Hvorfor blir vi ukonfortabel når vi liker noen ?

[AnonymBruker]

Hei,

Hvorfor blir vi ukonfortabel når vi er forelsket/tiltrukket

av noen ??

Hva er grunnen til at vi reagerer slik når vi liker noen ?

Hvorfor dunker hjertet raskere, hvorfor blir vi mer nervøse ?

Hva er det som skjer egentlig med oss ?

Vi blir jo nesten redd den personen vi liker, selv om vi egentlig

har bare gode følelser for den personen

Hvordan kommer du deg gjennom dette ?

Hvordan blir mer konfortabel med den vi liker,

eller er dette følelser vi ikke kan kontrollere ?

Hvordan oppfører du deg rundt den du er forelsket/tiltrukket

av ?

Jeg føler at det er lett å sende ut mixet signaler til den vi

er tiltrukket av fordi vi er redd å vise at vi liker den personen vi

er tiltrukket av. Så vi smiler litt, og andre ganger overser vi nesten

den personen helt.

Kom med innspill, erfaringer rundt dette emnet

og tips til hvordan man blir mer konfortabel og relaxed

rundt den personen man liker.

Anonym poster: 54fba007c8ba8ddf97d9c104c100d185

[AnonymBruker]

Jeg vil si det er fordi vi er redd for at personen ikke skal like oss, eller at vi er redd for å drite oss ut og gjøre noe dumt. Vi har lyst å oppføre oss "perfekt", og ta oss ut som best mulig.

Anonym poster: 73ae777fa2b8875abb619cdcff56385e

[sophiaM]

Jeg vil si det er fordi vi er redd for at personen ikke skal like oss, eller at vi er redd for å drite oss ut og gjøre noe dumt. Vi har lyst å oppføre oss "perfekt", og ta oss ut som best mulig.

Anonym poster: 73ae777fa2b8875abb619cdcff56385e

Det er akkurat det jeg også tenker. At vi anstrenger oss for å ikke gjøre noe "feil", og prøver så hardt å fremstå best mulig overfor den personen vi liker.

Jeg prøver å fokusere mest mulig på å slappe av rundt en person jeg er tiltrukket av, og jeg smiler så mye det lar seg gjøre, og prøver å virke sjarmerende. Jeg tror ikke jeg blir så lett nervøs av sånt, for jeg tenker heller at hvis han ikke liker det jeg viser av meg selv, så er det bare å gå. For jeg er meg selv uansett, og gidder ikke å strebe etter å imponere med noe jeg ikke er.

[Singha]

For min egen del så blir jeg så redd for å gjøre eller si noe feil at jeg ender opp med å ikke si noen ting. Noe som selvsagt blir enda mer feil enn å faktisk si noe, men merkelig nok klarer jeg ikke tenke logisk i slike situasjoner overhodet.

[AnonymBruker]

For min del så føler jeg det er skikkelig vanskelig å snakke med den personen jeg er tiltrukket av. Jeg føler jeg bare kommer på dumme samtaleemner, men det er kanskje bare noe jeg tror. Detter er kanskje noe som en del andre mennesker også føler. Jeg har vanligvis ikke vanskeligheter med å holde samtaler med andre mennesker, men det noe spesielt når jeg er tiltrukket av noen. Jeg kan gå bort til helt tilfeldige mennesker på gaten å innlede en samtale med dem uten at det er noe problem.

Jeg tror jeg blir ukomfortabel pga. jeg er redd for å gi dårlige inntrykk, noe som jeg noen ganger føler at jeg gjør, men har blitt fortalt mange ganger at det ofte er innbilning. Det blir liksom lagt et press på meg om at jeg skal framstå som en interessant person, noe som gjør at jeg kan bli litt nervøs.

Når jeg er tiltrukket av noen så oppfører jeg meg på en måte hvor jeg flørter mye med blikket, dveler blikket litt lengre på den personen enn det jeg vanligvis gjør på andre personer. Jeg gir personen mer oppmerksomhet fra min side, ved å innlede samtaler med henne og si navnet på personen høyt hvis jeg skal snakke med personen. Jeg prøver også å komme litt i fysisk kontakt med personen ved å kanskje komme litt borti personen(uskyldig fysisk kontakt), hvis vi snakker med hverandre og er i nærheten av hverandre. Jeg prøver også å snakke om ting som personen er interessert i. Ikke minst å vise hva som interesserer meg.

Når det kommer til det med at man nesten er redd den personen man er tiltrukket av, så hadde jeg en episode hvor jeg tilfeldigvis traff på den jeg var tiltrukket av. Jeg traff på den jeg var tiltrukket på et sted og tidspunkt som overrasket meg veldig. Jeg ble så overrasket og glad på samme tidspunkt at jeg rødmet. Jeg ble så flau etter det der at jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under jorden og aldri kom fram igjen.

Anonym poster: 7edcb9c01fbe3d15b46fbc054697dbd8

[AnonymBruker]

For min del så føler jeg det er skikkelig vanskelig å snakke med den personen jeg er tiltrukket av. Jeg føler jeg bare kommer på dumme samtaleemner, men det er kanskje bare noe jeg tror. Detter er kanskje noe som en del andre mennesker også føler. Jeg har vanligvis ikke vanskeligheter med å holde samtaler med andre mennesker, men det noe spesielt når jeg er tiltrukket av noen. Jeg kan gå bort til helt tilfeldige mennesker på gaten å innlede en samtale med dem uten at det er noe problem.

Jeg tror jeg blir ukomfortabel pga. jeg er redd for å gi dårlige inntrykk, noe som jeg noen ganger føler at jeg gjør, men har blitt fortalt mange ganger at det ofte er innbilning. Det blir liksom lagt et press på meg om at jeg skal framstå som en interessant person, noe som gjør at jeg kan bli litt nervøs.

Når jeg er tiltrukket av noen så oppfører jeg meg på en måte hvor jeg flørter mye med blikket, dveler blikket litt lengre på den personen enn det jeg vanligvis gjør på andre personer. Jeg gir personen mer oppmerksomhet fra min side, ved å innlede samtaler med henne og si navnet på personen høyt hvis jeg skal snakke med personen. Jeg prøver også å komme litt i fysisk kontakt med personen ved å kanskje komme litt borti personen(uskyldig fysisk kontakt), hvis vi snakker med hverandre og er i nærheten av hverandre. Jeg prøver også å snakke om ting som personen er interessert i. Ikke minst å vise hva som interesserer meg.

Når det kommer til det med at man nesten er redd den personen man er tiltrukket av, så hadde jeg en episode hvor jeg tilfeldigvis traff på den jeg var tiltrukket av. Jeg traff på den jeg var tiltrukket på et sted og tidspunkt som overrasket meg veldig. Jeg ble så overrasket og glad på samme tidspunkt at jeg rødmet. Jeg ble så flau etter det der at jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under jorden og aldri kom fram igjen.

Anonym poster: 7edcb9c01fbe3d15b46fbc054697dbd8

Jeg bør kanskje nevne at du har fått innspill fra en gutts syn :-)

Anonym poster: 7edcb9c01fbe3d15b46fbc054697dbd8

[boyboy]

For min del så føler jeg det er skikkelig vanskelig å snakke med den personen jeg er tiltrukket av. Jeg føler jeg bare kommer på dumme samtaleemner, men det er kanskje bare noe jeg tror. Detter er kanskje noe som en del andre mennesker også føler. Jeg har vanligvis ikke vanskeligheter med å holde samtaler med andre mennesker, men det noe spesielt når jeg er tiltrukket av noen. Jeg kan gå bort til helt tilfeldige mennesker på gaten å innlede en samtale med dem uten at det er noe problem.

Jeg tror jeg blir ukomfortabel pga. jeg er redd for å gi dårlige inntrykk, noe som jeg noen ganger føler at jeg gjør, men har blitt fortalt mange ganger at det ofte er innbilning. Det blir liksom lagt et press på meg om at jeg skal framstå som en interessant person, noe som gjør at jeg kan bli litt nervøs.

Når jeg er tiltrukket av noen så oppfører jeg meg på en måte hvor jeg flørter mye med blikket, dveler blikket litt lengre på den personen enn det jeg vanligvis gjør på andre personer. Jeg gir personen mer oppmerksomhet fra min side, ved å innlede samtaler med henne og si navnet på personen høyt hvis jeg skal snakke med personen. Jeg prøver også å komme litt i fysisk kontakt med personen ved å kanskje komme litt borti personen(uskyldig fysisk kontakt), hvis vi snakker med hverandre og er i nærheten av hverandre. Jeg prøver også å snakke om ting som personen er interessert i. Ikke minst å vise hva som interesserer meg.

Når det kommer til det med at man nesten er redd den personen man er tiltrukket av, så hadde jeg en episode hvor jeg tilfeldigvis traff på den jeg var tiltrukket av. Jeg traff på den jeg var tiltrukket på et sted og tidspunkt som overrasket meg veldig. Jeg ble så overrasket og glad på samme tidspunkt at jeg rødmet. Jeg ble så flau etter det der at jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under jorden og aldri kom fram igjen.

Anonym poster: 7edcb9c01fbe3d15b46fbc054697dbd8

"Jeg traff på den jeg var tiltrukket på et sted og tidspunkt som overrasket meg veldig. Jeg ble så overrasket og glad på samme tidspunkt at jeg rødmet. Jeg ble så flau etter det der at jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under jorden og aldri kom fram igjen."

haha, dette har skjedd med meg også. Jeg traff også på personen jeg likte og jeg

forventet ikke å treffe hun. Så jeg følte blodet strømme til hodet sånn plutselig haha.

Visste ikke hva jeg skulle gjøre av meg haha. Man blir helt fullstendig satt ut når

man blir overrrasket. Ingen forberedelse, ingenting bare PANG så står hun rett foran deg haha..

Når jenten jeg liker er litt nervøs og rødmer litt så blir jeg litt ukonfortabel også.

Det blir liksom smittet over på meg.

[Steinar40]

Adrenalin kick.

Det er derfor hjertet raser, og da blir det vanskelig å beholde roen.

[Singha]

Adrenalin kick.

Det er derfor hjertet raser, og da blir det vanskelig å beholde roen.

Dette kan da ikke stemme. En får adrenalinkick f.eks. om en har en nestenulykke. Da får man jo "superkrefter". Tenker klarere, reagerer raskere ja tiden virker å gå seinere.

[Steinar40]

Dette kan da ikke stemme. En får adrenalinkick f.eks. om en har en nestenulykke. Da får man jo "superkrefter". Tenker klarere, reagerer raskere ja tiden virker å gå seinere.

Nei, adrenalin kick kan slå i ulike retninger.

Enten at man skal ta opp kampen og sloss, eller at man skal rømme (løpe for livet).

I dette tilfellet er det altså det senere alternativet som slår til.

[AnonymBruker]

Jeg er forelsket i en, hva skal jeg gjøre jenter ?

Anonym poster: bf2305edc7de47a929208f3576cda7a0

[Gjest Urr]

Jeg vet med meg selv at jeg blir redd for å bli skuffet. Altså helt i begynnelsen av ett forhold før forholdet er ett forhold. Herre.. Noen som skjønte hva jeg prøvde å si?

[kråkefjas]

Blir vi?

[floony]

Hehe, jeg tror jeg er dronninga av dette "hot n' cold" fenomenet. Uten at jeg vil det. Vel jo, noen ganger. Det blir vel en slags beskyttelsesmekanisme. Jeg smiler og blir utrolig glad av å se ham, men så nervøs at jeg begynner å skjelve. Dette er veldig slitsomt og noen ganger blir jeg lei og da kan jeg kanskje virke avvisende.

Det som roer meg? Å få bekreftet at han liker meg også. Da står vi på en måte på lik grunn og da blir denne "maktbalansen" stabil. Om det gir mening. Kommunikasjon er viktig, selv om det er utrolig skummelt å "utlevere" seg på den måten. Det tar noen måneder før jeg tør, og da er det han som har tatt initiativet først. Det hjelper.

Dette har skjedd nå nylig i min situasjon - at jeg endelig har turt å åpne meg litt. For han gjorde det først. Likevel får jeg høre at han finner meg utrolig vanskelig å lese. Jeg tror jeg gjør han usikker. Han har til og med uttalt at han tror jeg hater ham. Utrolig! Der ble jeg satt ut. Grunnen? Fordi han liker meg. Jeg tror han tror at han har skremt meg. Og jeg er skremt, men på den gode måten nå. Herregud, det hele er forvirrende, mildt sagt.

Endret 3. august 2012 av floony

[Gjest Lurifix]

Blir ikke ukomfortabel. Jeg gjør jenta ukomfortabel. Er vel hakket verre.