BESTEMOR FÅR IKKE SE BARNEBARNA

[Gjest anonym]

Lurer på om dette er vanlig?

En bekjent av meg er mormor til 3 barn. Datteren har aldri tatt noe initativ til at bestemoren og barnebarna skal få se hverandre. De bor i samme by.

Det er ingen besteforeldre på farssiden.

Bestemoren er lei av å måtte ta initiativet hver eneste gang, og kanskje få avslag. Det har hendt ofte. De to eldste som snart er tenåringer har hun passet kun en eneste gang. Bestmoren føler hun står med lua i handa.

Datteren vet at barnebarna er trygge hos henne, og at hun er kjærlig og omsorgsfull.

Bestemoren er i ferd med å bli bitter og gi opp, hun er svært såret.

Foreldre pleier da å være opptatt av at ungene skal ha besteforeldre?

[AnonymBruker]

Hvordan er forholdet mellom datteren og mora, altså bestemoren til barna? Det er alltid to sider av samme sak. Jeg har et veldig anstrengt forhold til min mor og jeg har prøvd å ta det opp, men min mor hører ikke på meg og later som at alt er bra og gir nok uttrykk til de rundt seg at vi har et bra forhold. Noe vi ikke alltid har på grunn av ting som har skjedd i oppveksten og på grunn av det så er jeg også tilbakeholden med å være altfor ofte med mine barn, selv om vi treffer henne jevnlig. Mora mi syns helt sikkert ikke at det er nok og sier nok det samme som denne bestemora at datteren er vrang.<br /><br /> Anonym poster: f5167d07cf46665386b4663e03e1ea85

[Gjest anonym]

For den bestemoren jeg kjenner kan det gå mange måneder, ja opptil år, mellom hver gang hun ser barnebarna. Bestemoren prøver hele tiden å ta ting opp og å prate om ting som måtte være vanskelig, og hun er heller ikke av den typen som er langsint eller bærer nag som hun lar prege forholdet.

Bestemoren lytter alltid til datteren sin og er interessert i hvordan hun føler det og har det til enhver tid. Hun er heller ikke masete eller invaderende og påtrengende.

Bestemoren er et resurssmenneske som har mye godt å tilføre alle hun møter. Og hun vil selvfølgelig være mer tilstede for barnebarna som hun virkelig er glad i.

Datteren vet ikke hva hun gjør når hun fratar barna sin bestemor.

Jeg vet at bestemoren har prøvd og prøvd, men datteren er kald og avvisende. Burde hun ikkke la barnas beste telle mer?

Besteforeldre betyr MYE for barn!

[kaprifolen]

Jeg tenker at her har vi bare en side av historien. Og det er særs usannsynlig at denne bestemoren forteller deg om at hun f.eks ikke trodde datteren da hun fortalte om et overgrep i ung alder, for å ta bare én av tusen ting som kan komme imellom et foreldre-barn-forhold.

[Katniss]

Hvis hun bare har passet barnebarna en gang i deres nesten 13 år gamle liv, så tror jeg hun venninen din lyver når hun sier hun ikke vet hvorfor det har "blitt sånn"

Datteren hennes har garantert en helt annen versjon av historien.

Endret 24. juli 2012 av Katniss

[Gjest Gjest]

Det har ikke hendt at hun ikke har tatt datteren og ting hun sier på alvor! Hun ville aldri unnlatt å tro datteren hvis hun hadde fortalt om overgrep eller lignende. Bestemoren er VELDIG omsorgsfull og full av ansvar, og jeg kjenner henne så godt at jeg vet at hun ALDRI lyver! Hun ser objektivt på det meste, den evnen har hun. Jeg har kjent henne i 50 år!

Hun har vært åpen om sorgen og savnet overfor datteren. Datteren er mottagelig for det hun sier der og da, og så er det bare samme kulden og likegyldigheten videre. Datteren sier en ting og gjør noe helt annnet!

Hva som feiler datteren er helt uforståelig!

[Nektarin]

Min erfaring er at her er det noe mer du ikke vet om, som har kommet mellom mor og datter. Det trenger IKKE å hatt noe så alvorlig som overgrep, som noen over foreslo. Om besteforeldrene her er skilt kan det ha vært det som har kommet mellom mor og datter. Eller kanskje bestemor har sagt noe negativt om barnebarnas far.

Hvis datteren er hissig eller sårbar nok skal det fort ingenting til.

Det er nok også mer vanlig enn man tror.

[Susan Sto Helit]

Jeg tror også det er et dårlig forhold mellom mor og datter her, som føres videre over på bestemor-barnebarn forholdet.

Hadde denne bestemoren hatt ett nært og godt forhold til sin egen datter, hadde det jo vært naturlig at datteren og barnebarna hadde vært på besøk hos bestemor. (Selv om ikke bestemor nødvendigvis hadde fått passet barnebarna mer av den grunn, men de hadde møttes oftere.)

Tipper det er noe som har skapt splid mellom mor og datter, som datteren legger mer vekt på enn det moren tror.

Synes også det er rart at din bekjente kun klager over det ikke-eksisterende forholdet til barnebarna, og ikke sier noe om det (tydeligvis) like dårlige forholdet til datteren.

[Carrot]

Men nå har ikke besteforeldre noen rett til kontakt med barnebarna sine heller rent lovmessig, det er helt opp til foreldrene

Mine barn har ikke utstrakt kontakt med mine foreldre, og ikke oppmuntrer jeg til det heller - og spør du min mor er det helt klart ukjent for henne hva som er grunnen til det. Hun er jo den som har ofret, forsøkt osv osv og som er offer i alle sammenhenger, og selvsagt snart er den som gir opp i fortvilelse, frustrasjon og alle andre nagative følelsesmessig utpressende ting man kan komme med...

Kanskje barna har det helt fint uten mormor i livet sitt, kanskje de rett og slett har det bedre da.

[Gjest anonym]

Men nå har ikke besteforeldre noen rett til kontakt med barnebarna sine heller rent lovmessig, det er helt opp til foreldrene

Mine barn har ikke utstrakt kontakt med mine foreldre, og ikke oppmuntrer jeg til det heller - og spør du min mor er det helt klart ukjent for henne hva som er grunnen til det. Hun er jo den som har ofret, forsøkt osv osv og som er offer i alle sammenhenger, og selvsagt snart er den som gir opp i fortvilelse, frustrasjon og alle andre nagative følelsesmessig utpressende ting man kan komme med...

Kanskje barna har det helt fint uten mormor i livet sitt, kanskje de rett og slett har det bedre da.

noe så hjerteløst å si! jeg er selv bestemor og vet hvor sårt dette er, og hvor mye det betyr å ha et godt forhold til barnebarna og kunne være der for dem.

hvis din mor sier hun gir opp i fortvilelse så er det nok en god grunn til det! hun har vel også rett til å uttrykke sine følelser for å gjøre seg forstått, eller hva?

besteforeldre betyr enormt for barn, og familiebånd kan ikke skades og rives over uten at det gir store sår!!

[kaprifolen]

Det har ikke hendt at hun ikke har tatt datteren og ting hun sier på alvor! Hun ville aldri unnlatt å tro datteren hvis hun hadde fortalt om overgrep eller lignende. Bestemoren er VELDIG omsorgsfull og full av ansvar, og jeg kjenner henne så godt at jeg vet at hun ALDRI lyver! Hun ser objektivt på det meste, den evnen har hun. Jeg har kjent henne i 50 år!

Hun har vært åpen om sorgen og savnet overfor datteren. Datteren er mottagelig for det hun sier der og da, og så er det bare samme kulden og likegyldigheten videre. Datteren sier en ting og gjør noe helt annnet!

Hva som feiler datteren er helt uforståelig!

Nå tok jeg opp ett eneste eksempel, som kanskje var drøyere enn hva man trengte, men jeg gjorde det for å ta et utvetydig eksempel. Så hvis jeg skal fortsette på den, så vil jeg jo bare si at bestekameraten til Fritzl, eller kona til lommemannen hadde sikkert sagt akkurat det samme for år siden.

(også presiserer jeg igjen, at jeg selvsagt ikke har noen grunn til å anta at akkurat denne bestemoren trenger stå bak noe så alvorlig som overgrep, eller medvirkning til sådan)

Fakta er at du IKKE VET. Du antar, velger å tro, regner med osv. Men så lenge du ikke har fått datterens siden av saken, direkte til deg, så er du prisgitt å basere ditt syn på en side av saken.

Og det du ikke later til å forstå, er at blod er ikke alltid tykkere enn vann. Og for noen familier, er sårene av å rive over kontakten, lettere å leve med og behandle, enn sårene som stadig oppstår og blir revet opp igjen ved å HA kontakt.

Endret 24. juli 2012 av kaprifolen

[Gjest annemor30]

noe så hjerteløst å si! jeg er selv bestemor og vet hvor sårt dette er, og hvor mye det betyr å ha et godt forhold til barnebarna og kunne være der for dem.

hvis din mor sier hun gir opp i fortvilelse så er det nok en god grunn til det! hun har vel også rett til å uttrykke sine følelser for å gjøre seg forstått, eller hva?

besteforeldre betyr enormt for barn, og familiebånd kan ikke skades og rives over uten at det gir store sår!!

Det er for meg en gåte at du kan stå så hardt på dine påstander uten at du vet hele sannheten. Enkelte ganger har BARNA det BEST uten BESTEFORELDRE!

[Katniss]

Det har ikke hendt at hun ikke har tatt datteren og ting hun sier på alvor! Hun ville aldri unnlatt å tro datteren hvis hun hadde fortalt om overgrep eller lignende. Bestemoren er VELDIG omsorgsfull og full av ansvar, og jeg kjenner henne så godt at jeg vet at hun ALDRI lyver! Hun ser objektivt på det meste, den evnen har hun. Jeg har kjent henne i 50 år!

Hun har vært åpen om sorgen og savnet overfor datteren. Datteren er mottagelig for det hun sier der og da, og så er det bare samme kulden og likegyldigheten videre. Datteren sier en ting og gjør noe helt annnet!

Hva som feiler datteren er helt uforståelig!

Aldri lyver? En norsk versjon av Mor Teresea?

[Gjest anonym]

Nå tok jeg opp ett eneste eksempel, som kanskje var drøyere enn hva man trengte, men jeg gjorde det for å ta et utvetydig eksempel. Så hvis jeg skal fortsette på den, så vil jeg jo bare si at bestekameraten til Fritzl, eller kona til lommemannen hadde sikkert sagt akkurat det samme for år siden.

(også presiserer jeg igjen, at jeg selvsagt ikke har noen grunn til å anta at akkurat denne bestemoren trenger stå bak noe så alvorlig som overgrep, eller medvirkning til sådan)

Fakta er at du IKKE VET. Du antar, velger å tro, regner med osv. Men så lenge du ikke har fått datterens siden av saken, direkte til deg, så er du prisgitt å basere ditt syn på en side av saken.

Og det du ikke later til å forstå, er at blod er ikke alltid tykkere enn vann. Og for noen familier, er sårene av å rive over kontakten, lettere å leve med og behandle, enn sårene som stadig oppstår og blir revet opp igjen ved å HA kontakt.

Når det en sjelden gang hender at bestemoren og barnebarna (med eller uten mor og/eller far) er sammen har de det kjempehyggelig!

Det gir barna også uttrykk for!

Faren til barna gjør sitt beste for å skape mer kontakt og vise at han setter pris på mormoren til barna.

Skullle tro datteren er ond og vil sin mor vondt. Hun vet hvor vondt det er for henne.

Og som sagt, bestemoren er OBJEKTIV til det ytterste, og spør hele tiden seg selv om hun har gjort noen for at det skal bli sånn som det er. Jeg har som sagt kjent henne i 50 år, og vet hvordan hun er.som menneske.

DISSE BARNA HAR DET IKKE BEST UTEN MORMOREN SIN!!!

[kaprifolen]

Du får melde moren til barnevernet for å gjøre barna sine vondt ved "mormor-svikt" da...

INGEN er 100% objektive rundt sin egen rolle i relasjoner med andre mennesker, skjønner du.... Siden du tydeligvis er over 50 år, synes jeg det er litt trist at du ikke skjønner dette.

[Carrot]

noe så hjerteløst å si! jeg er selv bestemor og vet hvor sårt dette er, og hvor mye det betyr å ha et godt forhold til barnebarna og kunne være der for dem.

hvis din mor sier hun gir opp i fortvilelse så er det nok en god grunn til det! hun har vel også rett til å uttrykke sine følelser for å gjøre seg forstått, eller hva?

besteforeldre betyr enormt for barn, og familiebånd kan ikke skades og rives over uten at det gir store sår!!

Hjerteløst?

Min mor som du så sårt føler med var den som dro huset fullt av "venner" hver eneste helg og som satte ungene i stolen ved enden av bordet og lærte oss å skåle før vi kunne snakke! Min fantastiske mor var den som lugget eller klapset når hun var i dårlig humør, og som aldri har evnet sette andre enn seg og sitt først, som tror verden ene og alene surrer om hennes akse og som rett og slett ikke skjønner at ikke alle andre er enig..

Dette fantastiske mennesket dro huset fullt av "vanskeligstilte" og skulle hjelpe dem mens hennes egne tidvis gikk for "lut og kaldt vann" i oppveksten. Jeg har hatt ansvar for yngre søsken fra jeg kan huske, jeg har skiftet bleier og passet på - og det eneste jeg kan huske jeg har fått er kjeft fordi det ikke var gjort riktig...

Hun har aldri kunne skjønne hvorfor jeg vokste opp livredd fulle mennesker, aldri vist forståelse for hvorfor jeg som tenåring ønsket desperat å ha nøkkel tli soveromsdøren min!

Hun har aldri - aldri en eneste gang innrømmet at mine minner er reelle selv om andre i familien har gjort det. Tvert imot snakker hun det bort og later som om de årene ikke har eksistert.

Hun har kastet gifteringen veggemellom fordi man far en sjelden gang satte ned foten i raseri over ikke åf å viljen sin, en egoist uten sidestykke!

Og dette fantastiske mennesket syns jeg ikke har noe i mine barns liv å gjøre - overhode.

Jeg kan ikke se at hennes rasistiske holdninger for eksempel politisk er noe positivt innslag i mine barns liv, ei heller hennes evige kamp om trygdepenger for å slippe jobbe.

Jeg kan overhode ikke finne en eneste positiv egenskap hun skal kunne tilføre mine barn som jeg ikke fint klarer lære dem helt uten henne...

Man skal vokte seg vel for å tro på den ene siden av en historie uten å kjenne begge.

For totalt utenforstående kan man jo undre seg over hvorfor familien ikke ønsker kontakt og kanskej stille seg et spørsmål om man virkelig kjenner personen man syns så godt om?

[jomfrua]

Når det en sjelden gang hender at bestemoren og barnebarna (med eller uten mor og/eller far) er sammen har de det kjempehyggelig!

Det gir barna også uttrykk for!

Faren til barna gjør sitt beste for å skape mer kontakt og vise at han setter pris på mormoren til barna.

Skullle tro datteren er ond og vil sin mor vondt. Hun vet hvor vondt det er for henne.

Og som sagt, bestemoren er OBJEKTIV til det ytterste, og spør hele tiden seg selv om hun har gjort noen for at det skal bli sånn som det er. Jeg har som sagt kjent henne i 50 år, og vet hvordan hun er.som menneske.

DISSE BARNA HAR DET IKKE BEST UTEN MORMOREN SIN!!!

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så engasjert i dette. Om du kjenner den ene part så er det ikke gitt at du kjenner forholdet mellom mor og datter.

Jeg er vel kanskje i en litt lignende situasjon, med unntak at barna ikke er case'n - men problemet til min mor er at hun ser på seg selv som ett hår i suppa i livet mitt. Og dette blir gjentatt gang på gang med bebreidende tone i sinne.

Mitt utgangspunkt er at jeg holder avstand til noe som trekker meg ned; kritikk, skyldfølelse og bebreidninger. Å være sammen med min mor består i kritikk og skyld og med en livssituasjon med to barn og full jobb så må man prioritere det som holder deg oppe og ikke det som trekker deg ned.

Det er ikke med lett hjerte og hun treffer blink når hun klandrer meg for at hun er ett hår i suppa og det igjen gir skyldfølelse.

Jeg er heldigvis i den situasjon at jeg har en bror som ser dette og dekker over problematikken og går i skuddlinjen når det blir for ille.

Utad så er jeg den datteren som er flink og gjør alt i livet bra..........min mor prater ikke om denne problematikken, men mot meg har hun ingen grenser.

Så jeg lurer på hvordan andre mennesker som ser hennes side kan komme til å se dette.............det kan dem ikke.

Så jeg tror kanskje at du er ikke er helt opplyst og av den grunn burde roe hele saken ned.

[Gjest anonym]

Hvis noen lurer på hvorfor jeg er så engasjert i dette så er det fordi jeg ser hvordan min venninde lider, og hvilket tap barnebarna hennes lider. Jeg synes det er urettferdig, for er det noen som ikke fortjener det så er det henne. Hun tenker mye på om barnebarna føler seg sviktet av henne ettersom de sees så uhyre sjelden.

Jeg har vært sammen ved noen anledninger med både henne og barnabarna samt begge foreldrene, og ser hvor hyggelig det er og hvor positiv og full av kjærlighet til alle mormoren er.

Hun er ikke kritiserende og selvmedlidende!! Helt tvert imot, hun bygger opp andre og tenker ikke på seg selv.

Hun er som jeg har beskrevet henne, om noe velger å spørre om hun er som mor Theresa så får det være deres sak. Men hun er det beste menneske jeg noensinne har kjent.

Hun har som sagt vært min venninne i 50 år, og er det noen jeg kjenner ut og inn så er det henne. Vi har vært sammen gjennom mye.

Venninnen min var en fantastisk mor, som levde fullt og helt for sine barn. De skulle ikke mangle noe, og hun var bestandig der for dem. Hun drakk heller ikke og lært såvisst ikke sine barn å skåle.

Hun kommer ikkke i nærheten av det som er beskrevet i et innlegg overfor, med å dra huset fullt av alskens venner og å slå, lugge eller klapse sine barn.

Jeg hadde selv ingen besteforeldre som barn, kun en farfar som var veldig "distant", og det var vondt når jeg hørte andre barn fortelle om at de skulle til bestemor, og hva de hadde lært og fått av besteforeldrene sine.

Hvordan kan livet være så urettferdig?

[Carrot]

Du ser dem sammen en liten stund, men du vet overhode ikke noe om hva som skjer når du ikke er der eller dørene lukkes.

[Niennas]

Jeg, som sikkert flere i denne tråden, har ikke et godt forhold til både ene forelder, og besteforelder. UTAD så er det ikke noen problemer, og IALLEFALL ikke deres feil, men sannheten er en annen. Men det får være så.

Jeg må si meg enig i de andre om at du kanskje ikke har den fulle og hele sannhet.

Men jeg forstår at du er veldig engasjert i dette, og synes dette er blodig urettferdig. Du har ingenting med det, andres familiers relasjoner, men hvis du virkelig føler at du ikke kan stå og se på at venninnen din blir så urettferdig behandlet, så ville jeg ha snakket med datteren hennes, ikke klaget på et forum. Desverre har du nok ikke mange svar du ønsker, for du virker alt for partisk. Og uansett om du hadde fått "bra svar", så endrer det ingenting.