Vurderer strekt å gå fra barnefaren..

[Gjest Småbarnsmor]

Hei....

Jeg trenger bare noen kloke ord..

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 5 år, og har et barn på 1,5år. Vi har egentlig hatt et veldig turbulent forhold fra dag en, men av en eller annen grunn ønsket jeg ikke å gi slipp på han, jeg trodde vell at jeg greide å forme han om...Og med tiden ble han faktisk mye bedre, ikke så sinna....Kjefta meg ikke huden full for ingenting..Roet sinne sitt...Og da fikk vi barn, tiden mens jeg var gravid var fantastisk, vi begge lengtet så mye etter barnet... Vi er i 20 årene..Han er 3 år eldre. Når barn kom var det selvfølgelig stas. Våres barn har egentlig ikke noe med dette å gjøre, men hvis man skal tenke helhet så har det jo det...Han forandret seg ikke mye etter at vi ble foreldre, forsatte å feste,være borte lange kvelder,dro på jobbfornøyelser på kveldstid +++, mens det var en selvfølge at jeg ble sittende med mini. Og jeg ønsket ikke noe annet heller, da jeg har drømt om dette barne hele livet. Jeg tilbringer fortsatt alt av min fritid sammen med mini, men har mange gode venninner med barn så er ikke usosial for det, men føler ikke for å holde på slik jeg gjorde før jeg fikk barn. Dessuten krangler vi enormt når vi drikker, alle venna væres hater det. Alle vet hvordan vi har det i venne gjengen. De siste månedene har forholdet inneholdt alt for mye krangling, så jeg tok mote til meg å fortalte mine foreldre om sitvasjonen og at jeg vurderer å flytte....de støttet meg fult å helt, noe jeg trodde faktisk de ikke kom til å gjøre da de har holdt sammen hele min tid... Dette er første gangen på 5 år med krangling jeg har nevnt noe for dem, ennå vi har et ekstremt bra forhold å jeg ser dem nærmest hver dag... De første årene var jeg ekstremt forelsket i kjæresten min, men når føler jeg ingen tiltrekning lengre, han har sluttet å orde seg og faller litt sammen... Han er flink til å delta mye hjemme når vi har kranglet mye, men etter noen dager glemmer han hva vi krangler om... Vi har lite sex, han maser grusomt, og når vi først har det er det for å få han til å slutt å mase...Sex har fått en helt annen betydning for meg, det er noe man gjør for å å få slutt på maset... Han forteller meg ofte at han syntes jeg er flott,tiltrekkende,sexy, og at han elsker meg.....Jeg veit jeg elsker han, men ikke på den måten lengre, jeg elsker han fordi han ga meg min fantastiske unge...Jeg er glad i han... Jeg dro på 2 ukers ferie, da var vi enige om å tenke over om vi savnet hverandre, og vi skulle fortsette å være sammen, jeg har sagt mange ganger at jeg skal gå, at jeg ikke vill ha et slik forhold.. Uka før jeg dro hadde vi en fin uke, men jeg hadde supert på ferie, og hadde ingen savn etter han og kranglinga...Fikk mange meldinger om at han elsket meg, savnet meg... Jeg savnet ikke han... Nå som jeg er hjemme igjen, har vi vært litt like glad, han har savnet barnet...Vi har ingenting å snakke om, men han vill kose og holde rundt meg, jeg føler ingenting...Jeg tror han tror vi har det bra nå, hvordan kan jeg knuse hjerte hans? Han elsker jo barnet vårt så høyt.. Livet blir jo ikke det sammen for han uten oss i huset... Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Følelsene i forholdet går opp og ned. Jeg hadde valgt å ta flere alvorlige samtaler med ham, om hva du føler mangler i forholdet. Dere har tross alt et barn sammen, selv om det virker som om du stort sett er alenemor. Jeg hadde aldri akseptert en mann som ikke delte ansvaret for barnet 50/50 utenfor jobbtider, men om det passer deg så skal jeg jo ikke blande meg i det. Det virker heller ikke som om han bidrar med noe i huset, for meg virker det litt som om deres samliv er slik man hadde det for et par generasjoner siden.

Hva tror du kunne få frem kjærligheten igjen?

Anonym poster: 5f27320146fd281dd5e4a7b82cf33685

[AnonymBruker]

Har dere forsøkt å få hjelp av en prefesjonell? Er dette noe som er aktuelt for dere? Har du et sted du kan flytte midlertidig hvis du bestemmer deg? Er eks en seks måneders pause aktuelt? Er det en selvfølge at du tar med barnet? Har du laget en plan for hvordan ting blir økonomisk dersom du bestemmer deg for å gå?

Mange spørsmål, noen vanskelige, alle viktige!!!

Anonym poster: d83a17919a2e90c5c6a62bf71717a82e

[Gjest Indra]

Når noen sier at de har sex for å tilfredsstille den andre parten mener jeg man enten må revurdere hele forholdet eller jobbe med den biten.

Jeg tror i grunnen ikke det er så mye å jobbe for her om det kun er du som opplever dette som problematisk. Nå er ikke sexlivet alt i et forhold, men når det går dårlig er det et symptom på at relasjonen er svak.

Jeg synes du skal ta det på alvor og snakke med ham om det, men jeg er redd for at et brudd kanskje er det beste for dere begge to.

Ville du hatt det godt med en kjæreste om du visste at de egentlig ikke ville ha sex med deg? Ville ikke du mast? Dere er nok inne i en ond sirkel som har vart litt for lenge.

Dette var bare mine tanker. Lykke til uansett hva du finner ut.

[I Grosny]

Du tenker på brudd nå, i et forhold som egentlig er så ødelagt at reparasjon er veldig vanskelig.

Dere har feilet grundig begge to. Han har kranglet, og du har ikke klart å fortelle han at krangling og festing sakte men sikkert har tatt livet av alle sexy følelser for han.

Det er kanskje for sent. Det ser dødt ut.

Men dere kan jo gjøre ett siste krampeforsøk. Gutten dine må lære hvordan han skal håndtere ei dame-. Er du snill mot han, og han er motivert , så kan du lære han det. Lærer han det så kan han i det minste bli lykkelig i sittt neste forhold selv om du har mistet kjærligheten.

Kurs: Først tar dere ett samlivskurs, og lærer god kommunikasjon.

Ditt spesialkurs: Lær han å kurtisere deg med blomster, og massasje slik at du igjen blir yr i kroppen. Si at du ikke tenner på sutring og masing. Da er det bedre at han tar på deg i tide og utide.

Magefølelsen min sier at han mangler talent, og dere blir skilt. Jeg tror ikke han klarer kursopplegget med godt nok resultat.

[Gjest Småbarnsmor]

Kjenner jeg får helt vondt i magen når jeg leser svarene deres, og det er vell fordi jeg vet det er sant. Forholdet vårt er dødt, men oppi det hele(for ca ett år siden å bakover) trodde jeg faktisk at vi skulle takle dette, alt sammen, og at barnet vårt skulle vokse opp med 2 foreldre.. For meg er dette et nederlag... Jeg har foreslått en pause, mine foreldre har en leilighet jeg kan flytte rett inn i... Det er en selvfølge ja at jeg tar med barnet... Han har et helt annet forhold til meg enn pappa'n sin, han er selvfølgelig glad i pappa'n sin også, men han hadde ikke hatt til til han alene...Han jobber kveldsvakter, og sover lenge på dagen, så barnet ser ikke mye til han uansett... Barnet vårt nok et bedre forhold til mormor/morfar enn pappa'n sin, selv om det er fælt å si det... Ikke det at samboeren ikke elsker sønnen sin, men jeg tror han trodde han var klar for å bli pappa, og så var han ikke det.. Jeg trodde fult å helt at han var klar for å slå fra seg denne festedelen av livet... Jeg har blitt mye såret pga han velger øl fremfor oss... Alle andre rundt meg ser det, men han ser det ikke... Jeg skulle ønske for barnet sin skyld at vi kunne få et fint forhold, men egentlig venter jeg på at kranglinga skal begynne igjen, slik at jeg kan gå ut døra... Jeg har sett de siste dagene at han prøver å være snill, henger opp klær, legger barnet for natta, lager mat, men dette er som vanlig en periode på max en uke... Jeg sa vi skulle ta kontakt for parkurs med engang barnet ble født da hs anbefalte meg det, han påstår vi ikke trenger det...... Og etter 1,5 år tror jeg ikke noen timer med rådgivning forandrer hvordan forholdet vårt har blitt... Når jeg kom hjem fra turen på 2 uker, og han skulle hente oss håpet jeg virkelig på at jeg skulle syntes at han var råflott der han stod, slik jeg syntes før....Nå ble jeg bare deppa, og vi satt oss i bilen tause... denne turen valgte han også å ikke bli med på, dro heller på guttetur til danmark isteden for familie tur.... Det sier sitt..... Men vi har felles hus ++... Så mye vi må ordne med før vi eventuelt er gjennom bruddet, og jeg frykter for et stygt brudd, og at det skal gå utover barnet... Er det ikke en selvfølge at mor har barnet? Hos meg er det det....For barnefaren å...

[AnonymBruker]

Hei....

Jeg trenger bare noen kloke ord..

Jeg og min samboer har vært sammen i snart 5 år, og har et barn på 1,5år. Vi har egentlig hatt et veldig turbulent forhold fra dag en, men av en eller annen grunn ønsket jeg ikke å gi slipp på han, jeg trodde vell at jeg greide å forme han om...Og med tiden ble han faktisk mye bedre, ikke så sinna....Kjefta meg ikke huden full for ingenting..Roet sinne sitt...Og da fikk vi barn, tiden mens jeg var gravid var fantastisk, vi begge lengtet så mye etter barnet... Vi er i 20 årene..Han er 3 år eldre. Når barn kom var det selvfølgelig stas. Våres barn har egentlig ikke noe med dette å gjøre, men hvis man skal tenke helhet så har det jo det...Han forandret seg ikke mye etter at vi ble foreldre, forsatte å feste,være borte lange kvelder,dro på jobbfornøyelser på kveldstid +++, mens det var en selvfølge at jeg ble sittende med mini. Og jeg ønsket ikke noe annet heller, da jeg har drømt om dette barne hele livet. Jeg tilbringer fortsatt alt av min fritid sammen med mini, men har mange gode venninner med barn så er ikke usosial for det, men føler ikke for å holde på slik jeg gjorde før jeg fikk barn. Dessuten krangler vi enormt når vi drikker, alle venna væres hater det. Alle vet hvordan vi har det i venne gjengen. De siste månedene har forholdet inneholdt alt for mye krangling, så jeg tok mote til meg å fortalte mine foreldre om sitvasjonen og at jeg vurderer å flytte....de støttet meg fult å helt, noe jeg trodde faktisk de ikke kom til å gjøre da de har holdt sammen hele min tid... Dette er første gangen på 5 år med krangling jeg har nevnt noe for dem, ennå vi har et ekstremt bra forhold å jeg ser dem nærmest hver dag... De første årene var jeg ekstremt forelsket i kjæresten min, men når føler jeg ingen tiltrekning lengre, han har sluttet å orde seg og faller litt sammen... Han er flink til å delta mye hjemme når vi har kranglet mye, men etter noen dager glemmer han hva vi krangler om... Vi har lite sex, han maser grusomt, og når vi først har det er det for å få han til å slutt å mase...Sex har fått en helt annen betydning for meg, det er noe man gjør for å å få slutt på maset... Han forteller meg ofte at han syntes jeg er flott,tiltrekkende,sexy, og at han elsker meg.....Jeg veit jeg elsker han, men ikke på den måten lengre, jeg elsker han fordi han ga meg min fantastiske unge...Jeg er glad i han... Jeg dro på 2 ukers ferie, da var vi enige om å tenke over om vi savnet hverandre, og vi skulle fortsette å være sammen, jeg har sagt mange ganger at jeg skal gå, at jeg ikke vill ha et slik forhold.. Uka før jeg dro hadde vi en fin uke, men jeg hadde supert på ferie, og hadde ingen savn etter han og kranglinga...Fikk mange meldinger om at han elsket meg, savnet meg... Jeg savnet ikke han... Nå som jeg er hjemme igjen, har vi vært litt like glad, han har savnet barnet...Vi har ingenting å snakke om, men han vill kose og holde rundt meg, jeg føler ingenting...Jeg tror han tror vi har det bra nå, hvordan kan jeg knuse hjerte hans? Han elsker jo barnet vårt så høyt.. Livet blir jo ikke det sammen for han uten oss i huset... Hva skal jeg gjøre?

Det er vel den alderen da barn er mere arbeide med. De fleste skiller seg da unger er små.

Du elsker han, men du elsker barnet mer og på en annen måte. Du ser han i et annet lys nå. Husk, det er ikke bare han som har forandret seg, du også.

Du savner noe som dere hadde før. Du vier din tid til barnet, ser du at han savner noe? det er ikke mye plass til far, når barnet tar mye oppmerksomhet.

Får du det bedre ved brudd? Får barnet det bedre? Får far det bedre?

Han får iallefall oppmerksomhet ved å dra ut til kompiser, det ligger mye der. Det er det samme om han fisker, drar på jakt eller fester. Han får dekt noe som mangler hjemme.

Jeg undrer meg, alle kvinner som skriver her inne....HAN har forandret seg, han gjør ikke slik,eller slik.

Hva med oss selv?

Mange har gått frahverandre, men ofte så er det slik at de ikke gadd å jobbe med forholdet sitt.

Har du møtt mange som ikke har rusk i forholdet etter de fikk barn? Mange som ikke sliter?

det er helt normalt, det er tøft å få barn. Slitsomt. mange hensyn å ta for begge parter

Du sier du elsker han? Hva betyr det å elske? Da har dere det bra om du sier du elsker han, du hadde ikke vurdert å gå fra han da. Det er forskjell på å elske, å det å være glad i noen.

Anonym poster: df4de340202aa61cb1df7697442fe527

[Gjest Småbarnsmor]

Barnet får det bedre i de periodene forholdet våres er helt på bånn, og det er mye krangling i hjemme. Når barnet vokser opp, kan han muligens klandre meg for at han ikke har vokst opp med oss begge, men det er faktisk vanligere å vokse opp med skilte foreldre.. Kanskje han får lite oppmerksomhet, men når årene går og det meste er negativt gidder man ikke bruke mye av tiden på den andre personen. Til tider har vi det bra, da føler jeg at vi har en god tone, men det blir jo som venner...Sex biten har liksom druknet i meg, mye pga maset og at han syntes det er helt greit at vi har sex uten om at jeg har lyst..

Mange har rusk i forholdet sitt, det er ikke det at jeg drømmer om det "perfekte" forholde, jeg er gammel nok til å forstå at det ikke finnes noe som er perfekt, men jeg skulle ønske jeg hadde en samboer jeg gledet meg til å komme hjem til, gledet meg til å dele informasjon med, som faktisk følger med i steden for å spille ibox....Jeg har nok forandret meg jeg å, så absolutt, jeg har blitt mamma, men han klager aldri på meg..... Så lenge han får gjøre som han selv ønsker har vi det perfekt, mener han... Han syntes jeg er den perfekte mamma'n, og samboer....Uten om når jeg får nok av alt ansvar jeg har alene, det irriterer meg grønn når han aldri deltar...Da er det bedre å vite at jeg er alene, og alt er mitt ansvar...Jeg har nok blitt hardere etter at jeg ble mor, finner meg ikke i alt, og sier klart i fra.... Mye mulig det er grunnen til at krangling ikke gir seg, isteden for at bare fant meg i alt sammen..

[Jelly333]

Barnet får det bedre i de periodene forholdet våres er helt på bånn, og det er mye krangling i hjemme. Når barnet vokser opp, kan han muligens klandre meg for at han ikke har vokst opp med oss begge, men det er faktisk vanligere å vokse opp med skilte foreldre.. Kanskje han får lite oppmerksomhet, men når årene går og det meste er negativt gidder man ikke bruke mye av tiden på den andre personen. Til tider har vi det bra, da føler jeg at vi har en god tone, men det blir jo som venner...Sex biten har liksom druknet i meg, mye pga maset og at han syntes det er helt greit at vi har sex uten om at jeg har lyst..

Mange har rusk i forholdet sitt, det er ikke det at jeg drømmer om det "perfekte" forholde, jeg er gammel nok til å forstå at det ikke finnes noe som er perfekt, men jeg skulle ønske jeg hadde en samboer jeg gledet meg til å komme hjem til, gledet meg til å dele informasjon med, som faktisk følger med i steden for å spille ibox....Jeg har nok forandret meg jeg å, så absolutt, jeg har blitt mamma, men han klager aldri på meg..... Så lenge han får gjøre som han selv ønsker har vi det perfekt, mener han... Han syntes jeg er den perfekte mamma'n, og samboer....Uten om når jeg får nok av alt ansvar jeg har alene, det irriterer meg grønn når han aldri deltar...Da er det bedre å vite at jeg er alene, og alt er mitt ansvar...Jeg har nok blitt hardere etter at jeg ble mor, finner meg ikke i alt, og sier klart i fra.... Mye mulig det er grunnen til at krangling ikke gir seg, isteden for at bare fant meg i alt sammen..

Hvordan har det gått med deg? Jeg er i samme situasjon og skal gjøre det slutt i kveld... datteren vår er 7 mnd