Avliving. Er dere tilstede under avlivinga hos dyrlegen?

[Gjest Uanonymbruker]

Min reagerer ikke på hverken sprøyter eller veterinær, hun chiller seg somregel gjennom alt av undersøkelser og sprøyter og dytting og klemming og draing, og hun er så vant til at jeg gråter at det er liksom heller ikke noe nytt.

Ser for meg at hun kommer til å legge seg på bordet, vente rolig på sprøyten, se at jeg gråter, himle med øynene og sukke over at jeg sipper igjen, og så sovne. Og så blir jeg en ball av tårer, snørr, ensomhet og sorg.

Er hun hjemme her med masse folk som er triste derimot, da blir hun nok stresset- så det blir hos vetten med bare meg og henne.

Så skal hun få bli kremert og komme hjem igjen.

uæææ nå griner jeg igjen (og bikkja sukker tungt og legger seg med rumpa til)

[Ariel69]

Det er lett å si at man skal kontrollere seg, for mange er det veldig vanskelig. Og uansett om man selv syns man er kontrollert vil dyret merke at noe er galt, og ikke forstå hva som skjer. Men dette må man nesten se an selv og på situasjonen.

Jeg er for øvrig enig med Wolfmoon - det beste er å få veterinæren til å komme hjem. Da får dyret avslutte livet i kjente omgivelser og uten minner om sprøytestikk og ubehagelige undersøkelser.

Tror du dyra dør med MINNER om sprøytestikk og ubehagelige undersøkelser?

[Petra75]

At det er enkelt mener jeg overhode ikke, men at man bør klare å kontrollere seg mener jeg fremdeles. Jeg er på ingen måte noen "isstøtte" og selvfølgelig er det ikke vanskelig for et dyr å merke endring i sinnstilstanden, men til tross for dette så insisterer jeg jo på å være med dyret mitt når det får den siste sprøyten. Jeg skal ha kontroll på alt dyrlegen gjør, og jeg kjenner dyret mitt best.

Jeg har så "høye tanker" om meg selv at jeg faktisk tror dyret har best av å ligge på mitt fang, og høre min stemme mens det sovner inn.

Det er for lettvint i mine øyne å "ikke orke", og jeg tror som sagt det er de færreste som eier så liten selvbeherskelse at de overhode ikke klarer å skjerpe seg i slike omstendigheter. For meg er det en ansvarsfraskrivelse å velge en så "enkel" utvei. Dette sier jeg naturligvis med rot i egne erfaringer hvor jeg har sett og blitt fortalt av så mange hundeeiere at de "rett og slett synes det var for trist til å være med på".

Ja - det er sikkert enkelte som overhode ikke klarer dette, men jeg velger å tro at det er et lite mindre tall. Mange færre en de som faktisk ikke blir med.

En bør være bevisst sitt ansvar og være med til "the bitter end". Det er ikke bare gleder med å ha kjæledyr. Det er mye ansvar og ofte sorg også. Det er det kanskje ikke så mange som tenker over da de henter den nye søte valpen sin.

Det er ikke alle som er like sterke, og som klarer å beholde fatningen i en slik situasjon. Men jeg syns da ikke det skal være en grunn til å ikke skaffe seg dyr. De fleste har en partner, eller et familiemedlem som kan stille opp hvis man syns det blir for tøft selv.

Dyret skjønner jo ikke hvorfor eieren er i oppløsning, det merker bare at noe er forferdelig galt. Jeg kan ikke skjønne at det skal være bedre for dyret at eieren da skal være med. Nei, det er kun for å lette sin egen samvittighet.

Jeg går ut i fra at jeg også vil være med når jenta mi skal avlives en gang, men jeg kommer heller til å trekke meg tilbake hvis jeg kjenner at jeg blir for opprørt slik at hun skal slippe den usikkerheten det medfører for henne. En eier som dyret ikke kjenner igjen vil være mer traumatisk for dyret i den situasjonen enn en annen som dyret kjenner og stoler på.

Syns for øvrig du har en slett holdning til andre mennesker, når du bruker ord som "ansvarsfraskrivelse" og "enkel utvei". For mange er det nettopp det å TA ansvar når man overlater dette til andre som er rolige, slik at dyret slipper usikkerheten.

[Petra75]

Tror du dyra dør med MINNER om sprøytestikk og ubehagelige undersøkelser?

HVis de blir dratt inn til veterinæren, ja. Jeg kjenner mange dyr som helst vil slippe inn dit fordi de kun har plagsomme erfaringer.

[Petra75]

Min reagerer ikke på hverken sprøyter eller veterinær, hun chiller seg somregel gjennom alt av undersøkelser og sprøyter og dytting og klemming og draing, og hun er så vant til at jeg gråter at det er liksom heller ikke noe nytt.

Ser for meg at hun kommer til å legge seg på bordet, vente rolig på sprøyten, se at jeg gråter, himle med øynene og sukke over at jeg sipper igjen, og så sovne. Og så blir jeg en ball av tårer, snørr, ensomhet og sorg.

Er hun hjemme her med masse folk som er triste derimot, da blir hun nok stresset- så det blir hos vetten med bare meg og henne.

Så skal hun få bli kremert og komme hjem igjen.

uæææ nå griner jeg igjen (og bikkja sukker tungt og legger seg med rumpa til)

Hun her syns også veterinæren er OK. Hun får masse oppmerksomhet og godterier og glemmer fort et kaldt termometer i rompa.

Men alikevel har jeg en drøm om at vi kunne ha tatt med veterinæren på hytta, som er hennes absolutte favorittsted og la henne ende sine dager der. Tror det ville ha vært det absolutt beste for henne...

Men - dette er mange, mange (håper jeg) år til, så jeg orker ikke forholde meg til dette akkurat nå. Tenker vi tar en tur i skogen i stedet

[Portvinpiken]

Det er ikke alle som er like sterke, og som klarer å beholde fatningen i en slik situasjon. Men jeg syns da ikke det skal være en grunn til å ikke skaffe seg dyr. De fleste har en partner, eller et familiemedlem som kan stille opp hvis man syns det blir for tøft selv.

Dyret skjønner jo ikke hvorfor eieren er i oppløsning, det merker bare at noe er forferdelig galt. Jeg kan ikke skjønne at det skal være bedre for dyret at eieren da skal være med. Nei, det er kun for å lette sin egen samvittighet.

Jeg går ut i fra at jeg også vil være med når jenta mi skal avlives en gang, men jeg kommer heller til å trekke meg tilbake hvis jeg kjenner at jeg blir for opprørt slik at hun skal slippe den usikkerheten det medfører for henne. En eier som dyret ikke kjenner igjen vil være mer traumatisk for dyret i den situasjonen enn en annen som dyret kjenner og stoler på.

Syns for øvrig du har en slett holdning til andre mennesker, når du bruker ord som "ansvarsfraskrivelse" og "enkel utvei". For mange er det nettopp det å TA ansvar når man overlater dette til andre som er rolige, slik at dyret slipper usikkerheten.

Da er vi rett og slett uenige :-). Vi snakker jo alle ut i fra egne erfaringer, og mine er at veldig mange faktisk velger en enklere utvei å bli hjemme og la andre "ta støyten". Det siste du skriver er i mine øyne nettopp det jeg snakker om, at det er ansvarsfraskrivelse for de fleste. For jeg sier som sagt også at at det naturligvis er enkelte som ikke er i stand til det og ikke klarer det.

Mulig jeg har en "slett holdning" til andre mennesker, men det er basert på mine erfaringer og da må jeg tilstå at jeg ofte har mer tiltro til dyr enn mennesker ja ;-)

Vel, vi får konstantere at vi er uenige i denne saken. Jeg står støtt som en klippe i mine meninger om akkurat dette. For som jeg nå merker, har jeg ganske sterke meninger om akkurat dette :-)

[Petra75]

...og jeg har erfart at det å ha veldig bastante meninger om alle andre ofte ikke er det beste, siden ingen situasjon er lik, og heller ikke folk er like. Vi reagerer alle på forskjellig måte. Å dømme andre fordi de ikke reagerer på samme måten som en selv, prøver jeg å holde meg for god til, siden jeg ikke vet hva som ligger bak.

[Gjest Cevita]

Jeg har en bekjent som skyter dyra(hundene) sine selv når de synger på det siste verset. Da tar han med seg yndlingsleken deres ut og skyter akkurat i det øyeblikket hunden er lykkelig og alt er bra og hunden sitter ved siden av eieren og venter på at ballen skal kastes (f.eks). Dette er fordi han ikke vil at hunden skal oppleve stemningen på veterinærkontoret. Jeg tror kanskje jeg skjønner tankegangen litt, men jeg tror aldri i verden at jeg hadde klart å gjøre det mot en hund (ikke det at jeg har skyteferdighetene som trengs, men jeg hadde nok ikke klart det uanset).

[Portvinpiken]

...og jeg har erfart at det å ha veldig bastante meninger om alle andre ofte ikke er det beste, siden ingen situasjon er lik, og heller ikke folk er like. Vi reagerer alle på forskjellig måte. Å dømme andre fordi de ikke reagerer på samme måten som en selv, prøver jeg å holde meg for god til, siden jeg ikke vet hva som ligger bak.

Jada jeg ventet på en slik type kommentar. Men da får jeg bare leve med det :-). Jeg har som sagt opplevd MANGE avlivninger av dyr (ikke bare mine egne), da jeg blant annet har jobbet på veterinærkontor, og drevet med hund og trening, og jobbet i "dyrebransjen" i veldig mange år. Ergo har jeg sett min del av nettopp dette, og på det grunnlaget mener jeg fremdeles at de fleste som velger å ikke være med dyret velger en enkel utvei mest for seg selv. Jeg presiserer nok en gang at jeg naturligvis ikke mener absolutt alle, men de fleste.

Jeg tror nesten du vrir og vrenger på det jeg sier med litt vilje her ;-)

[Tabris]

Jeg mener også at det er vår plikt å være der for dyret ved dets siste stund. Joda, det finnes alltid unntak - det vil det gjøre i alle situasjoner - men stort sett synes jeg ikke "det er vondt og vanskelig" er grunn god nok til å la være og stille opp.

Jeg har selv vært med på avliving av både hund og katt, og det er helt jævlig. Jeg er der til de sover tungt av den første sprøyta, står ved siden av dem og stryker og godsnakker til de har sovnet. Deretter går jeg, de vil ikke merke om jeg er der eller ikke etter det.

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg har en bekjent som skyter dyra(hundene) sine selv når de synger på det siste verset. Da tar han med seg yndlingsleken deres ut og skyter akkurat i det øyeblikket hunden er lykkelig og alt er bra og hunden sitter ved siden av eieren og venter på at ballen skal kastes (f.eks). Dette er fordi han ikke vil at hunden skal oppleve stemningen på veterinærkontoret. Jeg tror kanskje jeg skjønner tankegangen litt, men jeg tror aldri i verden at jeg hadde klart å gjøre det mot en hund (ikke det at jeg har skyteferdighetene som trengs, men jeg hadde nok ikke klart det uanset).

Det er vanlig her. Ytterst få av bøndene og jegerne som tar med hunden til vetten for å få de avlivet, de skyter dem selv. Enkelte tar også livet av dem når de ikke kan jobbe mere uansett hvor unge de er. En del har nok et annet syn på hunder enn "folk flest" ser på dem mere som et nyttedyr enn en følgesvenn.

[Capricorn]

Det er vanlig her. Ytterst få av bøndene og jegerne som tar med hunden til vetten for å få de avlivet, de skyter dem selv. Enkelte tar også livet av dem når de ikke kan jobbe mere uansett hvor unge de er. En del har nok et annet syn på hunder enn "folk flest" ser på dem mere som et nyttedyr enn en følgesvenn.

Jeg skjønner ikke helt det der. Snakket med en jeger en gang og han sa at han kom til å skyte hunden sin hvis den ikke egnet seg til jakt. Da var den valp. Det ble en fin jakthund og den slapp å bli skutt. Heldigvis.

Det viktigste er at hundene har det godt når de lever, noe jeg tror de fleste jakthunder har, men jeg skjønner ikke at de ikke knytter sterkere følelser til dem når de er så mye sammen på jakt. Klarer ikke helt å sette meg inn i det.

[Gjest badeand1]

Huff, får helt vondt av dyr som dør uten eierene sine rundt seg.. =(

Hvis jeg må avlive katten min en dag så skal jeg garantert være med. Noe annet har jeg ikke hjerte til.

[Gjest Lille-pus]

For de dyrene jeg har delt huset med så langt, og som har vært i min varetekt når den dagen kom, så er svaret 'ja'.

Og når den dagen kommer for de kattene som i dag eier meg, så vil jeg være den som er der med dem i de siste minuttene.

[Sirah]

Jeg har vært med på å avlive hest flere ganger med bolt. Jeg har også alltid ment at man skal være med hele veien, men når min egen hest sto for tur så overlot jeg tauet til en god venn. Kort og greit fordi jeg selv var så ute å kjøre at det ville påvirket hesten i negativ retning. Jeg matet med gullerot og gresset henne utenfor stallen, vennen min overtokk leietauet og leide den bak hjørnet. I denne situasjonen følte jeg at dette var riktig. Har avlivet to andre hester jeg har hatt et veldig godt forhold til og disse føltes det riktig og bli med hele veien.

Jeg syntes at om man blir med eller ikke er helt opp til eieren. Uansett om det er hund, katt, hest eller marsvin. Gjør det som føles riktig for nettopp DEG. Det er ingenting som er hverken riktig eller feil i denne settingen. Det viktigste er at dyret er med noen den stoler på de siste minuttene.

[Capricorn]

Liten avsporing bare. Går det ikke an å avlive hest med sprøyte?

[Sirah]

Liten avsporing bare. Går det ikke an å avlive hest med sprøyte?

Jo det går ann, men er mest vanlig å bruke bolt.

[Brimi]

I vestfold bruker de ikke bolt lengre. Gjør de virkelig det andre steder i norge idag?

[Blod]

Jeg var sammen med marsvinet mitt hele tiden når han ble avlivet. Han sovnet inn i armene mine. Broren hans var også med, så han hadde alle han var glad i rundt seg. Da han var død la jeg han ved siden av broren sin så han skulle skjønne at han var død, haha, jeg blir på gråten nå av å tenke på det... Jeg savner dem enda. Det er snart 4 år siden nå

[korallen]

Aldri vært med på avliving av hund/katt. Hadde rotter tidligere som sovnet stille inn på egenhånd grunnet alderdom.

Har derimot vært med på nødslakt av hest hvor hesten måtte skytes av jeger, var min egen hest. Tøff opplevelse som har satt spor, å se sin egen hest bli skutt med rifle er noe jeg håper jeg slipper å oppleve igjen...

Har også vært med på avliving av hest med bolt, denne var ikke min - var i eiers sted da de ikke klarte å være med. Rolig og fin avslutning av ett langt liv.

Kommer til å være der den dagen hunden og hesten min måtte takke for seg, skulle bare mangle etter ett langt liv hos meg, såpass skylder en dyrene synes jeg. Fremtidige hester, hunder, katter vil jeg også følge til det siste.