Det verste ved å ha barn...

[AnonymBruker]

...er for meg, frykten for å miste henne.

Jeg er ikke en person som strømmer over av morsfølelser og lever på rosa sky. Jeg hadde fødselsdepresjon og ønsket barnet ditt pepperen gror en stund. Men jeg har vokst med oppgaven og trives nå som mamma til ei nydelig datter

Jeg tenker ikke i det daglige på frykten for å miste henne, men i noen tilfeller så dukker tankene opp og det gjør vondt langt inni meg bare ved tanken.

Det må være det verste med å få barn.

Anonym poster: a4c61f0a53e3366f735619d0d4986353

[Gjest Violetta]

Selvsagt nevner du det aller verste, men nesten likeille er tanken på å få høre at barnet synes du gjorde en dårlig jobb som mor når barnet vokser opp. Altså; så dårlig at det klandrer deg for sine egne problemer, jfr tidligere tråd her i forumet.

[Kahlan Amnell]

Enig med du. Jeg vil ikke si at jeg lever på en rosa sky, men for meg kom morsfølelsen da jentene ble født, og alt var liksom akkurat sånn det skulle være. Og nå forstår jeg hvor forferdelig det må være å miste et barn ...

[AnonymBruker]

Selvsagt nevner du det aller verste, men nesten likeille er tanken på å få høre at barnet synes du gjorde en dårlig jobb som mor når barnet vokser opp. Altså; så dårlig at det klandrer deg for sine egne problemer, jfr tidligere tråd her i forumet.

Men hvis du blir anklaget for å ha gitt barna dine problemer og de ser tilbake på barndommen med skrekk, så har du gjort noe du ikke bør etter min mening. Det er klart jeg gjør feil, og kan bli irritert, oppgitt og sint. Men jeg viser henne mye kjærlighet, jeg ville aldri lagt en hånd på henne og jeg vil ikke utsette henne for psykisk misbruk. Hvis barna klandrer foreldrene sine for dårlig oppvekst så har man ikke bare kjeftet urettmessig noen ganger og vært sintere i stemmen enn hva man egentlig vil, da er det noe fundamentalt galt.

Anonym poster: a4c61f0a53e3366f735619d0d4986353

[Lyra]

Jeg er helt enig. Selv om jeg selvfølgelig er redd for at jeg ikke skal være en god nok mamma, gjøre noe feil osv, men dette er ting som faktisk er i min kontroll. At småen kan bli utsatt for en ulykke eller bli syk er jo ting jeg absolutt ikke har noen kontroll over, derfor skremmer dette meg mest. Orker ikke å prøve å forestille meg hvordan det ville blitt å miste henne engang.

[Vera Vinge]

Jeg er enig i at det verste er å i blant kjenne på den forferdelige følelsen jeg får av tanken på å kunne miste barnet mitt. Tenker på det når jeg hører om barn som omkommer eller blir skadet i ulykker f.eks. Det er sånn at jeg har tatt meg i å skifte samtaleemne når slike temaer kommer opp i vennegjengen, fordi jeg syns det er så ubehagelig å tenke på.

På et helt annet plan, syns jeg det er relativt ille å bli vekket av en gutt som vil stå opp kl fem de fleste dager. Riktignok er han så blid at jeg våkner fort og blir i godt humør selv, men sånn generelt er mer søvn det jeg kan savne mest ved min tidligere barnløse tilværelse.

[Ciara]

Helt enig i frykten for å miste ham.

Av mer trivielle ting er det verste å aldri kunne være syk. Å ha omgangssyke og måtte holde styr på en liten tass er fælt.

[Gjest Gjest]

Det værste ved å ha barn er mangelen på friheten til å gjøre det jeg vil. Gå på cafe, kino, sove så lenge jeg vil, hele tiden ta hensyn og styre Familien AS.

Katastrofetankegangen, a la å miste sønnen min blir bortenfor min tankerekke.

[AnonymBruker]

Det værste ved å ha barn er mangelen på friheten til å gjøre det jeg vil. Gå på cafe, kino, sove så lenge jeg vil, hele tiden ta hensyn og styre Familien AS.

Katastrofetankegangen, a la å miste sønnen min blir bortenfor min tankerekke.

Klarer du ikke tenke for jævelig det må være hvis sønnen din dør i morgen? Hvis han (Gud forby) hadde gjort det så ville du nok ikke tenkt så veldig på å gå på kino og cafe. At egentiden ble mindre med barn visste du vel?

Misforstå meg rett. Jeg også kan savne dette til tider, men det er aldeles ikke det verste ved det å ha barn. Hadde det vært det verste så hadde jeg vært redd det hadde vært noe galt med meg.

Anonym poster: a4c61f0a53e3366f735619d0d4986353

[Ciara]

Jeg vil nok tro Gjest klarer å forestille seg hvor ille det er å miste barn. Men alle tenker ikke like mye på slike scenarioer i hverdagen, og det må da være greit?

[Gjest Gjest]

Alle normale mødre tenker jo tanken av og til hva hvis barnet mitt ble skadet eller lignende, det er en ting vi må bare prøve å ikke tenke for mye på da kan man jo bli gal.

Og jeg også hadde en fødselsdepresjon og da sa min terapeut at jeg må legge bort all dårlig samvittighet fra mine skuldre, for det er jo ikke noe jeg ville ha, og det har hjulpet meg å tenke sånn og bearbeidet de vonde følelsene at jeg også ikke følte noen tilknytning til mitt barn da det ble født.

Uforståelig å tenke at jeg tenkte faktisk sånn, men det er over nå, det var depresjonene som lagde de tankene.