Savner hunden min :(

[AnonymBruker]

Jeg fikk han da han var 2 måneder gammel og har hatt han alene siden da, han har vært veldig avhengi av meg hele tiden og var i hælene på meg hele tiden. En flott golden/labrador blanding som alltid er glad og snill som dagen er lang. For å gjøre det klart så er han ikke død, men jeg måtte omplassere han etter nesten 5 fine år med han og jeg savner han så innmari

Jeg angrer ikke på valget jeg tok for jeg vet at han har det veldig fint nå og det er gode eiere. Jeg bestemte meg for å omplassere han da jeg fikk samboer og hverdagen ble plutselig mer hektisk og jeg hadde lite tid til han og trengte ofte hundepass siden vi farter mye, og han ble derfor mye alene i tillegg til allergi i familien til min samboer noe som gjorde at det ble litt vanskelig der også.

men jeg klarer ikke å tenke på han uten å gråte. det var kanskje ikke bare han som var avhengi av meg, men omvendt også.

Jeg hadde han når jeg hadde det vanskelig også og han hjalp meg på så mange måter. virkelig en bestevenn som alltid var ved min side og passet på matmor!

Det virker så dumt å skulle sitte å gråte over det nå, det er 2 måneder siden og det er kanskje ikke så lenge men burde kanskje begynne å bli bedre nå?

Planen er at jeg skal besøke de i august, de bor ikke langt unna heller så derfor er det enkelt å holde kontakten. Men jeg vet ikke om jeg greier å møte han uten å begynne å gråte. Er litt redd for at han skal tro at jeg kommer for å hente han eller noe, også blir han trist når jeg drar.

huff måtte bare få det ut på noe vis...tårene fosser her....

Anonym poster: 21a6c672feb5761a1622e9d2e092e522

[elwira]

Skjønner det er trist å gi han fra seg etter så mange gode år sammen. Jeg synes det ikke er noe dumt å gråte over det ennå, bare gråt du og bruke tida du trenger. Jeg hadde nok gråtet over det lenge jeg også. Man blir jo så glad i disse søte dyra. *Trøsteklem* :klemmer: Bra han er hos noen snille mennesker

[marlenelaa]

Jeg måtte avlive hunden min for litt over et år siden, og jeg får fortsatt klump i halsen når jeg snakker om han. Gråter også innimellom fordi jeg savner den smarte og gode vofsen min - før gråt jeg fordi han var borte, tanken på at jeg aldri kom til å se han igjen, men nå gråter jeg mest på grunn av våre gode minner. Vet ikke om jeg skal kalle det gledestårer, men kanskje savn-gledestårer? Jeg velger å tro at tårene hjelper veldig på sorgen :-)