Har barna plutselig ansvar for sine foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg spør av nysgjerrighet om dette er normalt.

Jeg har en venninne som skal flytte til vestlandet i forbindelse med jobb. Hun sliter veldig med dårlig samvittighet overfor sine foreldre. Foreldrene hennes er veldig deprimerte over at hun skal flytte og vet ikke hva de skal gjøre når jenta deres flytter.

Hun er en oppegående jente, men hun har levd av sine foreldre økonomisk og bodd av og på hjemme.

Hun har heller aldri hatt kjæreste og hun har heller ikke barn selv.

Til nå har det vel vært et avhengighetsforhold av hverandre. De passer på hverandre, men er det virkelig barnas ansvar når barna har blitt voksne å passe på sine foreldre? Foreldrene har tydeligvis dedikert hele livet sitt til barna sine og vet vel knapt nok et liv uten dem... Foreldrene er ressurssterke mennesker og er ikke uføre eller noe.

Så jeg lurer på om dette er normalt. Jenta er forresten 35 år!

Anonym poster: eb59f96d1014cea9c1074bd1b1640a9a

[Sign]

Nei, dette høres overhode ikke normalt ut.

Foreldres ”jobb” er jo å sørge for at barna får en oppvekst og en oppdragelse som gjør at de er i stand til å stå på egne ben når de blir voksne. At det kan føles tungt og tomt når barna forlater barndomshjemmet kan jeg forstå, men samtidig er jo det en bekreftelse på at man har lykkes som foreldre.

Å ha så tette bånd som du her beskriver kan ikke være bra verken for foreldrene eller kvinnen på 35 år.

edit: skrivefeil

Endret 30. juli 2012 av Sign

[AnonymBruker]

Godt å høre at det er andre enn meg som ikke syns det høres normalt ut... jeg prøver å gi jenta råd, men det er ikke så lett fordi hun tar foreldrene sine veldig i forsvar hele tiden.

Jeg tror foreldrene er mer avhengig av jenta enn omvendt, selv om hun har levd godt av godene hun har fått så lenge. De ringer henne flere ganger daglig og er bekymret for henne for den minste ting som for eksempel når hun skal på ferie uten dem alene og hva som kan skje.

Anonym poster: eb59f96d1014cea9c1074bd1b1640a9a

[LukaFrost]

Noen foreldre lever sitt liv vel mye gjennom sine barn. Det er igen grunn til å vingeklippe sine barn. Man skal flytte hejmmefra. Man skal leve sitt eget liv og gjøre sine egne feil. Venninen til ts bør absolut tikke la være å flytte. Foreldrene må leve sitt liv. Blir de avhengige av hjelp må de skaffe det og ikke gi datteren dårlig samvittighet for å ha flyttet.

[Lutetium 71]

Godt å høre at det er andre enn meg som ikke syns det høres normalt ut... jeg prøver å gi jenta råd, men det er ikke så lett fordi hun tar foreldrene sine veldig i forsvar hele tiden.

Jeg tror foreldrene er mer avhengig av jenta enn omvendt, selv om hun har levd godt av godene hun har fått så lenge. De ringer henne flere ganger daglig og er bekymret for henne for den minste ting som for eksempel når hun skal på ferie uten dem alene og hva som kan skje.

Anonym poster: eb59f96d1014cea9c1074bd1b1640a9a

Jeses, høres ut som foreldrene trenger å gå i terapi eller noe. Bra hun kom seg bort, slik avhengighet er ikke bra.

[Gjest Iah]

Nomalt er det ikke, men jeg kjenner til et par tilfeller hvor avhengighetsforholdet mellom foreldre og voksne barn er veldig sterkt. Felles for dem er at de er enebarn.

[AnonymBruker]

Hun er ikke enebarn. Hun har en bror og jeg har inntrykk av broren er en "mammadalt" også, men han har hvert fall familie.

Anonym poster: eb59f96d1014cea9c1074bd1b1640a9a

[AnonymBruker]

Syns det grenser mot en form for barnemishandling når du nekter barnet din å utvikle seg.

Anonym poster: a3b810a2fd7b713b3032dc3b30423d1a

[Majott]

Kanskje de er redde for at hun ikke skal klare seg alene, ettersom hun ikke har gjort det hittil, og faktisk er 35 år?

Er forøvrig enig i at foreldres oppgave er å gjøre barna til selvstendige, velfungerende voksne. Det ser ut til å ha gått galt her, og det er jo (delvis) foreldrenes feil. Men det kan jo hende at datteren sliter psykisk i den grad at hun ikke har kunnet stå på egne bein også.

[Gjest juhuu]

Det er ikke sånn det funker. Barna er avhengige av foreldrene helt til de har bestemt seg for å stå på egne ben. Noen flytter i ung alder andre drar seg ikke ut av huset før de er 40.

Når foreldrene blir eldre eller godt voksne, så henvender de seg den andre veien til barna for å få støtte og trøst, det har iallefall skjedd i venninneflokken min, altså nå er det vi som hører og passer på foreldrene.

[AnonymBruker]

Jeg spør av nysgjerrighet om dette er normalt.

Jeg har en venninne som skal flytte til vestlandet i forbindelse med jobb. Hun sliter veldig med dårlig samvittighet overfor sine foreldre. Foreldrene hennes er veldig deprimerte over at hun skal flytte og vet ikke hva de skal gjøre når jenta deres flytter.

Hun er en oppegående jente, men hun har levd av sine foreldre økonomisk og bodd av og på hjemme.

Hun har heller aldri hatt kjæreste og hun har heller ikke barn selv.

Til nå har det vel vært et avhengighetsforhold av hverandre. De passer på hverandre, men er det virkelig barnas ansvar når barna har blitt voksne å passe på sine foreldre? Foreldrene har tydeligvis dedikert hele livet sitt til barna sine og vet vel knapt nok et liv uten dem... Foreldrene er ressurssterke mennesker og er ikke uføre eller noe.

Så jeg lurer på om dette er normalt. Jenta er forresten 35 år!

Anonym poster: eb59f96d1014cea9c1074bd1b1640a9a

35 år og ikke komt videre i livet enn som så? ja det er vel et avhengihetsforhold.

Når jeg så overskriften din, så tenkte jeg på veldig gamle foreldre...

Ansvar? Nei,men når foreldre blir gamle og skrøpelige, så er det naturlig å hjelpe til.

Jeg har selv gamle forelder med store helseplager, kan ikke gå ut på vinter, måke snø, vaske, handle,men det blir noe annet

Anonym poster: 289a5e621285217693e1b601b8ab17ba