Påvirker stebarnet min vurdering av å få egne barn?

[AnonymBruker]

Jeg er sånn i tvil om hva jeg selv mener. Jeg er altså i et relativt nytt (under ett år) samboerforhold med en som har et barn fra før av, selv har jeg ingen.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri skal ha barn. Hovedsaklig pga graviditeten og fødselen, men også fordi jeg liker freden og stillheten, jeg blir fort stressa når det skjer mye på én gang, når det er tidspunkt å forholde seg til med tanke på henting og bringing, jeg er ikke så veldig leken av meg, orker ikke tanken på å ta med en unge på aktiviteter, forholde meg til andre mødre...jeg kunne fortsette enda mer, men dette er vel de viktigste grunnene.

Så møtte jeg da denne mannen og alt er snudd på hodet. Nå tenker jeg på om jeg burde få barn selv. Og ikke bare nå og da, dette gjennomsyrer mitt hodet hver eneste j**** dag, jeg har til og med fått elveblest nå og jeg er helt sikker på at det er fordi jeg stresser meg selv med disse tankene. Jeg undrer på om jeg vurderer eget/egne barn fordi:

- jeg er misunnelig på at samboeren har hatt noe spesielt med sin eks og at han derfor ville ha barn med henne? Derfor skal ikke jeg være noe dårligere?

- at han er drømmemannen og derfor tenker jeg annerledes?

- at jeg tenker at dette er veien å gå hvis jeg skal fortsette livet med han?`(Vet at det likevel kan bli slutt, men det er straks mer alvorlig når man har barn)

- 30-års krise?

Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor jeg vurderer dette når jeg alltid har vært så bastant.

Saken er jo også at jeg ikke føler noe brennende ønske om barn. Burde jeg likevel få barn? Er det feil å sette barn til verden når man ikke er sikker? (Men på en annen side er det jo mange ganger dette skjer når man blir uplanlagt gravid)

Og sist men ikke minst; hvis jeg kommer fram til at jeg ikke vil ha eget/egne barn - betyr dette slutten på forholdet? Hvis jeg ikke kan tenke meg livet med barn, betyr jo dette også for stebarnet, ikke sant?

Anonym poster: 44ec8ee669c0cbb5babb45c0e8bf4765

Anonym poster: 40f2fc02d97c92fa7e18210838d0cfc4

[Gjest Usikker]

Har det på samme måte som deg. Har aldri hatt lyst på barn, men nå har jeg fått kjæreste som har tvillinger på 2,5år. Har begynt å vurdere om jeg kanskje "burde" få barn med han.

Jeg tror jeg tenker litt sånn at siden det er barn i huset uansett så kan jeg vel like gjerne få barn med han også. Da han har lyst på fler, og jeg tenker at det er koselig og dele noe spesielt med han. Men er veldig frem og tilbake på hva jeg vil.

Han er virkelig drømmemannen min og jeg hadde ikke gått inn i dette forholdet om jeg ikke var sikker på at det er han jeg vil ha, siden han har barn. Har alltid sagt at jeg ikke vil bli sammen med en som har barn, men for oss sa det bare pang.

Er yngre enn 25 til info. Sikkert ikke til så mye hjelp, men jeg føler det samme som deg. Skriver på tlf så det får holde for nå.

[Majott]

Som de fleste andre tenker du på hvordan det er å ha barn de nærmeste årene. Du tenker ikke på hvordan det blir etterhvert, eller hvordan du ser for deg livet da.

Å ha barn dreier seg om mer enn småbarnstiden.

Jeg ble gravid før jeg rakk å tenke over sånt.

Småbarnstiden var slitsom, og det var både bekymringer og gleder gjennom hele barndommen. Barn gir gleder hver dag, de sier mye rart, de gjør mye rart, og det er morsomt å se kreativiteten deres, og hvordan de utvikler seg. Samtidig maser de, det er alltid behov som skal fylles, bekymringer osv.

Nå er de blitt voksne, og på veien dit har vi hatt mange fine stunder. Vi har vært på ferier sammen (bare de og jeg), vi har vært på fjellturer, på shopping, gått på cafe, sittet og pratet sammen på kvelden osv osv. Det er så mange slike ting man ikke ser hvis man kun tenker på småbarnstiden når det gjelder det å få barn. Mange opplevelser som blir bedre fordi man har en felles historie.

Det er faktisk en stor glede å følge et barn fra baby til voksen. Selv om det er slitsomt også.

[AnonymBruker]

Som de fleste andre tenker du på hvordan det er å ha barn de nærmeste årene. Du tenker ikke på hvordan det blir etterhvert, eller hvordan du ser for deg livet da.

Å ha barn dreier seg om mer enn småbarnstiden.

Joda, jeg gjør det også Men jeg nevnte bare noe av grunnene mine. Jeg er selv lærer, så jeg vet hvor mye et barn skal igjennom, og hvor mange år det skal gå på skolen. Jeg er dermed som en eventuell foreldre nødt til å forholde meg til mye skolerelatert, møter, oppfølging, etc etc. Og for ikke å snakke om pubertale problemer og alt ansvar som faktisk følger med barn og den alderen de begynner å farte rundt og dra på fester, kjøre etc. Jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å forholde meg til alt dette...

Jeg tviler ikke på at det er gleder i forhold til det å ha barn selv. Men med dette følger jo også bekymringer og ansvar, og ikke minst sorger og fortvilelse.

Setter pris på svar på mitt hovedinnlegg, da dette som sagt gjennomsyrer hodet mitt om dagene, og jeg rett og slett ikke greier legge det vell før jeg har et svar. Skulle gjerne sagt til meg selv at "nå tar jeg et halvt år/ett års pause fra tenkinga og nyter livet med min samboer imens". Men jeg greier det faktisk ikke

Anonym poster: 40f2fc02d97c92fa7e18210838d0cfc4

[Tolly]

Så fint at du reflekterer over dette. Jeg var heller ikke noe særlig interessert i barn og så ikke for meg at det var noe for meg. Jeg tror vi kan være blitt litt fortulla i hodet av hvordan samfunnet rundt oss mener man skal forholde seg når det kommer til barn. Det er en holdning at barn er det største i hele verden, livet blir ikke fullkomment uten barn, man er et halvt menneske. Så var det mange som sa til meg at de ikke fordrar andre sine barn, men med ens eget er det noe helt annet. "ja, riktig..." var min tanke om det. Men sånn er det faktisk!

Jeg tror du blir å gjøre en like bra jobb som alt anna rart som får barn. Og småbarnstiden er nå det det er, med bekymringer men også med store gleder! Jeg burde fått henne for leeeeenge siden. Nå angrer jeg på at jeg kom så seint i gang..