Dere som har brutt kontakten med foreldrene deres

[AnonymBruker]

Dere som har brutt kontakten

-Hvordan gikk dere frem?

-Angrer dere?

-Hvordan har øvrig familie respondert?

-Hvorfor brøt dere kontakten?

Sitter og har et vanskelig valg foran meg og vil gjerne høre fra folk som har vært i lignende situasjon.

Anonym poster: de6e883faea27e2ba63204d7f0ec8b09

[AnonymBruker]

-Hvordan gikk dere frem?

Det ble egentlig bare slik over tid. Vi tok sjelden kontakt med hverandre og etterhvert var det jeg som ikke fikk svar på mine halvveis forsøk på kontakt. Da bestemte jeg meg bare for å slutte.

-Angrer dere?

Nei. Har skjedd en del siden dette som gjør meg veldig sikker i mitt valg.

-Hvordan har øvrig familie respondert?

Har ikke hørt så mye. Har heller ikke kontakt med dem.

-Hvorfor brøt dere kontakten?

Mye forskjellig. Gikk mest på at vedkommende ødela meg mentalt. Jeg orket ikke mer.

Anonym poster: cec1c945dbf23ead10bebfe0b22dd403

[Gjest meg]

Jeg har brutt kontakten med en av foreldrene mine.

- Jeg sa klart fra at dersom vedkommende ikke viste vilje til å bedre situasjonen, ville jeg ikke kunne opprettholde kontakten. Da vedkommende ikke var interessert i noen forandring, sa jeg fra om at jeg ikke lenger ønsket kontakt.

- Jeg angrer ikke. Det var nødvendig, og jeg har det veldig mye bedre uten den belastningen vedkommede betød i livet mitt. Jeg hadde i mange år forsøkt på alle måter å løse problemet (og hadde selvsagt i mange flere år prøvd å leve med det), men vedkommende var ikke interessert, og jeg innså at det ikke var mer jeg kunne gjøre. Jeg følte meg som et forferdelig menneske de første månedene etter at jeg hadde brutt kontakten, men jeg visste med meg selv at jeg hadde gjort alt jeg kunne, det var nå opp til den andre personen.

- Øvrig familie har i utgangspunktet støttet meg og forstått hvorfor det var nødvendig for meg å gjøre det jeg gjorde, men noen har etter hvert også gitt uttrykk for at det ødelegger mye for dem at jeg ikke er med på familiesammenkomster og andre arrangementer hvor den andre personen er tilstede. De mener da at det er jeg som ødelegger, ikke den andre personen. Dette anser jeg at jeg ikke kan gjøre noe med. Familien på den foreldrens side har jeg omtrent ikke kontakt med lenger fordi all kontakt foregikk gjennom den personen.

- Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å holde ut eller fikse situasjonen, og måtte innse at jeg ikke kunne verken leve med den eller bedre den. Vedkommede ødela meg mentalt og jeg måtte bort for å fungere. Det har vært en lang prosess å bli kjent med meg selv etterpå.

Dere som har brutt kontakten

-Hvordan gikk dere frem?

-Angrer dere?

-Hvordan har øvrig familie respondert?

-Hvorfor brøt dere kontakten?

Sitter og har et vanskelig valg foran meg og vil gjerne høre fra folk som har vært i lignende situasjon.

Anonym poster: de6e883faea27e2ba63204d7f0ec8b09

[AnonymBruker]

Jeg har ikke brutt kontakten 100%, jeg faker litt kontakt fortsatt, men innvendig i holdet/hjertet mitt er kontakten brutt.

-Hvordan gikk dere frem?

Jeg flyttet til utlandet rett og slett, egentlig bare for å komme meg bort, ca 5 år siden nå.

-Angrer dere?

Angrer absolutt ikke på at jeg flyttet til utlandet. Det hender jeg føler skyld ovenfor foreldrene mine fordi jeg ikke tar kontakt, og den skyldfølelsen er lett å forveksle med anger...hm...

-Hvordan har øvrig familie respondert?

Jeg har mye telefonkontakt med øvring familie, og besøker dem nå og da. Det hender de prøver å gi meg skyldfølelse for at jeg tar så lite kontakt med foreldrene mine, men jeg vet at dem på et nivå forstår meg også. :-)

-Hvorfor brøt dere kontakten?

Får bare vonde følelser hver gang jeg snakker med foreldrene mine. Får selvmordstanker etter telefonsamtaler av og til... Detter handler om ting som skjedde i barndommen, samt følelsen av at jeg ikke er "bra nok". Så jeg klarer meg bedre uten dem psykisk...

Anonym poster: df4b53c2c6ef1864f582d31c7424253e

[AnonymBruker]

Er det noen som har brutt kontakten først, for å så finne ut at de faktisk trenger å be om hjelp og på den måten være ydmyk og tråkke på sin stolthet? Er det jeg er redd for...

Anonym poster: 4bcd109a48e3a358adf391abe26ead8c

[AnonymBruker]

Er det noen som har brutt kontakten først, for å så finne ut at de faktisk trenger å be om hjelp og på den måten være ydmyk og tråkke på sin stolthet? Er det jeg er redd for...

Anonym poster: 4bcd109a48e3a358adf391abe26ead8c

Men hva er den man "trenger" å be familie om hjelp til som man ikke kan be venner/kjæreste om hjelp til??

Det eneste jeg kan komme på er økonomisk hjelp dersom banken f.eks krever at noen kausjonerer for et lån og man ikke har en samboer/ektefelle som kan gjør det.. Men dersom man er i den situasjonen, er det kanskje beste å ikke låne penger av banken uansett fordi boligmarkedet sansynligvis kommer til å "krakke" snart....

Når det gjelder psyisk støtte/selskap/sosialt liv så fatter jeg ikke at familie er nødvendig så lenge man har et par venner? Mange sier at "blod er tykkere enn vann", den stemte kanskje for 50 år siden, men ikke i 2012... Friends is the new family. Og har man ikke venner (jeg har selv ikke så mange faktisk), så kan man finne støtte andre steder som hos kjæledyr eller i hobbier, reiser, eller frivillig arbeid (f.eks gjøre frivillig arbeid for ensomme eldre eller hjemløse i høytidene). Eller feire jul sammen med en god venn, eller dra alene på storbysfeire i julen og bo på et luksushotell for pengene man ellers ville ha kjøpt julegaver for... Har gjort alle disse tingene selv og hatt det kjempefint i høytider helt uten familien min.

Anonym poster: df4b53c2c6ef1864f582d31c7424253e

[AnonymBruker]

Hva er du avhengig av dem til da? I hvor stor grad er du selvstendig idag? Har du gode venner? Betimelige spørsmål. Var det for meg..

Anonym poster: 8d5adafb10c576b541604361881e8d4a

[Gjest Sanne__]

Har selv tatt avstand til mine. Dvs treffer dem minimalt og ikke i utrengsmål. De bor på en svær gård i Vestfold og jeg bor i kårboligen. Vinterstid vil ikke min far brøyte for meg selv om han har traktor ståendes lett tilgjengelig like ved selv om jeg har hjulpet dem med masse, Invitert dem på mat osv, ganske så titt tidligere.For hvis han brøytet for meg så ville det medføre at han også brøytet for naboen som han er i krangel med.Så ingen brøyting! Det førte til at mine to tvillingjenter på 2 år og jeg ble innesnødd i dagesvis inntill jeg fikk skuffet meg ut en vei på minst en kilometer. Og slik gikk vintrene. Den påståelige faren min parkerte traktoren like ved naboen i grenseskillet for å demonstrere at han hadde den men ikke aktet å benytte den. En maktdemonstrasjon man ikke skulle stille spørsmål ved.Sliter fortsatt med helseproblemer både ifra det og ifra min oppvekst hvor jeg ikke fikk komme til orde med mine ekte tanker og alldeles ikke kontroversielle ideer for da ble det bank.Jeg måtte ikke snakke dem imot. Du skal hedre din far og din mor messet mamma da jeg kom hjem med Kristendomsboken fra skolen. Uforståelig vranghet som er umulig å forstå, Enkelte foreldre er bare syke. Tok laaang tid før jeg skjønte at andre hadde det totalt annerledes enn hjemme hos meg. En fin fasade kan skjule så mye.Du må selv kjenne på kroppen når nok er nok.Skriv gjerne til meg om du føler for det. Hilsen ambivalent , introvert, og sliten av å prøve å forstå familien sin.

[AnonymBruker]

Enkelte foreldre er bare syke.

Tok laaang tid før jeg skjønte at andre hadde det totalt annerledes enn hjemme hos meg. En fin fasade kan skjule så mye.

Du må selv kjenne på kroppen når nok er nok.

Helt enig, har opplevd det samme. "Perfekt" fasade utad, god økonomi, men streng/merkelig/kald oppdragelse... Det tok meg også laaang tid å forstå at det ikke var en normal oppdragelse jeg fikk, på tross av at foreldrene mine på mange måter fremsto/fremstår som "normale"/"bedre enn normale" på utsiden....

Anonym poster: df4b53c2c6ef1864f582d31c7424253e

[AnonymBruker]

Har kranglet med di opp igjennom oppveksten. I voksen alder så jeg at jeg var en vanskelig tenåring.

Har møtt flere som i tidlig voksenalder har brutt, de husker ikke grunnen til slutt.

Mange av de har gjort tiing, vært vanskelige. Når foreldrene har slått hardt ned på adferd, så har de flyktet. fortalt venner og bekjente hvor syke de er osv.

En gikk til bv. Der fikk hun hybel osv. I voksen alder krøp hun og innrømmet alt.

Så at alle foreldre er syke makt mennesker? nei, det er mye vanskelig ungdommer også

Anonym poster: 61dca50ac4afaf669dec22bbb7113e2f

[lell]

Jeg har ikke bruttkontakten enda! Grunnen er at jeg har barn, og de er glade i sin mormor, og uvitende om den psykiske terroren jeg har levd med! For barnas del trur jeg ikke at jeg bryter kontakten helt, men holder meg så mye unna som mulig!

[AnonymBruker]

Har kranglet med di opp igjennom oppveksten. I voksen alder så jeg at jeg var en vanskelig tenåring.

Har møtt flere som i tidlig voksenalder har brutt, de husker ikke grunnen til slutt.

Mange av de har gjort tiing, vært vanskelige. Når foreldrene har slått hardt ned på adferd, så har de flyktet. fortalt venner og bekjente hvor syke de er osv.

En gikk til bv. Der fikk hun hybel osv. I voksen alder krøp hun og innrømmet alt.

Så at alle foreldre er syke makt mennesker? nei, det er mye vanskelig ungdommer også

Anonym poster: 61dca50ac4afaf669dec22bbb7113e2f

TS her. Jeg er langt fra 16 år. Hvor får du det oppgulpet her ifra?

Anonym poster: de6e883faea27e2ba63204d7f0ec8b09

[AnonymBruker]

Har ikke brutt kontakten helt, men nesten med en av mine foreldre. Det er vel mest fordi det er ikke noe annet å hente enn tårer, krangling og kritikk og hente i den relasjonen. Er ikke en stor ting som har skjedd men mye over lang tid.

Har ett greit forhold til den andre forelderen (?) min, men min person som støtter meg i tykt og tynt er samboer, og i store trekk så er det han som er familien min nå. Har lyst til å ha kontakt med familien med tanke på evt. barnebarn, men om det kommer til å funke vil vise seg.<br /><br /> Anonym poster: 6b7928ae0d7b6db30cb6d825f2e1f318

[Brimi]

Det ble bare sånn? Vi har bare sagt hei til hverandre to ganger siden jeg flyttet ut i januar. Og faren min som slettet meg fra facebook. Har vel ikke brutt kontakten helt da vi kommer nok til å se hverandre i bryllup, begravelse, selskap osv.