Shopping som prøver

[Cindi]

Handler du ting til babyen allerede nå mens du er prøver?

Jeg har en venninne som er kommet akkurat like langt i prøvingen som meg, og hun har handlet kjempemye greier allerede. Jeg har ikke handlet en eneste ting enda. Tror det som stopper meg er nervøsitet. Jeg er nok redd for å glede meg for mye før det er "sikkert". Også ligger det vel en del gammel "overtro" i bakhodet som jeg har hørt fra de eldre om at man ikke skal kjøpe babyklær før man er 7 mnd på vei etc (akkurat det blir nok drøyt lenge for meg å vente men ).

Så siden det er flust av damer i samme situasjon her, så spør jeg: Hva har du handlet allerede? Shopper du som prøver? Hvorfor/hvorfor ikke?

[skruf]

Jeg kjøpte ingenting før jeg var kommet et godt stykke ut i svangerskapene mine.......tenkte hele tiden "hva om noe går galt".. (men med siste burde jeg ha kjøpt inn litt mere enn hva jeg hadde gjort, for hun kom nemlig 6 uker før og jeg hadde hverken vogn eller seng!)

[Nerdemamma]

Kjøpte heller ingenting før en god stund uti svangerskapet. Mange venner rundt meg som hadde vært prøvere i flere år, så å ta gleden på forskudd ville jeg ikke. Å ha masse søte babyting liggende som en konstant påminner om at man ikke er gravid må være grusomt.

Men jeg planla og drømte. Satt på nettet og så på møbler og babyrom for inspirasjon.

[Gjest chiki]

Kjøpte ikke noe før iv hadde vært på ultralyd! Da vi nærmet oss 30 uker begynte vi å kjøpe inn alt vi trengte:)

En del av grunnen er jo at vi mistet første gangen da jeg var 16+5 på vei, og var kjempe glad jeg ikke hadde kjøpt noe enda. Kastet gravidbøkene mine fordi jeg ikke orket tanken på å ha de i hus

[Cindi]

Det skjønner jeg godt Chiki. Det er slike ting som får meg til å holde igjen. Vil ikke ende opp med å få et negativt forhold til det hvis det ikke går bra.

[Gjest chiki]

ja, tror jeg hadde hatt vansker med å skulle brukt tingene til "neste baby". Men noe av grunnen er jo at jeg hadde kommet så langt også. Men enkelte greier jo å pakke vekk tingene, og heller finne de frem igjen om de blir gravide igjen:)

[Gjest Trøffel]

Vi kjøpte ingenting før vi hadde vært på ordinær ultralyd i uke 18 og så at alt sto bra til med barnet Nå ser jeg svært syke barn hver dag på jobb da, så jeg var nok godt over gjennomsnittet nervøs og vitende om hvor mye som kunne være galt.

Jeg må innrømme at jeg syns jenter som kjøper masse babyting før de i det hele tatt blir gravide, er ganske likt jenter som kjøper brudekjoler før de blir fridd til... Virker kanskje litt desperat, og man setter seg selv i en ekstremt sårbar situasjon om ting ikke går som planlagt... Men alle må jo gjøre som de selv vil!

Endret 29. juli 2012 av Trøffel

[Cindi]

Finnes det virkelig jenter som kjøper brudekjole før de er fridd til?

De må jo DØ av pinsomhet hvis de blir dumpet istedet, og sitter med en kjole som de aldri får brukt. Stakkars damer..

Jeg tror nok venninnen min bare gleder seg veldig. Jeg ville ikke turt å gjøre det selv, for jeg er alt for overtroisk på at noe skal gå galt. Også tenker jeg jo på at hun kan få det ganske kjipt hvis hun skal sitte å se på den barnesengen i flere år hvis hun bruker lang tid på å få det til å klaffe.

Men over til noe koseligere:

Hva var det første dere kjøpte?

[AnonymBruker]

Jeg ble 100% sykmeldt pga høyt blodtrykk i uke 32, og legen ga meg streng repimande om at hvis jeg ikke tok det med ro kom ungen til å bli født for tidlig. Da gikk plutselig "lyset opp" for meg at vi snart skulle få barn og at vi kanskje burde forbrede litt... Jeg hadde jo tenkt siden vi fant det ut at det er var så lenge til, så shopping hadde knapt vært innom hjernen min...

Anonym poster: bf34cfd6b177141ac76db5e1512194e1

[AnonymBruker]

Men over til noe koseligere:

Hva var det første dere kjøpte?

Seng med tilbehør, vogn, stellematte, badebalje, gulpekluter og litt klær. Mer trengte vi egentlig ikke den første tiden... Vi visste ikke kjønnet, så det ble litt kjønnsnøytralt (noen vil si kjedelig), men innen vi kom hjem fra sykehuset hadde bestemødre og tanter vært ute å shoppet masse blå klær, så jeg kunne fylle ei maskin med tøy allerede den kvelden...

Anonym poster: bf34cfd6b177141ac76db5e1512194e1

[Cindi]

Jeg ble 100% sykmeldt pga høyt blodtrykk i uke 32, og legen ga meg streng repimande om at hvis jeg ikke tok det med ro kom ungen til å bli født for tidlig. Da gikk plutselig "lyset opp" for meg at vi snart skulle få barn og at vi kanskje burde forbrede litt... Jeg hadde jo tenkt siden vi fant det ut at det er var så lenge til, så shopping hadde knapt vært innom hjernen min...

Anonym poster: bf34cfd6b177141ac76db5e1512194e1

Går ikke ukene sabla tregt under en graviditet da? Høres ut som du var ganske så avslappet til det hele

[AnonymBruker]

Går ikke ukene sabla tregt under en graviditet da? Høres ut som du var ganske så avslappet til det hele

Nei, for meg gikk det egentlig ganske fort hvertfall frem til jeg ble sykmeldt. Har en hektisk jobb og et hektisk privatliv, var heldig med å ikke ha for mange "vondter" i svangerskapet og tiden gikk lissom bare... Klart jeg tenkte mye på den lille i magen og vi gledet oss stort, men jeg ble aldri tussete hønemor i svangerskapet... Skal sies at listene med hva vi trengte lå klare, så det var egentlig bare å dra ut å handle det som sto på dem...

Nå er jeg 17 uker på vei med nr 2, og tiden går enda fortere. Denne gangen merker jeg dog at jeg er litt mer sliten, da jeg ikke kan "slenge meg på sofaen" når jeg har behov for det siden det er en liten en som skal ha oppmerksomhet...

Fra uke 32 og ut gikk det dog himla tregt for da ble det mye venting... Legens repimande om å ta det med ro, mange timer på sofaen (hadde valget mellom sofaen eller sykehus) og ekstra kontrollene på gjorde at jeg psyket meg opp til å føde tidlig, men mini kom til verden 10 dager etter termin, så han hadde god tid...

Anonym poster: bf34cfd6b177141ac76db5e1512194e1

[Cindi]

Får håpe du slipper å ligge hjemme på slutten denne gangen da, med tanke på at du har en liten sprell også. *krysser fingrene for deg*

Har man noen som helst forutsetning for å kunne vite om man får et tungt svangerskap eller ikke. Jeg synes det er så ekstrem forskjell. Noen spretter rundt som bare det, mens andre nesten er sengeliggende hele svangerskapet. Håper virkelig jeg er sprettballtypen.

Får du mer energi av å ha et barn fra før av som du må ta deg av, eller er det akkurat like slitsom som om du ikke hadde fått "mammagenet" i deg? Må bare spørre, for enkelte dager etter jobb så kollapser man jo bare på sofaen, og det er innmari deilig å ha muligheten til å gjøre det, men jeg skjønner jo at det er en luksus som faller bort når man blir flere i hus.