Bli pga barn?

[Gjest Anonymous]

Hvis man vet med seg selv at forholdet er dødt, men ellers greit? Det er liksom ikke noen grunn til å dra, annet enn at samlivet er dødt og virker meningsløst. Men hva er alternativet? Blir jeg lykkeligere av å bo alene, se barnet mitt annenhver uke, ikke se barnet mitt annenhver jul, 17. mai, nyttårsaften? Og barnet vil jo at mamma og pappa skal leve sammen, kan jeg forsvare å gå mot dette? Er det riktigst å stå for sitt valg og holde familien sammen selv om det ikke gjør meg lykkelig, eller er det riktigst å være tro mot sine egne følelser og ta valget ut fra dette også håpe at barnet skal takle dette bra? Kjærlighet er viktig, men er kjærlighet viktigere enn at barnet får bo sammen med begge foreldrene?

Trenger å høre andres synspunkt!

[Gjest Anonymous]

Føler jeg er i samme situasjon som deg. Vi har liksom ikke noe annet igjen enn felles barn og det at vi faktisk er gift....! Er vondt og vanskelig for tiden. Jeg tenker mest på barna. Jeg tror ikke barn har det godt hvis de vokser opp i et hjem uten kjærlighet mellom foreldrene. Tror barn forstår og ser mer enn vi aner. Dessuten så skal livet mitt også være bra til en viss grad. Jeg kan strekke meg langt for barna men å bruke resten av livet i et forhold som er dødt vet jeg ikke om jeg klarer. Mannen min reiser mye og barna ser han i utgangspunktet ikke særlig mye - kanskje 45% av året, så for de ville forskjellen være at mor og far ikke var til stede samtidig. Men jeg tror barn har behov for at man gjør ting sammen. At de skjønner at man er en familie. Var vel egentlig ikke noe svar til deg dette men.....

[Laina]

Enkelt: Man skal IKKE leve sammen for barnas skyld!!! Barna merker selvfølgelig også at forholdet er dødt. Og barn får det ikke nødvendigvis verre med skilte foreldre. Hvor lenge tror dere at dere vil klare å leve i et dødt forhold, uten at det blir veldig negative vibrasjoner rundt dere? Og vil dere lære barna deres at et forhold/ekteskap er kaldt? Og tror dere at barna deres vil være lykkelige om ikke dere er det? Nei, gå fra hverandre, og gå videre i livet. Men for all del: gjør bruddet så enkelt som mulig for barna. Samarbeid er viktig etter et brudd. Så barna slipper å lide mer enn nødvendig.

[Pedro]

Laina har helt rett. Jeg har vært skilt 2 ganger. Beggse skilsmissende var jæ...å komme igjennom. Barn i begge ekteskap. Det værste var delingen av boet. Begge gangene ble det ordnet, utan at jeg var tilstede. De bare tok med seg det de ville ha, og fyttet. Den ene til Skien, den andre til Trondheim. Simpelt tyveri, kaller man slikt.

Samarbeidet med hensyn til barnas besøk har ikke vært lett å bli enige om med tyvene.

For Guds og barnas skyld. Gjør hva du kan for å få til et rent og ryddig brudd!! Dere må oppretholde venskapet mellom dere. Dere har barna sammen så lenge dere lever.

[*Lene*]

Enkelt: Man skal IKKE leve sammen for barnas skyld!!! Barna merker selvfølgelig også at forholdet er dødt. Og barn får det ikke nødvendigvis verre med skilte foreldre. Hvor lenge tror dere at dere vil klare å leve i et dødt forhold' date=' uten at det blir veldig negative vibrasjoner rundt dere? Og vil dere lære barna deres at et forhold/ekteskap er kaldt? Og tror dere at barna deres vil være lykkelige om ikke dere er det? Nei, gå fra hverandre, og gå videre i livet. Men for all del: gjør bruddet så enkelt som mulig for barna. Samarbeid er viktig etter et brudd. Så barna slipper å lide mer enn nødvendig.[/quote']

Helt enig her, og gjør det FØR dere blir uvenner... Mange skilte flytter nærme hverandre, så barna kan gå litt inn og ut hos begge! Hvis dette er mulig, vil jo det og gjøre saken litt enklere :-) Uansett ønsker jeg deg lykke til!

[-Nemi-]

Jeg har vært der, jeg prøvde.. Men til sist fungerte det så dårlig for alle parter at jeg i ettertid ser at jeg skulle dratt mye før...

Min sønn var seks år når det endelige bruddet kom, han tok dette svært tungt, men i ettertid har han sagt at det verste var å gå fra "en knugende stillhet mellom foreldrene til en åpen krig..."

Mitt råd til deg er å snakke med barnas far, din samboer - gjøre bruddet så rent og pent som overhode mulig for barnas skyld. Det er den rette måten å ta hensyn til dem på..

Min samboer i dag har opplevd at foreldrene holdt sammen for barna - han sier nå at hele hans oppvekst var bygd på en løyn og et skuespill - dette sliter han med. Han visste i likhet med sine søsken at noe var galt, men de fikk aldri noe svar på sine spørsmål... Ikke før de var voksne.

- og utryggheten sitter i - jeg lever med skepsisen hans, med mistankene, sjalusien og usikkerheten.. Han kunne hatt et helt anneledes liv dersom foreldrene hadde våget være ærlige mot seg selv og sine barn...

[Gjest gjest nå]

Gresset er jo så mye grønnere på andre siden da ! Så bare begynn å date og svirre rundt du. Det er vel i allefall slike råd du i hovedsak vil oppleve å få på dette forumet..hehe

Hun ene her har 2 havarerte ekteskap og kan vel ikke være kvalifisert til å gi noen fornuftige råd om hvordan å finne sammen igjen!!

Er vi virkelig blitt til et gjeng med sytere, som ikke har guts nok til å kjempe og sloss for familien?????

Mange av oss vil bare ha de gode dagene med oss og klarer ikke de vonde, " i gode og vonde dager" er bare blitt til "gode dager" i dette landet. Bortskjemt , bortskjemt, bortskjemt...

Nei stå på jente og kjemp!!!! Det er mitt råd.

:evil:

[Gjest baby-E]

Jeg syns ikke du skla bli i forholdet pga barna. Du må jo få sjangsen til å ha det bra du også!

Tror heller ikke barn har det godt i et hjem, hvor mamma og pappa nesten ikke snakker sammen....

Men uansett hva man gjør, så er det vanskelig!!

:-?

[Gjest gjest Bårdsen]

hvorfor ikke prøve å finne ut hva som er årsaken til problemene før du bryter ut?

Dere var sikkert en gang i tiden stormforelsket? Prøv å tenke tilbake på hva som var bra før og test ut om det funker igjen!

[-Nemi-]

Lurer på hvorfor enkelte tyr til anonymitet for å si sine meninger jeg altså??

Hun ene her har 2 havarerte ekteskap og kan vel ikke være kvalifisert til å gi noen fornuftige råd om hvordan å finne sammen igjen!!

Ikke vet jeg hvordan du vet dette - men spiller det noen rolle hvor mange ganger man har vært gift for å kunne råde andre? Alle vet jo at det er langt enklere å gi råd enn å følge dem selv - det er ikke dermed sagt det er noe som mangler i rådet i seg selv...

Er vi virkelig blitt til et gjeng med sytere, som ikke har guts nok til å kjempe og sloss for familien?????

Det er en styrke å vite når man skal slutte å kjempe også....

Mange av oss vil bare ha de gode dagene med oss og klarer ikke de vonde, " i gode og vonde dager" er bare blitt til "gode dager" i dette landet. Bortskjemt , bortskjemt, bortskjemt...

Nei stå på jente og kjemp!!!! Det er mitt råd.

Hva du mener med "mange av oss" får du selv stå for - jeg for min del har kjempet meg igjennom både gode og vonde dager - så jeg tar ikke til meg din kommentar om å være bortskjemt..

Det jeg derimot tar til meg er rådet om å stå på og kjempe - for hva?

Sitt egenhverd? Sitt liv? Sin lykke? Eller - hans liv, egenhverd og lykke???

Latterlig!

[Gjest gjet Bårdsen]

Nå overgikk du deg selv..hehehe

I innlegget så ligger det en undertone om at både menn og kvinner kanskje gir opp for lett. Det er blitt for lettvindt å bare ta pikkpakket med seg, ødelegge familien og håpe på at ting da vil bli så mye bedre.

I noen tilfeller, kan det å gå fra hverandre være det eneste riktige, men i de fleste tilfeller, så tror jeg ikke det.

[Bø]

Kjærligheten svinger opp og ned, og du kan ikke vite at den er død og borte for alltid. Jeg syns også at alt for mange gir opp for lett. Hvis dere har det stille og fredelig hjemme hos dere, og samarbeider godt, så er jo det verdens beste grunnlag for å fortsette.

Forventer alle evig, brennende kjærlighet? Har det vært dødt i 5 år, så hadde jeg vurdert det, men du må gi det tid og innsats. Jeg kan ikke tenke meg at det finnes livslange forhold som ikke har gått gjennom en eller flere perioder der kjærligheten tilsynelatende er død.

Jeg blir skremt av holdningen her på KG jeg. Løsningen på alle problem er tydeligvis å gå sin vei. Du kan jo gå ifra han, finne deg en ny, og etter en tid, ha det på samme måte som med din nåværende. Nei, kjemp videre!!!!

[Gjest Madam Felle]

Gresset er jo så mye grønnere på andre siden da ! Så bare begynn å date og svirre rundt du. Det er vel i allefall slike råd du i hovedsak vil oppleve å få på dette forumet..hehe

Hun ene her har 2 havarerte ekteskap og kan vel ikke være kvalifisert til å gi noen fornuftige råd om hvordan å finne sammen igjen!!

Er vi virkelig blitt til et gjeng med sytere, som ikke har guts nok til å kjempe og sloss for familien?????

Mange av oss vil bare ha de gode dagene med oss og klarer ikke de vonde, " i gode og vonde dager" er bare blitt til "gode dager" i dette landet. Bortskjemt , bortskjemt, bortskjemt...

Nei stå på jente og kjemp!!!! Det er mitt råd.

:evil:

For et forbannada dumt svar. :evil: Snakk om å være tåpelig på det verste. Hvorfor kan ikke en som har to havarerte forhold bak seg komme med gode råd?

Hvorfor kjempe for et dødt forhold? Hvem ganger det? Er det ikke følelser igjen så er det ikke følelser igjen. Vi lever da tross alt i 2004 og ikke på begynnelsen av 1900- tallet.

Barn sliter faktisk med at foreldre bor sammen på grunn av dem. Det ganger ikke barna i det hele tatt at to mennesker som egentlig ikke vil være sammen er sammen.

Hvorfor ikke være pålogget når du kommer med slike kommentarer, eller våger du ikke stå for dine egne meninger?

[Gjest Poirot]

Om man kan samarbeide og ikke bor så langt fra hverandre burde det være mulig å se barna mer enn annenhver uke.

[Gjest Anonymous]

Folk skal ikke behøve å gå rundt som zombier bare for at de har barn. Barn merker inderlig godt at saker og ting ikke er som de skal mellom foreldrene. Å bli voksen, for så å finne at foreldrene har levd på en løgn hele deres barndom, er mye verre enn en skilsmisse.

[anneca]

Jeg har vokst opp i et hjem hvor foreldrene mine har holdt sammen for barnas skyld. Følgende av det er at jeg så langt tilbake jeg kan huske har sett at mamma og pappa har tatt på hverandre kanskje to ganger!!

Når jeg ble sammen med han jeg nå er gift med var jeg en "isklump" som måtte tines opp. Heldigvis var han tålmodig nok!!

Nei vær så snill å IKKE hold sammen for barnas skyld!!!!

Er det derimot noe man kan jobbe med og finne tilbake til hverandre, da er saken en annen!!