble dødsfallet "glemt" av omverdenen. I en viss tid får man sympati og kondolasjoner osv. og det føles som man har "lov" til å sørge. Etter en tid vil mennesker utenom de nærmeste glemme, gå videre med livet som normalt og andre er over det.

Mens de som er rammet sitter der og sørger minst like mye som før. Ingenting har jo forandret seg på tre måneder. Døden er fortsatt like endelig som den alltid har vært. Men man føler seg mer alene med tapet.

Det er jo det fine med denne dagboka di - vi er mange her som gjerne hører på alt du har på hjertet. Både det gode, glade og positive, som det sure, sinte, negative og elendige!

[Kommode]

[Japp]

[Kråkesaks]

Det vil nok alltid komme påminnelser, men de blir nok lettere å takle. Endret 6. november 2012 av Kråkesaks

[pusilus]

[Gjest Lille-pus]

[Anglofil]

Mvh Yvonne