Å "miste" vennene sine når de får seg barn

[Myrsnipa]

Hei alle sammen!

Jeg er en person som aldri har ønsket meg barn, og har den dag i dag fortsatt ingen ønsker om dette. Jeg er snart i 30 årene og dette er et valg jeg står for, selv om omverdenen har det vanskelig med å forstå. (men dette er en annen diskusjon)

Jeg er jo i den alderen hvor mange har eller skal få barn, og dette gjelder de i min omgangskrets også. Alle vennene mine har barn eller venter, og naturlig nok endres livene deres seg til å dreie seg om barna. Det er jo helt naturlig.

Men så har du outsideren meg da. Jeg "mistet" plutselig mine gamle venner, og føler at man ikke har noe tilfelles lengere. ja satt litt på spissen da.

Jeg er overhodet ikke interessert i barn, men jeg engasjerer meg i dem når det gjelder mine værmeste sine. Jeg blir jo med på turer, på besøk osv. Men problemet er at det bare dreier seg om disse barna. Når ungene er med eller sammen med oss, dreier alt seg om dem. De involverer seg i samtalene eller de må underholdes (alt ettersom hvilken alder), de skal ha oppmerksomhet hele tiden. Ja de blir spesiellt oppmerksomhetssyk når man kommer på besøk har jeg erfart.

Å ha veninne på besøk(eller jeg på besøk dit) med barn, ja da blir det bare sporadiske samtaler, mens hun går etter ungen som kryper/går omkring og peller på alt. Å dra på cafe går heller ikke med barna som blir utålmodige og man får jo ikke akkurat snakket orntlig sammen oss voksne.

Det virker som mye å forlange at folk skal komme til meg på besøk uten barna virker det som. De er med hele tiden. Og det er ok noen ganger.

Jeg drar jo til dem, på kveldene for å få snakket skikkelig, med dere vet jo småbarns foreldre. trøtte som dupper når kvelden kommer

Noen vil vel tenke: grow up, sånn er det bare. Du får ta støyten når du selv velger å ikke få barn.

Men jeg føler meg bare ensom. Pga mitt valg, falt jeg helt ut føler jeg. Jeg ser jo hvor mye mer sosiale disse barnefamiliene er, men da med andre barnefamilier.

Så nå må jeg vente i 15 år på å få de gode veninnene mine" tilbake", hvor vi kan treffes å ha det gøy uten barna. Hva skal jeg gjøre i mellomtiden?

Dette blir mange tanker. Kanskje litt rotete, ja jeg fikk ikke det helt frem slik jeg tenker.

Noen som har det på samme måte? Hva syns dere foreldre at vi uten barn bør gjøre? Har dere tid til venner eller mer enn nok med familien? Eller er dere bare sammen med andre som har barn siden det er mer interessant eller lettere kanskje?

[Meridian]

Haha, skjønner akkruat hva du mener!

Men, når barna begynner på skolen, pleier de å være store nok til å klare seg selv. Imellomtiden får du (vi) bare holde ut. Og vi får nyte de få gangene de får barnevakt, så de kan rett oppmerksomheten over på seg selv og sine venner.

[Sirah]

Kjenner meg godt igjen jeg også. Jeg ønsker heller ikke barn, men jeg har bare innsett at dersom jeg vil beholde vennene mine, så følger barna deres med på kjøpet. Sånn er det bare... Så jeg har heller lært meg å like barna deres jeg

[andemor]

Skjønner godt hva du mener. Jeg er vel av de småbarnsmødrene du snakker om; trøtt som en dupp på kvelden, men som oftest må jeg ha med barnet når jeg skal noe sted ellers på dagen. Heldigvis har jeg en mann som fint klarer å ta henne, og to sett med supre besteforeldre; så det går faktisk an å være sammen med venninner slik som det var før man fikk barn. Det blir selvfølgelig ikke like ofte, men jeg synes absolutt det er noe vi småbarnsforeldre bør prøve å prioritere. Og skjerpe oss litt, slik at det ikke BARE blir babysnakk. (Men dere uten barn må unnskylde oss litt også, for vi er så forelska i småtrolla våre at det er vanskelig å tenke på noe annet...)

[lille-lure]

Jeg ser hva du mener, men fra en mors side. Jeg har mistet kontaktet med min nærmeste venninde. Etter at jeg fikk barn kan jeg sikkert telle på 1 hånd hvor ofte vi har møttes. Selvsagt får en helt andre prioriteringer når barnet kommer, men du forandres også. Enten du vil eller ikke.

For min del har jeg prøvd å holde kontakten, og prøver å ikke prate om jenta mi med mindre min venninde spør. Da prater jeg, men slutter etter litt. Jeg er livredd for å bli den venninda som forsvant når barnet kom.

Men det virker som om jeg ikke er bra nok for henne (satt å spissen) siden jeg nå har barn og ikke synes slanking, byturer og prat om hvilken av hennes x'r hun skal ligge med er viktigst lenger.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd "motsatt".

Jeg mistet alle mine venninner da jeg ble gravid... Fest var vel viktigere for dem enn jeg var for når jeg ikke kunne drikke alkohol lengre hørte jeg ikke noe fra de.

Når det gjelder å komme på besøk uten barn så vil jeg at du skal vite det ikke er så enkelt bestandig. Kan godt hende de ønsker det, men ikke får det til.

Jeg vil veldig gjerne finne på ting med venninner uten å ha utålmodig barn med meg, men jeg har ingen som kan passe barnet og da blir det sånn at uansett hva jeg skal så har jeg barnet med meg (satt på spissen: tilogmed når jeg skal til gynekolog).

Syns det er trist å lese hvordan du føler det. Høres mer ut som om du burde finne deg ei venninne som har samme fremtidsplaner som deg (altså som ikke ønsker barn).<br /><br /> Anonym poster: 9b6c6b46b9b525767f6b39c851e85de9

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen fra venninnene dines perspektiv. Det er ikke dte at jeg ikke har tid til dem, men jeg har ikke så veldig mange andre interesser enn barn akkurat nå, og jeg har mange nye venninner med småbarn på samme alder (barselgrupper osv, lett å få nye venninner når man har barn), og da faller de med barn litt ut....

Jeg syns også at du bør finne deg noen barnløse venninner, og ha litt tålmodighet med de gamle. det blir sikkert litt bedre når barna blir større

Anonym poster: 882cab0733a3fa1f3bfd5d8b9dbf46c9

[Petra75]

Jeg begynner å nærme meg 40 og har det på samme måten. Har vel mer eller mindre avfunnet meg med at det er slik, og jeg har full forståelse for at det er slik også, men jeg syns det av og til er trist å hele tiden bli nedprioritert. Mine venninner er også spredt over alle vinder, så det hadde vært hyggelig med litt kvalitetstid når vi først treffes...

Men - ungene begynner å bli store og klarer seg snart selv, så jeg håper det er lys i enden av tunellen

[Gjest Magdalene]

Siden barna har kommet for å bli, kanskje du heller skal gjøre en innsats for å lære deg å like dem? I steder for å se på dem som bare i veien?

Selv om du selv ikke skal ha barn, kan du jo lære deg å like andres.

Om du invisterer tid i dem, så kanskje du får noe tilbake selv også.

Jeg har barneløse venninner som i utgangspunktet ikke liker barn, men som har brukt tid og energi på datteren vår. Som nå er blitt veldig glad i henne, og faktisk liker at hun er med på besøk o.l.

[lillevill]

TS jeg tror du må rett og slett akseptere at dine veninner er mødre som kommer med en pakke familie. Sånn er dem, de må få lov til å ha med seg barna dit de ønsker. Om du ikke orker unger, så er det kansje best å finne seg venner som har tid til å henge med deg på egen hånd, eller eventuellt akseptere at din veninne er trøtt om kvelden.

(Hva med å ta henne med på en går tur mens mannen hennes er hjemme? frisk luft hjelper jo gjerne =)

Du har valgt ditt liv, og dine veninner har valgt sitt liv. Det virker jo som du ikke liker at andre dømmer deg, men samtidig virker du jo ikke spesielt positivt innstilt til livene deres heller. Kansje du rett og slett må finne en balanse, og som sagt finne flere venner som ikke har barn.

[dilletante]

Jeg er også en av de få av de jevnaldrende i omgangskretsen som ikke har barn (frivillig), men jeg synes stort sett det går helt greit. Har vel venner som er interessert i andre ting i tillegg til ungene sine - selvsagt blir barna også tema, noe jeg synes er ok, jeg er jo glad i dem jeg også - men vi snakker fortsatt om alt mellom himmel og jord... At måten en treffes på gjerne blir litt annerledes enn da en var yngre må vi nesten bare akseptere.

Men jeg skjønner jo at dersom du har venner som ikke snakker om annet, ikke greier å se ditt perspektiv eller interessere seg noe for ditt liv eller noe annet som skjer i verden enn ungene, så blir man jo lei...

Endret 31. juli 2012 av dilletante

[Myrsnipa]

Takk for deres svar. Interessant å lese om hva andre tenker og de som føler det likt.

Jeg dømmer ingen, for jeg vet at det er helt naturlig og vanlig, det er jo heller meg som faller utenom fordi jeg velger å gjøre et unormalt valg.

Det er litt sårt og bli nedprioritert, men samtidig forstår jeg det veldig godt. Jeg gjør det.

Jeg er ikke den typen som fester og er singel heller, jeg har bare behov for venner iblant som jeg kan prate orntlig med, og det er dette som jeg syns har falt litt bort. Jeg skulle ønske jeg hadde noen veninner som ikke hadde barn. Jeg har snakket med noen uten og tro meg, hele samtalen blir faktisk annerledes med noen voksne uten barn, enn noen med barn. Så det er utrolig hvor mye man bli preget av å ha barn og familie. Jeg vet jo ikke hvordan det er, siden jeg ikke har opplev det, men jeg ser at det er ganske tydelig. Mine venner med barn har mistet alle sine andre interesser, eller har ikke tid lengere, og da blir mest barn hverdagen dreier seg om.

Men det blir jo bedre. Jo eldre ungene blir jo bedre. Da blir de mer selvstendige og man kan få mer kvalitetstid igjen. (ja og kanskje mødrene får tid igjen til å utvide horisonten litt og har lyst å gjøre andre ting)

Gleder meg

Endret 31. juli 2012 av Myrsnipa

[Harlekin]

Dette er en vanskelig sak. Jeg er selv mor til ett barn og sliter med å finne anledning til å treffe mine gamle venner (ikke at det er så veldig mange av dem, da jeg alltid har vært en ensom ulv). I mitt tilfelle er det rett og slett så mange andre ting som skal på plass, at tiden ikke strekker til. Jeg har samboer, men han kan sjelden passe barnet da han er syk. Ellers skal jeg passe inn jobb, oppussing/salg, alt mulig annet praktisk, jobbsøking, lage middag, stelling, osv. Jeg sliter med å få tid til meg selv, og da blir det også lite tid til venner, dessverre.

Treffer jeg venninner og barnet er med, blir det naturlig nok mest løping etter / passing av barnet, da hun er 3 år og skal være borti det meste Det er veldig vanskelig å konsentrere seg om en samtale mens en samtidig skal passe på at huset ikke rives ned.

Men for min del ser jeg for meg at det blir mer tid til venninner når barnet blir eldre. Spørsmålet er jo da om venninnene fremdeles er der? Jeg er neimen ikke sikker, og jeg klandrer dem ikke heller.

[Gjest Gjest]

Jeg har et par barnløse venninner som forventer at jeg stiller opp på ting uten barn. Det er ganske stressende. Jeg har knapt overskudd til meg selv, er helt utslitt når kvelden kommer, mens mine venninner bare har seg selv å tenke på. De klarer ikke å forstå hvordan det er å leve med barn. Barna mine har lange dager i barnehagen, og den lille tiden vi har sammen om ettermiddagen og i helger blir litt hellig for meg. Etter kl 21 på kvelden klarer jeg knapt å stå på beina. Ungene starter dagen kl 05 om morgenen,hverdags og helg. Jeg er heldig hvis jeg får sove en hel natt uten forstyrrelser. Kunne ønske at mine venninner også fikk barn så de sluttet å mase så mye på meg. Er så lei av mas fra alle kanter.