Bekymret for en ung jente. for forandret. hva kan ha skjedd?

[Gjest bekymret]

hei

jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram her, men jeg trenger å høre noen synspunkter fra andre. jeg har en jente i familien som jeg har kjent siden hun ble født. hun har alltid vært utadvendt, sprudlende, tøysende og iniativtakende, aldri hatt noe problem i møte med fremmede. alltid høylytt med mye å si og finne på. Ikke noe sjenert eller flau. da hun var i 6-7 årsalderen skilte foreldrene seg og moren flyttet ut av landet (sammen med jenten såklart)

nå ser ikke jeg henne ofte da hun ikke bor her i nærheten lenger, men treffer henne med ikke mange årene imellom. Traff henne senest ifjor og da kom hun løpende og ropte navnet mitt og ga meg men varmeste klemmen jeg ikke kunne drømt om. Jeg ble så glad! vi tok masse tøysebilder sammen og prøvde klær på hennes initiativ. Mye sprell. Hun var så glad og koste seg masse sammen med oss her i landet i noen uker.

Men i år så er hun ikke den samme jenten. Jeg kjenner henne ikke igjen, ingen av oss i Norge gjør det. og jeg merker jeg blir sint fordi jeg ikke kan forstå hva som plager henne. Hun er ikke blitt gamle jenten, hun er enda bare i 11-12årsalderen. Hun vil ikke hilse på noen av oss kjente og nære her i "gamle landet". Bare gjemmer seg bak gardiner og stotrer "ja" og "nei" (om vi er så heldig å få respons) til hva-som-helst som blir spurt og forsøkt snakket til henne. Om noen har en lengre "samtale" med henne på noen få minutter ser du på henne at det er rett før hun blir på gråten og vil vekk fra situasjonen. Hun vil ikke være sosial. Jeg tror ikke det er det at hun har fått vansker med å føre samtaler, at hun "bare" er blitt sjenert. ? Jeg har stygge mistanker om at noe plager henne dypere enn som så. :cry: For det er en for brå forandring på bare ett år!

Første dagene så tenkte jeg som så at kansje hun bare har fått mensen for første gang for ikke lange tiden siden, og det er vanskelig nok å takle for en liten jente. Og som man sier: Hvem forandrer seg ikke når de kommer i tolv-årsalderen.

Men hun vil ingen ting lengre. Jeg har forsøkt å få hatt henne med på kino, ut å spise, lage middag her hjemme men hver gang så avlyser hun minutter i forveien med dårlige unnskyldninger som det lyser av. Hodepine, vondt i magen, ene gangen bare gråt hun og ble sittende i bilen og ville "hjem igjen" der hvor hun sover når hun er på besøk her. Men det er jo tydelig at hun egentlig gledet seg til tingene og blir enda mer lei seg når det ikke blir noe av de.

Ingen skjønner noenting. og vi begynner å bli bekymret nå.

Moren har funnet seg ny fyr, en barnløs kar i 40årene på over 150kg, giftet seg med en gang og dro han inn i huset. Også nevnte hun jenten forsiktig at hun "..ikke liker å bo med Per" (ikke ekte navnet på nye mannen til moren).

Så hva skal man tro? :(

Jeg orker ikke skrive hva jeg mistenker nå altså hvordan kan jeg hjelpe henne når hun ikke vil snakke med noen som helst

??

- fortvilet og engstelig

[AnonymBruker]

send bekymringsmelding til barnevernet

Anonym poster: c97a892dc369cd838ee1e8f55d94c54a

[Gjest Fairydust]

Du hopper jo helt tydelig til dine egne konklusjoner her nå. For ja, jeg tror de fleste klarer å tyde hvor du vil med innlegget ditt. Det trenger absolutt ikke være snakk om overgrep selv om at jenta har gått fra å være utadvendt og sprudlende, til å bli mer innadvendt og roligere. Hun er tross alt kommet i puberteten, og snart tenåring. Det er helt normalt at man skifter personlighet over natten da. Det er mye hormoner i omløp og man blir pushet i forskjellige retninger i vennekretser og sosiale settinger som igjen påvirker hvordan man viser seg på utsiden.

Og bare så det er sagt, de færreste 11-12-13-åringer liker steforeldre. Steforeldre er ofte definisjonen på ondskap når man er i den alderen. Uten at steforeldren nødvendigvis har gjort noe galt.

På en annen side er det jo fint at du bryr deg om jenta. For ja, i noen tilfeller kan slike endringer i personlighet bety noe verre enn pubertet og hormoner, og i slike tilfeller er det godt å ha mennesker som deg. Men det er uansett ingenting du kan gjøre nå, når du ikke vet noe om hva som foregår. Det jeg foreslår er at du snakker med moren til jenta! På den måten vil du kunne finne ut om moren reagerer på noe av det samme, osv.

[Gjest puffy]

Har du prøvd å prate med noen som omgås henne kanskje på daglig eller ukentlig basis? Synes ikke du skal trekke forhastede konklusjoner enda hvertfall, kan jo skyldes veldig mye.

[AnonymBruker]

man er ikke lik hele livet. jeg var ganske livlig da jeg var i små barnsperioden .så når jeg begynte i 3. klasse eller noe ble jeg kjempe sjenert. å alt som hører med. så ble jeg tenåring og ingenting som sa sjenert med meg da.nå ligger jeg på midten kan ikke huske noe spesielt som har gjort at jeg har blitt sånn det er Bare sånn jeg ble.

Anonym poster: 5470741c8112ab4486cbd95dc3757ef0

[pita27]

Hva med å snakke med moren?

[Gjest Oblivion]

Hvem av dere er nærmest jenta, eller mer -hvem tror dere jenta lettest ville åpnet seg for? Hva med å planlegge en liten "get away" for de to -en handle tur der de setter seg ned på en rolig kafe eller kjører bilen litt lenger hvis det er en koselig sitteplass eller kafe i litt roligere strøk. Spørre henne litt om hjemmesituasjonen? Om hva hun synes om den nye mannen, om hele situasjonen med at han har flyttet inn og alt. Har hun kommet i puberteten?

Om hun ikke vil dra så "tving" henne -hun blir sur der og da, men om den andre personen er obs på å gjøre dagen behagelig, kjøpe en is, småprate om alt og ingenting først -så kan det hende hun tør å snakke.

Kanskje hun har flauhetskomplekser over kroppen sin fordi puberteten er på vei, du er vant til å dee hus bare med mamma, en annen kvinne. Så, i det puppene begynner å komme, mensen, håret, hormonene -da plutselig kommer det en mann inn i huset , og ikke bare det, en fremmed mann som selv er full av testostoron fordi han er forelska i moren hennes . Bare et scenario jeg tenkte på, ser for meg at det kan komme en del kleine situasjoner ut av noe sånt, og at hun rett og slett bare er en vanlig tenåring som plutselig ikke tør å vise frem kroppen sin eller vet hvor hun skal gjøre av de forvirrende tankene sine. "Ingen forstår jo!" Det tenkte vi vel alle?

Selvfølgelig har du scenario to -som er ganske så mye verre. Og derfor er det kanskje også ekstra viktig at hun får litt rolig tid med den av dere her i Norge hun stoler mest på og kan åpne seg lettest til.

Barnevernskommentarer synes jeg blir så meningsløse -det er familie det er snakk om, er det ikke lenger noe som kan forsøkes å løses uten å blande inn staten med en gang? Krisemaksimering er generelt en idiotisk greie -hva med finne ut av ting først? Det kan være ganske heavy for en ung jente å bli satt på pallen med fremmede folk fra barnevernet kontra det å ha en naturlig åpen samtale med noen man er glad i og føler seg trygg på.

Håper dere finner ut mer om hva som er galt etterhvert.

[Gjest TS]

TS her

Tusen takk for respons. Nei, jeg er så redd for å trekke forhastede konklusjoner. Syntes det er ekkelt å hinte om det her inne t.o.m. Men hva kan jeg gjøre? når hun sa det som hun sa og liksom ikke sa noe mer. Men det er jo en grunn til at vi alle sitter her som spørsmålstegn når vi traff henne. Alle oss er vandt med små barn som vokser seg til, pubertet, sjenanse og det som hører med i flere generasjoner. Og det er nettopp derfor vi har reagert, det virker som noe mer enn som så som ligger til grunn. Og jeg gikk selv fra en populær og rampete jente på barneskolen til å være mye inne i ungdomstiden, men når denne jenten nå begynner å grine bare noen snakker til henne ..? Selv bestefar? Forrige sommer hoppet hun opp på fanget til alle og maste hull i ørene på alle som en fra morgen til kveld.

Men det kan vel også være at hun "bare" er begynt å slite på skolen / blitt mobbet eller noe annet mindre alvorlig - men det er noe stygt som skurrer

Når det kommer til mannen som er flyttet inn så er ikke han nyinnflyttet siste året - han har bodd med de i sikkert fire år og vel så det nå. Så hun har kjent ham "lenge". også i fjor når hun var så glad og blid bodde de sammen. Og det bor flere brødre i huset også - samt søstre.

huff, jeg tror jeg skal ta henne med på en liten kjøretur imorgen og kjøpe is til oss. Men er så redd for å gjøre noe feil.

[Gjest Gjest20]

lol.

Endret 29. desember 2014 av Gjest20

[Gjest Oblivion]

huff, jeg tror jeg skal ta henne med på en liten kjøretur imorgen og kjøpe is til oss. Men er så redd for å gjøre noe feil.

Du må bare tenke litt over på forhånd hvordan du skal opptre -vær naturlig og myndig om du skjønner, si at du som voksenperson er bekymret og at du lover å ikke misbruke det hun sier til deg. At du er kvinne selv (du fremstår iallefall sånn her) og at du kanskje kan hjelpe henne å løse opp i det hun går å tenker på. Om det viser seg å være noe alvorlig så synes jeg dere kan ta en prat om akkurat det igjen det før du tar det videre -det er lett å føle seg svikta om du "sladrer" og hun trenger kanskje noen å stole på etter at du har fått vite hva som foregår også.

Det er ganske tøft å ta en sånn prat -men vis bare at du er en rolig voksenperson som bare vil henne godt og er bekymra. Og at du er villig til å hjelpe henne, uansett om det handler om kjærlighetsråd, mensen eller barnevern. Lykke til i morgen da!

[Soon]

Har du fått snakket med jenta i dag, TS??

[Gjest Gjest]

Fikk du greie på hvorfor hun hadde forandret seg slik?

[Gjest kittycat]

Når ting begynte å bli vanskelig hjemme ble jeg veldig innadvendt og usikker. Fra meg hører du alltid "vet ikke". Vet ikke hva som plager henne, men kanskje hun er litt frustrert selv, over at hun er forandret. Kan være vanskelig å gå frem når man vil vite hva som er i veien, men la hun vite at du er der da. Ikke bare si: du kan alltid snakke med meg, men om du byr litt på deg selv på en måte og skaper tillit til hun blir det enklere for hun å åpne seg. Det at hun ikke vil være med på ting, er nærmest på gråten ofte og sånn er vanlig når man er deprimert. Hun er ung, men slik skal det ikke være.

[Gjest Jennifer]

Min første antakelse er at denne jenta sliter med å mestre kontroll. For å takle "ting"... Jeg var slik som den jenta og kontrollert adferd ble mitt fokus . Hver gang jeg "blomstet" ble jeg "tatt" hjemme, satt på plass, slått, skikkelig juling, Da ble jeg unnvikende og tafatt, gjemte meg bort, gruet meg foran sosiale settinger, for da måtte jeg ta på meg maska, slik at andre ikke skulle gjennomskue meg,Et slag jeg så utmerket godt visste var tapt men måtte allikevel forsøke for å ikke havne i avgrunnen. Dø.Hemmeligheten, skammen som var gjemt inni meg... de granskende blikkene, stillheten som varte litt for lenge da de andre vurderte meg, lLvredd de skulle øyne skammen da min far hadde kledd meg naken og slått ut av meg selvtilliten.Hadde selvbebreidelser samt sterk lojalitet til "mine" og kjempet for livet med å spille "min rolle".,Håndtere å bli en unnselig og lydig pike brilliant inntil fingerspissene. Jeg var en blivende blomst som visnet lik jenta du beskriver. Spontanitet og livsglede forbandt jeg med bank for det skjedde jo hver gang og da "skrudde jeg av". Mitt hovedproblem ble og er den dag i dag å slippe folk innpå meg. Pga mine erfaringer evner jeg å lese andre som har opplevd lignende "dypt", Ikke forvent noe respons fra foreldrene. De har som regel sitt virkelighetsbilde lik mine som benekter forholdene den dag i dag og like så sikkert inntil sin dødsdag. Sterke ord. Javisst. Hva kan jeg egentlig mere si enn at jeg er uendelig gla for at du så omsorgsfullt og utrettelig "ser" denne jenta.....Gjør det du må..

[Golde]

TS, hvordan har det gått?

Endret 2. august 2012 av Golde