Avliving. Er dere tilstede under avlivinga hos dyrlegen?

[AnonymBruker]

Er dere tilstede under avlivinga inne hos dyrlegen?

Hvordan var det?

Hvilket dyreslag var det?

Noen som ikke har orket å være der mens dyra sovner inn hos dyrlegen?

Hvordan var det?

Hvilket dyreslag var det?

Jeg er usikker på om jeg takler det psykisk å se kjæledyra mine sovne inn hos dyrlegen. Fordi jeg er så følsom og redd for døden, dødsangst.

Vet dere hva dyrleger og folk anbefaler? Være der eller ikke?

Alt om avliving kan dere skrive om her...

Anonym poster: ff213872d7bb0f7a07ed762545e4d486

[Gjest Bobler]

Jeg var med pus inn når den ble avlivet. Var katten jeg hadde oppvokst med, som ble 18år. Var helt jævlig, rett og slett. Men det var en veldig god avslutning, jeg fikk tid til å gråte alene etterpå, og jeg holdt henne når hun pustet for siste gang. Grusomt, men noe jeg absolutt kommer til å gjøre med andre dyr jeg må avlive.

Jeg ønsker ikke at det kjæreste jeg eier skal avslutte livet med en fremmed..

[Nalaya]

Synes på en måte at man skylder dyret såpass etter mange år. Å være hos veterinæren er for mange dyr stressende og da er det jo svært beroligende at matmor/matfar er med.

Jeg avlivde den første hunden min, han var valp og syk. Det var helt grusomt, men jeg hadde aldri levert inn hunden for å dø alene med noen han ikke kjente.

Det å avlive en valp var helt ufattelig grusomt. Tenkte på alt han aldri kom til å få oppleve, og at livet hans var så kort. Avlivingen gikk "fint" for seg, han var avslappet og sovnet inn mens jeg snakket og klappet ham.

Kommer absolutt til å være med inn når min nåværende hund er på sine siste dager, noe som forhåpentligvis er MANGE år til.

Endret 3. august 2012 av Nalaya

[Portvinpiken]

Jeg har vært med på avlivning av flere hunder opp igjennom. Jeg blir faktisk ganske irritert når jeg hører at folk "ikke orker" for det er så trist osv. Det er som ansvarlig dyreeier en plikt til å være der til siste pust er min personlige mening.'Det å ikke orke å være tilstede er for meg en super-egoistisk handling!

Hvis det er ille for eier, så tenk hvor trist det er for dyret som er alene med ukjente mennesker når det skal dø!

Det å gå til veterinær å avlive er naturligvis uutholdelig trist og vanskelig, men ta en prat med dyrlegen på forhånd så vil han/hun guide deg igjennom hvordan det foregår. Jeg er VELDIG nøye på hvem som får avlive dyrene mine, og skal ha god kjemi med dyrlegen.

Helt konkret det som skjer er at dyret får en ekstra stor dose sovemedisin, slik at når avlivningssprøyten (som settes i en blodåre og blir sprøytet inn via en liten slange), så er dyret så "borte" at den ikke merker at den sovner inn. Jeg snakker her om hunder (har ikke avlivet smådyr som gangere).

Hele prosessen tar noen korte minutter.

Det man kan gjøre er også å be om at veterinæren kommer for eksempel ut i bilen til deg og setter den første "sovesprøyten" der. Dette har jeg gjort med hunder som er redde for veterinærkontoret. Da kan man sitte rolig med dyret til det sovner på fanget ditt og så gå inn til veterinæren. Noen veterinærer kommer også hjem til deg, om det er ønskelig.

Det å avlive et kjæledyr er noe av det vanskeligste man gjør. Men i mine øyne er man like fullt ansvarlig for at dyret får et godt liv, som en "god" død.

[minienthe]

jeg har "sluppet unna" avlivning av smådyr da de jeg har hatt som har dødd har rett og slett ikke rukket dit men når dagen kommer og situasjonen skulle tilsi det så kommer jeg til å bli med til siste slutt.

har mer forståelse for at eier av hest/ponny ikke ønsker å være tilstede ved avlivning da dette kan virke ganske voldsomt (flere hundre kilo som går i bakken med et smell).

[Capricorn]

Helt enig med Portvinpiken! Det er vår plikt å følge dyra våre opp til de dør. Orker man ikke selv så send noen som dyret kjenner godt istedet.

Jeg har avlivet en katt og en hund. Var med begge inn og satt der til det var over. Vondt er det, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg skyldte dem det etter åresvis med ubetinget kjærlighet.

[Tvist]

Har vært med når 3 måker har blitt avlivet, de hadde en skadet vinge, og vi kunne ikke gjøre noe annet for dem. Den første gangen satte legen ikke bedøvelse først, kun avlivningssprøyte. I ettertid har jeg funnet ut at det ikke er bra, da kan dyret føle smerte, avlivningssprøyten fører til at de ikke får puste.

[Petra75]

Jeg har vært med på avlivning av flere hunder opp igjennom. Jeg blir faktisk ganske irritert når jeg hører at folk "ikke orker" for det er så trist osv. Det er som ansvarlig dyreeier en plikt til å være der til siste pust er min personlige mening.'Det å ikke orke å være tilstede er for meg en super-egoistisk handling!

Hvis det er ille for eier, så tenk hvor trist det er for dyret som er alene med ukjente mennesker når det skal dø!

Det å gå til veterinær å avlive er naturligvis uutholdelig trist og vanskelig, men ta en prat med dyrlegen på forhånd så vil han/hun guide deg igjennom hvordan det foregår. Jeg er VELDIG nøye på hvem som får avlive dyrene mine, og skal ha god kjemi med dyrlegen.

Helt konkret det som skjer er at dyret får en ekstra stor dose sovemedisin, slik at når avlivningssprøyten (som settes i en blodåre og blir sprøytet inn via en liten slange), så er dyret så "borte" at den ikke merker at den sovner inn. Jeg snakker her om hunder (har ikke avlivet smådyr som gangere).

Hele prosessen tar noen korte minutter.

Det man kan gjøre er også å be om at veterinæren kommer for eksempel ut i bilen til deg og setter den første "sovesprøyten" der. Dette har jeg gjort med hunder som er redde for veterinærkontoret. Da kan man sitte rolig med dyret til det sovner på fanget ditt og så gå inn til veterinæren. Noen veterinærer kommer også hjem til deg, om det er ønskelig.

Det å avlive et kjæledyr er noe av det vanskeligste man gjør. Men i mine øyne er man like fullt ansvarlig for at dyret får et godt liv, som en "god" død.

Jeg er uenig med deg. Jeg tror IKKE det er bedre for dyra at "flokklederen" er oppskjørtet, urolig, oppløst i tårer og stressa når dyret skal avlives. Noen vil nemlig ikke klare å holde på den roen som trengs for å gi dyret en rolig avslutning på livet. Da er det bedre at en annen som dyret kjenner, men som ikke reagerer på samme måten er med dyret inn.

[Tufs]

Jeg er hjertens enig i at vi har ansvar for at dyrene våre skal føle seg så komfortable og trygge som mulig i sine siste øyeblikk. De er våre beste venner, og vi følger dem til det siste.

Endret 4. august 2012 av Tufs

[Brimi]

Jeg har vært med på å avlive en hest med strømpistol. Det er ikke noe jeg anbefaler den yngre garde. Hadde mareritt lenge etterpå.

Men det var fint å ta en siste farvel og se at hun ikke var redd, selv ikke etter at "slakteren" hadde glemt å slå på en bryter så han måtte gjøre det to ganger.

[Gjest Uanonymbruker]

Var selvfølgelig der da katten min ble avlivet, og kommer til å være det om hunden min må avlives. Det er trist, fryktelig fryktelig trist, men det er en stor og viktig del av det å ha dyr, og man stiller opp når de trenger deg, også på det siste.

[Gjest Belle Gunnes]

Alle rottene har jeg vært med under avliving.

Katten min ble avlivet hjemme i mitt fang.

Hunden min klart jeg ikke. Heldigvis var hun med sin reservefamilie, som hun bodde hos fra tid til annen, og stolte helt og holdent på. Hun ble avlivet ute på et jorde sammen med sin høyt elskede tennisball. Hun fikk leke og herje med de menneskene hun kjente godt (veterinæren også, men bare som en god venn) og fikk en sprøyte mens hun var der ute med disse. Hun sovnet inn med tennisballen i munnen.

Hesten min skulle jeg vært med, men valgte å sende henne til oppdretter, hvor hun var store deler av året og hun fikk tusle rundt på gården som hun selv ville sammen med sine hestevenner. Og så fikk hun en bolt. Der var det snø også, noe det ikke var hjemme, og hun elsket nysnøen og storkoste seg der noen dager før hun ble avlivet.

Jeg synes man skylder å være med de. Og om man selv ikke klarer, så må det være en person dette dyret stoler like mye på, som deg selv.

[Mari*Nade]

Har alltid vært tilstede. Hunder, katter og hester. Med smådyr får man tid alene etter at sprøyta er satt og dyret har dødd. Hadde aldri kunne tenkt meg å ikke være der. Alle mine dyr bli med hjem og begraves hos meg.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg er enig med Petra75, faller man helt sammen selv er man ikke en god støtte for dyret, og da bør dyret få slippe det ekstra stresset.

Har man muligheten synes jeg også det er best hvis veterinæren kan komme hjem, så dyret slipper stresset med å bli flyttet og et dyrlegekontor som den kanskje blir stresset av i utgangspunktet.

Men lett blir det aldri, husker fortsatt da katten vår ble avlivet. Heldigvis fikk hun slippe hjemme, hun hadde tross alt aldri vært noe annet sted.

[Portvinpiken]

Jeg er uenig med deg. Jeg tror IKKE det er bedre for dyra at "flokklederen" er oppskjørtet, urolig, oppløst i tårer og stressa når dyret skal avlives. Noen vil nemlig ikke klare å holde på den roen som trengs for å gi dyret en rolig avslutning på livet. Da er det bedre at en annen som dyret kjenner, men som ikke reagerer på samme måten er med dyret inn.

Hvis man er så oppskjørtet at man overhode ikke klarer å beherske seg så er jeg til en viss grad enig, men det bør så absolutt være en person som dyret kjenner VELDIG godt. Forøvrig tror jeg ikke dyret forstår at de skal dø selvom eier er oppskjørtet, men at det kan være et stressmoment - ja.

Men jeg mener også at man tross alt bør kunne beherske seg og tenke på dyret og dets beste og da IKKE ta helt av og bli så vanvittig opprørt at en ikke klarer å følge dyret til det siste reise. Forhåpentligvis gjelder dette de færreste. At man ikke har kontroll på seg selv og ikke klarer å innse at man noen ganger må ta seg sammen for andres skyld.

[Petra75]

Det er lett å si at man skal kontrollere seg, for mange er det veldig vanskelig. Og uansett om man selv syns man er kontrollert vil dyret merke at noe er galt, og ikke forstå hva som skjer. Men dette må man nesten se an selv og på situasjonen.

Jeg er for øvrig enig med Wolfmoon - det beste er å få veterinæren til å komme hjem. Da får dyret avslutte livet i kjente omgivelser og uten minner om sprøytestikk og ubehagelige undersøkelser.

[Skywalker]

Min forrige hund ble født rett opp i hendene mine. Vi fikk 12 gode år sammen. Da han omsider ble syk (kreft) fikk han sove før han ble så dårlig at han mistet sin verdighet. Han ble født inn i mine hender, og han sovnet stille inn i mine armer inne på et stille rom hos veterinæren da han måtte ta farvel. Det var selvsagt forferdelig tungt, men det skulle bare mangle at jeg ikke skulle være sammen med ham helt til slutt. Han sovnet uten å være redd. For jeg var der.

[Rainbow]

Det er vel bra for dyret at man er der, siden det å være hos dyrlegen kan være en traumatisk opplevelse i seg selv.

Støtter det andre sier om å få dyrlegen til å komme hjem. Familiehunden vår ble avlivet med alle "menneskene sine" rundt seg, hjemme i hagen der han sov seg gjennom det hele uten å vite at dyrlegen var der engang. Så tok de ham med seg, vi kunne sørge i fred, og vi fikk en urne med asken tilbake etter en del uker.

Dyrlegene var veldig respektfulle, beskrev hele prosessen for oss og lot oss sitte med ham en stund alene mens de gikk litt unna.

Tror ingen av oss hadde takla å måtte kjøre hjem alene i stor sorg etterpå.

Når jeg en gang må la hesten min gå kommer jeg også til å være der, og det skal være hjemme det også. Hun blir rolig når jeg støtter henne under vanlige veterinærbesøk og lignende, så selv om jeg elsker henne utrolig høyt og ikke kan se for meg hvordan jeg skal takle det, må jeg være der, for hun fortjener at jeg støtter henne hele veien.

[Carrot]

Jeg kjørte tispa vår til vet og det er den tyngste turen ever! Tårene rant og jeg var fra meg av sorg, men jeg sto løpet ut - jeg var der slik hun har vært der med oss hele sitt liv. Det skulle bare mangle. Vi lekte før vi gikk inn, jeg klappet og koste med henne helt til siste pust, og så gikk jeg i frynser etterpå...

[Portvinpiken]

At det er enkelt mener jeg overhode ikke, men at man bør klare å kontrollere seg mener jeg fremdeles. Jeg er på ingen måte noen "isstøtte" og selvfølgelig er det ikke vanskelig for et dyr å merke endring i sinnstilstanden, men til tross for dette så insisterer jeg jo på å være med dyret mitt når det får den siste sprøyten. Jeg skal ha kontroll på alt dyrlegen gjør, og jeg kjenner dyret mitt best.

Jeg har så "høye tanker" om meg selv at jeg faktisk tror dyret har best av å ligge på mitt fang, og høre min stemme mens det sovner inn.

Det er for lettvint i mine øyne å "ikke orke", og jeg tror som sagt det er de færreste som eier så liten selvbeherskelse at de overhode ikke klarer å skjerpe seg i slike omstendigheter. For meg er det en ansvarsfraskrivelse å velge en så "enkel" utvei. Dette sier jeg naturligvis med rot i egne erfaringer hvor jeg har sett og blitt fortalt av så mange hundeeiere at de "rett og slett synes det var for trist til å være med på".

Ja - det er sikkert enkelte som overhode ikke klarer dette, men jeg velger å tro at det er et lite mindre tall. Mange færre en de som faktisk ikke blir med.

En bør være bevisst sitt ansvar og være med til "the bitter end". Det er ikke bare gleder med å ha kjæledyr. Det er mye ansvar og ofte sorg også. Det er det kanskje ikke så mange som tenker over da de henter den nye søte valpen sin.