Har ikke troen på at kjærligheten vil vare..

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og har vært singel i over 1 år nå. Så behovet for nærhet og forelskelse begynner jo å merkes. Men jeg merker jeg trekker meg litt unna, for når jeg først involverer meg, blir det som oftes seriøst...

Jeg har vært i to lange forhold som varte 4 år hver. Og det samme skjedde begge gangene, jeg ble rett og slett drittlei personen jeg var sammen med. Min siste eks var virkelig definisjonen på drømmemannen, og var veldig god mot meg. Men tilslutt orket jeg bare ikke ta i han lengre, synes det var kjedelig å høre han fortelle ting osv.. Så nå er jeg overbevist om at neste forhold kommer til å bli likedan. Og da er jeg 30 år og singel, og har gått glipp av mye tid og gøy.

Såå, det jeg lurer på er om det er flere som har vært i lange fordel og blitt drittlei uten spesiell grunn? Og om dere tilslutt har funnet en dere virkelig kan se for dere resten av livet med selv etter 4-5 år sammen?

Anonym poster: ccfb838e0b99145e8dccdcebec0344b2

[Tufs]

Å rett og slett bli lei er sikkert ganske vanlig, men man vokser og utvikler seg jo også kontinuerlig, så smaken bør vel også følgelig endre seg litt etterhvert. Fokus endrer seg, og det som var attraktivt ved noen i starten er ikke nødvendigvis like interessant etter et par år… ;>

[AnonymBruker]

Jeg tror heller ikke på den kjærligheten som alle andre går rundt og tror på nå til dags. Jeg tror at man trenger mennesker i sitt liv,man kan elske dem og være glad i dem,men den alt-overvinnelige- alltid seksueltopphisset-alltid perfekt-kjærligheten har jeg ikke noe troen på.....

Syns hele konseptet har blitt delt i biter, solgt, utnyttet og ubrukelig.

Ikke misforstå, jeg er veldig glad i mennesker og utvikler fort dypere følelser og jeg kunne gjort alt for min nåværende og for de jeg er glad i.

Men jeg stoler ikke 100% på noen. Jeg forstår at til syvende og sist så skal man klare seg alene i dette livet, mennesker kan forlate deg,svikte deg,men ikke nok med det: av og til er det naturlig og normalt at de setter seg forran deg. Jeg regner med det. Derfor prøver jeg alltid å ordne opp i egne problemer, sånn at jeg aldri skal være avhengig av andre.

Anonym poster: d73fbfceeda5fcbe0cc1a25e1bd773e3

[AnonymBruker]

Jo jo, NESTE gang så varer det livet ut...

Anonym poster: bcc388f6e17ff8f2cd584adcc91753a2

[AnonymBruker]

Altså, kjærlighet er noe vi lærer oss fra vi er små fra våre foreldre. Foreldre elsker barna sine betingelsesløst, samme hva som skjer så er barna elsket. Problemet er at denne kjærligheten er den vi senere måler partnere opp mot for det er den kjærligheten vi har lært oss å kjenne. Men hvem kan måle seg opp mot den kjærligheten? En mors kjærlighet for sitt barn er perfekt, den forsvinner ikke samme hva.

Anonym poster: bcc388f6e17ff8f2cd584adcc91753a2

[AnonymBruker]

Jo jo, NESTE gang så varer det livet ut...

Anonym poster: bcc388f6e17ff8f2cd584adcc91753a2

Det er nøyaktig det som er problemet: folk ønsker seg en som alltid kommer til å være perfekt, i tilegg til at det skal vare livet ut i tilegg til at han skal elske deg for nøyaktig hvem du er..øøh...

Og det er to grunner:

1. for mye filmer

2.det er lettere.

Anonym poster: d73fbfceeda5fcbe0cc1a25e1bd773e3

[Kløftfrid]

Har same tankar som deg, ts. Er kjærleik berre ein illusjon?

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og har vært singel i over 1 år nå. Så behovet for nærhet og forelskelse begynner jo å merkes. Men jeg merker jeg trekker meg litt unna, for når jeg først involverer meg, blir det som oftes seriøst...

Jeg har vært i to lange forhold som varte 4 år hver. Og det samme skjedde begge gangene, jeg ble rett og slett drittlei personen jeg var sammen med. Min siste eks var virkelig definisjonen på drømmemannen, og var veldig god mot meg. Men tilslutt orket jeg bare ikke ta i han lengre, synes det var kjedelig å høre han fortelle ting osv.. Så nå er jeg overbevist om at neste forhold kommer til å bli likedan. Og da er jeg 30 år og singel, og har gått glipp av mye tid og gøy.

Såå, det jeg lurer på er om det er flere som har vært i lange fordel og blitt drittlei uten spesiell grunn? Og om dere tilslutt har funnet en dere virkelig kan se for dere resten av livet med selv etter 4-5 år sammen?

Anonym poster: ccfb838e0b99145e8dccdcebec0344b2

Det du beskriver er ikke uvanlig, det er slike faser i de fleste langvarige forhold, men da hjelper det å ha noe mer felles enn begjær og forelskelse i forholdet.

Basisen for vårt forhold er et bunnsolig vennskap, slik at når en av oss "blir lei", mister de romantiske følelsene for den andre for en periode, har vi alltid i alle fall det som holder oss sammen inntil vi finner tilbake til den romatiske kjærigheten. Den kommer heldigvis alltid tilbake

Anonym poster: b5e14d285ebdca2f5ee626852a655efb

[Steinar40]

Forelskelse er en illusjon. Dvs. den skaper illusjoner som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

Kjærligheten forutsetter at man passer i sammen i hverdagene.

[floony]

Jeg synes det hele blir så "deromantisert" når man skal tenke på fremtiden hele tiden. Typ "hvordan vil vi være om tre år?". Sjansen er der for at det ikke vil funke så lenge, at følelser forsvinner, også må man velge å gå fra hverandre eller holde sammen. Sånn er realiteten. Jeg velger heller å fokusere på her og nå og hvor bra det er. Nå er jo jeg såpass ung at giftemål og barn ikke kommer til å være med i beregningen på mange, mange år (om de noensinne blir aktuelle i det hele tatt). Så kanskje er det enklere for meg i den livsfasen jeg er i nå? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri, uansett alder, vil overkomplisere og bagatellisere en beynnende forelskelse ved å tenke altfor langt framover i tid.

[Steinar40]

Jeg synes det hele blir så "deromantisert" når man skal tenke på fremtiden hele tiden. Typ "hvordan vil vi være om tre år?". Sjansen er der for at det ikke vil funke så lenge, at følelser forsvinner, også må man velge å gå fra hverandre eller holde sammen. Sånn er realiteten. Jeg velger heller å fokusere på her og nå og hvor bra det er. Nå er jo jeg såpass ung at giftemål og barn ikke kommer til å være med i beregningen på mange, mange år (om de noensinne blir aktuelle i det hele tatt). Så kanskje er det enklere for meg i den livsfasen jeg er i nå? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri, uansett alder, vil overkomplisere og bagatellisere en beynnende forelskelse ved å tenke altfor langt framover i tid.

Da kommer du til å brenne deg hver gang.

[floony]

Da kommer du til å brenne deg hver gang.

Jeg har vært heldigere enn de fleste. Men her spiller også omstendigheter, situasjoner og hvilke type personligheter man har med å gjøre inn. Så lenge man har en god dose selvinnsikt, empati til andre mennesker og er realistisk oppå det hele så kan man godt la forelskelsen ta litt tak. Så tar man problemene som de kommer. Sånn er livet, jeg er motstander av å ta snarveier hele tiden for å unngå de og de problemene. Da er man feig og dårlig intregrert i samfunnet.

[Steinar40]

Jeg har vært heldigere enn de fleste. Men her spiller også omstendigheter, situasjoner og hvilke type personligheter man har med å gjøre inn. Så lenge man har en god dose selvinnsikt, empati til andre mennesker og er realistisk oppå det hele så kan man godt la forelskelsen ta litt tak. Så tar man problemene som de kommer. Sånn er livet, jeg er motstander av å ta snarveier hele tiden for å unngå de og de problemene. Da er man feig og dårlig intregrert i samfunnet.

Før eller senere tar flaksa slutt. Det er bare en idiot som baserer seg på flaks.

[Steinar40]

Altså, kjærlighet er noe vi lærer oss fra vi er små fra våre foreldre. Foreldre elsker barna sine betingelsesløst, samme hva som skjer så er barna elsket. Problemet er at denne kjærligheten er den vi senere måler partnere opp mot for det er den kjærligheten vi har lært oss å kjenne. Men hvem kan måle seg opp mot den kjærligheten? En mors kjærlighet for sitt barn er perfekt, den forsvinner ikke samme hva.

Anonym poster: bcc388f6e17ff8f2cd584adcc91753a2

Det du skriver her er det faktisk veldig mye i.

[girlie88]

Både kjærlighet og forelskelse er bare kjemikalieinduserte effekter som kroppen lurer oss med for å sørge for samhold mellom mann+kvinne lenge nok til at barn produseres og overlever.

Endret 4. august 2012 av girlie88

[floony]

Før eller senere tar flaksa slutt. Det er bare en idiot som baserer seg på flaks.

Jeg har ikke nevnt noe om å ha flaks. Jeg snakker om å kjenne seg selv som person, den du velger å satse med og den situasjonen du befinner deg i. Hvis det er flaks du snakker om, så vil jeg si den isåfall inntreffer når du møter noen hvor følelsene er gjengjeldt (uansett om følelser tar slutt etterhvert eller ei). For det skjer ikke ofte.

[Steinar40]

Jeg har ikke nevnt noe om å ha flaks. Jeg snakker om å kjenne seg selv som person, den du velger å satse med og den situasjonen du befinner deg i. Hvis det er flaks du snakker om, så vil jeg si den isåfall inntreffer når du møter noen hvor følelsene er gjengjeldt (uansett om følelser tar slutt etterhvert eller ei). For det skjer ikke ofte.

Okay, jeg forsto deg som at du mente at man skulle legge alt i hendene på en forelskelse, og ikke se på noe av alt det andre som er viktig i dette livet.

[floony]

Trodde jeg var klar på det, men.

Okay, jeg forsto deg som at du mente at man skulle legge alt i hendene på en forelskelse, og ikke se på noe av alt det andre som er viktig i dette livet.

Trodde jeg var klar nok, men ok..