Gå til innhold

Har mistet jenta vår - livet etter døden


Gjest Sobril

Anbefalte innlegg

Jeg har spilt denne sangen av DumDum Boys en del i det siste, og har tenkt på deg, Sobril:

Tyven Tyven

spør ingen ikke noen

suser i stål i ljåen

spjærer åpen himmel

ingen er trygg på engen

skjærer høsten uten blund

uten hvile: blind & stum

snart der så her som lyn

røver øyenstenen din

tyven tyven

finnes ei den bot som bøter

sønderslitte hjerter

ei pardon sparer ingen

hugger ned alle som en

tyven tyven

alle er vi like

for ljåen

hadde han sjel var den en skjæres

røver de som skinner mest

tyven tyven

tyven tyven

røvet øyenstenen

smyger i skyggen

bare vi er igjen

tyven tyven

tok det han fant

alt har vi gjemt

blir aldri glemt

Den smerten du har opplevd skulle ingen måtte oppleve. Det er noe umenneskelig i å overleve egne barn...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Takk alle sammen for tanker på "dagen min".

Har muligens vært litt flau for å fortelle hva som skjedde, derav sent svar...

Ble mye grining på dagen. Kikket på babyklærne hennes osv. Deretter handlet vi inn mat til en bedre middag. Var på graven med en blomsterbukett i fem-tida, med påfølgende grining og stor sorg.

Jeg er litt misunnelig på mannen... Han snakker til henne når vi er ved graven - det klarer ikke jeg. Skulle ønske jeg kunne si alt jeg føler til henne, men får det liksom ikke helt til.

Spiste middag i åtte-tiden, tok en skål i god vin for jenta vår og plutselig fikk jeg det for meg at jeg bare MÅTTE ringe min beste venninne og invitere henne og kjæresten over. Slik ble det, og et glass vin ble til tre - og kvelden ble faktisk ganske morsom. Jeg orket ikke sippe eller grine mer. Er det eneste jeg har gjort de siste par månedene - pluss lenge før den tid også pga svangerskapsplagene.

Kjenner også at det er veldig godt at 21. september er over, for én stor bør er borte fra skuldrene mine: jeg slipper å tenke på at jeg egentlig skulle ligget og ruget fremdeles. Jeg sørger og savner fremdeles selvsagt, men at magen er borte er plutselig ikke noe problem lenger.

Hun burde vært hos oss, ja, men det burde hun vært fra dagen hun ble født for 7 uker siden. Så den har jeg fått smake på en stund. Men den ufattelige tristheten over magen som ikke er der - den har forsvunnet som dugg for solen.

Jeg føler på en måte at jeg er berettiget til å endelig tillate meg å se fremover. Så selv om jeg fremdeles har vondt for å sove og kjenner stor sorg i hjertet så fort jeg lukker øynene - så er det et håp som begynner å ta form...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stor klem til deg, Sobril! Håper veien blir lettere å gå, og at den friske høstvinden her kanskje hjelper deg ut, og gjør det lettere å sove?

Angående å prate ved graven, så hører hun nok like godt det du sier inni deg!:hjerte: Trenger ikke stå ved graven hennes engang, hun kjenner hva som skjer i hjertet ditt...

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp. Så var samtalen på sykehuset over. Jeg har sagt at jeg hadde en blodpropp som sprakk, men det var venen til navlestreng som sprakk pg.a. en blodpropp.

Videre fikk jeg vite at jeg har lupus anticoagulant, noe som sannsynligvis har forårsaket proppen. Det var ingen andre infarkter i morkaka heller.

Lupus anticoagulant må ikke forveksles med "vanlig" lupus. Fant ingenting om tilstanden på norsk, men her er link på engelsk

http://www.nlm.nih.gov/medlineplus/e...cle/000547.htm

Jeg må da gå på blodfortynnende resten av livet.

Vet ikke hva jeg skal tenke om dette, for nå er jo min umiddelbare reaksjon at dersom jeg visste om det på forhånd kunne alt vært unngått med riktig medisin...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Men hvem vet sånt på forhånd? Du har fått utdelt en jævlig hånd og tapt altfor mye, men du kunne ikke ha gjort noe.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest annemor30

Jepp. Så var samtalen på sykehuset over. Jeg har sagt at jeg hadde en blodpropp som sprakk, men det var venen til navlestreng som sprakk pg.a. en blodpropp.

Videre fikk jeg vite at jeg har lupus anticoagulant, noe som sannsynligvis har forårsaket proppen. Det var ingen andre infarkter i morkaka heller.

Lupus anticoagulant må ikke forveksles med "vanlig" lupus. Fant ingenting om tilstanden på norsk, men her er link på engelsk

http://www.nlm.nih.g....cle/000547.htm

Jeg må da gå på blodfortynnende resten av livet.

Vet ikke hva jeg skal tenke om dette, for nå er jo min umiddelbare reaksjon at dersom jeg visste om det på forhånd kunne alt vært unngått med riktig medisin...

Hele livet eller bare hvis du blir gravid igjen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele livet eller bare hvis du blir gravid igjen?

Legen sa hele livet, men nivåene i blodet kan gå opp og ned slik jeg har forstått, så det er vel forskjell på hvor høye doser man behøver opp gjennom.

Vet ikke om jeg likte svaret noe særlig. Det betyr antakeligvis at et svangerskap for meg vil anses som høyrisiko osv. Og vi vil jo gjerne prøve og få et (levende) barn sammen.

Heter for øvrig lupus antikoagulant på norsk, så da finner man en del info om man googler allikevel.

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lest hele dagboken din Sobril, men har ikke klart å skrive inne her før nå....

Da jeg fikk minstejenta så kunne det samme ha skjedd her, venen til morkaken sprakk pga blodpropp. Jeg priser meg lykkelig for at jeg befant meg på sykehuset da det skjedde, hun var ute på noen minutter med et katastrofesnitt i uke 34...og det gikk bra. Men den hårfine tråden mellom liv og død skremmer meg...

Jeg er så dårlig på å si noen trøstende ord, iallefall i en sånn situasjon.........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest annemor30

Legen sa hele livet, men nivåene i blodet kan gå opp og ned slik jeg har forstått, så det er vel forskjell på hvor høye doser man behøver opp gjennom.

Vet ikke om jeg likte svaret noe særlig. Det betyr antakeligvis at et svangerskap for meg vil anses som høyrisiko osv. Og vi vil jo gjerne prøve og få et (levende) barn sammen.

Heter for øvrig lupus antikoagulant på norsk, så da finner man en del info om man googler allikevel.

Vil det ikke forhindres ved at du går på blodfortynnende?

Jeg skjønner deg så innmari godt, at du vil ha et levende barn hos deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil det ikke forhindres ved at du går på blodfortynnende?

Jeg skjønner deg så innmari godt, at du vil ha et levende barn hos deg!

Jeg har lest flere historier om de som har fått blodforkynnende pga dette, og da har det gått bra. Så det er bare å krysse fingrene.

Har en litt tung dag kjenner jeg. Har malt et skap her hjemme, og da vandrer tankene. Er bitter fordi jeg ikke fikk blodproppen i en annen kroppsdel, og savnet etter den lille blir ikke mindre ved tanken på at dette kunne vært forhindret om jeg bare hadde visst. Greit nok: så får man super oppfølging og medisiner i neste svangerskap - men jeg får aldri Eiril tilbake.

Eiril, ja. Eiril johanne. Har bestemt meg for å bruke navnet hennes videre. Mannen er klar over at jeg skriver her inne, og de som kjenner meg kjenner også til min historie selvsagt. Er ingenting jeg skriver under nick som jeg ikke kan stå for uansett.

Vi var også strålende fornøyd med navnevalget, og har brukt det flittig siden jeg var rundt 2 måneder på vei. Synes det er trist å ikke dele et så vakkert navn til hele verden.

Vakre, lille Eiril.

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har lest gjennom hele tråden, men latt være og kommentere i frykt for å si noe feil.

Hvil i fred blir så altfor tomt og så altfor lite å si en sånn situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Takk for at du deler navn. Sikkert banalt for deg å høre, men et navn gjør det så mye mer reellt for meg som bare leser gjennom en nettverden.

Eiril Johanne. Virkelig nydelig navn, på en nydelig jente, med nydelige foreldre. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legen sa hele livet, men nivåene i blodet kan gå opp og ned slik jeg har forstått, så det er vel forskjell på hvor høye doser man behøver opp gjennom.

Vet ikke om jeg likte svaret noe særlig. Det betyr antakeligvis at et svangerskap for meg vil anses som høyrisiko osv. Og vi vil jo gjerne prøve og få et (levende) barn sammen.

Heter for øvrig lupus antikoagulant på norsk, så da finner man en del info om man googler allikevel.

Å vite at man anses som høyrisiko er skremmende. Det har liksom en negativ og skummel klang. Som om man har tenkt å hoppe ut fra et fly uten fallskjerm, ikke være gravid. Jeg har både en pussig livmor og en trøblete blodtype, som gjør at jeg er medlem i samme klubb. Så jeg forstår den skremmende delen. Den gode nyheten er at du med en slik merkelapp med all sannsynlighet vil få ekstra god oppfølging neste gang. Da vet man, fra starten av, at man må følge ekstra med. Og man kan føle seg trygg på at de forhåndsreglene kan tas, for å forhindre og forebygge problemer, blir tatt. Og for meg er det en slags trygghet. Jeg regner med at jeg kommer til å være såpass stressa neste gang jeg blir gravid, at jeg vil ha øyeblikk hvor jeg vurderer å omadressere posten til føden, og flytte inn, lenket til en UL-maskin. ;) Da er det greit å vite at helsepersonellet vet hvordan det ligger an, og at jeg har mulighet til å få ekstra oppfølging. Helst uten å måtte lenke meg fast til noe. Og jeg vet om flere som er regnet som høyrisiko som har levende, friske barn. Så det betyr ikke at dere ikke kan få barnet dere ønsker dere.

Når det gjelder det å snakke med henne på graven, hva med å "tenke til henne"? Jeg klarer heller ikke å ha sånne samtaler på graven, så jeg har dem heller inni hodet mitt, når jeg er der. Det føles litt "tryggere", samtidig som jeg får frem det jeg vil.

Stor klem til deg Sobril, jeg tenker på både deg, mannen og vakre Eiril.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For et nydelig navn dere har valgt :)

Jeg er innom og leser i dagboken din fra tid til annen og følger med. Det er vondt å lese om den tøffe tiden du og familien din går igjennom. Tenker masse på dere.

Om du ikke orker å snakke med datteren din ved graven, så kan du jo skrive brev til henne. I en egen dagbok. Det virker som om det å skrive er noe du har nytte av i sorgprossen. Har du en egen bok med brev til din datter kan du alltids ta den frem igjen når du har behov for å skrive eller lese.

Mange klemmer og varme tanker :klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...