Og du som trodde du var håpløs...

[AnonymBruker]

Her skal jeg fortelle deg hva som virkelig er tragiskt.

Jeg er ei jente på 26 som er jomfru, ukysset og aldri vært i forhold, eller holdt på med gutter. Jeg har vært på noen få dater (møtt over nett), men vi matcher bare ikke, så det har jeg gitt opp. Detter går naturlig nok på selvtilitten løs og jeg kan bare ikke skjønne eller se for meg at jeg skal klare å finne meg en mann, og at noen vil falle for nettopp meg. Jeg har noen venninner som sier jeg er pen, men jeg synes ikke det selv og har trekk som ikke er så vanlige. Men det er jo uansett sikkert ikke der det ligger. Jeg er oppvokst i en dusfunksjonell familie og har blit behandlet mye dårlig. Kan det tenkes at jeg utstråler "hold deg unna meg"? Jeg får bare aldri kontakt med menn der ute.

Hadde jeg bare visst hva som feiler meg

Hva tror dere, jeg trenger vel ikke bare gode råd, meg også seriøs hjelp, eller hva?

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

[VanDeKamp]

Jeg tror ikke det er noen alvorlig feil meg deg. Men det kan jo være at din negative tanker om deg selv merkes av menn. Prøv å ikke tenk så mye på at du er jomfru, ukysset og alt der der. Tenk på alt det andre flotte som du er! Og når venninnene dine sier at du er pen, ja da er du pen.

Tror du kunne hatt godt av å prate med noen om dette. Det hjelper å prate om det man sliter med. Mener ikke at du skal gå til psykolog, men snakke med en av venninnene dine for eksempel. Eller lag en dagbok her på KG som mange gjør

[Steinar40]

Her skal jeg fortelle deg hva som virkelig er tragiskt.

Jeg er ei jente på 26 som er jomfru, ukysset og aldri vært i forhold, eller holdt på med gutter. Jeg har vært på noen få dater (møtt over nett), men vi matcher bare ikke, så det har jeg gitt opp. Detter går naturlig nok på selvtilitten løs og jeg kan bare ikke skjønne eller se for meg at jeg skal klare å finne meg en mann, og at noen vil falle for nettopp meg. Jeg har noen venninner som sier jeg er pen, men jeg synes ikke det selv og har trekk som ikke er så vanlige. Men det er jo uansett sikkert ikke der det ligger. Jeg er oppvokst i en dusfunksjonell familie og har blit behandlet mye dårlig. Kan det tenkes at jeg utstråler "hold deg unna meg"? Jeg får bare aldri kontakt med menn der ute.

Hadde jeg bare visst hva som feiler meg

Hva tror dere, jeg trenger vel ikke bare gode råd, meg også seriøs hjelp, eller hva?

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

Høres ut som du har gitt opp for fort. 26 år er ingen alder i våre dager.

Jeg tror det er smart å skrive litt med hverandre før man eventuelt går på date. For å se om man kan passe i sammen. Liten vits i å gå på date ellers.

Og du kan jo bruke KG til å lufte tankene dine videre også.

[Gjest Mog]

TS: Alle mennesker er forskjellig. Det er vel at man bør snakke litt med dem litt mer før du går på date. Du kan jo også se om det er noen kurs i ditt nærområdet som har noen av dine interesser?

Uansett alder man har, så finnes det noen der ute som passer bra sammen. Dette går bra, men han ringer ikke på døra di akkurat. :-)

[Gjest Lurifix]

Kult, en kvinnelig versjon av meg.

Tror ikke du skal gi opp etter kun noen få dates. Dra på flere dates!

[AnonymBruker]

TS her...

Takk for svar til dere som tok dere tid til å skrve noen linjer.

Ang. å skrive mer med nettdaten før en møtes, så skrev vi mye i forkant, men en finner aldri ut av kjemien gjennom tekst. Det er værtfall min erfaring. Så jeg må nok som det nevnes dare komme meg litt mer ut på vift, det er bare det at jeg føler jeg har gitt opp håpet om å finne en som matcher. Det er en myte at det alltid er så lett for oss jenter å finne en partner og pluttselig har alle årene gått, jeg tenkte jo det samme for seks år siden og frykter å gjøre det om seks nye...

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

[Steinar40]

TS her...

Takk for svar til dere som tok dere tid til å skrve noen linjer.

Ang. å skrive mer med nettdaten før en møtes, så skrev vi mye i forkant, men en finner aldri ut av kjemien gjennom tekst. Det er værtfall min erfaring. Så jeg må nok som det nevnes dare komme meg litt mer ut på vift, det er bare det at jeg føler jeg har gitt opp håpet om å finne en som matcher. Det er en myte at det alltid er så lett for oss jenter å finne en partner og pluttselig har alle årene gått, jeg tenkte jo det samme for seks år siden og frykter å gjøre det om seks nye...

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

Du har selvfølgelig helt rett i det du sier om at det er en myte at det alltid er så lett for jenter/kvinner å finne en partner.

Hvor lett det er vil først og fremst avhenge av utseendet, personlighet, egen motivasjon og ikke minst tilfeldigheter; slik jeg ser det.

Det sier seg selv at de med et attraktivt utseendet vil få mye gratis.

Det samme vil ei med en utadvendt personlighet; i motsetning til hun som er innadvendt/sjenert.

Når det gjelder motivasjon så dreier mye seg om å være villig til å ta den man kan få. Noe veldig mange er, men ikke alle.

Tilfeldigheter vil gjelde fordi det som regel er mer eller mindre helt tilfeldig hvilke individer man surrer seg borti i dette livet. En del av disse er ikke like bra.

Så dette er absolutt ikke like lett for alle. Som du sier.

[Solsenga]

Synes heller ikke du skal tenke så mye på det at du er jomfru og ikke har vært i forhold. Det er snakk om tilfeldigheter, det feiler deg ingenting! Ta tak i en interesse du har og kom deg ut av døra, meld deg på et kurs der man kan le og ha det gøy- vis deg fra din beste side! Dansing/ maling/ akttegning? Mest sannsynlig ringer han ikke på døra, og treffer du han "live", så er du sikker på kjemien fra begynnelsen av Ta deg en tur ut i kveld og treff folk, snakk med noen og boost selvtilliten! Ønsker deg masse lykke til, TS!

[sofie777]

Jeg har det i grunnen verre en deg, men jeg prøver å se lyst på livet. Jeg er 36 år, jomfru, har hatt én kjæreste og det varte i 26 dager og vi kysset naturlig nok, fikk mitt første kyss da jeg var 31 og har ikke fått noe senere, etter at han slo opp. Jeg håper det er en der ute for meg. Jeg har ikke vært på mange "dates", så der må jeg jobbe med å få opp den frekvensen. Jeg har profil på Sukker og betalte et par hundrelapper for å få profilen min vurdert. Jeg har ikke endret den enda, pga tidsmangel, men om du har muligheten, anbefaler jeg deg å prøve den vurderingen.

[Steinar40]

Er man veldig motivert for å finne seg en partner så skal man selvfølgelig gjøre alt i sin makt for å finne en. Bare sørg for at det er en som er bra!

På den annen side så betyr det ikke at man er mislykket som menneske selv om man er singel.

Noen passer ikke til å leve i et parforhold. Noen vil ha ikke ha barn. Noen vil heller prioritere andre saker og ting.

Meningen med livet er hva man selv vil, eller bestemmer seg for, at det skal være. Som visstnok en eller annen av Østens filosofer skal ha sagt.

[AnonymBruker]

Er det slemt av meg å vite at det finnes også mennesker av motsatt kjønn som opplever denne delen av livet på samme måte som meg? Gjør meg lettet, men får samtidig dårlig samvittighet for å føle det slik...

Jeg selv har etter hvert som jeg blitt eldre fått en slags mental sperre på hele sex og forholdsgreia. Den klikker inn i alle situasjoner hvor jeg merker jeg er interessert eller faktisk havner i situasjoner hvor sex er et tema. Kan du, Trådstarter, relatere til dette? Er det kanskje dette som er en del av ditt problem og, at du overtenker når du er i datingstiduasjoner og lignende?

Anonym poster: ccb849029049817b8ef49ce3979b43a9

[AnonymBruker]

TS her.

Det er som du sier steiner, en trenger ikke å være mislykket selv om en ikke har kjæreste, og jeg føler meg heller ikke som det. Saken er bare det at jeg, uavhengig av hva alle andre mener, synes og ønsker, vil ha en mann å dele livet mitt med.

Føler med deg på 36, men husk at du har vært der en gang og da er det jo hop for deg også.

Jeg har ingen problemer med nettprofilen min, kunne sikker ha skaffet meg en date i dag, men som nevnt så stemmer aldri kjemien, så jeg må finne noen "der ute", men "der ute" er det liksom aldri noen som er interessert, eller viser at de er det, og da lurer jeg på hva dette skyldes. Er det min utstråling, er det hele meg, eller er jeg bare på feil sted til feil tid?

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

[Gjest Janus]

Hva tror dere, jeg trenger vel ikke bare gode råd, meg også seriøs hjelp, eller hva?

Nei, du trenger ikke psykolog eller lignende om det er det du tenker på, men du trenger å gjøre noe annet enn det du har gjort frem til nå.

Mennesker har møtt hverandre og kopulert i tusenvis av år og fikk det til helt fint uten nettdating, som er en rimelig ny oppfinnelse. Det er definitivt ikke alle som liker det og uansett så er ikke noen få møter nok til å utelukke det. Det å møte noen man liker er på mange måter et nummerspill, så du kan rett og slett bare ha vært uheldig hittil.

Har du selv noen tanker om hvorfor du ikke har møtt noen enda? Har du virkelig gjort et forsøk?

Selv har jeg en livsstil nå hvor jeg ikke møter så mange nye kvinner i hverdagen uten at jeg selv går aktivt inn for det og tar kontakt. Som regel blir det på byen, fest eller en sjelden gang i det daglige liv. Om man virkelig vil møte noen, så må man finne ut hvordan man kan gjøre seg mer tilgjengelig og plassere seg i et miljø hvor man har større muligheter for å møte noen.

Om man bor i en liten bygd med 2000 mennesker, så vil man bare ved å flytte til en by øke sannsynligheten for å møte noen betraktelig.

[AnonymBruker]

Her skal jeg fortelle deg hva som virkelig er tragiskt.

Jeg er ei jente på 26 som er jomfru, ukysset og aldri vært i forhold, eller holdt på med gutter. Jeg har vært på noen få dater (møtt over nett), men vi matcher bare ikke, så det har jeg gitt opp. Detter går naturlig nok på selvtilitten løs og jeg kan bare ikke skjønne eller se for meg at jeg skal klare å finne meg en mann, og at noen vil falle for nettopp meg. Jeg har noen venninner som sier jeg er pen, men jeg synes ikke det selv og har trekk som ikke er så vanlige. Men det er jo uansett sikkert ikke der det ligger. Jeg er oppvokst i en dusfunksjonell familie og har blit behandlet mye dårlig. Kan det tenkes at jeg utstråler "hold deg unna meg"? Jeg får bare aldri kontakt med menn der ute.

Hadde jeg bare visst hva som feiler meg

Hva tror dere, jeg trenger vel ikke bare gode råd, meg også seriøs hjelp, eller hva?

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

Vet ikke om dette er noen trøst, men jeg var også der når jeg var 26. Og med litt samme innstillingen. Det jeg gjorde var å gå aktivt inn for å sette meg i helt nye situasjoner. Kunstutstillinger, hobbyklubber, treningsstudio, kurs. Jeg er naturlig introvert, men hadde som mål å gå inn i en helt ny setting hver uke - om så bare en ny treningstime eller en ny kafe. Jeg møtte en hel del merkelige mennesker, fikk noen nye venner, og brøt ned en del barriærer for ting jeg "aldri" ville ha gjort.

Nå, nesten 3 år senere har jeg kommet dithen at jeg ser at jeg utstrålte det du beskriver som "hold deg unna meg". Jeg har på ingen måte endret utseende, men jeg er tryggere i og på meg selv, så jeg merker at folk tar lettere kontakt. Jeg merker også lett at når jeg er sur/sliten så kommer "hold deg unna"-holdningen tilbake, og folk gjør nettopp det. Jeg har ennå ikke funnet en mann som jeg vil leve med, men det innser jeg er mye fordi jeg ikke er interessert i den første og "beste" som kommer drivende.

Anonym poster: 81a08fec1c1ff8e3237a08ffb4d7bda0

[AnonymBruker]

Hmm ja, jeg får vel jobbe litt med holdningen min sånn først og fremst og tenke at det faktisk kan være noen der ute som har lyst på meg også, slik at jeg ikke får "hold deg unna" utstrålingen

Anonym poster: 5d12358c335f694a88e603a17cbf1127

[Gjest "gjest"]

Vel, men enn hvis man er totalt håpløs da?

Man kan jo alikevel være et godt menneske.

[Gjest Kv84]

Vet du hva du søker? Tenker bare av egen erfaring, at jeg selv ikke vet hva jeg søker etter i en fyr.

Og om en smiler til en fyr er det ganske stor sansynlighet for at han smiler tilbake!

Nyt å være singel! Da dukker han gjerne opp

Lykketil på kjærlighetsjakt!

[AnonymBruker]

Vel, men enn hvis man er totalt håpløs da?

Man kan jo alikevel være et godt menneske.

Men de fleste av oss trives ikke med å definere seg selv som totalt håpløs. Og selv om det krever innsats og evnen til å presse seg selv forbi komfortsonen og ut i det ukjente; er det ikke verdt å ta sjansen på å utvikle seg selv til noe annet enn "totalt håpløs"? En er jo alikevell et godt menneske.

Anonym poster: 81a08fec1c1ff8e3237a08ffb4d7bda0

[Gjest "gjest"]

Men de fleste av oss trives ikke med å definere seg selv som totalt håpløs. Og selv om det krever innsats og evnen til å presse seg selv forbi komfortsonen og ut i det ukjente; er det ikke verdt å ta sjansen på å utvikle seg selv til noe annet enn "totalt håpløs"? En er jo alikevell et godt menneske.

Anonym poster: 81a08fec1c1ff8e3237a08ffb4d7bda0

Ja.

[Gutt83]

@TS

Tror ikke du er håpløs, men litt uheldig kanskje?

Jeg har også vært singel kjempelenge nå, i en alder av 29..

er ikke så lett om man bor i hovedstaden