Når nær kollega får drømmejobben

[AnonymBruker]

Jeg er i en situasjon jeg ikke har noen erfaring med, og jeg kunne trengt litt hjelp til å sortere tanker og kanskje få noen tips eller tilbakemeldinger på hvordan jeg best mulig skal takle dette. Kanskje får jeg også litt kjeft eller et spark bak - mulig jeg trenger det også.

Jeg begynte i jobben jeg har nå for litt over et år siden. Jeg stortrives i denne bedriften, og har fått mange gode tilbakemeldinger fra kollegaer og sjefer. Ganske tidlig spurte sjefen meg hva jeg kunne tenke meg og gjøre i et langsiktig perspektiv, og jeg sa at jeg kunne svært gjerne tenke meg og jobbe i en av de andre avdelingene i bedriften. Dette ga sjefen videre beskjed om til den avdelingen, så både de jeg jobber med og den avdelingen jeg ønsker å komme inn i vet dette.

For et par uker siden fikk jeg plutselig høre at det har dukket opp en intern stilling i den avdelingen jeg ønsker å jobbe i. Den er midt i blinken for meg. Det er nøyaktig noe slikt jeg så for meg, og min jobb pr. i dag grenser over til jobben det er snakk om, så det vil være naturlig for meg å ta steget videre der. Jeg sa umiddelbart fra til sjefen min at jeg var interessert, og fikk komme inn til internt intervju.

Mitt problem er at jeg har en nær kollega - hun sitter rett ved siden av meg og jobber i samme team som meg - som også har søkt på jobben og skal til intervju. Hun passer enda bedre enn meg til stillingen siden hun har jobbet med noe tilsvarende før hun kom hit. Hun er utadvent, dyktig, sjarmerende og har rett bakgrunn. Hun har også begynt å ta kaffepauser med den avdelingen for en liten stund siden, så jeg mistenker at de egentlig har bestemt seg for henne for lenge siden.

HR-ansvarlig som intervjuet meg spurte meg senere hvilken magefølelse jeg hadde etter intervjuet. Jeg var ærlig og sa at jeg ikke tror jeg får den, fordi det finnes andre med mer relevant bakgrunn enn meg, noe hun sa var en "fair assessment." Hun sa også at jeg gjorde et bra inntrykk på intervjuet og at det "ikke var intervjuet det ville stå på". Hun har i tillegg vært i utlandet nettopp og kjøpt min yndlingskonfekt til meg, og ønsker ikke betaling for den. (Noe jeg tolker som at hun "synes synd på meg" for at jeg ikke får jobben).

Alt dette tilsammen tolker jeg som at det er temmelig gitt at det er min kollega som får jobben. Og det sliter jeg med. Min kollega har bare jobbet her i fire måneder, jeg har jobbet her over et år. Og i nesten et år har alle rundt her visst at jeg ønsket meg over i den avdelingen. Nå har den perfekte jobben for meg dukket opp - og hun kommer inn fra sidelinjen og tar den fra meg!

Fornuften i meg anklager ikke henne. Hun vet trolig ikke at jeg har søkt på jobben en gang, og i hvert fall ikke hvor mye jeg ønsker meg den. Det vil og være forståelig om de velger henne pga hennes bakgrunn og sjarmerende vesen. Men det vekker stygge tanker og følelser i meg. Følelser jeg ikke vil vedkjenne meg, men som er der likevel. Tanken om at det er min jobb, at hun stjeler den, at jeg fortjener den mer enn henne fordi jeg har vært der lengst og jobbet mye for å få den.

I tillegg kommer selvsagt også at dette er en stilling som samarbeider svært nær de jobbene jeg og min kollega har. Så da vil jeg måtte forholde meg til henne i den nye jobben på en daglig basis. Jeg er nok simpel her, men det tror jeg ikke jeg klarer. Jeg er temmelig sikker på at om hun får jobben, så vil jeg søke ny jobb et annet sted. Jeg vil egentlig ikke det, jeg stortrives her jeg er. Men dette er en skikkelig vond situasjon for meg.

Er det noen som har vært borti noe lignende, og har noen innspill til meg?

Anonym poster: d75c0959b38decc6821d4e95477fc765

[Gjest strykebrett]

Har ikke vært borti akkurat noe sånt, men jeg kan likevel skjønne hva du mener. Det er jo surt å ha ønska seg den jobben og så kommer det ei ny og snapper den slik. Men som du sier: det er jo ikke hennes feil. Jeg syns du skal tillate deg selv og bli litt sur og misunnelig, det er menneskelig å føle det sånn. Har du ikke en god venninne du kan prate med det om, få ut litt frustrasjon?

Prøv å legg de kjipe følelsene fra deg relativt fort. Det kommer nye muligheter, og du har allerede vist interesse og gjort et godt intervju, så neste gang tenker de på deg. I mellomtiden kanskje du bør prøve å bli venn med hun som fikk jobben. Dersom du liker henne godt kan dette ta brodden av den kjipe misunnelsesfølelsen, og dessuten lønner det seg alltid å ha venner innenfor den avdelingen du ønsker deg inn i.

[AnonymBruker]

Ja, det føles kjipt når andre rundt deg som har jobbet der kortere får opprykk/andre stillinger internt. Men det er faktisk ingen lov som sier at om man har jobbet der lengst, så skal man også få prioritet når man søker andre stillinger internt.

Så med mindre dere faktisk har et internt reglement der ansiennitet kommer inn i bildet så bør du takle dette på en voksen måte. Du skriver jo det selv, hun er bedre kvalifisert til den aktuelle stillingen da hun har jobbet med det før. Dessuten virker det jo heller ikke som om hun har snappet stillingen fra deg da hun sikkert ikke har visst om at du også har søkt.

Det er selvsagt lov å føle litt misunnelse, følelser får man ikke gjort noe med uansett men jeg mener du bør tenke deg godt om før du agerer på disse følelsene. Om du trives bra der du er og også trives med arbeidsoppgavene (selv om de ikke er helt perfekte i forhold til arbeidsoppgaver i den avdelingen du skulle ønsket du jobbet i) så mener jeg du bør spørre deg følgende spørsmål:

- Ville du vurdert å ha sluttet dersom din kollega ikke fikk denne jobben?

- Har du noen som helst konflikt med denne personen som gjør at samarbeidet med avdelingen hun nå jobber i blir vanskelig, og er det i så fall så alvorlig at du ser deg nødt til å slutte?

Anonym poster: 2402d74e97f1a36a9c4bce94dd327623

[Gjest norah]

Du trenger ikke et spark i ræva, og det du føler er naturlig.

Men, du håndterer logikken rundt situasjonen lite strategisk og profesjonelt synes jeg.

Hun har mer erfaring enn deg, punktum. Du har jo faktisk bare ett eneste år, det er i mine øyne ganske lite.

Du argumenterer aller mest med at "du har lyst på den" og at det er urettferdig av den grunn.

Det rettferdige er at hun fikk jobben, iallefall utfra hva du skisserer som bakgrunn.

Jeg og en annen intern kandidat ble begge danket ut av en ekstern kandidat.

Vi to interne hadde hele veien en god tone og bra samhold, og han ble ikke sur fordi jeg ble innstilt som nr.2, altså før ham. Årsaken til det var at jeg hadde lengre utdannelse og lengre erfaring.

Den eksterne som var nr.1 danket meg igjen ut med fordi h*n hadde doktorgrad(jeg har master) og simpelthen var en råbra kandidat med solid og bred erfaring, enkelt og greit. Vi to andre ble selvsagt skuffet på egne vegne, men ingen av oss sutret av den grunn.

Sånn er arbeidslivet. Noen ganger er man selv nr.1, andre ganger ikke. Ingen skylder oss jobber selv om "vi har så lyst på dem".

Det må du akseptere, og være innebefattet med først som sist.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar, alle!

Jeg har selvsagt ikke tenkt å si noe om dette på jobb, eller oppføre meg negativt på noen måte mot min kollega. Som jeg nevnte så forstår den rasjonelle delen av meg veldig godt hvorfor hun får jobben. Hadde jeg vært den som ansatte, så hadde jeg nok også valgt henne over meg. Jeg trives også godt med å jobbe med henne pr. i dag, og vi er ofte enige om ting i jobbsammenheng. Vi ser ofte ting på samme måte, og er enige om de samme løsningene.

Det er hovedsaklig mine egne følelser jeg har problemer med. Jeg er redd jeg blir så misunnelig at jeg begynner å mislike henne. I tillegg er det også litt ydmykende når jeg skal fortsette å jobbe tett med de jeg har vært på interjvu med når jeg ikke får jobben. Det er slik det føles nå som jeg er midt oppi det hele.

For å svare på spørsmålene som ble stilt:

1. Ja, jeg hadde lenge tenkt å slutte og skaffe meg en ny jobb hvis tiden gikk og jeg ikke fikk noe innenfor den avdelingen jeg ønsker. Min jobb pr. i dag har en fot i hver sin avdeling. Dene ene av dem vil jeg ut fra og den andre vil jeg inn i.

2. Jeg har ingen problemer med henne nå, men er redd jeg vil få det.

Det er ikke bare at jeg "har lyst på den", men også at jeg føler meg kvalifisert til den (over halvparten av oppgavene i den jobben er oppgaver jeg allerede gjør i jobben jeg har nå, bare i mindre utstrekning). Jeg har ett års erfaring i samme bedrift, med de samme folkene, og med en del av de samme oppgavene. Jeg er også ekstremt motivert til å gjøre jobben, til å lære, til å kurse meg, til å jobbe overtid... akkurat nå, for meg, virker denne jobben helt perfekt.

Min kollega er egentlig overkvalifisert til jobben hun har nå, og på intervjuet ble hun konfrontert med dette. Hun overtalte da min sjef om at det var akkurat denne jobben hun ville ha, og dette hun trivdes med. Så går det fire måneder, og hun søker om en annen jobb i samme bedrift.

Det er alt dette til sammen som sliter på meg. Jeg vet jeg burde vært mer profesjonell, og jeg vet hun er mer kvalifisert. Men alt dette er som sagt bare noe som foregår i mitt hode. Jeg ville selvsagt aldri vist dette på noen måte på jobb. Og jeg kommer selvsagt heller ikke til å sykemelde meg for å sitte hjemme og furte (som jeg vet andre har gjort i lignende situasjoner). Men det gjør likevel veldig vondt.

Anonym poster: d75c0959b38decc6821d4e95477fc765

[@Maja]

Har ikkje lest dei andre svarene

Men tenker at du må tåle at andre som er bedre kvalifisert enn deg fro jobber framfor deg. Det er kjipt, skjønner det veldig godt, men slik er verden. Arbeidsgiver må velge etter kvan som er best kvalifisert og passer best til jobben, og ikkje etter kven som har "fortjent" den best.

Vil anbefale deg å ikkje tolke for mykje ut av småting som skjer. Det kan vere samanhengar, men det kan også vere heilt tilfeldig. Uansett kan du ikkje gjere noko med det, og du sliter bare deg sjølv ut på å gå å lure på slikt. Og for dei rundt deg - vist du retter ryggen og går på vidare vil det nok fort vere gløymd at du var til intervju på denne jobben.

Men likevell bra at du ikkje har tenkt å "gå ut" med tine tanker om dette på jobb, ingen vil vere tent med det. Føler du så sterkt på dette så vil nok det rette vere å bytte jobb, for å unngå å bli i ein situasjons du misstrivest i. Håpar du finner det noko bra! :-)

[AnonymBruker]

Synes du viser meget god evne til å sette ord på mindre rasjonelle følelser, og det virker som du har god innsikt i en litt komplisert situasjon. (Jeg tror dog ikke at jeg ville beskrevet alt så detaljert, du får håpe ingen på arbeidsplassen din dumper borti tråden.)

Først og fremst bør du vente og se hva som skjer. Men hvis det går slik du tror, bør du prøve å gjøre det beste ut av det og se hvordan ting utvikler seg. Du har ikke jobbet der så lenge, og kanskje du får en stilling der neste gang? Hvis dette har skjedd nylig hjelper det ofte å få ting litt på avstand først. Det viktigste er at du opptrer profesjonelt, har selv vært vitne til at kollegaer av meg har brent seg i slike situasjoner. Det viktigste er at de ser du er fortsetter å prøve, og takler også mer negative situasjoner på arbeidsplassen. Håper det går din vei

Anonym poster: 9bc7fbb99d4281a1c54d25d18dd49e63

[Gjest annemor30]

unn henne jobben og gratuler henne,når en dør lukkes,åpnes alltid en ny;)

[lillevill]

TS. En annen gang blir det din tur. Prøv å gjør det beste ut av det, og legg misunnelsen til side. Du vil sikkert vokse på erfaringen, og jeg vedder på at som sagt så vil noe annet kansje mer spennende dukke opp til deg! Prøv å ta situasjonen som en utfordring på selvutvikling. Da tenker jeg sjefen blir imponert.

[Gjest norah]

Ok, men TS: du fokuserer jo kun på dine følelser her, og snakker som en av de klassiske arbeidstakerne som er mest opptatt av egne følelser og interesser og glemmer at en virksomhet faktisk ikke er til for å oppfylle dine eller mine private følelsesbehov.

De skal maksimere gode resultater på ulike vis, med den beste kompetansen.

Og det er jo i dette tilfellet dessverre 100% tydelig at du ikke var den best kvalifiserte kandidaten. I et annet tilfelle vil det være noen som er i ditt sted når du får en ny mulighet.

Hvordan har du tenkt å forholde deg til arbeidslivets realiteter om du slutter her i ren "fornærmelse"/viser negative følelser?

Hadde du vært ansatt i mange år, gjort en solid innsats med gode resultater og så ble forbigått av en dårligere kandidat hadde jeg forstått at du ble skuffet, og byttet jobb.

Vil du være en god fremtidig kandidat og en god kollega lar du dette passere og innser at det var kjipt for deg, men rett avgjørelse.

Dropp den følelsesbaserte fremgangsmåten du er inne på nå.

Og om du vil ha fremtidige muligheter og gode referanser viser du at du takler nederlag på strak arm og fortsetter å gjøre en minst like god jobb som før.

Det kjipeste er fornærma arbeidstakere som lar følelsene sine styre, det skinner gjennom på mils avstand.

[Gjest strykebrett]

Ok, men TS: du fokuserer jo kun på dine følelser her, og snakker som en av de klassiske arbeidstakerne som er mest opptatt av egne følelser og interesser og glemmer at en virksomhet faktisk ikke er til for å oppfylle dine eller mine private følelsesbehov.

De skal maksimere gode resultater på ulike vis, med den beste kompetansen.

Og det er jo i dette tilfellet dessverre 100% tydelig at du ikke var den best kvalifiserte kandidaten. I et annet tilfelle vil det være noen som er i ditt sted når du får en ny mulighet.

Hvordan har du tenkt å forholde deg til arbeidslivets realiteter om du slutter her i ren "fornærmelse"/viser negative følelser?

Hadde du vært ansatt i mange år, gjort en solid innsats med gode resultater og så ble forbigått av en dårligere kandidat hadde jeg forstått at du ble skuffet, og byttet jobb.

Vil du være en god fremtidig kandidat og en god kollega lar du dette passere og innser at det var kjipt for deg, men rett avgjørelse.

Dropp den følelsesbaserte fremgangsmåten du er inne på nå.

Og om du vil ha fremtidige muligheter og gode referanser viser du at du takler nederlag på strak arm og fortsetter å gjøre en minst like god jobb som før.

Det kjipeste er fornærma arbeidstakere som lar følelsene sine styre, det skinner gjennom på mils avstand.

Nå syns jeg du er litt urettferdig, ts sier jo selv at hun forstår arbeidsgiverne godt og at hun selv ville ansatt kolleagen sin dersom det var hennes valg, så det virker da som hun har god innsikt i hva bedriften trenger. Men selv om man har full forståelse for det så går det an å bli skuffa og litt misunnelig, dette er fullstendig menneskelige følelser. Og ts sin plan om å ta følelsene på fritiden og selvfølgelig ikke vise noe av det på jobb syns jeg høres helt riktig ut.

[Karmosin]

TS: å være profesjonell betyr ikke å mangle eller kvitte seg med de følelsene man får i en sånn situasjon. Det er helt lov å synes at dette er kjipt og føle seg litt bitter. Å være profesjonell betyr nettopp at man ikke lar andre merke at man egentlig synes det er skikkelig kjipt. Når du skjønner selv at det kan oppstå problemer med kollegaen din vil jeg gjette på at du skjønner såpass at du klarer å opptre profesjonelt og ikke lage samarbeidsproblemer.

Men ett år i en bedrift er ikke lenge. Jeg vil anbefale deg å ikke se etter ny jobb ennå. Du virker så rasjonell at du sannsynligvis vil fungere fint videre i jobben, selv om kollegaen din får den jobben du ønsker deg. Bli en stund til, få mer erfaring der, se hva som byr seg internt og ekstrent etter hvert.