Tips FØR vi flytter sammen som ny/stefamilie

[Gjest trengertips]

Hei

Jeg trenger tips fra dere som har erfaringer med "ny-familier". Altså der man er etablert på nytt etter skilsmisse/samlivsbrudd, og flytter sammen med mine og dine barn. For vår del er det ikke aktuelt å få felles barn pga alder.

Vi er begge opptatt av at ungene våre ikke på nytt skal oppleve samlivsbrudd, så for å sikre oss best mulig vil jeg gjerne få noen tips til hva vi bør ha diskutert på forhånd.

Vi har vært sammen i et drøyt år, og kommer ikke til å flytte sammen på kanskje ca et års tid. Dette fordi vi vil bruke god tid, og fordi verken min eller hans bolig pr nå kan huse oss alle. Det vi har kommet fram til, er at vi skal se om mitt hus kan bygges ut til å ha plass til oss alle.

Han har 4 barn; to voksne barn som er flyttet ut, den ene er student og "kommer hjem" til jul og på sommeren, den andre er etablert her på hjemstedet med egen bolig. En tenåringsgutt som er mest hos sin mor siden hun bor mer sentralt, og ei jente på 12 som han har 50% samvær med. Jeg har to barn; gutt på 12 og jente på 8. Mine to og hans minste går utrolig godt overens, så der har vi vært heldige.

Hva bør vi ha tenkt gjennom på forhånd?? Dette er hva jeg har kommet på hittil:

• økonomisk orden og avklaring i forhold til felles eie av hus/felles ansvar for gjeld
  
• Ryddige samværsordninger på hver vår kant, så man kan planlegge og har forutsigbarhet (eks blir vi 2 eller 6 til middag idag??)
  
• Viktig å sørge for at barna får tid sammen, men også at de får ha begge oss voksne "for seg selv" iblant; dersom nåværende samværsordninger består vil vi i løpet av en 4-ukersperiode ha 1 uke med kun mine barn, 1 uke med kun hans barn, 1 uke med både mine og hans, og 1 uke med kun oss to voksne (det anser jeg som viktig for å bevare kjæresteforholdet)
  
• Siden vi ikke kjøper et nytt hus sammen, men han flytter inn hos meg, så må jeg være oppmerksom på at også HANS ting skal inn her og at dermed noe av mitt må ut, slik at det blir et hjem for ham og barna hans
  
• Jeg ønsker å "insistere" på at også 17-åringen som idag er mest hos mor skal være mer hos far; jeg er redd det ikke vil føles som et hjem for ham å komme hit til jul/ferier når han forlater hjembyen for etterhvert å bli student dersom han aldri har virkelig bodd her. (Vet jeg er på tynn is her, og ikke har noen særlig stemmerett, men er tanken min helt borte vekk?)
  

Blir glad hvis noen kan gi meg noen ideer og erfaringer jeg kan ta med på veien!

[AnonymBruker]

Syns det virker som du har tenkt på mye, og at dere er fornuftige. Kjempe bra at du vil involvere alle:)

Svigermoren min kjøpte nytt hus med nykjæresten, de hadde 9 gutter på mellom 9 og 30 år til sammen(kun 2-3 av hennes bodde der, og de hadde samvær med han på 9 år. Resten hadde flyttet ut for å studere eller stifte familie) De hadde ikke tenkt så nøye igennom alt. Vi følte oss aldri særlig velkommen hjemme hos dem, vi bodde i samme by og prøvde å stikke innom minst en gang i uken da vi fikk jenta vår. Følte oss ikke velkommen fordi han gjorde det klart fra første stund at han var ferdig med småbarn og syns det var travelt å ha oss på besøk. Skal nevne at han aldri ble bedd om å verken trøste eller bytte bleie, og babyen var mellom 0-4 måneder da vi bodde i samme by....

Anonym poster: d9f367815774affaf49712972ee1fc3a

[Gjest Herr Heftig]

Jeg tror nok 17-åringen er en tapt sak. Bare la ham gjøre som nå og så blir han student fort nok og kommer til å følge storebrorens eksempel. Bare min oppfatning selvsagt.

[Gjest loren]

I fht 17 åringen er det eneste rette at han velger helt og holdent selv, dere kan si han er velkommen til å være mer hos dere, men å påtvinge en 17åring samvær funker nok ikke :-)

Ellers ser jeg dere har tenkt på mye bra som jeg tar med meg videre i vår planlegging av "netsen"nyfamilie

[AnonymBruker]

Bli enige om oppdragelse. Dere må ha like mye å si når det gjelder hverandres barn. Bli enige om husregler generelt.

Anonym poster: e37d8b8d1eac3cd970e1da23e987ca54

[Gjest Gjest]

TS her

Takk for svar! JA, ser helt klart at vi også må ha div diskusjoner om barneoppdragelse/grenser/husregler. Vi har hatt noe snakk om det, siden han er hos meg mens jeg har samvær med mine barn og han har barnefri, og motsatt. Så vi har litt innbilkk i hverandres oppdragelsesmåter. Noen forskjeller er det av ulike årsaker, men foreløpig tror jeg ikke det er noen store konfliktområder her. Men helt klart nødvendig med litt avklaring og diskusjon.

Jeg tar som en selvfølge at jeg skal ha noe å si i forhold til hans yngste datter som vil være hos oss. Dette fordi hun er "krevende" i forhold til trenger ekstra oppfølging og støtte både mht skolearbeid og endel sosialt. Her har jeg involvert meg og vil fortsette med det i sterkere grad når vi bor sammen, og da er det naturlig at jeg også skal kunne stille litt krav til henne/sette grenser.

Jeg innser jo egentlig at det nok er slik at 17-åringen "er tapt" ,men det er litt trist likevel... Noe av årsaken til at han de siste månedene har vært mest hos mor (i tillegg til at hun bor mer sentralt i forhold til fritidsaktiviteter/kompiser, men mitt hus er er også sentralt) er at hun har få grenser og at det meste flyter. Han kan være borte hjemmefra og hos kompiser i dagesvis uten at det plager henne og uten at han har noen "meldeplikt". Jeg innser at jeg aldri kommer til å bli noen "stemor" for ham, men håper jeg kan bli en ekstra voksenperson i livet hans som en kanskje nødvendig ressurs nå og da. Han er en god gutt, og når vi har hatt litt samtaler uten for mange andre tilstede, syns jeg vi har en fin kontakt.

Jeg får bare satse på å knytte ham litt til oss gjennom fellesmiddager, aktiviteter og sånt selv om han antakelig ikke vil syns det er så aktuelt å bo sammen med oss og plutselig ha 3 mindre søsken..Samtidig sier han "Jeg ser pappa har det bedre nå som han er sammen med deg" og det er jo hyggelig å få høre.

Skummelt og spennende dette her, fordi det involverer så mange barn og deres liv, ikke bare oss voksne.Og når man har hatt en smell en gang før i livet med samlivsbrudd etter et langt forhold og ekteskap man gikk inn i med "evighetsperspektiv" så blir man litt pinglete når det gjelder å ta sjansen igjen!

[AnonymBruker]

En 17 åring er gammel nok til å bestemme hvilken forelder han ønsker å være mest oss. :happy: Om mindre ett år bor han nok for seg selv.

Anonym poster: 3c49c5fcfeaf36f653c3c78cb0a21e12

[Gjest Solise]

Kan vel egentlig ikke svare på noen av de spørsmålene du stilte. Men vil bare understreke at du må behandle ungene likt. Og at det er han som skal bestemme hva ungene sine skal få gjøre, fks overnatting osv, og at du bestemmer over dine. Har ett par venninner som har utrolig dårlig forhold til sine steforeldre pga at de har prøvd å bestemme hva de skal få lov til osv.

[Gjest trengertips]

Ts her

Takk for mange svar og råd. Til deg over her; ja jeg ser at vi begge må bestrebe oss på å behandle ungene likt, eller heller "rettferdig". Det vil skille hva som er rimelige krav/grenser utfra både alder på ungene, men også fordi hans 12-årige jente av ulike årsaker er mye mer umoden og uselvstendig enn min 12-årige gutt. Det blir derfor urimelig å stille likt krav ang bidrag til husarbeid. Der må jeg nok heller "skjule" ulikheten med å at hun får enklere plikter, kanskje på linje med min 8-åring så hun ikke må bruke uforholdsmessig mye tid og energi på oppgaven.

Ellers så tenker jeg at når man har blitt enige med stefar/-mor om husregler og grenser i det daglige, så kan hvem som helst av oss håndheve dem uavhengig av hvem sitt barn det gjelder. Dette syns jeg er rimelig siden jeg også vil ta min stedatter med på kino, baking, turer og besøk på lik linje med mine egne barn. Jeg har en veldig flott og inkluderende familie, og jeg er rørt over hvor godt de har tatt imot og innlemmet min nye kjæreste og hans barn. De er alltid velkomne og blir invitert til det som skjer, får bursdagsgaver, julegaver og "feriegaver" og hans yngste fikk lommepenger til ferien på lik linje med hva mine barn fikk. Det er godt og gjør ting enklere.

Vi får sammen prøve å finne en grensegang mellom hva biologisk forelder ALLTID skal avgjøre/bestemme, og hva som er praktisk og greit at steforelder også kan svare på. Jeg vil for all del unngå det du sier over her; at ungene hans får et dårlig forhold til meg som forhåpentligvis skal være i livet deres i laaaang tid fremover.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg trenger tips fra dere som har erfaringer med "ny-familier". Altså der man er etablert på nytt etter skilsmisse/samlivsbrudd, og flytter sammen med mine og dine barn. For vår del er det ikke aktuelt å få felles barn pga alder.

Vi er begge opptatt av at ungene våre ikke på nytt skal oppleve samlivsbrudd, så for å sikre oss best mulig vil jeg gjerne få noen tips til hva vi bør ha diskutert på forhånd.

Vi har vært sammen i et drøyt år, og kommer ikke til å flytte sammen på kanskje ca et års tid. Dette fordi vi vil bruke god tid, og fordi verken min eller hans bolig pr nå kan huse oss alle. Det vi har kommet fram til, er at vi skal se om mitt hus kan bygges ut til å ha plass til oss alle.

Han har 4 barn; to voksne barn som er flyttet ut, den ene er student og "kommer hjem" til jul og på sommeren, den andre er etablert her på hjemstedet med egen bolig. En tenåringsgutt som er mest hos sin mor siden hun bor mer sentralt, og ei jente på 12 som han har 50% samvær med. Jeg har to barn; gutt på 12 og jente på 8. Mine to og hans minste går utrolig godt overens, så der har vi vært heldige.

Hva bør vi ha tenkt gjennom på forhånd?? Dette er hva jeg har kommet på hittil:

• økonomisk orden og avklaring i forhold til felles eie av hus/felles ansvar for gjeld
  
• Ryddige samværsordninger på hver vår kant, så man kan planlegge og har forutsigbarhet (eks blir vi 2 eller 6 til middag idag??)
  
• Viktig å sørge for at barna får tid sammen, men også at de får ha begge oss voksne "for seg selv" iblant; dersom nåværende samværsordninger består vil vi i løpet av en 4-ukersperiode ha 1 uke med kun mine barn, 1 uke med kun hans barn, 1 uke med både mine og hans, og 1 uke med kun oss to voksne (det anser jeg som viktig for å bevare kjæresteforholdet)
  
• Siden vi ikke kjøper et nytt hus sammen, men han flytter inn hos meg, så må jeg være oppmerksom på at også HANS ting skal inn her og at dermed noe av mitt må ut, slik at det blir et hjem for ham og barna hans
  
• Jeg ønsker å "insistere" på at også 17-åringen som idag er mest hos mor skal være mer hos far; jeg er redd det ikke vil føles som et hjem for ham å komme hit til jul/ferier når han forlater hjembyen for etterhvert å bli student dersom han aldri har virkelig bodd her. (Vet jeg er på tynn is her, og ikke har noen særlig stemmerett, men er tanken min helt borte vekk?)
  

Blir glad hvis noen kan gi meg noen ideer og erfaringer jeg kan ta med på veien!

17 åringen bestemmer mest selv hvor han vil være. tror ikke du kan tvinge frem noe der

Sørg for at det økonomiske er på plass. han har flere barn enn deg.

Sørg for å ha nok plass. Plutselig fltter en hjem igjen.

tiden går fort,så kommer dagen da alle kommer med kjærester, det blir barnebarn osv

De kommer i ferier,påske og jul. Er du forbredt på å være barnevakt for barn? (det kommer)

fordeling av husarbeide. tro meg, det er mye med mye barn.

At dere har en friuke nå, så kan de endre seg.

Anonym poster: 6ee7c2511aa764922a79d23b10793cc9

[Gjest trengertips]

Ts her

Akkurat det med å ha nok plass er jeg mer opptatt av enn ham! Merkelig, siden det er HAN som har flest barn og som har et barn som er student og som kommer heim heeleee sommerferien, dvs 2 måneder! Jeg har gjort det klart at det MÅ være et ekstra soverom for slike formål. Makter ikke tanken på at hXn skal måtte overnatte på stua eller dele rom med søsken/stesøsken i lengre tid. Helgebesøk med litt provisorisk overnattingsforhold er ok, men ikke så lenge som sommerferie og jul. Han tenker mest på at vi om noen år (ganske mange år spør du meg) sitter alene i et svææært hus uten barn heime. Men jeg tenker vi kan unngå noe knirk og konflikter ved å ha plass til at alle kan gjøre sitt og ha litt privatliv. Har omsider fått ham med på tanken og å ha et ekstra soverom som kan være kombinert gjesterom/kontor og ikke trenger å være av de største.

Når det gjelder fordeling av husarbeid tror jeg det skal gå greit mellom oss to voksne: han har bodd alene i mange år etter skilsmissen og styrer godt med både klesvask, husvask, innkjøp og matlaging. Det jeg tror kan bli et gnagsår, er at ungen som er student ALDRI bidrar med noe som helst de ukene hxn er hjemme, uten å bli nesten kjeftet til å gjøre det. Dvs lager aldri middag, vasker ikke gulv, tar ikke ut av oppvaskmaskinen, rydder ikke engang egne skittenklær eller skittenkopper. DER kommer jeg til å sette foten ned. Dvs det skal bli pappaen som må ta opp at det ikke er aktuelt å bo på hotell når hxn er heime.

Det økonomiske må vi også snakke om ja, utover store ting som å eie hus sammen. Jeg og eksmannen min samarbeider kjempefint om økonomiske ting iforhold til barna; fritidsinteresser, klær og utstyr som de trenger og vi bidrar likt. For min nye kjæreste og eksen hans er det ikke slik. Det er liksom han som skal stå ansvarlig for omtrent alt ungene trenger utover mat da. Så har han en voksen sønn som er flyttet hjemmefra, men stadig trenger "lån" fra pappa til bilreparasjoner ol.Her må jeg passe på så ikke det blir slik at vår felles økonomi blir årelatet av "krav" fra hans barn og det faktum at eksen hans ikke er interessert i å bidra med verken yttertøy, skotøy eller mobilregninger til ungene.

På den positive siden vil vi tilsammen da få ETT hus å holde i orden og betale på, vi vil få større økonomisk frihet til å reise, jeg vil kunne våkne med mannen i mitt liv hver morgen <3 ,vi vil begge få litt større frihet til å dyrke fritidsinteresser siden vi lettere vil kunne passe hverandres barn, de tre yngste barna våre har stor glede av hverandre og vil kunne omgås mer, dattera hans vil forhåpentligvis kunne utvikle seg mer sosialt når vi blir en større familie med flere barn og vi vil være to voksne til å takle og diskutere humper i livet og hverdagen.

[AnonymBruker]

Flere burde gjøre som Hilde Hummelvoll og Peter Nome: Bo hver for seg frem til ungene er voksne og flyttet ut. Så slipper barna alt kaoset som medfølger i disse såkalte nfamiliene. Men å sette barna først er vel for mye for langt. Er vel stort sett stor grad av egoisme som har ført til at man ikke fortsetter samlivet med den man har valgt å få barn med i utgangspunktet, men frarøver barna muligheten til å få vokse opp med begge foreldrene bare fordi man ikke er like stormende forelsket eller fordi man kjeder seg litt. Og sannsynligheten for at man ikke fortsetter å være like egoistisk videre er vel svært liten.

Anonym poster: 3f08fa7842e0cb4202cd394554f38c0e

[AnonymBruker]

Bare å gi opp. Snart har dere to fjortiser i huset som kommer til å gjøre livene deres til et så stort helvete at det aldri vil være verdt det. Og siden han flytter inn hos deg vil han aldri føle seg hjemme. Lost cause.

Anonym poster: d033487ea4c0b0325951c8911e0a907f

[Gjest trengertips]

Ts her

Tja, fjortis får jeg i hus uansett om vi flytter ilag eller ikke :-) Det er noe av "sjarmen" med å ha barn! I utgangspunktet har vi kikket etter et hus vi kan kjøpe sammen, for å ha "nøytral grunn". Men det har vært vanskelig å finne noe aktuelt, og han er den som har sagt at han liker så godt hvordan huset mitt er plassert,og foreslått at vi får et firma til å lage skisse til utbygging. Jeg har tenkt på det du sier, om at han "aldri kan føle seg hjemme her". Men han føler tydeligvis ikke det samme, heldigvis! Og dette er ikke det huset jeg bodde i da jeg var gift med eks-mannen min, men ett jeg har kjøpt etterpå.

Og årsaken til bruddet med eks-mannen min vil jeg ikke gå nærmere inn på her, det er ikke poenget med innlegget mitt. Men jeg er ikke en "naiv romantiker" som tror at livet er å sveve på en rosa sky for alltid eller at et forhold skal være like gnistrende og spennende hele tiden. Jeg gir ikke opp lett, og det gjorde jeg heller ikke med ekteskapet mitt.

Å la ungene gjennomgå en skilsmisse er aldri et lett valg, og noe jeg for alltid vil ha dårlig samvittighet for. På den annen side er det ikke et lykkelig liv for dem uansett med foreldre som ikke lengre kommer godt overens og der verken mor eller far trives med hverdagene sammen lengre såpass at det går på helse og humør løs.

Hensynet til ungene er nettopp grunnen til at vi begge har nølt og er forsiktige med å ta neste skritt. Hadde det bare vært oss to ville vi flyttet sammen forlengst. Nå har vi vært sammen i et år-halvannet, og det vil ta minst ett år til før vi blir samboere. Dette er jo ikke opp til ungene å avgjøre, men jeg vektlegger likevel hva de sier om saken. Mine er positive til det så snart det ble klart at de slipper å flytte igjen. Hans yngste sier "ja, jeg vil så gjerne at du skal være stemora mi på ordentlig" så vi er heldige her og har lagt ned mye arbeid i å la ungene bli kjent med oss i sitt tempo og å gjøre ting sammen som bringer oss nærmere.

Når det er sagt, så ventet jeg jo at en eller annen skulle komme med noe moralsk a la "det er så lett å skille seg idag!". Tro meg, det opplevdes alt annet enn lett!!

[AnonymBruker]

Men vil bare understreke at du må behandle ungene likt. Og at det er han som skal bestemme hva ungene sine skal få gjøre, fks overnatting osv, og at du bestemmer over dine.

Er ikke dette en selvmotsigelse så vet ikke jeg.

Hun skal behandle barna likt, men han skal bestemme over sine og hun over sine? Hvordan i huleste blir det "likt"?

Jeg er enig i at en del ting må han bestemme over sine og hun over sine. Men i hverdagen i et felles hjem må begge bestemme like mye. F.eks. bestemmer hun at hans barn skal sette inn i oppvaskmaskinen etter seg like mye som hun bestemmer at hennes egne barn skal det. Den type ting. Om barna skal overnatte borte er det greit at den enkelte forelder bestemmer over sitt eget barn, men når det gjelder å ha overnattingsbesøk av venner i felles hjem så bestemmer begge voksne sammen uansett hvilket barn det gjelder.

Likt blir det aldri. Man har naturlig nok et nærere forhold til egne barn enn til stebarn. Men i nyfamilier er det viktig å bestrebe seg på å prøve å være rettferdige. Det funker aldri om hun har ett sett regler for sine barn og han har et annet sett regler for egne.

Og viktigst av alt: Snakk med barna om disse tingene. Gjør det klart i samråd med dem hva som stemor/stefar kan være med på å bestemme og hva som er mor/far sitt område.

Jeg har en stesønn. Hjemme hos oss bestemmer jeg like mye som far angående ting som foregår i vårt felles hjem. Dette har vi snakket mye med gutten om, og han aksepterer og forstår dette. Når det gjelder ting som ikke påvirker meg, vårt felles hjem eller vår felles økonomi så er det mor og far som bestemmer.

Anonym poster: ca75eee305b0dcb6d43933df88362b1f

[Gjest ida]

Hei

Jeg trenger tips fra dere som har erfaringer med "ny-familier". Altså der man er etablert på nytt etter skilsmisse/samlivsbrudd, og flytter sammen med mine og dine barn. For vår del er det ikke aktuelt å få felles barn pga alder.

Vi er begge opptatt av at ungene våre ikke på nytt skal oppleve samlivsbrudd, så for å sikre oss best mulig vil jeg gjerne få noen tips til hva vi bør ha diskutert på forhånd.

Vi har vært sammen i et drøyt år, og kommer ikke til å flytte sammen på kanskje ca et års tid. Dette fordi vi vil bruke god tid, og fordi verken min eller hans bolig pr nå kan huse oss alle. Det vi har kommet fram til, er at vi skal se om mitt hus kan bygges ut til å ha plass til oss alle.

Han har 4 barn; to voksne barn som er flyttet ut, den ene er student og "kommer hjem" til jul og på sommeren, den andre er etablert her på hjemstedet med egen bolig. En tenåringsgutt som er mest hos sin mor siden hun bor mer sentralt, og ei jente på 12 som han har 50% samvær med. Jeg har to barn; gutt på 12 og jente på 8. Mine to og hans minste går utrolig godt overens, så der har vi vært heldige.

Hva bør vi ha tenkt gjennom på forhånd?? Dette er hva jeg har kommet på hittil:

• økonomisk orden og avklaring i forhold til felles eie av hus/felles ansvar for gjeld
  
• Ryddige samværsordninger på hver vår kant, så man kan planlegge og har forutsigbarhet (eks blir vi 2 eller 6 til middag idag??)
  
• Viktig å sørge for at barna får tid sammen, men også at de får ha begge oss voksne "for seg selv" iblant; dersom nåværende samværsordninger består vil vi i løpet av en 4-ukersperiode ha 1 uke med kun mine barn, 1 uke med kun hans barn, 1 uke med både mine og hans, og 1 uke med kun oss to voksne (det anser jeg som viktig for å bevare kjæresteforholdet)
  
• Siden vi ikke kjøper et nytt hus sammen, men han flytter inn hos meg, så må jeg være oppmerksom på at også HANS ting skal inn her og at dermed noe av mitt må ut, slik at det blir et hjem for ham og barna hans
  
• Jeg ønsker å "insistere" på at også 17-åringen som idag er mest hos mor skal være mer hos far; jeg er redd det ikke vil føles som et hjem for ham å komme hit til jul/ferier når han forlater hjembyen for etterhvert å bli student dersom han aldri har virkelig bodd her. (Vet jeg er på tynn is her, og ikke har noen særlig stemmerett, men er tanken min helt borte vekk?)
  

Blir glad hvis noen kan gi meg noen ideer og erfaringer jeg kan ta med på veien!

Syns at når det gjelder 17-åringen bør du trå veldig forsiktig. Veldig mange i den alderen har ikke normalt samvær, men heller kommer innom når det passer. Venner, evt. jobb og interesser er gjerne det som står i fokus og ved å legge press på han er det ikke sikkert han vil feire jul der engang. Om han er 17 år, og dere skal flytte sammen om ett år er han jo uansett myndig. Du bør absolutt ikke blande deg i dette.

[Edvarda]

Jeg har liten erfaring fra foreldresiden, men noe fra det å være "barn" i en sånn setting. Og jeg synes ambisjonen din om å inkludere 17-åringen er flott, selv om du, som flere sier, ikke egentlig har noe å si i forhold til ham.

MEN det du kan gjøre er å sørge for at det er plass til ham i huset! At også han har et rom på lik linje med de yngre. Da har du gjort mye mer enn du kanskje tror, alt der

[Gjest trengertips]

Ts her

Åh, takk Edvarda! Det er godt å få støtte for mitt syn om at det er viktig at han også har et rom her! Jeg strever med å innse at for ungdom et stykke uti tenårene blir familien mer perifer, mer som en havn nå og da og en "minibank". Kjæresten min som nå har sin tenåring nr 3 prøver å forklare meg at "i hans alder er ikke pappa særlig viktig, eller familien, det er kompiser og fritidsaktiviteter som spiller en rolle nå". Men jeg vil likevel så veldig veldig sterkt føle at han IKKE på noe vis er skviset ut av hjemmet selv om vi velger å flytte sammen. Så har jeg et veldig sterkt "hønemor-gen" som jeg må prøve å undertrykke litt når det gjelder stebarna mine, må innse at det ikke er slik at "alle kan være her, alltid"...

Så er det litt rart å kjenne på at kjæresten min har store barn som jeg blir så lite kjent med; de er jo liksom en stor del av hans liv som jeg gjerne vil ha innsikt i. Når vi kommer så langt at vi har plantegninger og et byggeprosjekt klart, skal jeg iallefall snakke litt med 17(18?)åringen på tomannshånd, og fortelle at han har et rom hos oss og at jeg håper han vil føle at dette også er hjemmet hans.

Jeg innser jo egentlig også som en skrive lengre oppe, at å legge et press på 17-åringen kanskje vil bidra til å skyve ham fra oss heller enn å få ham nærmere...

[Redbull]

Kan vel egentlig ikke svare på noen av de spørsmålene du stilte. Men vil bare understreke at du må behandle ungene likt. Og at det er han som skal bestemme hva ungene sine skal få gjøre, fks overnatting osv, og at du bestemmer over dine. Har ett par venninner som har utrolig dårlig forhold til sine steforeldre pga at de har prøvd å bestemme hva de skal få lov til osv.

Helt feil spør du meg. Stefar min behandler meg på akkurat lik linje med sine egne barn, noe som betyr at han bestemte like mye hva jeg fikk lov til og ikke som mamma gjorde. Dette syns jeg var godt, da var jeg trygg på at han anså meg som barnet sitt på lik linje med de andre. Dette har resultert i at han er blitt bestefar til barnet mitt, på lik linje med min ekte pappa. Stefar har alltid stilt opp for meg, noe jeg setter veldig høyt. Han har oppdratt meg like mye som min mor og far, og jeg er heldig som har tre foreldre istedet for to. Jeg er veldig glad i stefar min

[Gjest Også en stemor]

Jeg synes det kan se ut som om du har tenkt gjennom mye, og særlig det økonomiske er lurt. Gå til advokat og sett opp samboerkontrakt og testament, både for å sikre alle parter om noe skulle skje, og for trygghetens skyld.

Man kan behandle barna likt ved å gi de oppgaver som er tilpasset alder og evner, synes også du her har tenkt nøye gjennom ting. Når det gjelder eldstemann så bør også han/hun inkluderes i husarbeidet. Vi har hatt familieråd der alle fikk forklart at i AS Storfamilien må alle bidra litt på hver sin måte, og de ble rådspurt om hva de synes er rimelig og hva de synest selv de klarer/vil. Det er jo ikke rettferdig at mor/stemor og far/stefar som har vært på jobb i 7,5 timer skal både handle, lage mat, støvsuge osv hver eneste dag, mens ungene bare er hjemme i ferien.

Pr i dag har våre barn omtrent halvparten av mine oppgaver som jeg hadde da jeg var tenåring, så det er ikke synd i dem.

Når det gjelder ukelønn og penger til klær, bør dere også kjøre et relativt likt opplegg (litt utfra alder og hvor mye de bor hos dere) Likedan leggetid (også så klart ut fra alder) hvor lenge de får være ute osv.

For oss har det vært vanskelig innkjøring, tror det er helt normalt, hehe. Både vi og barna skal venne oss til hverandre, og lære hverandre å kjenne på en ny måte.

For oss har middagen vært det store samlingspunktet, og da gjelder det for alle barna, særlig eldstemann treffer oss alle mest på denne måten.

Lykke til