Heller barnløs?

[Gjest Nina L]

Jeg har passert de 30. er lykkelig gift og lever et stabilt liv - perfekt timing for å begynne å tenke på barn... Det er bare det at jeg ikke ønsker meg barn. Dette skyldes ingen traumatiske enkeltopplevelser - det å ha barn er bare ikke noe savn. Jeg er utrolig fornøyd med livet mitt, og har ikke noe ønske om å endre på det nå. Jeg føler meg nesten litt rar, for det å få barn er liksom noe som "alle" ønsker. Jeg er også litt forsiktig med å si dette til folk, for jeg har opplevd at enkelte oppfatter det som nærmest provoserende.

Jeg tenker selvsagt på at jeg kanskje senere kommer til å ønske meg barn, og at det da kan være for sent. Jeg tenker også på at det kan være trist å ikke ha barn når man blir gammel/eldre. Likevel så syns jeg liksom ikke at dette er noen god motivasjon for å prøve å få barn nå.

Hvis jeg hadde fått barn, så er jeg sikker på at jeg hadde blitt glad i dem og hadde tatt meg godt av dem. Men det å ikke få barn er jo faktisk noe jeg kan velge.

Det jeg lurer på er: Er det noen som har barn som ser for seg at de kunne ha hatt et like godt liv uten barn? Noen som, selv om de ikke angrer, ville ha valgt å ikke få barn hvis de kunne velge på nytt?

[Gjest Embla s]

Jeg er ganske sikker på at jeg kunne hatt et veldig tilfredsstillende og godt liv uten barn, (har reflektert litt over dette i det siste, for har en god veninne som er ca i samme situasjon som deg). (men jeg er vel av typen som hadde følt trang til barn, i motsetning til deg, kanskje)

Men å finne noen som "angrer på barn de har født" - det tror jeg ikke du finner. Etter å ha fått barn og opplevd det, kan jeg heller ikke si at jeg ville valgt annerledes med det jeg vet i dag. Tror jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at den kjærligheten man opplever i fht barnet sitt, er en helt annen følelse enn man noensinne har følt mot noe annet og etter at man har opplevd det er det ganske umulig å tenke seg livet uten.

Det å få barn er på ingen måte noen garanti mot ensomhet. Hvem vet, kanskje barnløse er flinkere til å fylle livet sitt med innhold slik at de får det lettere ifht de med barn som opplever krise når barna skaper sitt eget liv?

[Laina]

Jeg ønsket meg aldri barn... Ingen av mine to hjerteknusere var planlagt. (Hvilket provoserer veldig mange når jeg sier det...) Men jeg har aldri angret. Jeg elsker barna mine over alt på jord. Allikevel hender det jeg tenker på hvordan livet mitt ville vært om jeg IKKE hadde fått disse barna. Men det er nesten en umulig tanke.

Allikevel vil jeg si at jeg absolutt forstår deg når du sier du ikke ønsker deg barn. Og jeg ser egentlig ingen grunn til å få barn om man ikke ønsker det. Livet har jo mye å by på uten barn. Om du aldri får barn, har du jo på sett og vis ikke gått glipp av noe. (Man kan ikke miste noe man aldri har hatt) Samtidig er jeg sikker på at om du får barn, vil du - etter å ha fått det/de - ikke kunne klare å tenke deg et liv uten barn.

Dette er et fryktelig vanskelig spørsmål. Mine barn er det største som har hendt meg... Men jeg er allikevel ikke sikker på om jeg hadde valgt det igjen. Men slik det er nå, ville jeg heller aldri valgt barna bort! Det er to vidt forskjellige liv med og uten barn... Og det er det som gjør det til et vanskelig spørsmål. Man skal velge mellom et liv der man har frihet til å gjøre stort sett alt man vil, og et liv der det er et lite menneske som har styringen på alt. Men det lille mennesket gir så utrolig mye tilbake. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde opplevd å elske et menneske betingelsesløst av hele mitt hjerte før jeg fikk barn, og det er en helt utrolig følelse. Og man blir elsket betingelsesløst tilbake. Det er en enda større opplevelse.

[Tari]

Vår sønn var ikke planlagt..Han er den nydeligste og herligste på jord, men jeg tror at jeg helt fint kunne leve et fullverdig liv uten barn..Jeg ønsker ikke flere barn, og får ganske så mange negative reaksjoner på det også.. Jeg tror ikke alle er skapt til å få barn (ikke i den forstand at de er uegnet) og om du ikke ønsker barn når du er 30 så skulle man jo tro at du har levd lenge nok til å vite helt sikkert hva du vil. Og om du skulle få lyst på barn om 5 år så er jo sjansene ganske store for at det kan gå bra også.

[Gjest Anonymous]

Jeg gifter meg snart jeg også, er over 30 og har god økonomi. Alt tilsier att jeg burde begynne å tenke på barn, nå men vet ikke om jeg er klar.....Vet att jeg vil ha barn en gang men føler meg ikke klar ennå....Men, blir man noen gang helt klar?Tenkte jeg skulle kaste p-pillene om noen måneder, for jeg regner med att når barnet først kommer att ting forandrer seg med meg???Jeg tar rett og slett sjansen på att det er det riktige å gjøre. Er det gærent?

[Gjest Mayamor]

For meg er det utenkelig å ikke få barn (nå har jeg to - så det var vel godt å høre...

Jeg har en venninne som har sagt helt siden hun var 12-13 år at hun aldri vil ha barn. Nå er hun 32 og har ikke barn.

Men for en flott jente/dame for ungene... :D

Hun leker, pusler, tar gutten min på kino etc.

Hun er glad i barn.

Låne andres barn når hun vil...

Supertante - det er mitt kallenavn på henne.

Men hun sier at hun ikke vil bli bastet og bundet fordi hun har barn.

Hun liker å reise, gå ut på testaurant, på konserter etc.

Hun vil ikke ha rotet og ansvaret/redselen for at noe skal gå galt...

Jeg er ikke enig i hennes tanker - men forstår henne.

Jeg synes hun er modig og at det viser tæl at hun tør si det akkurat slik som hun føler det. For henne vil egne barn ikke være noe ønske.

Noensinne.

Og slik er det bare.

For meg spiller ikke dette noen rolle...

Deilig å ha en venninne som kan finne på noe på sparket

- uten å måtte finne barnevakt først...

Og henne diskuterer jeg aldri bleier etc med heller...

Mayamor

[Fakse]

Jeg tenker akkurat som deg, og det er nok flere av oss. Men mange sier det nok ikke så høyt, eller kommer med unnskyldninger som "det passer ikke riktig enda" og liknende. Jeg merker at mange reagerer, og at det rett og slett er sosialt uakseptert å ikke ville ha barn før eller siden. Med noen har jeg rett og slett gitt opp å ta den diskusjonen. Vil ikke ha svigermors mening tredd over hodet i denne saken, spesielt siden man jo aldri kan bli helt sikker på at man tar det rette valget, selv om man av hele sitt hjerte føler at man vet hva man vil.

[Gjest Anonymous]

anbefaler på det sterkeste dette diskusjonsforumet;

http://messageboards.ivillage.com/iv-rlchildless

ypperlig og fult av flotte jenter.. (om ikke like bra som KG, da )

[Gjest Turi]

Jeg har hatt det akkurat som Nina. Alt var perfekt - barn var liksom "neste skritt mot det perfekte liv", slik det "perfekte liv" er innprentet i oss gjennom generasjoner. Men jeg hadde heller ikke lyst på. Rett og slett. Selv om jeg var 30 år og "klokka" burde tikke.

Jeg frontet dette ganske sterkt jeg da (liker å provosere jeg ), noe som medførte at folk trodde jeg mislikte barn generelt Folk blir provoserte, ja...

Jeg syns ikke du skal ta en beslutning ut fra at du kanskje kommer til å angre når du blir gammel/eldre. Så lenge du ikke ønsker deg barn nå for din egen del, bør verken slike tanker eller samfunnets forventninger gjøre at du tar en annen beslutning enn det som er riktig for deg.

Jeg syns livet mitt uten barn var flott, og kunne sikkert fortsatt slik.

Så fikk jeg litt problemer på jobben, begynte å lure på om det ikke skulle være noe mer med livet enn jobb, kjæreste, reise, frihet og byturer. Og svaret ga seg egentlig ganske raskt.

I dag har jeg ei nydelig lita jenta på 2 måneder i hus, og hele verden ser annerledes ut enn for et år siden :oops:

Nå som jeg har barn, ser jeg ikke for meg at jeg personlig kunne hatt et like godt liv uten barn. Men jeg kjenner barnløse som har like gode liv som meg, og jeg tror ikke barn er nøkkelen til lykken. Dette er rett og slett individuelt - og du må finne ut av det selv (sammen med parneren din)

[Furstina]

För två år sen tänkte jag som dig...

jag var nästan 30, nykär och lycklig - hade hittat mig själv igen efter ett tungt år. Jag har aldrig haft tankar eller önskan på barn (föräns alldeles nyligen) och min inställning har varit att om jag är lycklig, gör det jag vill, upplever en massa saker i livet och det visar sig att jag en dag är för gammal att få barn så har jag nog upplevt en himla massa bra saker - jag har levt. Då tycker inte jag att man ska grämas över att inte ha barn, man har fyllt livet med något annat som man tycker är värdefullt.

Om man däremot misstrivs i livet, önskar sig saker men inte törs genomföra dem eller längtar efter något man inte har - då är det dags att göra något.

Barn? Ja, en dag kanske du får längtan. Jag fick det.

Eller så får du det inte och det är också OK. Så länge DU är lycklig och följer din längtan och dina behov.

När barnen väl är där, ja då är alla förutsättningar ändrade... aldrig skulle jag byta bort min lille Malvin.

[Gjest Anonymous]

jeg forstår på en måte at du ikke ønsker deg barn nå, men hva med senere? når du blir 50 år og du aldri har opplevd å få ditt eget barn, aldri opplevd morskjærlighet og hvor deilig livet kan v ære med barn?

Du må se for deg selv være f.eks være 50 år, du har jobb og mann men valgte å ikke få barn..... da hadde du nok kommet til å savne å aldri fått ditt eget barn,.... hadde du likt den tanken? eller hadde det ikke plaget deg?

disse spm. må du stille deg selv.

Jeg ville ha vurdert å fryst ned egg om fem års tid hvis du enda ikke hadde lyst å få barn, for ikke å gå glipp av muligheten av å få barn senere, eller bestemt meg I DAG når barn passer inn i livet ditt, og si til deg selv at om 5-6 år kan det være passende å få barn, og kaster p-pillene da.

[Gjest Anonymous]

Jeg fikk først barn når jeg var 38. Ikke fordi jeg ikke ønsket meg barn, men fordi jeg ikke hadde noen far til barnet. Jeg hadde igrunnen innfunnet meg med at jeg ikke kom til å få barn. Og både den gangen og nå - er jeg 100% sikker på at man kan leve et rikt liv uten barn. Joda man går glipp av noe hvis man velger bort barna, men man går også glipp av mye når man har barn.

Jeg er glad for at jeg fikk med meg erfaringen med å være foreldre i livet mitt. Men hadde det ikke blitt noe barn, så hadde jeg jammen kunnet levd et rikt liv likevel. At noen velger å ikke få barn, synes jeg er helt greit og forståelig. Det er mye annet å engasjere seg i i livet.

Men jeg sliter mer med slike som "Gjest" lenger ned. Som vil ha barn, og som har forholdene helt tilrettelagt, men som vil vente bare "litt" til. For meg handler det om mangel på mot. Det å "åpne for" å få barn er som å hoppe på dypt vann - det er bare å la det stå til hvis man virkelig vil det. Tror ikke man noen gang føler seg 100% klar. Foreldreoppgaven er noe man vokser inn i med tiden (så kast p-pillene jo før jo heller )

[Gjest Anonymous]

Du må velge det du synes er best for deg og som føles mest riktig.

Selv var jeg 20 år da vårt første "uhell" kom og jwg fikk totalt panikk og mente at jeg ikke var klar, men klarte ikke tanken på å avbryte svangerskapet og sto løpet fullt ut.

Da jeg som 21- åring var gravid igjen ( planlagt ) fikk jeg mange som sa men herregud orker du virkelig en til så tett innpå?

Vel det var vårt valg og vi brydde oss ikke så mye om hva folk sa, men jeg må nok inrømme at jeg var nesten fem mnd på vei før vi turte å fortelle NOEN at det ikke var en, men to til på vei.

Per i dag har vi en sønn på fire, to sønner på 2 1/2 og jeg lurer på hva folk vil si nå ettersom nr 4 er på vei?????

Vel jeg bryr meg ikke så mye om hva folk vil si. Jeg har alltid ønsket meg mange barn fordi jeg selv har vokst opp med fire søsken. Men jeg ville ha dem tettere enn mine foreldre fordi vi er så spredd ( 24, 18, 16, 11 og 9 )

Du må nok ganske enkelt finne ut av det selv, men uansett hva du velger: LYKKE TIL!

[Padmee]

Jeg tror definitivt at en lever et like bra liv uten barn som med barn. Jeg tror nok jeg kan si med hånden på hjertet at jeg hadde hatt det bedre uten barn nå. Ikke det at jeg ikke er glad i jenta mi, og den kommende babyen, men jeg burde nok ha vært eldre før jeg eventuelt fikk dem.

Jenta vår var ikke planlagt, men når jeg først hadde blitt gravid var tanken på abort uaktuell.

Men jeg tror helt klart at på dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg hatt det bedre uten barn enn med barn. Men siden jeg nå har barn ser jeg helt klart alt det positive det gir meg. At en går glipp av mye når er ikke har barn er helt klart, men en går glipp av like mye når en har barn, det er bare det at det er snakk om vidt forskjellige ting.

Det jeg går glipp av er ferier, spontane turer på kino, resturant, helgeturer ol.

Det folk uten barn går glipp av er ting barna gjør med deg følelsesmessig.

Så er det jo opp til hver enkelt å velge hva som er riktig for han/henne. For noen er det riktig å ikke få barn, mens andre ikke føler at livet er verdt å leve uten barn.