Balanse mellom karriere og kjæreste/familie - kvinnens ansvar?

[AnonymBruker]

Jeg holder på å utdanne meg, er ferdig om ikke så lenge, og skal begynne og lete etter en jobb. Jeg gleder meg til det, men har blandede følelser når det gjelder fremtiden min i yrkeslivet. Har kjæreste som er i arbeid, og som flere ganger har uttalt at han kommer til å slå opp med meg hvis jeg setter karriere foran ham.

Jeg har flyttet etter ham fordi han fikk ny jobb i høst, og vi har ikke venner eller familie i nærheten. Ingen av oss trives veldig godt her, men vi er her fordi jobben hans er relevant for hans karriere og kan gi gode jobbmuligheter senere. Er ikke dette nettopp et uttrykk for at han setter karrieren først?

Jeg kommer snart til å ha en mastergrad, og er villig til å satse for å få jobbe på en spennende arbeidsplass med ok lønn - feks å reise eller jobbe kveldstid i perioder. Samtidig oppfatter jeg at jeg ikke skal kunne ha slike muligheter, og mistenker at dette kan forklares med at jeg er kvinne og på en måte bør ha ansvar for hjemmet.

Er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette, og kjenner at feministen i meg vokser. Hva skal man si til et slikt ultimatum? Har man ikke visse rettigheter som kvinne til å ha et betydningsfullt yrkesliv?

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

[AnonymBruker]

Du er voksen nå, så det er til syvende og sist deg selv som bestemmer hva du vil ta ansvar for. Du bør selvsagt prøve å få ham til å se din side av saken først, men om han holder på sitt er det ditt valg om du vil akseptere kjæresten din sitt ultimatum. Spørsmålet her er ikke hva du har rett til, men hvilke negative konsekvenser du er mest villig til å akseptere.

Anonym poster: 9f61e7cd21523e0276787c5cdff24c63

[CoffeeCup]

Du er voksen nå, så det er til syvende og sist deg selv som bestemmer hva du vil ta ansvar for. Du bør selvsagt prøve å få ham til å se din side av saken først, men om han holder på sitt er det ditt valg om du vil akseptere kjæresten din sitt ultimatum. Spørsmålet her er ikke hva du har rett til, men hvilke negative konsekvenser du er mest villig til å akseptere.

Anonym poster: 9f61e7cd21523e0276787c5cdff24c63

Word!

[Gjest norah]

Det er ingenting feministisk over å skaffe seg en jobb.

De aller fleste stillinger som krever mastergrad vil innebære noe reising(i varierende grad), og overtidsarbeid vil kunne være nødvendig i perioder. Det gjelder jo de aller første yrker, uansett utdannelse.

Virker ikke som kjæresten din er helt inneforstått med realiteten i hverken arbeidsliv eller denne tidsalder.

De aller, aller fleste menn vil synes det er positivt å ha en yrkesaktiv livspartner, akkurat som kvinner synes det samme.

Han stiller jo et helt innsiktsløst ultimatum; de færreste jobber krever hele ens liv, man er da regulert av lover som begrenser ekstrem overtid.

Jeg hadde ikke blitt hos noen som hadde sånne type holdninger til kvinner og arbeid, og det har ingenting med "feminisme" å gjøre. Det har å gjøre med at jeg skyr folk som vil innskrenke mitt liv innenfor helt normale rammer.

Man lever en gang, og jeg gidder hvertfall ikke kaste bort ett sekund på kontrollerende tullemennesker.

[Sweet77]

Jeg holder på å utdanne meg, er ferdig om ikke så lenge, og skal begynne og lete etter en jobb. Jeg gleder meg til det, men har blandede følelser når det gjelder fremtiden min i yrkeslivet. Har kjæreste som er i arbeid, og som flere ganger har uttalt at han kommer til å slå opp med meg hvis jeg setter karriere foran ham.

Jeg har flyttet etter ham fordi han fikk ny jobb i høst, og vi har ikke venner eller familie i nærheten. Ingen av oss trives veldig godt her, men vi er her fordi jobben hans er relevant for hans karriere og kan gi gode jobbmuligheter senere. Er ikke dette nettopp et uttrykk for at han setter karrieren først?

Jeg kommer snart til å ha en mastergrad, og er villig til å satse for å få jobbe på en spennende arbeidsplass med ok lønn - feks å reise eller jobbe kveldstid i perioder. Samtidig oppfatter jeg at jeg ikke skal kunne ha slike muligheter, og mistenker at dette kan forklares med at jeg er kvinne og på en måte bør ha ansvar for hjemmet.

Er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette, og kjenner at feministen i meg vokser. Hva skal man si til et slikt ultimatum? Har man ikke visse rettigheter som kvinne til å ha et betydningsfullt yrkesliv?

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

Om det er et uttrykk for at han setter karrieren foran deg er jeg ikke så sikker på. Derimot er det et uttrykk for at du gjerne tilpasser deg for han og den karrieren han ønsker seg.

Det mener jeg er en fin ting å gjøre for den man er glad i. Og her har du egentlig satt et fint eksempel for hvordan du mener forholdet deres bør fungere: om han er noenlunde oppegående så gjør han det samme for deg.

Men er du sikker på at han mener det du tenker. For når jeg tenker at jeg ikke vil mannen min skal sette karrieren foran meg, så mener jeg ikke at han skal avstå fra muligheter - men at jeg vil være med på å ta de avgjørelsene som får innvirkning på mitt liv. Jeg vil ikke han bare skal "avgjøre" at han må jobbe sånn og sånn dersom ting blir veldig annerledes av det - jeg vil at han skal være interessert i at det er greit for meg.

Og siden jeg jo vil han skal ha det bra, så skal det veldig mye til før jeg setter meg på bakbena og vice versa. Vi har flyttet for hverandre, tålt mye reising, tålt døgnkontinuerlig arbeid i perioder og stilt opp ekstra med hjem og barn for hverandre over lengre tid av gangen. Rett og slett satset for å gi hverandre det vi tror på i yrkeslivet.

Men det skal være likt. Det må gå to veier. Jeg hadde aldri akseptert at bare jeg måtte gi, eller forlangt det motsatte. Men vi har begge utsatt ting selv, i påvente av at den andre skulle få gjøre seg ferdig.

Ingen ting av dette er å sette karrieren foran den andre. Men å bestemme seg for noe av dette uten at begge var med på det ville vært det. Det kan være det er slik han tenker når han ikke vil du skal "sette karrieren foran ham". Dette for å gi deg noen innspill, for denne likheten bør du uansett selv stille krav til i forholdet

[SmallTalk]

Er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette, og kjenner at feministen i meg vokser. Hva skal man si til et slikt ultimatum? Har man ikke visse rettigheter som kvinne til å ha et betydningsfullt yrkesliv?

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

Anonym poster: dea5a845edbd768b5344b4e322d82b76

For min del så hadde svaret på et slik ultimatum vært enkelt - og det hadde vært "dra til helvete".

En person som har tatt en mastergrad og som er villig til å jobbe på for å klatre på karrierestigen, kommer antagelig til å føle seg innestengt og mindreverdig dersom h*n kun skal ta til takke med å ha ansvar for hus og hjem, og det kommer til å ende med et ekstremt lite sunt hjemmeklima til slutt.

Alle har like stor rett til å ha et betydningsfullt yrkesliv, og det blir for dumt å tro at en person med en mastergrad skal kaste denne på båten og innfinne seg med å ta seg av hus og hjem. Og skal jeg være ærlig så er vel det noe samboeren din burde skjønt allerede for lenge siden. Du kan jo snu på flisa og spørre han om hva han hadde følt dersom du ga beskjed om at han fikk glemme karrieren sin...