Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Magdalene]

Så godt å høre at det går fremover Sobril!

At det kommer lysglimt, at dere koser dere, og at du ikke er så mye på graven; skal du ikke ha dårlig samvittighet for.

Vakre Eiril er med deg over alt, uansett.

Hvordan møter kollegaene dine deg da? Tørr de å prate med deg, eller går de omveier?

En god klem til deg

[Gjest Sobril]

Kolleger, ja. Joda. De har jo spurt hvordan det går, og jeg har kommet med historien. Helt greit liksom. Vet ikke hvordan de egentlig skal reagere. Jeg er i grunn glad jeg kan sitte i fred på jobben. Dropper lunsjen gjør jeg også (men det har jeg i grunn gjort lenge). Er avhengig av å dra tidlig så jeg får hentet storestøster på Sfo. Da forsvinner "luksusgoder" som lunsj og slikt.

Storesøster er også et kapittel for seg selv, og i det siste har jeg blitt veldig lei meg når jeg hører henne snakke om Eiril. Virker som hun klarer seg bra, men hver eneste dag sier hun ting som "Hvis Eiril hadde vært her nå... Hvor hadde hun sittet/ligget da?" Synes det er hjerteskjærende, og tyder på at hun tenker på lillesøstera si hver dag hun også.

[Gjest Magdalene]

Kolleger, ja. Joda. De har jo spurt hvordan det går, og jeg har kommet med historien. Helt greit liksom. Vet ikke hvordan de egentlig skal reagere. Jeg er i grunn glad jeg kan sitte i fred på jobben. Dropper lunsjen gjør jeg også (men det har jeg i grunn gjort lenge). Er avhengig av å dra tidlig så jeg får hentet storestøster på Sfo. Da forsvinner "luksusgoder" som lunsj og slikt.

Storesøster er også et kapittel for seg selv, og i det siste har jeg blitt veldig lei meg når jeg hører henne snakke om Eiril. Virker som hun klarer seg bra, men hver eneste dag sier hun ting som "Hvis Eiril hadde vært her nå... Hvor hadde hun sittet/ligget da?" Synes det er hjerteskjærende, og tyder på at hun tenker på lillesøstera si hver dag hun også.

Håper du får i deg litt lunsj da, selv om du ikke spiser med de andre.

Må si jeg gråter noen tårer for deg Sobril, og storesøster.

Du vet jo at jeg selv akkurat har fått nr to.

Bare tanken på at min store jente skulle oppleve det fatale dere har gjort, gjør at det knyter seg i magen min.

Det er vel derfor jeg ikke klarer å titte innom deg hver dag akkurat nå. Jeg kjenner veldig på frykten for å miste lillebror, og at vi skal oppleve noe av det dere går gjennom. Å det er jeg fryktelig lei meg for, for dette er jo deres sorg, ikke min. Håper du kan tilgi meg for mitt fravær.

Tror det nesten er værre å se ens egne barn sørge på sitt vis, enn å "bare" sørge selv. For det er ikke stort man får gjort annet enn å trøste om de trenger det.

[Gjest Fleecejakke]

Vi har akkurat hatt om barn som pårørende og ta tenkte jeg på støresøsteren til Eiril. Det finnes mye fin teori om barn i sorg, men hovedpoenget var vel at mange prøver å være den store som skal trøste foreldrene. De er så små og tapre.

Og det synes jeg sannelig dere foreldre er og.

[pusilus]

Tenker stadig på deg Sobril

Jeg kan bare si meg enig med deg, det er godt å kunne sitte i fred og jobbe - man slipper å være tilstede for andre mennesker der og da. Min "flukt" fra omverden på jobb var å grave meg dypt ned i arbeidet for å bare kunne ta hensyn til meg selv, rømme bort fra de voksende magene til kollegaene mine som hadde termin i ukene etter jeg skulle hatt engelen min og spørsmålene om vi prøvde igjen...

[Gjest Blondie65]

Tenker fortsatt på deg og Eiril og storesøster og mannen.

Stor klem!

[GueSS]

Leste hele tråden her nå, og vil bare si at jeg tenker på deg og dine! Tårer i øynene.. Jeg så for meg den flotte babyjenta deres når du skrev om henne. Helt ubegripelig at sånt kan skje.. Stor klem!

[Muscae]

Har ikke vært i tråden din før nå, og har lest gjennom alle sidene. Jeg må si du er virkelig sterk som deler historien din med så oss. Når jeg kom inn her, og leste historien din, så måtte jeg brått kaste meg over bunken med blader som mamma kom innom med for noen uker siden, for å finne et dikt, som jeg syntes var så fint, og som jeg ønsker å dele med deg nå. Håper du ikke finner det upassende, selv om du ikke er religiøs.

Det handler om et guttebarn, men kan like godt handle om en liten pike.

Jeg låner dere to, en stund, et barn jeg har, sa Gud.

Hold av ham mens han er er på jord, og gråt når han får bud.

Det kan gå seks, eller syv, ja kanskje tyve år,

Og til det skjer, la ham få gode kår.

Han bringer smil, og glede med, og blir hans opphold kort,

Så lever minnene som sol og jager sorgen bort.

Han kan ikke bli for godt, på jord kan ingen bli,

Men han har litt å lære der, før turen er forbi.

Jeg så rundt hele jorden etter en lærer god.

Og fremst blant kvinner og blant menn, der fant jeg dere to.

Vil dere gi all kjærlighet til denne lille venn?

Og heller ikke hate meg når jeg skal ta ham hjem?

Jeg syns jeg hørte dere si: Skje din vilje Herre kjær.

Vi gleder oss til barnet ditt, om sorgen enn blir svær.

Vi gir ham ly og kjærlighet den tid du Herre vil.

Og takker deg for lykken vår så lenge vi er til.

Og kaller englene på ham før noen tenkte så.

Så skal vi stå rak, i sorgens stund, og prøve å forstå.

Endret 13. oktober 2012 av Kjemi

[Muscae]

Jeg har selv en lillebror som døde i mammas liv, omtrent halvgått svangerskap. Og selv om jeg ikke husker noe fra den tiden, så har lillebror *navn* alltid blitt snakket om, og foreldrene mine har alltid svart når vi barna spurte eller snakket om det. Like etter at mamma mistet, ble hun gravid på nytt, med han som i dag er min levende lillebror. Og jeg vet at dersom lillebror 1 hadde levd opp, så hadde vi ikke hatt lillebror 2 i dag. Det er kanskje en dum sammenligning i din vanskelige tid nå, men jeg tror at du og mannen kommer til å få flere barn sammen, som dere kanskje ikke ville fått om alt hadde gått bra nå... Jeg mener ikke å støte dere, men jeg vet at min mor fant trøst i den tanken, med tiden.

[Gjest navnelapp]

Varme tankar til deg, eg ynskjer deg fleire lyse stunder i tida framover.

[Gjest Sobril]

Takk for all omtanke alle sammen

[Stinelin]

[Gjest Sobril]

Våknet til mareritt i dag... Jeg går hvileløst omkring, gråter og jamrer meg. Møter folk jeg kjenner på min vei, men bare kjefter og dytter dem bort.

No dritt å våkne av slike drømmer. De henger liksom ved meg resten av dagen. Føles som om noen har lagt hånden rundt hjertet mitt og skviser til. Og jeg har lyst til å kaste opp men får det ikke til.

Samtidig har jeg lyst på ny hund, men som mannen sier så klarer jeg knapt å ta meg av den jeg allerede har. Jeg går ikke tur hvis ikke han er med og tar initiativ. Klørne hans skulle vært klippet for et par uker siden. Ikke børster jeg han heller. Er svært giddasløs når det gjelder det aller aller meste. Så hva skal jeg med en hund til.

Jeg vil ha en Kromfohrländer. Noe jeg fikk for meg her om dagen. Får vel bare slå det fra meg. Er særs ubrukelig til det aller meste.

Ringte forresten legen i går for å spørre om blodprøvene mine. Kontordamen sa at legen ikke hadde sett på dem enda og at hun skulle be han ringe meg i dag fordi hun ikke kunne svare på resultatet. Første gang jeg har opplevd at en legesekretær ikke kan svare på slikt. Jeg driter egentlig i det. Bare det ikke er kreft så er alt annet en bonus.

Endret 16. oktober 2012 av Sobril

[Japp]

Har du hørt fra legen Sobril?

[Gjest Sobril]

Har du hørt fra legen Sobril?

Jada. Har testet svakt positivt på en av de revmatiske prøvene. Behøver ikke å bety noe som helst, men siden jeg er lupus antikoagulant, har smerter i ledd og i tillegg utslett skal jeg bli videresendt til revmatolog.

[Japp]

Jada. Har testet svakt positivt på en av de revmatiske prøvene. Behøver ikke å bety noe som helst, men siden jeg er lupus antikoagulant, har smerter i ledd og i tillegg utslett skal jeg bli videresendt til revmatolog.

Får håpe det ikke er noe da!

For å trøste litt så fikk jeg svakt utslag jeg også, noen mnd etter fødsel. Men på utredning var det ikke noe galt. Det hendte visst at disse antistoffene tullet litt etter graviditet.

[Maja:)]

Åhh Sobril, kjære , vakre Sobril.

Jeg så linken i ett innlegg og har lest hele dagboken din nå. Så ufattelig trist og så vondt.

Ord blir fattige.

Å miste noe så kjært, så elsket, så etterlengtet..det er så ufattelig vondt.

[loffen]

Lykke til hos revmatolog.. !

Håper dagene dine er overkommerlige ellers, at du kanskje kan le og se at noe er bra innimellom de vonde tankene.

[Gjest Sobril]

Dagene går, og jeg har plutselig fått en merkelig ro over det som har skjedd. Jeg klarer å se fremover, og føler at vi har mye godt i vente.

Jeg kan dvele over Eiril til krampa tar meg, men hun kommer aldri tilbake. Jeg får aldri verken sett henne eller lært henne å kjenne, men jeg klarer ikke lenger å begrave meg i sorgen. Ja, det er ikke engang tre måneder siden. Og ja, jeg vet at sorgmønsteret svinger. Men akkurat nå svever jeg på en sky av takknemlighet. En takknemlighet for alt det gode jeg har fått her i livet - Eiril inkludert.

Jeg kjenner mye på dette at hun har en mening og funksjon selv om hun aldri fikk leve. Vi har et samhold og kjærlighet, mannen og jeg, som bare blir sterkere for hver dag som går. Mulig vi hadde hatt det allikevel, men det er noe i dette såre og triste som er så ubeskrivelig mye større enn alt annet jeg har opplevd i livet. Noe som, for oss, gjør oss rustet til alt vi måtte møte på vår vei av motgang og noe som gir oss troen på at vårt forhold er ment å vare livet ut.

Ikke misforstå, jeg ønsker selvsagt at Eiril skulle få leve. Men vi har et godt liv, og Eiril er med oss bestandig selv om hun ikke er her i fysisk form.

[Silfen]

Så godt å lese at det finnes gode dager for dere nå, det må være godt for alle sammen tenker jeg.