Spontanaborterte som 16-åring

[AnonymBruker]

Da jeg var 16 år, og hadde vært med kjæresten min i knapt ett halvt år, ble jeg gravid. Jeg var knappe 3-4 uker på vei da testen viste to streker. 3 dager senere fossblødde jeg. Jeg gikk til legen, og fikk bekreftet at fosteret ikke lengre fantes inni meg. For en 16-åring med psykiske problemer? Knallhardt.

I dag er jeg 18 år, og fortsatt sammen med nevnte kjæreste. Han er greid å komme over tapet, fordi "det var jo bare ett foster, det hadde ikke blitt et menneske enda." Slik greier ikke jeg å tenke. Jeg hadde ett barn i meg, ett liv. Jeg tenner fortsatt lys hver dag, og tenker på at jeg idag kunne vært mor til en liten gutt/jente.

Er det normalt å sørge så lenge? Og er det galt av meg å se på fosteret som et menneske?

Anonym poster: cbae3f50fb42c48f19e8c1addc907cc4

[Gjest kittycat]

Det er IKKE galt av deg å se på fosteret som "bare" et foster eller et menneske. Det kom nok brått på og som ung jente kan det ikke være lett. Har du snakket med noen om det? Mange vet ikke helt hva de skal gjøre i en slik situasjon og det at du ikke har hatt det så lett er ikke unormalt. Syns du skal snakke med noen om det, det kan ikke skade. Søtt at du tenner lys, men bare se frem til tiden som kommer. For du har nok av tid til å få barn på. Take care <3

[Myrthel]

Normalt eller ikke, vil jeg ikke si noe om... fordi vi som mennesker i ulike situasjoner alltid reagerer forskjellig. Men jeg vil anbefale deg å prate med noen om dette, for det er ikke bra for deg å gå rundt med disse tankene.

Jeg har selv hatt to spontanaborter litt lengre ute i sv. skapet enn deg. Personlig har jeg kommet greit over det ved å tenke på at det ikke var noe som kunne bli et barn. Kroppen vår er fantastisk. Den avslutter ofte et sv. skap hvis det viser seg at noe er galt. Jeg har bestandig tenkt at det var nettopp det - "en feil"... Ikke et foster, ikke begynnelsen til et barn. Veldig mange sv. skap ender i spontanaborter, ofte før kvinnen selv merker at hun er gravid. Da er det kroppen som ordner opp selv.

Prøv heller å gled deg over at du har en frisk og fin kropp, som skiller ut "ting" som ikke ville blitt liv...

Selvsagt skal man la seg undersøke, hvis man gjentatte ganger etter hverandre opplever spontanaborter, for det kan jo være noe annet enn naturlig utskillelse - men dette er en annen problemstilling...

Ta god vare på deg selv, og prat med noen..... Klem

Endret 3. august 2012 av Myrthel

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det er normalt å tenne lys for en spontanabort hver dag 2 år etter at det har skjedd. Det tyder på at du ikke har klart å komme videre etter det. Du hadde ikke et barn inne i deg, du hadde noe som kunne ha blitt et barn hvis du ikke hadde spontanabortert og alt hadde gått bra. Det er kjempetrist å abortere, men det skyldes at noe har gått feil og det kunne ikke blitt til et barn.

Prøv å kom deg videre, slutt å tenne lys og bryt de sorgritualene du har nå. Kanskje trenger du profesjonell hjelp til å komme videre?

Det er selvfølgelig lov å sørge, men det er også lov å "glemme" og gå videre.

Anonym poster: 3469c72be69708cb97385bcf40523bd1

[AnonymBruker]

TS her

Jeg gikk til psykolog da dette skjedde og har snakket mye med henne om det. Ellers er det bare kjæresten min og noen få venninner som vet om det. Vi våger ikke si noe til foreldrene våre før han også er blitt 18. (Vi har begge foreldre av typen "Sex er fysj og fy og en synd og en stor skuffelse for oss"...)

Psykologen min mener jeg bør gjøre det jeg føler er riktig ang sorg. Om jeg føler det hjelper meg å tenne et lys hver dag, så mener hun jeg bør det. Kjæresten min og de få som vet om det forstår det ikke. At jeg så lenge etter fortsatt kan sørge. Jeg har akseptert det faktum at jeg mistet barnet, men jeg er så utrolig redd for å glemme. Jeg føler at hvis jeg glemmer, så svikter jeg både meg selv og barnet. Og da føler jeg at jeg har feilet som mor, før jeg har rukket å bli en. For hvilken mor glemmer sitt eget barn?

Anonym poster: cbae3f50fb42c48f19e8c1addc907cc4

[Sulosi]

Tråden er ryddet for upassende innlegg.

Mvh Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

Åh så leit, føler synd i deg. Det er vel også en av grunnene at man bør bruke prevensjon nøye, er at man slipper å takle sånne hendelser i en så ung alder. Vet ikke om litt statistikk hjelper deg å forsønne deg med det som skjedde? Det sies at 80% av alle påbegynte graviditeter avsluttes i løpet av første 8 uker. De aller fleste aner da ikke engang at de har vært gravide.

Så det som skjedde deg er ganske vanlig, det uvanlige er at du tok en graviditetstest så tidlig og at du var så ung. Jeg håper du kommer over det. Og til neste gang, tenk på 3 måneders regel - man snakker ikke om "graviditet" før det har gått 3 måneder, det er en stor sjanse at det ikke skjer allikevel.

<br /><br /> Anonym poster: b528054448db23969ff5f9a951d75d6a

[AnonymBruker]

Uansett om du er 16, 28 eller 40, så er sorgen like stor når man mister noe man har hatt inni seg: Men måten man takler det på vareierer veldig fra person til person - det spørs hva man har opplevd tidligere, hvor sterk man er psykisk, hvor god støtte man har rundt seg, og mange andre faktorer.

Husk på at du ikke er alene om å oppleve dette. Jeg kjenner en dame som prøvde å bli gravid, og hver gang spontanaborterte hun. Hun spontanaborterte 16 ganger før hun endelig ble gravid og fosteret ble i magen. Det ble sånn at hun til slutt ikke brydde seg, på en måte .. selv om hun gjorde det. Hun ville så gjerne bli gravid og prøvde igjen og igjen selv om det ble spontanabort på spontanabort.

Livet må gå videre, og når man spontanaborterer er det en mening med det. Det er noe du skal gå igjennom å oppleve. Du skal lære noe av det.

Livet er til for å prøve og feile, lære og leve.

Da faren min døde da jeg var 17 år, sørget jeg i 5 år før det begyne å lette litt. Sorgen vil alltid være der, men livet må gå videre. Du må rett og slett lære det å leve med det - om du forstår?

Selv ble jeg en mer forståelsesfull og medfølende person etter at faren min døde. Jeg forstod plutselig at livet ikke alltid ville bli som man ville. Jeg forstod at om mamma plutselig døde, ville jeg stå der alene, og det skremte meg. Så jeg forberedte meg på å klare meg selv ved å spare penger på sparekonto.

Men idag er jeg 31 år, og mamma lever fortsatt. Og jeg har masse penger på sparekonto.

Sender deg en god klem, og håper du forstod meningen med innlegget mitt.

PS: Det er altså ikke din skyld, det ble bare sånn at du skulle oppleve dette for å lære noe av det. Kanskje forandret noe ved deg til det positive?

Anonym poster: 30826d0b196a14ee6a0c55f964bbb26f

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som meg.

Forskjellen er vel at jeg er 17, visste ikke at jeg var gravid før i går (da jeg har utsatt mensen med p-plaster i 8 uker). Om fosteret ikke har vært dødt lenge var det altså minst 8 uker gammelt.

Spontanaborterte i går. Vet ikke hvor lang tid det tar før jeg kommer over det, i grunn burde jeg være lettet - det er jo ikke ideelt å få barn enda. Men jeg føler meg så tom, trist, slem (det kan jo ha dødd av at jeg fortsatte med hormonprevensjon...).

Tror jeg vil si det samme som psykologen din. Man får bare gjøre det som føles naturlig for seg selv, uavhengig av hva som er vanlig og ikke.

Masse klemmer til deg!<br /><br /> Anonym poster: 45dd7fe51b51d02b9a1a5c6c83c89895