Han sier barna er så kresne i matveien

[AnonymBruker]

Nå er ikke dette en aktuell problemstilling enda, men det kan bli.

Mannen sier at barna hans er så kresne. De spiser nesten ingenting, aller helst pannekaker eller grøt.

Både han og mor har nesten gitt opp, og han sier at de er såpass trassige at de nekter å spise om ikke maten passer dem akkurat.

Han orker ikke ta kranglene sier han, og det samme virker å gjelde mor, så enten får de det de liker, eller de får velge om de vil ha middag de ikke er så begeistra for, eller brødskive. Da velger de alltid brødskive.

Jeg ser for meg at dette kan bli et irritasjonsmoment i heimen om man bor under samme tak, og er klar over at jeg ikke har noe jeg skulle sagt angående barnas matvaner, likevel så har jeg ikke sans for at ungene skal få det som de vil hele tiden eller spise brødskive.

Hvordan løser man slike eventuelle utfordringer?

Barna bor hos mor i hverdagen.

Anonym poster: 0e1f59c4bb783690941a88bab3b23479

[Gjest Offensive Pie]

Ta kampen. Jeg var et slikt barn, og om ikke mine foreldre hadde kranglet med meg,hadde jeg fortsatt ikke spist noenting.

[Scherbatsky]

Helt ærlig... barn begynner ikke plutselig å mislike noe, det er som oftest en eller annen grunn til det. Hvis pannekaker og grøt (som er fullt av sukker og smaker søtt som godteri) er vanlig middag, vil selvfølgelig barnet ha dette servert hver dag.

Barn liker som regel alt helt til de blir forstår at dette er noe de egentlig ikke skal like, men må spise allikevel. Hvis man serverer mat på bordet fra begynnelsen av, som om det er det mest naturlige i verden, og krever at alle skal smake på alt, spise litt av alt, er sjansen relativ stor for at du får barn som gjør nettopp dette. Lær barna om

Man kan fint begynne med å introdusere litt og litt (siden det har spunnet ut av kontroll). Lag pasta saus med gulrøtter, løk og brokkoli i. Lag spinat til kyllingen. Ikke gjem den, men gjør den naturlig til en del av måltidet. Man skal ikke måtte lure barn til å spise sunt, de skal lære at å spise sunt er noe man gjør for seg selv, og noe som er naturlig. La de være med på å bestemme (hver sin dag), lage maten (kuttet nettopp opp jordbær med en treåring som elsker å være med, ga henne en vanlig kjøkkenkniv og viste henne hvordan hun skulle gjøre det. Null problem!) og gjør det koselig rundt middagsbordet.

Da jeg var lita var middagene høydepunktet for oss. Vi snakket om dagene våre og koste oss sammen. Uten TV, telefonen ble tatt og personen ble bedt om å ringe tilbake senere, og helst alle samlet.

Så lenge barnet ikke blir fysisk dårlig grunnet allergi, må de ta kampen og heller ta den gode gamle "enten spiser du dette, eller så får du ikke middag". Ikke gi barnet valg, da bare ber du om trøbbel. Det tar vanligvis ikke lang tid før barnet godtar og spiser maten den får servert (men regn med tilbakefall her og der), så lenge mor og far står på sitt, og ikke viser at de tviler eller er usikre.

[AnonymBruker]

Nå er ikke dette en aktuell problemstilling enda, men det kan bli.

Mannen sier at barna hans er så kresne. De spiser nesten ingenting, aller helst pannekaker eller grøt.

Både han og mor har nesten gitt opp, og han sier at de er såpass trassige at de nekter å spise om ikke maten passer dem akkurat.

Han orker ikke ta kranglene sier han, og det samme virker å gjelde mor, så enten får de det de liker, eller de får velge om de vil ha middag de ikke er så begeistra for, eller brødskive. Da velger de alltid brødskive.

Jeg ser for meg at dette kan bli et irritasjonsmoment i heimen om man bor under samme tak, og er klar over at jeg ikke har noe jeg skulle sagt angående barnas matvaner, likevel så har jeg ikke sans for at ungene skal få det som de vil hele tiden eller spise brødskive.

Hvordan løser man slike eventuelle utfordringer?

Barna bor hos mor i hverdagen.

Anonym poster: 0e1f59c4bb783690941a88bab3b23479

Får unger velge, så blir det slik. Unger har ikke godt av å få velge alt. La ungene ikke spise noe annet mellom måltider.

Når de får velge, så har foreldrene gitt opp. Server maten, det er dette vi har. Dere skal sitte ved bordet til vi andre er ferdig. De skal ikke ha noe annet. Om de er sultne, ja og så? Vent til neste måltid

Anonym poster: b27ed57f000a1c8d8e96442fbd925440

[Miah]

Det er helt forferdelig å ha venner som er såpass kresne at de ikke spiser noe som helst. Jeg hater å ha slike mennesker på besøk. De spiser så utrolig ensartet, og så ufattelig kjedelig. Hadde en på besøk som nesten ikke klarte å spise tomatsuppe. Man blir jo forbannet. Anbefaler å ta opp kampen. Lær barna at de skal spise det de får. Hardt i begynnelsen, men det skal være hardt. Noe har vært galt en god stund om barna kun spiser grøt eller pannekaker. Det handler heller ikke om hva barna vil ha, men hva barna skal ha.

Vil de ikke ha maten de får? Javell, la de gå sultne. Så lærer de seg nok å spise.

[Alice123]

Ta kampen!

Du gjør barna en tjeneste. Det finnes ikke noe kjipere å ha folk på besøk (voksne, altså) som "ikke liker" noe som helst. Det er heller ikke et særlig sjarmerende trekk hos en evntuell partner. Min mann hadde foreldre som hadde gitt opp, så da jeg møtte han (voksen mann med utdannelse, jobb og egen bolig) så hadde han samme matvaner som en 5 åring. Han spiste likte bare pølser, pizza og fiskepinner. Jeg har brukt tre år på å lære han å spise som et voksent menneske.

En gang var jeg på en ganske dyr og fin restaurant med min avdeling på jobben (ca. 5 mennesker) og spiste 10-retters med en tilhørende vin til hver rett. For meg var det et minneverdig måltid som var helt fantastisk.

Men det var en der, som ikke spiste gule ting. Han spiste rett og slett ikke noe som var gult. Det var kjempeflaut, og sefen holdt på å dø av skam.

"Nei jeg kan ikke spise kamskjellet, for det har vært i nærheten av sausen som er gul" "å denne musserende vinen ligner litt for mye på gult for meg, jeg kan ikke drikke den"

[AnonymBruker]

Ta kampen!

Du gjør barna en tjeneste. Det finnes ikke noe kjipere å ha folk på besøk (voksne, altså) som "ikke liker" noe som helst. Det er heller ikke et særlig sjarmerende trekk hos en evntuell partner. Min mann hadde foreldre som hadde gitt opp, så da jeg møtte han (voksen mann med utdannelse, jobb og egen bolig) så hadde han samme matvaner som en 5 åring. Han spiste likte bare pølser, pizza og fiskepinner. Jeg har brukt tre år på å lære han å spise som et voksent menneske.

En gang var jeg på en ganske dyr og fin restaurant med min avdeling på jobben (ca. 5 mennesker) og spiste 10-retters med en tilhørende vin til hver rett. For meg var det et minneverdig måltid som var helt fantastisk.

Men det var en der, som ikke spiste gule ting. Han spiste rett og slett ikke noe som var gult. Det var kjempeflaut, og sefen holdt på å dø av skam.

"Nei jeg kan ikke spise kamskjellet, for det har vært i nærheten av sausen som er gul" "å denne musserende vinen ligner litt for mye på gult for meg, jeg kan ikke drikke den"

Det der høres heller ut som en tvangsnevrotiker enn en kresen person, så det er nok ikke helt relevant for denne diskusjonen.

Anonym poster: 42a0407a854767f744f6de166430b0c8

[apple54]

Ta kampen. Jeg var et slikt barn, og om ikke mine foreldre hadde kranglet med meg,hadde jeg fortsatt ikke spist noenting.

Samme her. Ta kampen og belønn når de spiser maten sin.

[Gjest q]

Syns nesten det er litt latterlig hvordan folk henger seg opp i andre matvaner, hva slags betydning har det for dere hvis en venn ikke spiser gule ting?

Men dette er nok et problem som foreldrene har skapt selv når det har gått så langt at barna bare spiser pannekaker eller grøt. Dere kan jo kanskje slutte med sukkeret og se om barna er like begeistret for det da? Eller evt du MÅ spise dette for å kunne få spise pannekaker/grøt. Kanskje begynner de å like andre ting i tillegg da.

Og forresten så burde dere være forsiktige med å sette hardt mot hardt som det blir sagt her. Når jeg var liten nektet jeg å spise med andre og foreldrene mine satte hardt mot hardt og nektet meg å spise alene, jeg endte opp med å slutte å spise fullstendig og måtte inn og ut av sykehus og døde nesten. Og problemet mitt med mat vokste jeg bare av meg så kan ikke si jeg er så glad for foreldrene mine sitt valg i ettertid

[AnonymBruker]

Det der høres heller ut som en tvangsnevrotiker enn en kresen person, så det er nok ikke helt relevant for denne diskusjonen.

Anonym poster: 42a0407a854767f744f6de166430b0c8

De fleste såkalt kresne er nevrotikere i en eller annen grad, og kunne ha nytte av terapi.

Anonym poster: 261fe0a89541ed7fecaa5982c9f7a966

[Alice123]

Syns nesten det er litt latterlig hvordan folk henger seg opp i andre matvaner, hva slags betydning har det for dere hvis en venn ikke spiser gule ting?

Fordi det er veldig vanskelig å lage mat til folk som ikke liker noe. Veldig ofte må man ned på barnenivå, og serverer middagsselskapet platt og smaksløs mat.

Det er også veldig provoserende når man har slavet på kjøkkenet og laget god og dyr mat, og gjester pirker i den fordi "de ikke liker".

[Gjest *Maja*]

Barn spiser om de er sultne nok. Vil de ikke ha det de får servert, ta det bort og presenter det igjen når de sier de er sultne.

[sol87]

Hvis du skal legge deg borti noe, så bør det være fordi du er bekymret for barnas ve og vel, og ikke først om fremst fordi det er et irritasjonsmoment, selv om jeg forstår at det er det det kan bli. Som de andre her sier, server vanlig middagsmat, og krev at de i alle fall smaker på maten.